Jeg driver og funderer over en ting i dag, det går vel i grunn mye på moral og samvittighet – og egentlig også på kjærlighet. Altså, her er det flere scenarioer:
Første scenario: Man er i et godt forhold. Partneren din blir rammet av en kronisk sykdom hvor degenerasjon er eneste utgang. Etter en stund er selvfølgelig samlivet preget av dette, fordi den friske parten må påta seg en stor del av ansvaret for den andre, gi mer av seg selv uten å få stort tilbake og åpenbart sørger over at livet ikke ble som de hadde tenkt seg og for at de mister hverandre litt etter litt. Seksuelt samvær er ikke lenger mulig – eller ønskelig – fra den ene eller begge partenes side. Det går nok et år eller to. Bare vennskapet er igjen, men kjærligheten som går utover det, er borte. Den friske har fremdeles behov og lyster å stille, et liv å leve.
Andre scenario: Man er i et forhold som ikke gir noe. Et forhold man i lengre tid har tenkt på å avslutte. Venter eller håper på at ting skal forandre seg, men det skjer ikke. Så en dag får man en telefon på jobben om at partneren har vært i bilulykke og ligger hardt skadet på sykehus. Paralyse av armer og ben, bare hodet fungerer som det en gang gjorde. Den friske partneren, som i utgangspunktet ønsket seg ut av forholdet, bestemmer seg for å klare dette, bli ved den andres side. Rehabiliteringsperioden er over, hverdagen hjemme begynner og det blir ganske raskt klart at den friske ikke takler denne forandringen som har skjedd.
(Og selvfølgelig har vi alle mellomscenarioene, og også at den syke eller funksjonshemmede ikke ønsker å fortsette forholdet.)
Mine spørsmål er: Går man eller blir man? Hvordan vil venner og bekjente se på en dersom man velger å gå? Ikke minst – hvordan vil man ha det med seg selv dersom man velger å gå? Skal man sette eget liv, egne ønsker, drømmer og behov til side og bli hos partneren? Gjør man det i så fall av medlidenhet, plikt eller fordi man en gang elsket hverandre? Fordi man jo tross alt har et vennskap og bryr seg om den andre? Kan man inngå et kompromiss eller en pose-og-sekk-løsning og ha det vennskapelige forholdet hjemme, samt et elsker- eller elskerinnesvin på skogen?
Det ene spørsmålet fører det andre med seg og jeg synes dette er veldig moralsk vriene spørsmål. Svarene man trodde man hadde på det, kan også plutselig forandre seg hvis man befinner seg i situasjonen selv. Og jeg vil også gjerne føye til at for noen kan gitte scenarioer være en berikelse – både for en selv og for partneren – selv om det ikke er en ønskesituasjon for noen. Kom gjerne med synspunkter – enlighten me!
8. november 2008
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
9 kommentarer:
Jeg mener bestemt at hvis kjærligheten er sterk nok i utgangspunktet så vurderer man ikke engang å gå. Det er ikke et alternativ man vurderer engang. Da er det nok noe som har skurret lenge.
Jeg ble forlatt selv og innbiller meg at det var mye pga sykdommen min. Ja jeg forstår at sånne forandringer gjør mye med en. Det er ikke like rosenrødt som det en gang var, men hva så? Jeg mener at er det ekte følelser så tåler forholdet det.
Scenario 1;
Jeg hadde blitt. Forholdet hadde endret seg, ja..men jeg velger å tro at ekte kjærlighet hadde seiret.
Det seksuelle samværet hadde jeg måttet tenke kreativt rundt, men ikke med en ny partner.
Scenario 2;
Jeg hadde blitt gjennom den første fasen, for jeg vil vel tro at den paralyserte partneren også hadde skjønt at i dette forholdet var det noe gærent FØR ulykken inntraff. Så der hadde jeg gått.
Å gå på akkord med seg selv går en stund, men ikke ett helt liv.
Kjærligheten er jo forunderlig..
Kanskje en ulykke er med på å snu en negativ trend, slik at noen får en wake up call, ved sykdom så tror jeg de aller fleste som virkelig elsker blir.
Noen annet blir dette totalt fatale...hjerneskade osv..
Da må man nesten gå videre etterhvert. På ulike måter.
Hei Irini og Sokken!
Hvis kjærligheten er sterk nok bør et forhold tåle en skikkelig trøkk. Og man ville blitt, er min mening også. Selv om kjærligheten hadde blitt til vennskap. Da går det litt på hva man HAR delt og fremdeles kan klare å få ut av det, på en måte.
Når det gjelder nr 2 vil jeg vel våge å påstå at nokså mange brudd kommer svært overraskende på en av partene, og for min del ville det gjort ting litt mer kompliserte.
Men ja, kjærligheten er forunderlig - og herlig på sitt beste. =o)
Irini; så leit å høre om forholdet ditt. ME er ingen enkel diagnose å takle hverken for den rammede eller pårørende, og dessverre blir det for mye for enkelte. Jeg tror likevel følelsene kan være ekte, selv om man ikke kan klare det som følger med. For noen blir det for mye greier. Meeen, plutselig dukker Ridderen opp! Hang in there!
Er enig med dere, men neglecta jeg er ikke sikker på om jeg er klar for noen ridder nei. Høh? veit ikke åssen han skulle vært?
Neida mener ikke å virke negativ, men nei takk :-)
Forunderlig, forunderlig...
Irini; Håh! Ridderen dukker opp når man forventer det som minst, har jeg erfart. =o) Og skulle han dukke opp er det jo dumt å takke nei. Så det så! Men la gå da, du kan jo få lov å velge selv. *glis*
Ja jeg vet. Det er nok skikkelig dumt, men det er veldig ok å være alene også. Jeg er tross alt sjef over fjernkontrollen. Sånne ting setter jeg høyt :-)
Irini; Å være sjef over fjernkontrollen er selvfølgelig et privilegium man ikke skal slumse bort. =o)
Jeg synes dette er vanskelig å svare på, altså. Er det ekte kjærlighet så blir man. Ja, kanskje? Jeg kjenner bare til et eksempel som passer til scenario 1, og der er hun fortsatt tilstede, men har også et nytt forhold til en annen mann. Og jeg dømmer henne ikke for det. Tror ingen av de rundt gjør det, egentlig, uten at jeg vet så mye om det. Men altså, her er det snakk om at den syke ikke lenger er "tilstede" mentalt. Han er senil.
Så er jeg jo syk selv da, og tenker at det ville vært grusomt å bli forlatt pga ME'en. Men i så fall ville det vel forhåpentligvis handlet om andre ting enn bare sykdommen. Hvis ikke er det ikke et forhold som ville vart for alltid uansett, for alle møter jo motgang til tider.
Lothiane; dette er en vrien sak ja. Og kan man egentlig påstå at det ikke er oppriktige følelser med i bildet, selv om partneren ikke takler en sånn eventuell greie? Jeg vet sannelig ikke...
Legg inn en kommentar