Declaration of love

I skrivende stund ligger du og kosesnorker i senga etter deilig nærhet og en god prat. Jeg fikk ikke sove – som vanlig – og sto opp til teen min som ropte fra kjøkkenet.

I natt er jeg så full av følelser. Jeg tenker på oss, på historien vår. Om alt som har hendt siden vi traff hverandre første gang. Ja, jeg har ingen problemer med å huske første gang. Hvordan håndtrykket ditt da vi hilste på hverandre sendte bølger av glede gjennom kroppen min. Hvordan jeg måtte finne på en unnskyldning og gå, slik at du ikke skulle forstå hvordan jeg hadde reagert på nærværet ditt. Hvordan jeg med en gang visste at livet mitt aldri ville bli det samme igjen. Og jeg hadde rett.

At skjebnen ville det sånn at du skulle føle på samme måte overfor meg, hadde jeg aldri drømt om. Heller aldri at jeg skulle kunne få så sterke følelser for noen jeg aldri før hadde møtt. Men etter noen dager satt vi der, mange mil fra hverandre, og visste at vi elsket hverandre. I realiteten hadde vi ikke noe valg, du og jeg. Det hadde vært å synde mot selve kjærligheten å ikke la oss få en sjanse. Og vi grep heldigvis sjansen med begge hender.

Lengselen etter deg var noe av det vanskeligste å komme igjennom. Lengselen etter samværet ditt, varmen du utstrålte, de gode samtalene, smilet ditt og kyssene dine. Du var det første jeg tenkte på da jeg våknet om morgenen og det siste jeg tenkte på da jeg la meg om kvelden, ja sågar drømte jeg om deg om natten også. Jeg ble en klums, mistet ting, skar meg på kniven og kunne nærmest ikke kommunisere med omverdenen. Men sjelden har jeg fått så mange kommentarer på at jeg så lykkelig ut. Jeg strålte visst, sa de. Kjærligheten gjør det med en.

Jeg glemmer heller ikke den natten i bilen når våre nakne tær nesten frøs fast i bilvinduet, mens vi varmet hverandre. Følelsen av å praktisk talt se stjerner da leppene våre møttes første gang. Det er også umulig å glemme følelsen jeg hadde da jeg kunne krype inn i armkroken din uten klær som stengte varmen ute. Det var ufattelig stort! Det er fremdeles stort. Fremdeles er det magisk.

Vi visste nok at vi skulle få prøvd kjærligheten vår, og det har vi sannelig til fulle fått. Det har vært en endeløs rekke med utfordringer for oss, men vi er fortsatt sammen. Gudene skal vite at vi har hatt mange muligheter til å avslutte forholdet, mange ”gode” grunner, på helt feil grunnlag. For kjærligheten er enda den samme. Til tross for at jeg har satt tilliten mellom oss på prøve og du har rykket hardt i min tålmodighetsline. Den gjensidige respekten og beundringen har lost oss dit vi er i dag. Av og til som en kystlos i storm med farlige klipper på alle kanter, men vi har kommet i havn uten å kaste hverandre til haiene.

I de verste kastene har vi spurt hverandre: ”Er kjærlighet nok?” Kanskje kan man ikke klare det uten vilje heller. Viljen til å klare det sammen og ønsket om å vokse ved siden av hverandre i et felles tempo. Men hadde vi ikke hatt den sterke kjærligheten (og galgenhumoren) vår som basis, ville vi kanskje gitt opp i alle motbakkene. Sannheten er vel også at vi aldri vil kunne bli ferdig med hverandre - heldigvis. Jeg ga bort hjertet mitt den dagen vi møttes.

I dag er jeg stolt. Jeg er stolt over at vi ikke har valgt de letteste utveiene, slik vi kanskje har hatt lett for før. Jeg er stolt over å tilbringe dagene mine med deg, stolt over hva du får til og over den du er. Ikke bare for meg, men også for andre. Jeg føler meg modig sammen med deg. Du har utfordret meg og jeg har vist meg tøffere enn jeg visste jeg var. Jeg er uendelig glad for at du kom inn i livet mitt.

Jeg elsker deg!