Frykten for å miste

De aller fleste av oss har mennesker rundt oss som vi er redde for å miste. Personer som er knyttet til oss med ekstra sterke følelsesmessige bånd. Man sier at livet er som en sirkel, en evig runddans av nye liv. I teorien er det fint å tenke på – noen kommer og noen går. I praksis er det dessverre litt mer komplisert enn som så. Alle gleder seg selvfølgelig over nye liv, men ingen vil miste de nære og kjære. Hverken på den ene eller den andre måten. I 2006 var det 41 253 dødsfall i Norge, og statistikken for skilsmisse ligger nærmere 11 000. I tillegg har vi talløse brutte samboerskap og kjærlighetsforhold. Det er altså uomtvistelig at mange av oss i løpet av et liv mister en eller flere personer vi er umåtelig glad i. Det kan være så mye fakta det bare vil, tap er like vondt uansett. Og de fleste av oss frykter det, nesten mer enn noe annet.

Av og til blir jeg overmannet av plutselig redsel for å miste barna mine. En lammende og kvelende angst, selv om jeg vet de ligger trygge i sengene sine. Frykten overtar hodet mitt og lager skremmende filmer om hvordan livet ville blitt uten dem. Hvilket tomrom de ville etterlatt seg. Andre ganger kan jeg nærmest i søvne bli grepet av angst for at min elskede ikke lenger er i livet mitt og ved siden av meg i senga, og må strekke ut armen for å kjenne etter. Aller helst legge meg tett inntil den varme kroppen hans og kjenne livsenergien pulsere i ham. Tvinge meg selv til ro ved å gjenta at vi alltid skal være sammen. Hjertet lar seg raskt overbevise, men i hjernen sitter det en liten mann som stadig vil ødelegge sinnsroen ved å pirke borti det vesle faktumet at man faktisk aldri har noen dato for når ens tid er ute. Det eneste vi vet, er at vi har NÅ.

Men NÅ er ikke godt nok for mennesker som elsker.

Kanskje ville det enkleste vært å ikke elske? Å ikke gripe sjansen til å elske fordi man da minimerer risikoen for å miste?

Jeg kan ikke helt se for meg det heller. Men det er selvfølgelig fordi jeg allerede elsker. For en annen vil saken kanskje stille seg helt annerledes. Kanskje har man elsket en gang, og ubevisst eller bevisst velger å ikke blottstille seg igjen. Kanskje tør man ikke slippe til en ny forelskelse, eller velge å få et barn til. Og ingen burde sette seg på sin høye hest å dømme noen for det. Vi kjenner ikke andres historie alltid. Kjenner ikke hvordan sjelen deres har det. Hvordan de strir for å overleve i sorg, med bitterhet og med brustne drømmer for fremtiden. Vi vet ikke hvordan de i frykt for å miste, kan ha drevet sin egen drøm fra seg.

Men JEG må risikere å miste. Jeg MÅ tro på kjærligheten. Må tro at den tåler alt, tror alt, håper alt og utholder alt. Og jeg MÅ tro at jeg skal overleve når det er min tur til å miste. I mellomtiden (som ingen vet hvor lang er) har vi NÅ!

Teksten under er til sangen ”If came the hour” fra Secret Garden’s nyeste plate, og den er sunget av Tommy Körberg:

If came the hour
If came the day
If came the year
When you went away
How could I live
I’d truly die
What would life be
If you said goodbye

How would I laugh
How could I love
Would I believe
In a God above
How would I hope
How could I pray
If came the hour
If came the day

But you are here
Laying beside me
I watch you breathe
Each rise and fall
Without you near
Then there would be
Nothing at all

If in this world
All things must pass
And we must raise
The parting glass
No words will ever come
What could I say
If came the hour
If came the day

There’d be no music
In my soul
How could I dance
No you to hold
How could I hear
The violin
There’d be no song
I could ever sing

But you are here
Laying beside me
I watch you breathe
Each rise and fall
Without you near
Then there would be
Nothing at all

Now you’re awake
The dawn sweet sing
I touch your mouth
I touch your skin
How would I live
If you should go away
If came the hour
If came the day
How could I live
If you should go away

If came the hour
If came the day