Klare selv

(Advarer mot enkelte sterke uttrykk i teksten.)

Ok, jeg innrømmer det, jeg er på gyngende grunn. Jeg aner ikke hvordan jeg skal takle det. Jeg kan ikke rømme unna det idiotiske faktumet, men likevel vegrer jeg meg som en jævlig barnslig drittunge i verste trassalder!

Faktum er at jeg har en forholdsvis vedvarende sykdom som enkelte dager gjør meg verdiløs. Neida, jeg vet at det ikke er sant, men nå snakker jeg om følelsen det gir meg, og det kan du ikke bestride. Så det så! Enkelte dager er jeg altså ute av stand til å klare enkle, dagligdagse ting. Og her er min indre strids kjerne – de dagene trenger jeg altså hjelp… Jeg trenger hjelp til de dummeste ting, som for eksempel å få tørket denne forræderske kroppen etter en dusj, hjelp til å ta enkle avgjørelser som hva jeg skal kle på meg, hjelp til simple handyman-greier jeg tidligere klarte på egenhånd. Ja, jeg trenger til og med noen som minner meg på å få i meg drikke, for ikke å bli verre. Fuck og faen! Jeg har blitt degradert til en jævla hjelpesløs idiot som er avhengig av andre mennesker for å komme meg gjennom dagen, uten at kroppen skal gi opp og sjelen svinse av sted til det hinsidige. Og jeg hater det. Og jeg strir for å finne en balanse i følelsene mine.

Jo visst har jeg en god hjelper. En svært god hjelper. En jeg vet elsker meg for den jeg er, og som ikke ser meg for alt jeg ikke klarer – som jeg selv. Jeg har en som stiller opp uansett, som er på rett sted til rett tid, uten at jeg må rope ut min utilstrekkelighet. Han leser dagene mine og vet ikke hva godt han kan gjøre for meg. Og han vet sikkert ikke heller at det stort sett er han som gjør dagene mine levelige. For det er jeg ytterst takknemlig. Det kan ikke bestrides at uten hans hjelp hadde jeg antagelig vært en noe grønnsaksaktig sak for hjemmesykepleien. Når jeg kjenner etter, er jeg uendelig takknemlig for det faktisk.

Likevel kan jeg ta meg i å rase mot ham inni meg. Fordi han er så blind at han ikke ser at jeg hindrer livet hans i å gå videre. Hindrer ham i å leve det livet han ønsker. Jeg kan hate at han ikke ser meg selv som jeg gjør – så jævlig hjelpesløs, ydmyket og nedverdiget foran hele menneskeheten, eeh, eller ok, for meg selv. Og jeg elsker ham for det. I den mest idiotiske situasjonen kan han spøke om hvordan ting forholder seg. Sammen kan vi klare å se det humoristiske i det, når jeg gjemmer meg i skapet for å skjule den ubehjelpelige kroppen min, og ikke minst, min manglende evne til å si i fra at jeg trenger en håndsrekning. Jeg er utrolig dårlig på det. Skammelig dårlig...

Det burde vært piece of cake, ikke sant? Det er jo bare å spørre: ”Tror du at du kunne hjulpet meg litt med…?” Eller: ”Jeg skulle gjerne hatt hjelp med… når du har tid.” Enkle ord. Faen så vanskelig når de skal sies høyt. For hver gang jeg spør, mister jeg enda en bit med verdighet. I mine øyne. Jo da, jeg skjønner at alt dette sitter i hodet, men det hjelper ingen ting. For å si det mildt, misliker jeg at jeg må overlate ansvaret for meg selv til andre. Jeg klarer selv!

Men jeg gjør ikke det. Ikke i går og ikke i dag. Antagelig ikke i morgen heller. For min gode hjelper gjør det ingen ting. Om og om igjen forteller han meg at det gjør ham godt å kunne stille opp, å kunne hjelpe, å kunne støtte meg når jeg ikke er i olympiade-form. Og jeg skjønner jo det. I teorien. Det er flott å gjøre noe for andre. Men det er altså når jeg kan få stille opp for andre. Jeg forsøker å ta til meg ordene hans. For jeg kjenner omsorgen han omgir meg med. Jeg forsøker å forstå. Og av og til gir jeg meg over, og nyter det. Til omsorgen som ofrer sin egen favorittpute for at jeg skal ligge godt i sofaen, som brer pleddet over meg og dytter det rundt den verkende kroppen min så det ikke skal trekke kald luft inn. Til klippen som vet når han behøves. Og en dag skal jeg se meg selv med hans øyne. Sånn litt fra den andre siden. Og forstå at jeg ikke er mer ydmyket enn jeg tror jeg er. Og i mellomtiden fortsetter jeg nok å feile denne uttestingen jeg driver med av meg selv, men litt etter litt så lærer jeg nok jeg også. Og snart, når jeg er bedre, så klarer jeg selv!

Og kanskje så har jeg lært en masse om hvordan man skal ta i mot hjelp – ikke bare gi til andre. Det er viktig lærdom. Om ikke vitenskapelig kunnskap, vel, det er minst like vrient.

Men takk!