Når foreldre blir godt voksne

Husker du da du var liten og foreldrene dine var det største som fantes? (Riktignok etter en saftig vannmelon, et lite plaskebasseng og lange, barbente sommerdager, men likevel…) Foreldrene var de mest allmektige på jord, de var trygge, de var forbilder, de lærte deg å ta fatt på livet og tok deg i mot da du falt. Kan du huske lukten av mamma eller den gode varmen hun omga seg med? Eller pappas snorking på sofaen etter middag, fisketurer og følelsen av å få åpne hans hellige verktøyskrin med andakt? En av de beste følelsene mine har jeg fra våre stadige hytteturer – å våkne om morgenen, lukke døra på gløtt ut i stua, høre knitringen fra ovnen og kjenne lukta av nykokt kaffe. Å vite med hele meg at dette var verdens tryggeste sted og jeg var tatt godt vare på.

Men, et eller annet sted på ferden skjer det noe som rokker ved vår virkelighetsoppfatning – foreldrene våre blir vanlig dødelige! Makan! Selv skurret det allerede ved tre års alder, da jeg så mitt biologiske maskuline opphav denge løs på mitt biologiske feminine opphav. Og bedre ble det ikke da jeg skjønte at denne mannen så på meg som et hår i suppa. Men pyttsann, jeg hadde min evigunge, kloke og barnevennlige mamma og livet var fremdeles barnefint.

Så har det seg sånn at livet går videre, årene går, og vi som nærmer oss 20 års jubileum for avgang fra ungdomsskolen har en tilbøyelighet til å ha enda eldre foreldre. Selv har jeg en mor som har rundet 60 og en stefar som har bikket de 70. Det er en god stund siden jeg innså at egentlig kjenner jeg ikke foreldrene mine. Jo da, jeg kjenner dem som nettopp det – foreldre – men hvem er de egentlig INNI foreldreskallet der? Det tok meg noen år å fatte at de var feilbarlige som oss andre, at de har egne behov som ikke er mine, at de har egne forventninger til livet. De kunne ikke oppfylle alle mine barnslige krav eller være som jeg ønsket, nettopp fordi de var seg selv! Når jeg kom til denne oppdagelsen ble det hele litt enklere.

Jeg tenker som så at det beste jeg kan gjøre for å ”ære” mine foreldre (eller den ene hele og den andre halve), er å leve det livet de har gitt meg på akkurat den måten de har gitt meg frihet til. Å være meg selv som de er det. Jeg kunne bestemt meg for heller å bli bitter, sint og frustrert over dem og over det faktum at de ikke var allmektige likevel og holdt mitt barnesinn for narr i mange år, men en del av det å bli voksen er vel nettopp det å slakke på forventningene man har til foreldrene, og innse at et eller annet sted på veien oppover i åra, skifter rollene litt. Man må gjerne gjenta beskjeder tre ganger før de oppfattes – eller ikke oppfattes, det hender man må tørke diskret av glasset før man drikker, tørke sokkene for smuler før man tar på skoene og finne seg i å sitte på med godt voksne som har tunge clutch-føtter og vanskelig for å finne høyere gir enn 2. Omstillingen kan være vanskelig, men likevel helt nødvendig. Stadig brister små forestillinger som har hengt igjen som trygge holdepunkter i tilværelsen. Og stadig rykker den dagen nærmere hvor min generasjon blir familiens overhode. Men heldigvis kan det fremdeles være lenge til – min kjæres bestemor fyller 95 og har vist oss alle at det faktisk går an å være seig som en laban.

Kanskje kan man ikke elske foreldrene sine på alvor før man frigjør dem fra forventningene man har til dem. Kanskje er det først da vi blir i stand til å se dem som egne personer og personligheter. I hvert fall er det verdt å gjøre et forsøk. Tross alt har jo vi vår egen status som allmektige hos våre unger en stund til, la oss gjøre det beste ut av det.