Ofte føles det som om jeg står på en øy. En svart øy. Rundt meg er havet blått som selve himmelen. På uværsdager er havet opprørt, mørkere og det skummer litt på bølgetoppene. På solskinnsdager er havet fløyelsmykt, uendelig og varmt som det grunneste vannet i sommerheten.
Av og til svømmer jeg for langt ut, og nærmest drukner i dette uttrykksfulle havet. Men jeg er en landkrabbe og trives best med føttene på øya. Jeg er hjemme på den svarte øya mi. Det er her jeg bor. Og det er her jeg for alltid vil være.
Noen ganger kan jeg se havet på avstand. Og se at det rommer en hel verden. Et helt univers av følelser. Du er jorda mi og øynene dine er havet. Jeg ser meg selv i deg, og jeg ser deg uten meg. Øynene dine sier alt. De er like nakne som en indonesisk sandstrand før en tsunami. Jeg ser spørsmålstegn og hjerter. De rommer utropstegn og smerter. Sjelen din er en generator for lampen i øynene dine. De kan lyse som en fullmåne og se hele meg.
Jeg vet at jeg har et tilfluktssted på øya mi. Det gjør meg trygg over alt. Der kan jeg tulle meg inn varme pledd, drikke varm kakao og kjenne hvor godt det er å være hjemme.
tirsdag 25. mars 2008
søndag 23. mars 2008
Den sterkestes rett
søndag 23. mars 2008
7
I dag kretser tankene mine rundt ordet makt. Hvordan samfunnet vårt er bygget på survival of the fittest. Eller i hvert fall øyensynlig er bygget på det. Hvordan vi lar andres makt bli vår egen begrensning.
Særlig i dyreriket har hierarkiet strikte regler. Den sterkeste blir lederen. Alfahannen leder resten av flokken dit de skal, sørger for at flokken har mat og at inntrengere angripes og holdes ute av territoriet. Selvfølgelig nok er dette for å sikre overlevelse. Ikke bare av flokkens individer, men kanskje helst av arten. På mange måter altså likt et menneskelig familieoverhode som tar vare på sin ”flokk”, selv om familieoverhodet nok er mest opptatt av individet. Det er sjelden vi forlater våre egne for å dø eller sørger for at lidelsene deres får en rask slutt, men i alt for mange familier angriper vi våre egne og forsøker å presse dem ut. Vi har ikke så lite til felles med dyrene, når man tenker etter.
Men jeg ønsker å løfte blikket litt, eller omvendt, snevre det inn. Inn fra familiens grenser og inn i oss selv. La meg ta utgangspunkt i at alle mennesker kommer til denne verden som unike, om enn nakne, eksemplarer av arten. Utenpå er de aller fleste av oss helt forskjellige, men inni er vi ikke bare forskjellige, men faktisk som et helt univers for oss selv. Inni oss bor det uante krefter som vi har til felles, men hver og en av oss tar i bruk det vi behøver. Så langt vi makter. Dessverre vet vi kanskje ikke selv heller hva vi er i stand til å klare.
Hele tiden kommer vi opp i prøvelser som vi kan høste erfaringer av. Hvordan vi møter dem kan ingen andre bestemme enn oss selv. Dette er vår makt. Vi kan velge hvordan vi forholder oss til saker som angår oss – og som vi tror ikke angår oss, likevel blir vi alt for mye preget av hvordan andre utøver sin makt. I mange tilfeller lar vi oss påvirke til de grader at vår egen makt blir liggende som et fata morgana langt i det fjerne. Jeg vil sette likhetstegn mellom makt og handlekraft. Og mellom det stikk motsatte – avmakt og lammet handlekraft.
La meg ta et eksempel: Du er en selvstendig kvinne med egne bestemte meninger, et stort nettverk av venner og familie, en jobb du trives med og du har ”realisert” den du føler du er. Så møter du en sjarmerende mann. Svært omgjengelig og trivelig – når dere er sammen med andre. Hjemme viser han deg en helt annen side. Han er beregnende, umåtelig sjalu og har en truende fremferd. Han vil du skal underkaste deg. Dette går gradvis, slik at du etter hvert ikke har hverken venner eller familie igjen, du tør ikke mene det du tidligere ville ha slåss for, og etter enda en stund er du så nedbrutt og nervøs at du må sykemelde deg fra stillingen din. Altså – din egen makt er nede – du føler avmakt – eller handlingslammelse. Men din partners makt vokser parallelt med din som er på full fart ned som sanden i et timeglass. En situasjon de fleste av oss sier vi ville stoppet i begynnelsen, men som også de fleste av oss ikke ville klart å stoppe fordi handlekraften forsvinner gradvis.
Ok, men når sanden har rent helt ned fra det øverste glasset, er det tomt. Livet kan like gjerne være over. For noen er det også det. Men hva velger du? Det er nemlig her du må ta et valg. Du kan velge å si: ”Sorry, folkens, dette ble for mye for meg, jeg forlater dere her.” Eller du kan si: ”Du skal ikke få gleden av å ta rotta på meg, din syke dritt!” Jeg vil du skal velge det siste. Så nå tar du tak i timeglasset og snur det på hodet. Du tar tilbake din egen makt. Din egen handlekraft. Du velger å handle! Inni deg har du makten til det! Alle har vi det. Her og nå kjenner du hvordan du sprenger dine egne innbilte grenser. Du kjenner hvordan det inni deg bor en egen vulkan med sprutende lava som har vært stengt så alt for lenge. Denne vulkanen er din makt. Kjenner du den er ingen ting umulig. Føler du deg aggressiv? Selvfølgelig gjør du det. Du kan ikke handle uten. Aggressivitet er handlekraft. Du må aggressivt ut for å skape om det livet du ønsker. Ta tilbake makten over ditt eget liv.
Alle har vi makt til å gjøre det vi vil. Dessverre er det alt for mange vulkaner som ligger tilstoppede og venter på en mulighet til å fortelle deg at du selv innehar kraften til forandring.
Alfahann, my ass! Du er din egen leder!
Særlig i dyreriket har hierarkiet strikte regler. Den sterkeste blir lederen. Alfahannen leder resten av flokken dit de skal, sørger for at flokken har mat og at inntrengere angripes og holdes ute av territoriet. Selvfølgelig nok er dette for å sikre overlevelse. Ikke bare av flokkens individer, men kanskje helst av arten. På mange måter altså likt et menneskelig familieoverhode som tar vare på sin ”flokk”, selv om familieoverhodet nok er mest opptatt av individet. Det er sjelden vi forlater våre egne for å dø eller sørger for at lidelsene deres får en rask slutt, men i alt for mange familier angriper vi våre egne og forsøker å presse dem ut. Vi har ikke så lite til felles med dyrene, når man tenker etter.
Men jeg ønsker å løfte blikket litt, eller omvendt, snevre det inn. Inn fra familiens grenser og inn i oss selv. La meg ta utgangspunkt i at alle mennesker kommer til denne verden som unike, om enn nakne, eksemplarer av arten. Utenpå er de aller fleste av oss helt forskjellige, men inni er vi ikke bare forskjellige, men faktisk som et helt univers for oss selv. Inni oss bor det uante krefter som vi har til felles, men hver og en av oss tar i bruk det vi behøver. Så langt vi makter. Dessverre vet vi kanskje ikke selv heller hva vi er i stand til å klare.
Hele tiden kommer vi opp i prøvelser som vi kan høste erfaringer av. Hvordan vi møter dem kan ingen andre bestemme enn oss selv. Dette er vår makt. Vi kan velge hvordan vi forholder oss til saker som angår oss – og som vi tror ikke angår oss, likevel blir vi alt for mye preget av hvordan andre utøver sin makt. I mange tilfeller lar vi oss påvirke til de grader at vår egen makt blir liggende som et fata morgana langt i det fjerne. Jeg vil sette likhetstegn mellom makt og handlekraft. Og mellom det stikk motsatte – avmakt og lammet handlekraft.
La meg ta et eksempel: Du er en selvstendig kvinne med egne bestemte meninger, et stort nettverk av venner og familie, en jobb du trives med og du har ”realisert” den du føler du er. Så møter du en sjarmerende mann. Svært omgjengelig og trivelig – når dere er sammen med andre. Hjemme viser han deg en helt annen side. Han er beregnende, umåtelig sjalu og har en truende fremferd. Han vil du skal underkaste deg. Dette går gradvis, slik at du etter hvert ikke har hverken venner eller familie igjen, du tør ikke mene det du tidligere ville ha slåss for, og etter enda en stund er du så nedbrutt og nervøs at du må sykemelde deg fra stillingen din. Altså – din egen makt er nede – du føler avmakt – eller handlingslammelse. Men din partners makt vokser parallelt med din som er på full fart ned som sanden i et timeglass. En situasjon de fleste av oss sier vi ville stoppet i begynnelsen, men som også de fleste av oss ikke ville klart å stoppe fordi handlekraften forsvinner gradvis.
Ok, men når sanden har rent helt ned fra det øverste glasset, er det tomt. Livet kan like gjerne være over. For noen er det også det. Men hva velger du? Det er nemlig her du må ta et valg. Du kan velge å si: ”Sorry, folkens, dette ble for mye for meg, jeg forlater dere her.” Eller du kan si: ”Du skal ikke få gleden av å ta rotta på meg, din syke dritt!” Jeg vil du skal velge det siste. Så nå tar du tak i timeglasset og snur det på hodet. Du tar tilbake din egen makt. Din egen handlekraft. Du velger å handle! Inni deg har du makten til det! Alle har vi det. Her og nå kjenner du hvordan du sprenger dine egne innbilte grenser. Du kjenner hvordan det inni deg bor en egen vulkan med sprutende lava som har vært stengt så alt for lenge. Denne vulkanen er din makt. Kjenner du den er ingen ting umulig. Føler du deg aggressiv? Selvfølgelig gjør du det. Du kan ikke handle uten. Aggressivitet er handlekraft. Du må aggressivt ut for å skape om det livet du ønsker. Ta tilbake makten over ditt eget liv.
Alle har vi makt til å gjøre det vi vil. Dessverre er det alt for mange vulkaner som ligger tilstoppede og venter på en mulighet til å fortelle deg at du selv innehar kraften til forandring.
Alfahann, my ass! Du er din egen leder!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
