Nei jaså, er det deg? Må da være mange år siden sist nå. Ikke at jeg har brydd meg særlig heller egentlig. Og faktisk, jeg kan ikke huske at du noen gang brydde deg. Du beskyldte meg for å være en elendig venninne, når alt jeg gjorde var å stille opp for deg på alle måter. Jeg fikk zip igjen for det. Siste gang jeg hørte fra deg, var da du forsto at jeg var ute av livets dans (eller ute av stand til å traktere byens uteliv som deg). Hørte du nok en gang hadde utvidet familien. Deg om det.
Eey, der er du også jo! Gamle ørn! Jammen har du blitt gammel siden sist, men så er du jo sannelig min hatt over 60 nå. Aner ikke hvordan det står til med deg. Eneste jeg vet er at du aldri har hatt sansen for meg. For datteren din. At du aldri tok ansvaret – eller gleden. At du har barnebarn du nesten aldri har sett og som du aldri hadde kjent igjen om du snublet i dem på gata. En stund syntes jeg det var flaut. Akkurat som om jeg skulle skamme meg over å ha fått livets rett. Nei, det får du ta på egen kappe over den lute ryggen din. Jeg bryr meg ikke lenger.
Og så du da. Fine kameraten min. Alltid smilende og glad. På utsiden. Med funklende brune øyne og dansende krøller i nakken. Nakken som knakk da du frivillig kastet deg utfor og slukket lyset i øynene dine for godt. Jeg har savnet deg, men vet du er med meg fra tid til annen. Jeg er lei for at vi ikke forsto, før det var for sent. Du vil alltid Være.
Men du! Jeg vet ikke. Jo da, jeg husker deg også, men ønsker ikke lenger å være i hengemyra di. Ønsker ikke lenger å se deg med armene fulle av stikk, og det flakkende blikket ditt som desperat lette etter et fristed hvor du kunne skyte. Men du gjorde jo valget enkelt for meg – du fylte årene dine en gang for mye. Og borte var du.
Eller du, den laveste av den lave, som måtte ty til vold for å vise hvor tøff du var. Hvor mye større og sterkere du var, hvor hardt du kunne slå og hvor flink du var til å straffe. Jeg tenker på deg med avsky. Enda du for så vidt var helt ok, sånn ved første øyekast. Har jeg sett deg en gang eller to etterpå? Jeg er sannelig ikke sikker. Jo, en gang faktisk. Da du spurte om vi kunne være venner. Beklager å måtte skuffe deg, men mine venner slår ikke vennene sine. Kanskje kan du finne noen andre å denge på. Eller kanskje lærte du noe, du også.
Jo da, jeg husker dere. På et eller annet tidspunkt har dere alle vært en del av livet mitt, men enten forlot dere meg eller jeg forlot dere. Samme kan det være – borte er dere. Ute av systemet. Men en liten tanke skal jeg ofre på dere nå og da. For alt dere var. Før.
21. februar 2008
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
4 kommentarer:
"Noen kommer og noen går...."
Og noen går vi i fra. Noen ganger er det vondt, men nødvendig.
Takk for en meget god bloggpost!
Mon tro om det ikke er "jenter som kommer og jenter som går"? Men ja, uansett hvem som tar valget, så går livet ubønnhørlig videre. Noen husker man godt, mens andre blir litt borte i tåkeheimen etter hvert. Jeg vet ikke om det er som det skal være, eller om man burde huske alle som en gang har betydd noe, like sterkt?
Og takk for det!
Jenter er nok ofte av den "leavin' kind", dessverre. Onde jentene... ;)
Og en periode av livet var vel kjærester i den kategorien også.
Men nei, jeg synes ikke at alle fortjener å bli husket like sterkt. Det dreier seg vel om samspill, og samspill fungerer dårlig når det er bare èn part som bidrar.
Noen er det bare rett og rimelig å forlate. Og glemme.
De som fortjener en god tanke av og til, får det ubevisst.
Det er min erfaring.
"De som fortjener en god tanke av og til, får det ubevisst."
Ja, det er jammen sant! =o)
Legg inn en kommentar