Fordommer

Jeg ser meg selv som en person uten mange fordommer. Jeg mener selv jeg er tolerant, både overfor mennesker som faller utenom de godtatte ”normene” i samfunnet, de som er helt A4 og de som enkelte av mine bekjente nærmest ville spyttet etter. Jeg tror at alle mennesker har noe godt i seg (kall meg gjerne naiv…), og jeg synes enhver skal få leve det livet de ønsker – uten at andre skal bry seg med det. Nei, jeg har ikke mange fordommer.

De siste torsdagene har jeg fulgt med på TvNorges dokumentarserie ”Et lite stykke Thailand”. For dere som ikke har sett den, kan jeg fortelle at den handler om et lite sted på vestlandet som heter Tresfjord (eller ”Thaifjord, som det kalles på folkemunne), der mange av de mannlige innbyggerne har ektet kvinner fra Thailand. Regissøren Tale Kristine Skeidevoll har fulgt hverdagslivet til flere av ekteparene, noen av dem helt fra forholdets spede begynnelse, til omstillingen det er å bosette seg i et lite bygdesamfunn helt vest i dette forblåste og kalde landet. Da jeg tilfeldigvis kom over programmet første gang, tenkte jeg: ”Neimen, så koselig. Et hyggelig tv-program om løøøv og hverdagshendelser!” Så satte jeg meg godt til rette i sofakroken med pleddet godt pakket rundt kroppen.

Og programmet VAR hyggelig! Men innimellom kjente jeg det gufset litt kaldt rundt mageregionen til tross for pleddet, og nokså sjokkert måtte jeg innrømme at gufset faktisk var ufordøyde fordommer. MINE fordommer! Hva? Hvor i alle dager kom de fra? (Jada, jeg mistenker også at det var nettopp derfor Skeidevoll laget denne dokumentaren, og vet du, det funket! 1-0 til deg, Tale Kristine.) Men altså, JEG har jo ikke fordommer, som du vet fra første avsnitt. Jeg har vært kompis med narkomane, innvandrere, kunstnere, millionærer, uføretrygdede, bedriftsledere, ja sannelig har jeg ikke også vært kompis med homofile og alternative behandlere. Inni er vi like, som den gamle visa sier. Men sannelig har det ikke umerkelig sneket seg inn en liten og illeluktende fordom mot thailandske jenter som gifter seg med nordmenn. Når jeg kjenner etter har jeg faktisk også en liten fordom mot mennene som gifter seg med disse jentene også. Ja, så er det å sette seg ned for en analyse, for hvordan har det blitt sånn?

En bekjent av meg slapp den norske kona og de to ungene sine rett ned på dørstokken etter en ferie i Thailand, og reiste tilbake til ei jente han hadde møtt der nede. Så fort kona var ute av hjemmet for godt, kom han hjem med den nye ”kona” (for øvrig langt under tjue). En annen bekjent var godt over 50 da han giftet seg med ”sin store kjærlighet” på 18, som blant annet var god til å massere. Praktisk med tanke på alderdomsplager selvfølgelig, men hun har aldri sett veldig lykkelig ut, for å si det på den måten. Jeg har lest en del bøker om trafficing, jeg har lest grusomme skildringer om barneprostitusjon i Thailand, om blant annet norske menns sex-reiser til ”Smilets land”, og ja, jeg ser nå at det har preget meg. Både mine tanker om menn som møter konene sine her, og om jentene som kommer til Norge. Og jeg skammer meg.

”Et lite stykke Thailand” har avkreftet de fleste av disse ”mytene” som jeg antar at ikke bare jeg har om disse, etter hvert ganske vanlige, ekteskapsinngåelsene. Jeg er full av beundring og respekt for disse jentene. (Ok, jeg kjenner at det henger igjen litt på mannfolka, men skitt au!) Tenk hvilket mot det kreves for å legge hele sitt gamle liv bak seg, pakke seg en bag og reise til et vilt fremmed land – og kanskje til en nokså fremmed mann – til en helt forskjellig kultur, og kanskje uten å ha en eneste venn dit de kommer. Og fremdeles smiler og ler de, boblende av pågangsmot og lærevilje, som om verden skulle være et sorgløst sted. Igjen, jeg er full av beundring!

Så nå vil jeg rett og slett takke. Jeg vil takke Skeidevoll for at hun har vært framsynt nok til å lage dokumentarserien. Jeg vil takke Noy og alle de andre som har latt oss få bli kjent med dem, kulturen deres og livene deres. Jeg vil takke dere for at dere gjør Norge til et rikere land å bo i, og jeg vil takke for at dere har våget å fronte noe som mange har fordommer mot – og vist oss at alt kan være så helt annerledes enn vi i vår snevre hjerne trodde.

Takk!