Kort samtale mellom mann og kvinne:
- Hva tenker du på?
- Fitte…
(Og for den som ikke skjønte det – kvinnen kom med spørsmålet…)
Jeg tror det er trygt å si at det verserer en del rykter om at menn er enkle vesener. Da snakker jeg ikke om intelligent sett eller følelsesmessig, men på noen områder kan de være enkle å behage. Mange myter forteller oss at menn tenker på sex så ofte som hvert syvende, femte eller tredje sekund, og av og til kan man snuble borti de mannfolka som kanskje har vært grobunn for disse mytene. I annen hver setning må det presses inn noe som har med sex å gjøre, og det virker som de tror at alt dette eksplosive testosteronet virker som et slørende afrodisiakum på oss som er myke der gutta er harde. Mytene vil også ha det til at kjønnsdriften er mye sterkere hos den maskuline delen av befolkningen, og kanskje viktigere enn andre grunnleggende livsnødvendigheter: ”Sulten og tørst, men fitte først!”
Mytene har bestått i flere hundre år, og hvem vet hvor lenge til vi ønsker å la oss forlede av dem. Kanskje er det sånn at menn synes det er gode myter, at det føles litt barskt og mandig å være den som leder det hele an? Jeg vet ikke, jeg er kvinne. Faktisk så leste jeg et sted at en undersøkelse som ble utført av datingbyrået Datingdirect, viste at kvinner tenker på sex hvert kvarter i løpet av en åtte timers arbeidsdag. Altså 34 ganger mens hun er på jobb. En annen undersøkelse, gjort av nettstedet Lastminute.com, kunne fortelle at kvinner tenker mer på sex enn menn. Tenk det faktisk! Her kom kvinnene ut med en halvtime mer om dagen.
Kinsey-instituttet i USA forsker mye på dette med sex, kjønn og alle relaterte temaer. I tillegg samler de forskningsmateriale fra andre, som de deler på hjemmesiden sin. Og her ser vi helt andre tall:
I følge dem tenker 54 prosent av menn på sex hver dag eller flere ganger om dagen, 43 prosent flere ganger i måneden eller noen ganger i uka, og 4 prosent mindre enn en gang i måneden. Når det gjelder kvinner er prosentene henholdvis 19 % i kategorien hver dag eller flere ganger om dagen, 67 % flere ganger i måneden eller noen ganger i uka, og 14 % mindre enn en gang i måneden. Kanskje er dette mer reelle tall, i hvert fall slår de bena under mytene over.
På samme side kan man lese at 3 prosent av gifte kvinner oppgir at de ikke har hatt sex det siste året, mens bare 1 prosent av mennene oppgir det samme. Da kan man jo få lov til spørre seg hvem de resterende 2 prosentene har hatt sex med. Men det er egentlig på siden av saken, selv om det er interessant nok. Poenget mitt er at jeg tror forskjellene egentlig ikke er så store mellom kjønnene. Heller at det til dags dato ikke er like ”tøft” for en kvinne å ha lang merittliste, som det er for mannfolka, selv om det jo (stort sett i hvert fall) kommer mennene til gode at damene vet hva de driver med i sengehalmen.
Det er i grunn ikke viktig hvem som tenker på hva og hvor ofte (selv om man kan undre seg på HVA man tenker i så mange minutter pr dag), saken må jo være hva man gjør med det. Og her tror jeg gutta er flinkere enn det motsatte kjønn. I mange tilfeller har vi for mange komplekser til å kunne sette ut i livet de tankene vi har. For lite flatterende lys, for små pupper, for store lår, for myk mage, eksemplene er mange. Jeg mener at det alt for ofte er latterlig dumme årsaker til at kvinner ”har hodepine” selv om lysten egentlig er til stede. For menn er det kanskje sånn at dersom det andre hodet har begynt å nikke, så er det ikke så mange tanker igjen i det øverste. Herlig befriende! For at tanker og sex ikke hører sammen, lar seg neppe bestride. Vennligst en ting om gangen! Men samtidig har vi også det lille faktum at kvinner av og til trenger et par sekunder ekstra for å fyre av. Sekunder enkelte menn synes å mangle.
Jeg tror altså ikke det er store forskjeller på kvinner og menn når det kommer til seksualitet. Men jeg tror som sagt at noen myter ønskes holdt i hevd. Kanskje også fordi kvinner kan like å være den som blir jaktet på. Begge kjønn må nok ta på seg skyld for at mytene fremdeles lever, men det er i grunn det samme, så lenge man nyter den sexen man har!
Skål for fitta og fedrelandet!
tirsdag 26. februar 2008
Hva står du for?
En eller annen gang skal vi alle dø. For noen er det en skremmende tanke, men for andre kan den i perioder være befriende. Uansett, akkurat nå er vi imidlertid i live, og jeg er litt opptatt av hvorfor det og hva i alle dager vi gjør her på denne blå planeten. Indianeren Bear Heart har sagt mye klokt, blant annet dette:
”Våre eldste lærte oss at ingen andre kan si: ”Dette er deg.” Du kan prøve å tilpasse deg til det andre tror du er, men når alt er skrelt av deg, hvem er du da i virkeligheten? Viktig er det først å identifisere seg selv, ikke bare i forhold til våre omgivelser, men i forhold til våre foreldre og vår kulturelle bakgrunn. Det er svært viktig å vite hvem man er.”
Etter min erfaring tenker vi alt for sjelden på hvem vi egentlig er. Hvem der DU? Hvem er du dypt der inne hvis vi fjerner alt det materielle, utseendet ditt og yrkestittelen din? Hva tror du på? Hva står du for?
Det er vanskelig å stå støtt i seg selv før en vet hvem man er der inne i jungelen av tanker og følelser, av innlærte mønstre og nedarvede egenskaper. Oppvekstmiljøet preger oss nok en god del, venner likeså, senere er det kanskje partner og yrke som setter nye avtrykk i villnisset. For å kunne ta gode og riktige valg er det viktig å kjenne seg selv, vite hva en vil. Jo bedre samspill en har med sitt indre, desto lettere er det ofte å ta beslutninger. (Ja ja, for de av dere som ikke er født i vektens tegn i hvert fall…) Noen er sterke i seg selv allerede i bleiealder, mens andre aldri rekker å bli det. Noen tar seg aldri tid til å analysere seg selv, mens andre har det som favoritthobby – ja, ofte analyserer de resten av boligblokka i samme åndedrag. Noen er altså bedre på det enn andre. Men er det nødvendig?
For å begynne med det grunnleggende er det kanskje viktig å finne ut hvilken karaktertype man er. Er man en fyrrig og eggende vind som maner til kamp, står på barrikadene og brenner bh’er for å få til de store forandringene for seg selv og andre, eller er man en mild og varmende fønvind som lunt omslutter folk i sin nærhet, og gir omsorg og oppmuntring til hver og en. Selv har jeg nok aldri vært en bålbrenner, hverken av bh’er eller bøker, men heller vel mer til den rolige siden. Definitivt har jeg tatt noen ukonvensjonelle valg, men da gjerne på en sådan måte at de kommer andre til gode. Samfunnet vårt trenger begge mennesketypene for å gå framover, vi trenger hverandre.
Når det kommer til tro, er det mye som skiller oss. Eller er det ikke egentlig det? Er ikke begrunnelsen for ønsket det samme? Mange tror at livet består av en rekke tilfeldigheter, andre igjen trenger å tro at det er en større mening med alt, at det står en mektig energi bak og trekker i trådene. Jeg har laget min egen tro, solid forankret i at ingen ting er tilfeldig, men at vi hele tiden står fritt til å ta nye valg, til å omskape holdninger og male canvaset på nytt med sterkere farger. Mister man håpet og troen blir ting straks vanskeligere.
Men hva står jeg for? Her blir jeg nødt til å stirre sjelen i hvitøyet. Hvor ubehagelig det enn er. Jeg ser at jeg alt for sjelden har bedt om unnskyldning, men også at jeg har forbedret meg. At jeg i mange tilfeller har tviholdt på det håndfaste og vært redd for forandringer. Og jeg vet at jeg har gikk i mange år uten å klare å sette foten ned så hardt som den burde. Men rosinen i pølsa er når man kommer til det positive: Jeg kjenner at jeg står for tilgivelse, det å se det morsomme i en tragisk situasjon. Jeg står for lidenskap til mennesker og til naturkrefter, til alt det vakre en kan se om man virkelig ønsker det. Og jeg står for egenskapen til å alltid lete etter det beste i andre. Jeg står for og tror på kjærlighet som det største som finnes, både blant mennesker og i livet generelt.
Bear Heart sier at ordet minnesmerke ikke henviser til at noen er død, men symboliserer at noen har levd. Hva ønsker vi å etterlate oss den dagen vi ikke lenger vandrer i dette jordiske stengselet av hud? Jeg vet ikke hva som vil stå igjen etter meg. To vakre barn riktignok, og forhåpentligvis et par barnebarn. Kanskje praktiserer de også noen av mine tanker og får noe av mitt syn på livet, men jeg tror ikke jeg er den som kommer til å lage de største avisoverskriftene. Om hundre år har antagelig alle glemt at jeg noensinne har eksistert. En forunderlig tanke.
Det kan til tider være vrient å fastslå hvem man er. Sånn innerst inne. Og ikke minst – gjøre det synlig for alle. Tørre å stå for den man er. Tenker du noen gang over hvem DU er? Jeg kan ikke gjøre det for deg, ingen andre heller. Oppgaven er blitt utdelt til akkurat deg! Men spør du meg, tror jeg det er viktig å finne ut hva man står for. Hva man vil leve for.
For i morgen er det allerede en helt ny dag med nye muligheter!
”Våre eldste lærte oss at ingen andre kan si: ”Dette er deg.” Du kan prøve å tilpasse deg til det andre tror du er, men når alt er skrelt av deg, hvem er du da i virkeligheten? Viktig er det først å identifisere seg selv, ikke bare i forhold til våre omgivelser, men i forhold til våre foreldre og vår kulturelle bakgrunn. Det er svært viktig å vite hvem man er.”
Etter min erfaring tenker vi alt for sjelden på hvem vi egentlig er. Hvem der DU? Hvem er du dypt der inne hvis vi fjerner alt det materielle, utseendet ditt og yrkestittelen din? Hva tror du på? Hva står du for?
Det er vanskelig å stå støtt i seg selv før en vet hvem man er der inne i jungelen av tanker og følelser, av innlærte mønstre og nedarvede egenskaper. Oppvekstmiljøet preger oss nok en god del, venner likeså, senere er det kanskje partner og yrke som setter nye avtrykk i villnisset. For å kunne ta gode og riktige valg er det viktig å kjenne seg selv, vite hva en vil. Jo bedre samspill en har med sitt indre, desto lettere er det ofte å ta beslutninger. (Ja ja, for de av dere som ikke er født i vektens tegn i hvert fall…) Noen er sterke i seg selv allerede i bleiealder, mens andre aldri rekker å bli det. Noen tar seg aldri tid til å analysere seg selv, mens andre har det som favoritthobby – ja, ofte analyserer de resten av boligblokka i samme åndedrag. Noen er altså bedre på det enn andre. Men er det nødvendig?
For å begynne med det grunnleggende er det kanskje viktig å finne ut hvilken karaktertype man er. Er man en fyrrig og eggende vind som maner til kamp, står på barrikadene og brenner bh’er for å få til de store forandringene for seg selv og andre, eller er man en mild og varmende fønvind som lunt omslutter folk i sin nærhet, og gir omsorg og oppmuntring til hver og en. Selv har jeg nok aldri vært en bålbrenner, hverken av bh’er eller bøker, men heller vel mer til den rolige siden. Definitivt har jeg tatt noen ukonvensjonelle valg, men da gjerne på en sådan måte at de kommer andre til gode. Samfunnet vårt trenger begge mennesketypene for å gå framover, vi trenger hverandre.
Når det kommer til tro, er det mye som skiller oss. Eller er det ikke egentlig det? Er ikke begrunnelsen for ønsket det samme? Mange tror at livet består av en rekke tilfeldigheter, andre igjen trenger å tro at det er en større mening med alt, at det står en mektig energi bak og trekker i trådene. Jeg har laget min egen tro, solid forankret i at ingen ting er tilfeldig, men at vi hele tiden står fritt til å ta nye valg, til å omskape holdninger og male canvaset på nytt med sterkere farger. Mister man håpet og troen blir ting straks vanskeligere.
Men hva står jeg for? Her blir jeg nødt til å stirre sjelen i hvitøyet. Hvor ubehagelig det enn er. Jeg ser at jeg alt for sjelden har bedt om unnskyldning, men også at jeg har forbedret meg. At jeg i mange tilfeller har tviholdt på det håndfaste og vært redd for forandringer. Og jeg vet at jeg har gikk i mange år uten å klare å sette foten ned så hardt som den burde. Men rosinen i pølsa er når man kommer til det positive: Jeg kjenner at jeg står for tilgivelse, det å se det morsomme i en tragisk situasjon. Jeg står for lidenskap til mennesker og til naturkrefter, til alt det vakre en kan se om man virkelig ønsker det. Og jeg står for egenskapen til å alltid lete etter det beste i andre. Jeg står for og tror på kjærlighet som det største som finnes, både blant mennesker og i livet generelt.
Bear Heart sier at ordet minnesmerke ikke henviser til at noen er død, men symboliserer at noen har levd. Hva ønsker vi å etterlate oss den dagen vi ikke lenger vandrer i dette jordiske stengselet av hud? Jeg vet ikke hva som vil stå igjen etter meg. To vakre barn riktignok, og forhåpentligvis et par barnebarn. Kanskje praktiserer de også noen av mine tanker og får noe av mitt syn på livet, men jeg tror ikke jeg er den som kommer til å lage de største avisoverskriftene. Om hundre år har antagelig alle glemt at jeg noensinne har eksistert. En forunderlig tanke.
Det kan til tider være vrient å fastslå hvem man er. Sånn innerst inne. Og ikke minst – gjøre det synlig for alle. Tørre å stå for den man er. Tenker du noen gang over hvem DU er? Jeg kan ikke gjøre det for deg, ingen andre heller. Oppgaven er blitt utdelt til akkurat deg! Men spør du meg, tror jeg det er viktig å finne ut hva man står for. Hva man vil leve for.
For i morgen er det allerede en helt ny dag med nye muligheter!
søndag 24. februar 2008
Arbeidslivets vanskelige valg
søndag 24. februar 2008
4
Dersom man kunne starte helt fra scratch igjen, hvor ville man begynne? Jeg tenker altså på om man fikk muligheten til å ta en ny utdannelse, velge et nytt yrke. Det er mye spennende å velge mellom – og mye som ikke er så spennende selvfølgelig. Men det er også veldig mange yrker som man aldri egentlig har tenkt på at finnes. Det er jammen litt av et mylder av mennesker som behøves for å holde hjulene i gang i et land!
Godt hjulpet av Jobbfeber, har altså jeg fundert litt over hva jeg kunne tenkt meg – og hva jeg overhodet ikke ville passet som:
Agronom i økologisk landbruk – Hm, ja dette er jo i vinden for tida. Kanskje ville jeg blitt inspirert til å velge enda mer grønt i det daglige, og å bo landlig tror jeg ligger for meg. Det er et viktig yrke som bidrar godt til både miljøkampen og folks holdninger. Men jeg tror likevel andre skal få ta seg av dette.
Antikvarbokhandler – Eey, tenk å vasse i bøker fra morgen til kveld. Starte dagen med gullord fra kjente og ukjente, forsvinne inn i hemmelige verdener i lunsjpausen og vandre hjemover på ettermiddagen med helt nye ideer i kroppen! Det måtte vært noe. Jeg liker å lese. Men er det ikke mye støv, midd og muggsopp i sånne gamle bøker da tro? Klarer meg nok uten det. Jeg kan jo heller stikke innom et antikvariat i ny og ne.
Ambassadør – Nja, jeg er nok ikke så god på å representere, dinere fiffen og holde alle de små samtalene i gang. I tillegg har det vel i disse dager nærmest blitt en ekstremsport i enkelte land… Nope, for glad i livet.
Ambulansearbeider – Ja, dette hadde vært noe for meg. Dersom jeg var litt yngre ville dette vært førstevalget.
Arkeolog – Dette yrket var min store barndomsdrøm. I svært mange år fantaserte jeg om store utgravninger i Egypts skjulte skatter, med nitid pirkearbeide og spennende historie. Drømmen forsvant med innsikten om at jeg ville trenge større mattekunnskap, og min mangeårige aversjon på akkurat det feltet. Og man har da National Geografic Channel!
Asfaltør – Hm, hører ikke dette yrket egentlig til mannfolk? Tror ikke jeg har sett mange kvinns i sommergatene, med brystet blottlagt for steking… Kanskje er det trafikkfarlig også? Og det vil jeg jo ikke bidra til.
Badevakt – Her får jeg helt ufrivillige assosiasjoner til Baywatch. Ikke ville jeg gjort meg svært godt løpende på stranda i rød minibadedrakt, og heller ikke ville jeg gått i vannet dersom en av badegjestene ble angrepet av hai. Nei, da hadde jeg dratt beina godt oppunder meg i utsiktstårnet og gjemt meg bak redningsbrettet.
Baker – Yummi, jeg liker bakevarer! Nystekte kanelsnurrer, ferske baguetter eller varmt brød på morgenkvisten. Men står ikke bakerne ukristelig tidlig opp da? Og morgenbrød kan jeg jo få sånn ellers også…
Bunadtilvirker – Kjøpte en gang stoff for å brodere egen bunad, men kom dessverre ikke lenger enn til mansjetter og kragen på skjorta. Resten ble liggende alt for lenge, og til slutt solgt tilbake til butikken jeg hadde bestilt den i. Tålmodigheten min strekker nok ikke til her.
Fagarbeider i reindriftsfaget – Et artig forslag. For det første fordi det her ikke finnes et reinsdyr på svært mange mils omkrets. Har ikke sett NRKs programserie om dette, men jeg så Mikkel i Farmen og man må jo si at han hadde overlevelsesinstinktet i behold… Tror det blir for vanskelig å gjennomføre her jeg bor. Naboene hadde nok ikke vært overbegeistret, for vi har forbud mot dyrehold.
Fengselsbetjent – Det kunne faktisk vært et spennende yrke, synes jeg. Men jeg tror jeg ville irritert meg litt over systemet og endt opp med magesår.
Filosof – Aha! Her kunne jeg gjort meg. Jeg liker å filosofere. Men jeg har oppdaget at filosofer bruker veldig mange flotte og fremmedartede ord, og jeg liker best å holde meg på det litt hverdagslige. Å få betalt for å synse måtte jo vært artig likevel.
Forfatter – Her ser jeg for meg en liten skrivestue med fyr på peisen, hvor inspirasjonen flyter fritt hele døgnet. Aah, det hadde vært noe å fått til! Og kanskje blir man gift med en kongelig også…
Fotojournalist – Ja, det hadde vært moro! Her kunne kreativiteten fått utfoldet seg. Sammen med reiselyst og skildringsbehov kunne dette fort blitt et realistisk ønske kanskje.
Fotomodell – Moahaha, det skal jeg spare dere for.
Frelsesarmeoffiser – Det virker som om de er en lystig gjeng med gitaren på skulderen, og samholdet virker flott. De gjør en viktig jobb i samfunnet vårt som staten har en tendens til å ignorere. Men vil det kle meg å stå på torvet ved julegryta i 20 minus hele ettermiddagen? Tror nok at jeg hadde vært en smule avvisende etter en times tid…
Frisør – Nei! Jeg kan ikke for noe i verden tenke meg å ta i fremmede hoders hår! Fett, lus, møkk. Urk!
Galopptrener – Tror vi velger den på hjemmebane isteden.
Gravør – Nope, been there, done that.
Havbunnsinstallatør – Hva i alle dager gjør man i dette yrket? Installerer havbunner? Må jo i så fall være veldig kjekt å få en del utdannet innen dette i Afrika for eksempel. Så kunne de fått noen innlandshav, eeh…
Keramiker – Ville ikke det vært moro da? Jo, det tror jeg sannelig. Eneste problemet er at jeg overhodet ikke klarer følelsen av tørr leire på hendene. Ståpels på hele kroppen!
Kommunalt ansatt – eeh, er det et eget yrke?? Kan jo se ut som om man får med en livstidsgaranti på kjøpet.
Konsulent/rådgiver i NAV – Her skulle jeg gjerne gått inn og reformert hele systemet!
Korrekturleser – Hehe, det hørtes kjent ut, og ja, det kan jeg alltids gjøre.
Kriminolog – En stund var jeg faktisk inne på tanken om dette yrket, og i skrivende stund kan jeg heller ikke huske hva som stoppet meg. Definitivt en spennende jobb hvor man kan få brukt mye av seg selv til å gjøre ting man brenner for.
Kunstner – Denne kategorien er ganske bred. Blir man ikke hotshot havner man vel ganske langt bak i lønningskøen, men likevel hadde det vært artig å kunne kalle seg ved denne yrkestittelen.
Kystskipper – Med min dårlige balansenerve tror jeg resten av besetningen snart ville vært drittlei av å fly til og fra med spyposer til skipper’n…
Lærer – På de laveste barnetrinnene kunne jeg tenkt meg det, men la meg for guds skyld slippe de overmodige tenåringene!
Miljøterapeut – Dette hadde også vært givende faktisk.
Misjonær – Tja, sånn for reiselysten sin del kjenner jeg at det trekker i kofferten, men jeg vil ikke dytte min tro på noen dessverre.
Modist – Sikkert kreativt, men hatter er liksom ikke min greie…
Naturforvalter – Kanskje et yrke som blir mer og mer viktig i den store sammenhengen, og som definitivt kunne vært noe for meg. Jeg liker naturen, både i storm og stille, men kunne man fått halvårsoppdrag tro? Vinteren og jeg er ikke så gode venner…
Pikkolo – Er det virkelig noen der ute som utdanner seg til pikkolo? Og la meg da få spørre: hvorfor det? Det er klart det kan friste med en statistjobb i Hotel Cæsar, men…
Prest – Kan nok ikke helt se for meg denne dama i prestekjortelen. Og heller ikke at jeg noen gang skal kunne forkynne noe jeg ikke selv står for.
Pølsemaker – Da hadde i hvert fall eldstemann blitt fornøyd! Han er et ordentlig pølsedyr.
Rengjøringsassistent/Vinduspusser – Er redd jeg har blitt alt for godt vant nå gitt…
Rådmann – Jeg synes jeg ser en tendens til at nærmest hvem som helst kan hoppe inn på den plassen, så utdannelse til dette tror jeg man kan hoppe over. Ikke virker det som om de fikser yrke sitt så bra heller alle.
Saksbehandler – Her kunne jeg faktisk gjort det bra. Jeg evner å se ting fra flere sider, kanskje både en fordel og en ulempe. Kommer vel an på hvor man blir ansatt.
Skattefogd – Auda, nei fri og bevare meg vel!
Sosionom – Mitt yrkesvalg nummer to i ungdommen, da jeg skjønte at arkeolog var for mattegenier. Av sammensatte årsaker ble ikke det noe heller.
Strikkehåndverker – Mitt siste strikkeprosjekt var en vest – på 80-tallet…
Sufflør – Oj, det hadde vært moro! Sitte nedi boksen (eller er det kanskje ikke sånn lenger?) og hviske hva andre skal si. Jeg må innrømme at det hadde vært vrient for barnet i meg å holde tyst da… Tenk så mye artig en kunne hatt det – til en fikk sparken.
Nei, det er alt for mye å velge i. Her får man gjøre et dypdykk i sitt indre og holde tunga i den rette munnen, skjønner jeg. Noen gode forslag?
Godt hjulpet av Jobbfeber, har altså jeg fundert litt over hva jeg kunne tenkt meg – og hva jeg overhodet ikke ville passet som:
Agronom i økologisk landbruk – Hm, ja dette er jo i vinden for tida. Kanskje ville jeg blitt inspirert til å velge enda mer grønt i det daglige, og å bo landlig tror jeg ligger for meg. Det er et viktig yrke som bidrar godt til både miljøkampen og folks holdninger. Men jeg tror likevel andre skal få ta seg av dette.
Antikvarbokhandler – Eey, tenk å vasse i bøker fra morgen til kveld. Starte dagen med gullord fra kjente og ukjente, forsvinne inn i hemmelige verdener i lunsjpausen og vandre hjemover på ettermiddagen med helt nye ideer i kroppen! Det måtte vært noe. Jeg liker å lese. Men er det ikke mye støv, midd og muggsopp i sånne gamle bøker da tro? Klarer meg nok uten det. Jeg kan jo heller stikke innom et antikvariat i ny og ne.
Ambassadør – Nja, jeg er nok ikke så god på å representere, dinere fiffen og holde alle de små samtalene i gang. I tillegg har det vel i disse dager nærmest blitt en ekstremsport i enkelte land… Nope, for glad i livet.
Ambulansearbeider – Ja, dette hadde vært noe for meg. Dersom jeg var litt yngre ville dette vært førstevalget.
Arkeolog – Dette yrket var min store barndomsdrøm. I svært mange år fantaserte jeg om store utgravninger i Egypts skjulte skatter, med nitid pirkearbeide og spennende historie. Drømmen forsvant med innsikten om at jeg ville trenge større mattekunnskap, og min mangeårige aversjon på akkurat det feltet. Og man har da National Geografic Channel!
Asfaltør – Hm, hører ikke dette yrket egentlig til mannfolk? Tror ikke jeg har sett mange kvinns i sommergatene, med brystet blottlagt for steking… Kanskje er det trafikkfarlig også? Og det vil jeg jo ikke bidra til.
Badevakt – Her får jeg helt ufrivillige assosiasjoner til Baywatch. Ikke ville jeg gjort meg svært godt løpende på stranda i rød minibadedrakt, og heller ikke ville jeg gått i vannet dersom en av badegjestene ble angrepet av hai. Nei, da hadde jeg dratt beina godt oppunder meg i utsiktstårnet og gjemt meg bak redningsbrettet.
Baker – Yummi, jeg liker bakevarer! Nystekte kanelsnurrer, ferske baguetter eller varmt brød på morgenkvisten. Men står ikke bakerne ukristelig tidlig opp da? Og morgenbrød kan jeg jo få sånn ellers også…
Bunadtilvirker – Kjøpte en gang stoff for å brodere egen bunad, men kom dessverre ikke lenger enn til mansjetter og kragen på skjorta. Resten ble liggende alt for lenge, og til slutt solgt tilbake til butikken jeg hadde bestilt den i. Tålmodigheten min strekker nok ikke til her.
Fagarbeider i reindriftsfaget – Et artig forslag. For det første fordi det her ikke finnes et reinsdyr på svært mange mils omkrets. Har ikke sett NRKs programserie om dette, men jeg så Mikkel i Farmen og man må jo si at han hadde overlevelsesinstinktet i behold… Tror det blir for vanskelig å gjennomføre her jeg bor. Naboene hadde nok ikke vært overbegeistret, for vi har forbud mot dyrehold.
Fengselsbetjent – Det kunne faktisk vært et spennende yrke, synes jeg. Men jeg tror jeg ville irritert meg litt over systemet og endt opp med magesår.
Filosof – Aha! Her kunne jeg gjort meg. Jeg liker å filosofere. Men jeg har oppdaget at filosofer bruker veldig mange flotte og fremmedartede ord, og jeg liker best å holde meg på det litt hverdagslige. Å få betalt for å synse måtte jo vært artig likevel.
Forfatter – Her ser jeg for meg en liten skrivestue med fyr på peisen, hvor inspirasjonen flyter fritt hele døgnet. Aah, det hadde vært noe å fått til! Og kanskje blir man gift med en kongelig også…
Fotojournalist – Ja, det hadde vært moro! Her kunne kreativiteten fått utfoldet seg. Sammen med reiselyst og skildringsbehov kunne dette fort blitt et realistisk ønske kanskje.
Fotomodell – Moahaha, det skal jeg spare dere for.
Frelsesarmeoffiser – Det virker som om de er en lystig gjeng med gitaren på skulderen, og samholdet virker flott. De gjør en viktig jobb i samfunnet vårt som staten har en tendens til å ignorere. Men vil det kle meg å stå på torvet ved julegryta i 20 minus hele ettermiddagen? Tror nok at jeg hadde vært en smule avvisende etter en times tid…
Frisør – Nei! Jeg kan ikke for noe i verden tenke meg å ta i fremmede hoders hår! Fett, lus, møkk. Urk!
Galopptrener – Tror vi velger den på hjemmebane isteden.
Gravør – Nope, been there, done that.
Havbunnsinstallatør – Hva i alle dager gjør man i dette yrket? Installerer havbunner? Må jo i så fall være veldig kjekt å få en del utdannet innen dette i Afrika for eksempel. Så kunne de fått noen innlandshav, eeh…
Keramiker – Ville ikke det vært moro da? Jo, det tror jeg sannelig. Eneste problemet er at jeg overhodet ikke klarer følelsen av tørr leire på hendene. Ståpels på hele kroppen!
Kommunalt ansatt – eeh, er det et eget yrke?? Kan jo se ut som om man får med en livstidsgaranti på kjøpet.
Konsulent/rådgiver i NAV – Her skulle jeg gjerne gått inn og reformert hele systemet!
Korrekturleser – Hehe, det hørtes kjent ut, og ja, det kan jeg alltids gjøre.
Kriminolog – En stund var jeg faktisk inne på tanken om dette yrket, og i skrivende stund kan jeg heller ikke huske hva som stoppet meg. Definitivt en spennende jobb hvor man kan få brukt mye av seg selv til å gjøre ting man brenner for.
Kunstner – Denne kategorien er ganske bred. Blir man ikke hotshot havner man vel ganske langt bak i lønningskøen, men likevel hadde det vært artig å kunne kalle seg ved denne yrkestittelen.
Kystskipper – Med min dårlige balansenerve tror jeg resten av besetningen snart ville vært drittlei av å fly til og fra med spyposer til skipper’n…
Lærer – På de laveste barnetrinnene kunne jeg tenkt meg det, men la meg for guds skyld slippe de overmodige tenåringene!
Miljøterapeut – Dette hadde også vært givende faktisk.
Misjonær – Tja, sånn for reiselysten sin del kjenner jeg at det trekker i kofferten, men jeg vil ikke dytte min tro på noen dessverre.
Modist – Sikkert kreativt, men hatter er liksom ikke min greie…
Naturforvalter – Kanskje et yrke som blir mer og mer viktig i den store sammenhengen, og som definitivt kunne vært noe for meg. Jeg liker naturen, både i storm og stille, men kunne man fått halvårsoppdrag tro? Vinteren og jeg er ikke så gode venner…
Pikkolo – Er det virkelig noen der ute som utdanner seg til pikkolo? Og la meg da få spørre: hvorfor det? Det er klart det kan friste med en statistjobb i Hotel Cæsar, men…
Prest – Kan nok ikke helt se for meg denne dama i prestekjortelen. Og heller ikke at jeg noen gang skal kunne forkynne noe jeg ikke selv står for.
Pølsemaker – Da hadde i hvert fall eldstemann blitt fornøyd! Han er et ordentlig pølsedyr.
Rengjøringsassistent/Vinduspusser – Er redd jeg har blitt alt for godt vant nå gitt…
Rådmann – Jeg synes jeg ser en tendens til at nærmest hvem som helst kan hoppe inn på den plassen, så utdannelse til dette tror jeg man kan hoppe over. Ikke virker det som om de fikser yrke sitt så bra heller alle.
Saksbehandler – Her kunne jeg faktisk gjort det bra. Jeg evner å se ting fra flere sider, kanskje både en fordel og en ulempe. Kommer vel an på hvor man blir ansatt.
Skattefogd – Auda, nei fri og bevare meg vel!
Sosionom – Mitt yrkesvalg nummer to i ungdommen, da jeg skjønte at arkeolog var for mattegenier. Av sammensatte årsaker ble ikke det noe heller.
Strikkehåndverker – Mitt siste strikkeprosjekt var en vest – på 80-tallet…
Sufflør – Oj, det hadde vært moro! Sitte nedi boksen (eller er det kanskje ikke sånn lenger?) og hviske hva andre skal si. Jeg må innrømme at det hadde vært vrient for barnet i meg å holde tyst da… Tenk så mye artig en kunne hatt det – til en fikk sparken.
Nei, det er alt for mye å velge i. Her får man gjøre et dypdykk i sitt indre og holde tunga i den rette munnen, skjønner jeg. Noen gode forslag?
lørdag 23. februar 2008
Barn
lørdag 23. februar 2008
2
Dine barn er ikke dine barn.
De er sønner og døtre av Livets lengten etter seg selv.
De kommer gjennom deg, men ikke fra deg.
Og selv om de er sammen med deg, tilhører de deg ikke.
Du kan gi dem din kjærlighet, men ikke dine tanker.
For de har sine egne tanker.
Du kan huse deres kropper, men ikke deres sjel.
For deres sjel bor i morgendagens hus, som du ikke kan besøke, ikke en gang i dine drømmer. Du kan streve etter å bli lik dem, men forsøk ikke å få dem lik deg.
For livet går ikke bakover, ei heller dveler det ved gårdsdagen.
Du er buen som barna dine skytes fremover av som levende piler.
Bueskytteren kan se målet på evighetens sti, og Han spenner deg med sin kraft slik at Hans piler kan fly langt og rett.
La din bøyning i skytterens hender skje i glede.
For slik Han elsker pilene som flyr, elsker Han også en sikker bue.
Hentet fra "Profeten" av Khalil Gibran
De er sønner og døtre av Livets lengten etter seg selv.
De kommer gjennom deg, men ikke fra deg.
Og selv om de er sammen med deg, tilhører de deg ikke.
Du kan gi dem din kjærlighet, men ikke dine tanker.
For de har sine egne tanker.
Du kan huse deres kropper, men ikke deres sjel.
For deres sjel bor i morgendagens hus, som du ikke kan besøke, ikke en gang i dine drømmer. Du kan streve etter å bli lik dem, men forsøk ikke å få dem lik deg.
For livet går ikke bakover, ei heller dveler det ved gårdsdagen.
Du er buen som barna dine skytes fremover av som levende piler.
Bueskytteren kan se målet på evighetens sti, og Han spenner deg med sin kraft slik at Hans piler kan fly langt og rett.
La din bøyning i skytterens hender skje i glede.
For slik Han elsker pilene som flyr, elsker Han også en sikker bue.
Hentet fra "Profeten" av Khalil Gibran
fredag 22. februar 2008
Generisk bytte av legemidler
fredag 22. februar 2008
2
Følgende samtale finner sted på apoteket:
- Vær så god!
- Jeg vil gjerne hente disse medisinene.
- Ja vel, da tar vi heller preparat B.
- Nei takk, jeg vil helst ha den som står på resepten, preparat A.
- Men sist fikk du preparat B.
- Jeg vet det og de funket ikke selv om dere sa innholdet var det samme. Jeg må ha preparat A!
- Men gangen før der fikk du jo preparat C. Det er ikke det samme.
- Nei, jeg vet det. Men legen har nå skrevet ut preparat A og jeg tar ikke flere sjanser på etterligninger. Det er viktig at de fungerer når jeg først tar dem.
- Det preparatet du vil ha er mye dyrere enn preparat B, så det lønner seg jo.
- Jeg er klar over at det er en prisforskjell, men jeg må altså ha det som står på resepten! Hvor mye dreier det seg egentlig om i kroner og øre?
- Nja, jeg ser på skjermen her at det faktisk ikke er mer enn 5 kroner…
- Eeh, ja vel, da er vel valget ganske enkelt?
- Ja, da henter jeg preparat A da…
Irriterende. Fryktelig irriterende. Skal det nødvendigvis måtte være så vanskelig å få utlevert det preparatet legen har foreskrevet? Jeg antar at dette ikke gjelder bare meg, for etter Apotekerloven av 2001 kan (og skal?) apoteket anbefale deg å velge et billigere erstatningsprodukt med akkurat samme virkning. Altså, et generisk bytte av legemidler. Altså: de kan anbefale deg å velge et billigere produkt, men de kan ikke dytte det ned i halsen på deg dersom du uttrykkelig sier at du ikke er interessert. Men skal det altså være nødvendig å måtte argumentere fram og tilbake for det man ønsker så lenge det er preparatet som står på resepten?
§ 6-6. Utlevering av legemidler etter resept og rekvisisjon
Legemidler skal utleveres nøyaktig etter resept og rekvisisjon.
Apoteket kan uten hinder av første ledd bytte rekvirert legemiddel med generisk likeverdig legemiddel og med parallellimportert legemiddel hvis departementet har godkjent legemidlene som byttbare. Slikt bytte kan ikke skje i strid med rekvirentens eller kundens uttrykkelige ønske. Dersom rekvirenten ber om det, skal apoteket meddele rekvirenten om at slikt bytte er foretatt.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om at rekvirenten i det enkelte tilfelle skal journalføre en begrunnelse for at generisk bytte etter annet ledd er uønsket.
Ved utlevering mot resept skal apoteket bidra til at kunden får tilstrekkelig informasjon om legemidlet til at det kan brukes riktig.
Dersom man får legen til å fakse over resepten til det aktuelle apoteket, har man ingen påvirkning. Da er substituttet allerede på plass i den grønne ut-boksen når man kommer for å hente. Jeg føler det faktisk som et overtråkk av mine rettigheter. Flere ganger har altså apoteket byttet mine medisiner før jeg har fått sukk for meg. Men de deklamerer høytidelig at virkestoffene i preparatene er like. Altså – virkestoffene er like. Det betyr ikke at du kan ta substitutt-legemiddelet uten bivirkninger, selv om du altså ikke har fått uheldige virkninger av det opprinnelige preparatet. Dette kommer jo også fram i en rapport fra Legemiddelverket:
"Myndighetene spesielt ønsker å få meldt inn bivirkninger fra farmasøyter, som oppstår ved generisk bytte av legemidler. Statens legemiddelverk sier at det ved bytte mellom likeverdige legemidler i utgangspunktet ikke er grunn til å vente forskjell i effekt eller bivirkninger. Likevel vil det kunne være små variasjoner innenfor virkestoffinnhold."
Steinar Madsen i Legemiddelverket sier: ”For enkelte pasientgrupper, særlig eldre, kan det være at bytte av et legemiddel er uheldig. Reservasjonsretten skal sikre at pasienten ikke blir skadelidende. Men man kan ikke automatisk benytte seg av reservasjonsretten, den må begrunnes individuelt. Det er for eksempel ikke noe poeng i å reservere seg mot bytte av et penicillinpreparat til en ung pasient som ellers er frisk.”
Men hvorfor det, dersom det nye preparatet skal ha samme virkning som det gamle, og hvorfor er det da så viktig å få innrapportert bivirkninger særlig ved generisk bytte? Man får vel bare håpe at det også innrapporteres senvirkninger i forhold til disse byttene.
På nettsiden til Sykehusapotek Nord skrives det faktisk:
"I Norge har farmasøyter bidratt med bivirkningsmeldinger siden 1. januar 2005. Det første året i Norge sto farmasøytene for 30% av bivirkningsmeldingene som kom inn til RELIS, de fleste omhandlet bivirkninger ved generiske bytter."
Say no more…
En annen uheldig effekt av innføringen av substitutt-preparater, er selvfølgelig at legens styring over en pasients helbred ikke lenger er suveren. Dersom denne ikke skriftlig uttrykker at et generisk bytte ikke vil være faglig forsvarlig, kan et bytte gjøres. Apotekene plikter å underrette legen når et generisk bytte finner sted. Jeg har aldri hørt at legen min har blitt varslet om dette – tvert i mot. Apotekernæringen blir altså sittende med betydelig mer makt enn før loven trådte i kraft. Og for å poengtere det – det er også apotekene som selv forhandler fram gunstige innkjøpspriser og derfor kan sette utsalgsprisene, og derav tjene mer penger på dette. Det viser seg også at de store kjedene ofte beholder eventuelle rabatter selv og tar ut gevinst på dette. For dessverre velger de fleste apotek å ikke føre de aller billigste medisinene, men heller erstatninger som koster omtrent det samme som legemiddelet kan erstatte (se samtalen øverst i innlegget). Rimelig nok så er det fremdeles myndighetene som fastsetter makspriser, men minimumspriser er det ingen grenser på. Bare synd at de ikke benytter seg at dette for å skaffe forbrukeren billigst mulig preparater, noe som vel egentlig var bakgrunnen for innføringen av generisk bytte av legemidler.
Helsepolitisk utvalg skriver:
”Den nye apotekloven åpner for at apotekene kan bytte et rekvirert legemiddel med et annet som vurderes som generisk likeverdig. Ved bytte mellom likeverdige legemidler får pasienten utlevert et legemiddel med samme terapeutiske effekt som det legen opprinnelig forskrev, dvs. at virkestoff, legemiddelform og styrke er den samme, men har forskjellig produsent og ofte merkenavn. Pakningens utseende, navnet, smaken og fargen kan variere, men virkningen skal være den samme.
Alle legemidler som er byttbare er godkjent av Statens legemiddelverk som medisinsk likeverdige. Disse legemidlene tilfredsstiller de samme strenge kravene til kvalitet som alle andre legemidler. Det er også Legemiddelverket som godkjenner hvilke legemidler som er like og som apotekene får lov til å bytte. Du kan derfor som pasient føle deg trygg ved bytte av legemidler. Det er Statens legemiddelverk som har ansvaret for at listen over generiske (likeverdige) legemidler med veiledning er tilgjengelig og blir oppdatert. Listen oppdateres hver tredje måned.”
Greit nok. Men hvem tar ansvaret dersom det skulle vise seg at jeg får alvorlige bivirkninger av et substitutt-preparat som legen ikke har foreskrevet? Kan jeg stole på at apotekeren er i stand til å ta denne avgjørelsen på mine vegne, som min fastlege ikke har autorisert? Likevel synes jeg det kommer nokså tydelig fram at ansvaret ligger i statlige organ, som styrer hele prosessen helt fra godkjenning av hvert preparat til lovgivningen som gir apotekene ”ansvaret”. Hvor mye slingringsmonn finnes i apoteknæringens ”ansvarsområde” gitt av staten? Der ser vel egentlig ut som om ansvaret mest er å følge opp pålegget som er gitt av de lovgivende og overstyrende myndigheter.
Jeg er betenkt og en smule skeptisk. For all del, forbrukerne sparer kanskje millioner i året, men til hvilken pris?
- Vær så god!
- Jeg vil gjerne hente disse medisinene.
- Ja vel, da tar vi heller preparat B.
- Nei takk, jeg vil helst ha den som står på resepten, preparat A.
- Men sist fikk du preparat B.
- Jeg vet det og de funket ikke selv om dere sa innholdet var det samme. Jeg må ha preparat A!
- Men gangen før der fikk du jo preparat C. Det er ikke det samme.
- Nei, jeg vet det. Men legen har nå skrevet ut preparat A og jeg tar ikke flere sjanser på etterligninger. Det er viktig at de fungerer når jeg først tar dem.
- Det preparatet du vil ha er mye dyrere enn preparat B, så det lønner seg jo.
- Jeg er klar over at det er en prisforskjell, men jeg må altså ha det som står på resepten! Hvor mye dreier det seg egentlig om i kroner og øre?
- Nja, jeg ser på skjermen her at det faktisk ikke er mer enn 5 kroner…
- Eeh, ja vel, da er vel valget ganske enkelt?
- Ja, da henter jeg preparat A da…
Irriterende. Fryktelig irriterende. Skal det nødvendigvis måtte være så vanskelig å få utlevert det preparatet legen har foreskrevet? Jeg antar at dette ikke gjelder bare meg, for etter Apotekerloven av 2001 kan (og skal?) apoteket anbefale deg å velge et billigere erstatningsprodukt med akkurat samme virkning. Altså, et generisk bytte av legemidler. Altså: de kan anbefale deg å velge et billigere produkt, men de kan ikke dytte det ned i halsen på deg dersom du uttrykkelig sier at du ikke er interessert. Men skal det altså være nødvendig å måtte argumentere fram og tilbake for det man ønsker så lenge det er preparatet som står på resepten?
§ 6-6. Utlevering av legemidler etter resept og rekvisisjon
Legemidler skal utleveres nøyaktig etter resept og rekvisisjon.
Apoteket kan uten hinder av første ledd bytte rekvirert legemiddel med generisk likeverdig legemiddel og med parallellimportert legemiddel hvis departementet har godkjent legemidlene som byttbare. Slikt bytte kan ikke skje i strid med rekvirentens eller kundens uttrykkelige ønske. Dersom rekvirenten ber om det, skal apoteket meddele rekvirenten om at slikt bytte er foretatt.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om at rekvirenten i det enkelte tilfelle skal journalføre en begrunnelse for at generisk bytte etter annet ledd er uønsket.
Ved utlevering mot resept skal apoteket bidra til at kunden får tilstrekkelig informasjon om legemidlet til at det kan brukes riktig.
Dersom man får legen til å fakse over resepten til det aktuelle apoteket, har man ingen påvirkning. Da er substituttet allerede på plass i den grønne ut-boksen når man kommer for å hente. Jeg føler det faktisk som et overtråkk av mine rettigheter. Flere ganger har altså apoteket byttet mine medisiner før jeg har fått sukk for meg. Men de deklamerer høytidelig at virkestoffene i preparatene er like. Altså – virkestoffene er like. Det betyr ikke at du kan ta substitutt-legemiddelet uten bivirkninger, selv om du altså ikke har fått uheldige virkninger av det opprinnelige preparatet. Dette kommer jo også fram i en rapport fra Legemiddelverket:
"Myndighetene spesielt ønsker å få meldt inn bivirkninger fra farmasøyter, som oppstår ved generisk bytte av legemidler. Statens legemiddelverk sier at det ved bytte mellom likeverdige legemidler i utgangspunktet ikke er grunn til å vente forskjell i effekt eller bivirkninger. Likevel vil det kunne være små variasjoner innenfor virkestoffinnhold."
Steinar Madsen i Legemiddelverket sier: ”For enkelte pasientgrupper, særlig eldre, kan det være at bytte av et legemiddel er uheldig. Reservasjonsretten skal sikre at pasienten ikke blir skadelidende. Men man kan ikke automatisk benytte seg av reservasjonsretten, den må begrunnes individuelt. Det er for eksempel ikke noe poeng i å reservere seg mot bytte av et penicillinpreparat til en ung pasient som ellers er frisk.”
Men hvorfor det, dersom det nye preparatet skal ha samme virkning som det gamle, og hvorfor er det da så viktig å få innrapportert bivirkninger særlig ved generisk bytte? Man får vel bare håpe at det også innrapporteres senvirkninger i forhold til disse byttene.
På nettsiden til Sykehusapotek Nord skrives det faktisk:
"I Norge har farmasøyter bidratt med bivirkningsmeldinger siden 1. januar 2005. Det første året i Norge sto farmasøytene for 30% av bivirkningsmeldingene som kom inn til RELIS, de fleste omhandlet bivirkninger ved generiske bytter."
Say no more…
En annen uheldig effekt av innføringen av substitutt-preparater, er selvfølgelig at legens styring over en pasients helbred ikke lenger er suveren. Dersom denne ikke skriftlig uttrykker at et generisk bytte ikke vil være faglig forsvarlig, kan et bytte gjøres. Apotekene plikter å underrette legen når et generisk bytte finner sted. Jeg har aldri hørt at legen min har blitt varslet om dette – tvert i mot. Apotekernæringen blir altså sittende med betydelig mer makt enn før loven trådte i kraft. Og for å poengtere det – det er også apotekene som selv forhandler fram gunstige innkjøpspriser og derfor kan sette utsalgsprisene, og derav tjene mer penger på dette. Det viser seg også at de store kjedene ofte beholder eventuelle rabatter selv og tar ut gevinst på dette. For dessverre velger de fleste apotek å ikke føre de aller billigste medisinene, men heller erstatninger som koster omtrent det samme som legemiddelet kan erstatte (se samtalen øverst i innlegget). Rimelig nok så er det fremdeles myndighetene som fastsetter makspriser, men minimumspriser er det ingen grenser på. Bare synd at de ikke benytter seg at dette for å skaffe forbrukeren billigst mulig preparater, noe som vel egentlig var bakgrunnen for innføringen av generisk bytte av legemidler.
Helsepolitisk utvalg skriver:
”Den nye apotekloven åpner for at apotekene kan bytte et rekvirert legemiddel med et annet som vurderes som generisk likeverdig. Ved bytte mellom likeverdige legemidler får pasienten utlevert et legemiddel med samme terapeutiske effekt som det legen opprinnelig forskrev, dvs. at virkestoff, legemiddelform og styrke er den samme, men har forskjellig produsent og ofte merkenavn. Pakningens utseende, navnet, smaken og fargen kan variere, men virkningen skal være den samme.
Alle legemidler som er byttbare er godkjent av Statens legemiddelverk som medisinsk likeverdige. Disse legemidlene tilfredsstiller de samme strenge kravene til kvalitet som alle andre legemidler. Det er også Legemiddelverket som godkjenner hvilke legemidler som er like og som apotekene får lov til å bytte. Du kan derfor som pasient føle deg trygg ved bytte av legemidler. Det er Statens legemiddelverk som har ansvaret for at listen over generiske (likeverdige) legemidler med veiledning er tilgjengelig og blir oppdatert. Listen oppdateres hver tredje måned.”
Greit nok. Men hvem tar ansvaret dersom det skulle vise seg at jeg får alvorlige bivirkninger av et substitutt-preparat som legen ikke har foreskrevet? Kan jeg stole på at apotekeren er i stand til å ta denne avgjørelsen på mine vegne, som min fastlege ikke har autorisert? Likevel synes jeg det kommer nokså tydelig fram at ansvaret ligger i statlige organ, som styrer hele prosessen helt fra godkjenning av hvert preparat til lovgivningen som gir apotekene ”ansvaret”. Hvor mye slingringsmonn finnes i apoteknæringens ”ansvarsområde” gitt av staten? Der ser vel egentlig ut som om ansvaret mest er å følge opp pålegget som er gitt av de lovgivende og overstyrende myndigheter.
Jeg er betenkt og en smule skeptisk. For all del, forbrukerne sparer kanskje millioner i året, men til hvilken pris?
torsdag 21. februar 2008
Jo da, jeg husker dere
torsdag 21. februar 2008
4
Nei jaså, er det deg? Må da være mange år siden sist nå. Ikke at jeg har brydd meg særlig heller egentlig. Og faktisk, jeg kan ikke huske at du noen gang brydde deg. Du beskyldte meg for å være en elendig venninne, når alt jeg gjorde var å stille opp for deg på alle måter. Jeg fikk zip igjen for det. Siste gang jeg hørte fra deg, var da du forsto at jeg var ute av livets dans (eller ute av stand til å traktere byens uteliv som deg). Hørte du nok en gang hadde utvidet familien. Deg om det.
Eey, der er du også jo! Gamle ørn! Jammen har du blitt gammel siden sist, men så er du jo sannelig min hatt over 60 nå. Aner ikke hvordan det står til med deg. Eneste jeg vet er at du aldri har hatt sansen for meg. For datteren din. At du aldri tok ansvaret – eller gleden. At du har barnebarn du nesten aldri har sett og som du aldri hadde kjent igjen om du snublet i dem på gata. En stund syntes jeg det var flaut. Akkurat som om jeg skulle skamme meg over å ha fått livets rett. Nei, det får du ta på egen kappe over den lute ryggen din. Jeg bryr meg ikke lenger.
Og så du da. Fine kameraten min. Alltid smilende og glad. På utsiden. Med funklende brune øyne og dansende krøller i nakken. Nakken som knakk da du frivillig kastet deg utfor og slukket lyset i øynene dine for godt. Jeg har savnet deg, men vet du er med meg fra tid til annen. Jeg er lei for at vi ikke forsto, før det var for sent. Du vil alltid Være.
Men du! Jeg vet ikke. Jo da, jeg husker deg også, men ønsker ikke lenger å være i hengemyra di. Ønsker ikke lenger å se deg med armene fulle av stikk, og det flakkende blikket ditt som desperat lette etter et fristed hvor du kunne skyte. Men du gjorde jo valget enkelt for meg – du fylte årene dine en gang for mye. Og borte var du.
Eller du, den laveste av den lave, som måtte ty til vold for å vise hvor tøff du var. Hvor mye større og sterkere du var, hvor hardt du kunne slå og hvor flink du var til å straffe. Jeg tenker på deg med avsky. Enda du for så vidt var helt ok, sånn ved første øyekast. Har jeg sett deg en gang eller to etterpå? Jeg er sannelig ikke sikker. Jo, en gang faktisk. Da du spurte om vi kunne være venner. Beklager å måtte skuffe deg, men mine venner slår ikke vennene sine. Kanskje kan du finne noen andre å denge på. Eller kanskje lærte du noe, du også.
Jo da, jeg husker dere. På et eller annet tidspunkt har dere alle vært en del av livet mitt, men enten forlot dere meg eller jeg forlot dere. Samme kan det være – borte er dere. Ute av systemet. Men en liten tanke skal jeg ofre på dere nå og da. For alt dere var. Før.
Eey, der er du også jo! Gamle ørn! Jammen har du blitt gammel siden sist, men så er du jo sannelig min hatt over 60 nå. Aner ikke hvordan det står til med deg. Eneste jeg vet er at du aldri har hatt sansen for meg. For datteren din. At du aldri tok ansvaret – eller gleden. At du har barnebarn du nesten aldri har sett og som du aldri hadde kjent igjen om du snublet i dem på gata. En stund syntes jeg det var flaut. Akkurat som om jeg skulle skamme meg over å ha fått livets rett. Nei, det får du ta på egen kappe over den lute ryggen din. Jeg bryr meg ikke lenger.
Og så du da. Fine kameraten min. Alltid smilende og glad. På utsiden. Med funklende brune øyne og dansende krøller i nakken. Nakken som knakk da du frivillig kastet deg utfor og slukket lyset i øynene dine for godt. Jeg har savnet deg, men vet du er med meg fra tid til annen. Jeg er lei for at vi ikke forsto, før det var for sent. Du vil alltid Være.
Men du! Jeg vet ikke. Jo da, jeg husker deg også, men ønsker ikke lenger å være i hengemyra di. Ønsker ikke lenger å se deg med armene fulle av stikk, og det flakkende blikket ditt som desperat lette etter et fristed hvor du kunne skyte. Men du gjorde jo valget enkelt for meg – du fylte årene dine en gang for mye. Og borte var du.
Eller du, den laveste av den lave, som måtte ty til vold for å vise hvor tøff du var. Hvor mye større og sterkere du var, hvor hardt du kunne slå og hvor flink du var til å straffe. Jeg tenker på deg med avsky. Enda du for så vidt var helt ok, sånn ved første øyekast. Har jeg sett deg en gang eller to etterpå? Jeg er sannelig ikke sikker. Jo, en gang faktisk. Da du spurte om vi kunne være venner. Beklager å måtte skuffe deg, men mine venner slår ikke vennene sine. Kanskje kan du finne noen andre å denge på. Eller kanskje lærte du noe, du også.
Jo da, jeg husker dere. På et eller annet tidspunkt har dere alle vært en del av livet mitt, men enten forlot dere meg eller jeg forlot dere. Samme kan det være – borte er dere. Ute av systemet. Men en liten tanke skal jeg ofre på dere nå og da. For alt dere var. Før.
tirsdag 19. februar 2008
Klare selv
tirsdag 19. februar 2008
2
(Advarer mot enkelte sterke uttrykk i teksten.)
Ok, jeg innrømmer det, jeg er på gyngende grunn. Jeg aner ikke hvordan jeg skal takle det. Jeg kan ikke rømme unna det idiotiske faktumet, men likevel vegrer jeg meg som en jævlig barnslig drittunge i verste trassalder!
Faktum er at jeg har en forholdsvis vedvarende sykdom som enkelte dager gjør meg verdiløs. Neida, jeg vet at det ikke er sant, men nå snakker jeg om følelsen det gir meg, og det kan du ikke bestride. Så det så! Enkelte dager er jeg altså ute av stand til å klare enkle, dagligdagse ting. Og her er min indre strids kjerne – de dagene trenger jeg altså hjelp… Jeg trenger hjelp til de dummeste ting, som for eksempel å få tørket denne forræderske kroppen etter en dusj, hjelp til å ta enkle avgjørelser som hva jeg skal kle på meg, hjelp til simple handyman-greier jeg tidligere klarte på egenhånd. Ja, jeg trenger til og med noen som minner meg på å få i meg drikke, for ikke å bli verre. Fuck og faen! Jeg har blitt degradert til en jævla hjelpesløs idiot som er avhengig av andre mennesker for å komme meg gjennom dagen, uten at kroppen skal gi opp og sjelen svinse av sted til det hinsidige. Og jeg hater det. Og jeg strir for å finne en balanse i følelsene mine.
Jo visst har jeg en god hjelper. En svært god hjelper. En jeg vet elsker meg for den jeg er, og som ikke ser meg for alt jeg ikke klarer – som jeg selv. Jeg har en som stiller opp uansett, som er på rett sted til rett tid, uten at jeg må rope ut min utilstrekkelighet. Han leser dagene mine og vet ikke hva godt han kan gjøre for meg. Og han vet sikkert ikke heller at det stort sett er han som gjør dagene mine levelige. For det er jeg ytterst takknemlig. Det kan ikke bestrides at uten hans hjelp hadde jeg antagelig vært en noe grønnsaksaktig sak for hjemmesykepleien. Når jeg kjenner etter, er jeg uendelig takknemlig for det faktisk.
Likevel kan jeg ta meg i å rase mot ham inni meg. Fordi han er så blind at han ikke ser at jeg hindrer livet hans i å gå videre. Hindrer ham i å leve det livet han ønsker. Jeg kan hate at han ikke ser meg selv som jeg gjør – så jævlig hjelpesløs, ydmyket og nedverdiget foran hele menneskeheten, eeh, eller ok, for meg selv. Og jeg elsker ham for det. I den mest idiotiske situasjonen kan han spøke om hvordan ting forholder seg. Sammen kan vi klare å se det humoristiske i det, når jeg gjemmer meg i skapet for å skjule den ubehjelpelige kroppen min, og ikke minst, min manglende evne til å si i fra at jeg trenger en håndsrekning. Jeg er utrolig dårlig på det. Skammelig dårlig...
Det burde vært piece of cake, ikke sant? Det er jo bare å spørre: ”Tror du at du kunne hjulpet meg litt med…?” Eller: ”Jeg skulle gjerne hatt hjelp med… når du har tid.” Enkle ord. Faen så vanskelig når de skal sies høyt. For hver gang jeg spør, mister jeg enda en bit med verdighet. I mine øyne. Jo da, jeg skjønner at alt dette sitter i hodet, men det hjelper ingen ting. For å si det mildt, misliker jeg at jeg må overlate ansvaret for meg selv til andre. Jeg klarer selv!
Men jeg gjør ikke det. Ikke i går og ikke i dag. Antagelig ikke i morgen heller. For min gode hjelper gjør det ingen ting. Om og om igjen forteller han meg at det gjør ham godt å kunne stille opp, å kunne hjelpe, å kunne støtte meg når jeg ikke er i olympiade-form. Og jeg skjønner jo det. I teorien. Det er flott å gjøre noe for andre. Men det er altså når jeg kan få stille opp for andre. Jeg forsøker å ta til meg ordene hans. For jeg kjenner omsorgen han omgir meg med. Jeg forsøker å forstå. Og av og til gir jeg meg over, og nyter det. Til omsorgen som ofrer sin egen favorittpute for at jeg skal ligge godt i sofaen, som brer pleddet over meg og dytter det rundt den verkende kroppen min så det ikke skal trekke kald luft inn. Til klippen som vet når han behøves. Og en dag skal jeg se meg selv med hans øyne. Sånn litt fra den andre siden. Og forstå at jeg ikke er mer ydmyket enn jeg tror jeg er. Og i mellomtiden fortsetter jeg nok å feile denne uttestingen jeg driver med av meg selv, men litt etter litt så lærer jeg nok jeg også. Og snart, når jeg er bedre, så klarer jeg selv!
Og kanskje så har jeg lært en masse om hvordan man skal ta i mot hjelp – ikke bare gi til andre. Det er viktig lærdom. Om ikke vitenskapelig kunnskap, vel, det er minst like vrient.
Men takk!
Ok, jeg innrømmer det, jeg er på gyngende grunn. Jeg aner ikke hvordan jeg skal takle det. Jeg kan ikke rømme unna det idiotiske faktumet, men likevel vegrer jeg meg som en jævlig barnslig drittunge i verste trassalder!
Faktum er at jeg har en forholdsvis vedvarende sykdom som enkelte dager gjør meg verdiløs. Neida, jeg vet at det ikke er sant, men nå snakker jeg om følelsen det gir meg, og det kan du ikke bestride. Så det så! Enkelte dager er jeg altså ute av stand til å klare enkle, dagligdagse ting. Og her er min indre strids kjerne – de dagene trenger jeg altså hjelp… Jeg trenger hjelp til de dummeste ting, som for eksempel å få tørket denne forræderske kroppen etter en dusj, hjelp til å ta enkle avgjørelser som hva jeg skal kle på meg, hjelp til simple handyman-greier jeg tidligere klarte på egenhånd. Ja, jeg trenger til og med noen som minner meg på å få i meg drikke, for ikke å bli verre. Fuck og faen! Jeg har blitt degradert til en jævla hjelpesløs idiot som er avhengig av andre mennesker for å komme meg gjennom dagen, uten at kroppen skal gi opp og sjelen svinse av sted til det hinsidige. Og jeg hater det. Og jeg strir for å finne en balanse i følelsene mine.
Jo visst har jeg en god hjelper. En svært god hjelper. En jeg vet elsker meg for den jeg er, og som ikke ser meg for alt jeg ikke klarer – som jeg selv. Jeg har en som stiller opp uansett, som er på rett sted til rett tid, uten at jeg må rope ut min utilstrekkelighet. Han leser dagene mine og vet ikke hva godt han kan gjøre for meg. Og han vet sikkert ikke heller at det stort sett er han som gjør dagene mine levelige. For det er jeg ytterst takknemlig. Det kan ikke bestrides at uten hans hjelp hadde jeg antagelig vært en noe grønnsaksaktig sak for hjemmesykepleien. Når jeg kjenner etter, er jeg uendelig takknemlig for det faktisk.
Likevel kan jeg ta meg i å rase mot ham inni meg. Fordi han er så blind at han ikke ser at jeg hindrer livet hans i å gå videre. Hindrer ham i å leve det livet han ønsker. Jeg kan hate at han ikke ser meg selv som jeg gjør – så jævlig hjelpesløs, ydmyket og nedverdiget foran hele menneskeheten, eeh, eller ok, for meg selv. Og jeg elsker ham for det. I den mest idiotiske situasjonen kan han spøke om hvordan ting forholder seg. Sammen kan vi klare å se det humoristiske i det, når jeg gjemmer meg i skapet for å skjule den ubehjelpelige kroppen min, og ikke minst, min manglende evne til å si i fra at jeg trenger en håndsrekning. Jeg er utrolig dårlig på det. Skammelig dårlig...
Det burde vært piece of cake, ikke sant? Det er jo bare å spørre: ”Tror du at du kunne hjulpet meg litt med…?” Eller: ”Jeg skulle gjerne hatt hjelp med… når du har tid.” Enkle ord. Faen så vanskelig når de skal sies høyt. For hver gang jeg spør, mister jeg enda en bit med verdighet. I mine øyne. Jo da, jeg skjønner at alt dette sitter i hodet, men det hjelper ingen ting. For å si det mildt, misliker jeg at jeg må overlate ansvaret for meg selv til andre. Jeg klarer selv!
Men jeg gjør ikke det. Ikke i går og ikke i dag. Antagelig ikke i morgen heller. For min gode hjelper gjør det ingen ting. Om og om igjen forteller han meg at det gjør ham godt å kunne stille opp, å kunne hjelpe, å kunne støtte meg når jeg ikke er i olympiade-form. Og jeg skjønner jo det. I teorien. Det er flott å gjøre noe for andre. Men det er altså når jeg kan få stille opp for andre. Jeg forsøker å ta til meg ordene hans. For jeg kjenner omsorgen han omgir meg med. Jeg forsøker å forstå. Og av og til gir jeg meg over, og nyter det. Til omsorgen som ofrer sin egen favorittpute for at jeg skal ligge godt i sofaen, som brer pleddet over meg og dytter det rundt den verkende kroppen min så det ikke skal trekke kald luft inn. Til klippen som vet når han behøves. Og en dag skal jeg se meg selv med hans øyne. Sånn litt fra den andre siden. Og forstå at jeg ikke er mer ydmyket enn jeg tror jeg er. Og i mellomtiden fortsetter jeg nok å feile denne uttestingen jeg driver med av meg selv, men litt etter litt så lærer jeg nok jeg også. Og snart, når jeg er bedre, så klarer jeg selv!
Og kanskje så har jeg lært en masse om hvordan man skal ta i mot hjelp – ikke bare gi til andre. Det er viktig lærdom. Om ikke vitenskapelig kunnskap, vel, det er minst like vrient.
Men takk!
lørdag 16. februar 2008
Declaration of love
lørdag 16. februar 2008
2
I skrivende stund ligger du og kosesnorker i senga etter deilig nærhet og en god prat. Jeg fikk ikke sove – som vanlig – og sto opp til teen min som ropte fra kjøkkenet.
I natt er jeg så full av følelser. Jeg tenker på oss, på historien vår. Om alt som har hendt siden vi traff hverandre første gang. Ja, jeg har ingen problemer med å huske første gang. Hvordan håndtrykket ditt da vi hilste på hverandre sendte bølger av glede gjennom kroppen min. Hvordan jeg måtte finne på en unnskyldning og gå, slik at du ikke skulle forstå hvordan jeg hadde reagert på nærværet ditt. Hvordan jeg med en gang visste at livet mitt aldri ville bli det samme igjen. Og jeg hadde rett.
At skjebnen ville det sånn at du skulle føle på samme måte overfor meg, hadde jeg aldri drømt om. Heller aldri at jeg skulle kunne få så sterke følelser for noen jeg aldri før hadde møtt. Men etter noen dager satt vi der, mange mil fra hverandre, og visste at vi elsket hverandre. I realiteten hadde vi ikke noe valg, du og jeg. Det hadde vært å synde mot selve kjærligheten å ikke la oss få en sjanse. Og vi grep heldigvis sjansen med begge hender.
Lengselen etter deg var noe av det vanskeligste å komme igjennom. Lengselen etter samværet ditt, varmen du utstrålte, de gode samtalene, smilet ditt og kyssene dine. Du var det første jeg tenkte på da jeg våknet om morgenen og det siste jeg tenkte på da jeg la meg om kvelden, ja sågar drømte jeg om deg om natten også. Jeg ble en klums, mistet ting, skar meg på kniven og kunne nærmest ikke kommunisere med omverdenen. Men sjelden har jeg fått så mange kommentarer på at jeg så lykkelig ut. Jeg strålte visst, sa de. Kjærligheten gjør det med en.
Jeg glemmer heller ikke den natten i bilen når våre nakne tær nesten frøs fast i bilvinduet, mens vi varmet hverandre. Følelsen av å praktisk talt se stjerner da leppene våre møttes første gang. Det er også umulig å glemme følelsen jeg hadde da jeg kunne krype inn i armkroken din uten klær som stengte varmen ute. Det var ufattelig stort! Det er fremdeles stort. Fremdeles er det magisk.
Vi visste nok at vi skulle få prøvd kjærligheten vår, og det har vi sannelig til fulle fått. Det har vært en endeløs rekke med utfordringer for oss, men vi er fortsatt sammen. Gudene skal vite at vi har hatt mange muligheter til å avslutte forholdet, mange ”gode” grunner, på helt feil grunnlag. For kjærligheten er enda den samme. Til tross for at jeg har satt tilliten mellom oss på prøve og du har rykket hardt i min tålmodighetsline. Den gjensidige respekten og beundringen har lost oss dit vi er i dag. Av og til som en kystlos i storm med farlige klipper på alle kanter, men vi har kommet i havn uten å kaste hverandre til haiene.
I de verste kastene har vi spurt hverandre: ”Er kjærlighet nok?” Kanskje kan man ikke klare det uten vilje heller. Viljen til å klare det sammen og ønsket om å vokse ved siden av hverandre i et felles tempo. Men hadde vi ikke hatt den sterke kjærligheten (og galgenhumoren) vår som basis, ville vi kanskje gitt opp i alle motbakkene. Sannheten er vel også at vi aldri vil kunne bli ferdig med hverandre - heldigvis. Jeg ga bort hjertet mitt den dagen vi møttes.
I dag er jeg stolt. Jeg er stolt over at vi ikke har valgt de letteste utveiene, slik vi kanskje har hatt lett for før. Jeg er stolt over å tilbringe dagene mine med deg, stolt over hva du får til og over den du er. Ikke bare for meg, men også for andre. Jeg føler meg modig sammen med deg. Du har utfordret meg og jeg har vist meg tøffere enn jeg visste jeg var. Jeg er uendelig glad for at du kom inn i livet mitt.
Jeg elsker deg!
I natt er jeg så full av følelser. Jeg tenker på oss, på historien vår. Om alt som har hendt siden vi traff hverandre første gang. Ja, jeg har ingen problemer med å huske første gang. Hvordan håndtrykket ditt da vi hilste på hverandre sendte bølger av glede gjennom kroppen min. Hvordan jeg måtte finne på en unnskyldning og gå, slik at du ikke skulle forstå hvordan jeg hadde reagert på nærværet ditt. Hvordan jeg med en gang visste at livet mitt aldri ville bli det samme igjen. Og jeg hadde rett.
At skjebnen ville det sånn at du skulle føle på samme måte overfor meg, hadde jeg aldri drømt om. Heller aldri at jeg skulle kunne få så sterke følelser for noen jeg aldri før hadde møtt. Men etter noen dager satt vi der, mange mil fra hverandre, og visste at vi elsket hverandre. I realiteten hadde vi ikke noe valg, du og jeg. Det hadde vært å synde mot selve kjærligheten å ikke la oss få en sjanse. Og vi grep heldigvis sjansen med begge hender.
Lengselen etter deg var noe av det vanskeligste å komme igjennom. Lengselen etter samværet ditt, varmen du utstrålte, de gode samtalene, smilet ditt og kyssene dine. Du var det første jeg tenkte på da jeg våknet om morgenen og det siste jeg tenkte på da jeg la meg om kvelden, ja sågar drømte jeg om deg om natten også. Jeg ble en klums, mistet ting, skar meg på kniven og kunne nærmest ikke kommunisere med omverdenen. Men sjelden har jeg fått så mange kommentarer på at jeg så lykkelig ut. Jeg strålte visst, sa de. Kjærligheten gjør det med en.
Jeg glemmer heller ikke den natten i bilen når våre nakne tær nesten frøs fast i bilvinduet, mens vi varmet hverandre. Følelsen av å praktisk talt se stjerner da leppene våre møttes første gang. Det er også umulig å glemme følelsen jeg hadde da jeg kunne krype inn i armkroken din uten klær som stengte varmen ute. Det var ufattelig stort! Det er fremdeles stort. Fremdeles er det magisk.
Vi visste nok at vi skulle få prøvd kjærligheten vår, og det har vi sannelig til fulle fått. Det har vært en endeløs rekke med utfordringer for oss, men vi er fortsatt sammen. Gudene skal vite at vi har hatt mange muligheter til å avslutte forholdet, mange ”gode” grunner, på helt feil grunnlag. For kjærligheten er enda den samme. Til tross for at jeg har satt tilliten mellom oss på prøve og du har rykket hardt i min tålmodighetsline. Den gjensidige respekten og beundringen har lost oss dit vi er i dag. Av og til som en kystlos i storm med farlige klipper på alle kanter, men vi har kommet i havn uten å kaste hverandre til haiene.
I de verste kastene har vi spurt hverandre: ”Er kjærlighet nok?” Kanskje kan man ikke klare det uten vilje heller. Viljen til å klare det sammen og ønsket om å vokse ved siden av hverandre i et felles tempo. Men hadde vi ikke hatt den sterke kjærligheten (og galgenhumoren) vår som basis, ville vi kanskje gitt opp i alle motbakkene. Sannheten er vel også at vi aldri vil kunne bli ferdig med hverandre - heldigvis. Jeg ga bort hjertet mitt den dagen vi møttes.
I dag er jeg stolt. Jeg er stolt over at vi ikke har valgt de letteste utveiene, slik vi kanskje har hatt lett for før. Jeg er stolt over å tilbringe dagene mine med deg, stolt over hva du får til og over den du er. Ikke bare for meg, men også for andre. Jeg føler meg modig sammen med deg. Du har utfordret meg og jeg har vist meg tøffere enn jeg visste jeg var. Jeg er uendelig glad for at du kom inn i livet mitt.
Jeg elsker deg!
fredag 15. februar 2008
Fordommer
fredag 15. februar 2008
0
Jeg ser meg selv som en person uten mange fordommer. Jeg mener selv jeg er tolerant, både overfor mennesker som faller utenom de godtatte ”normene” i samfunnet, de som er helt A4 og de som enkelte av mine bekjente nærmest ville spyttet etter. Jeg tror at alle mennesker har noe godt i seg (kall meg gjerne naiv…), og jeg synes enhver skal få leve det livet de ønsker – uten at andre skal bry seg med det. Nei, jeg har ikke mange fordommer.
De siste torsdagene har jeg fulgt med på TvNorges dokumentarserie ”Et lite stykke Thailand”. For dere som ikke har sett den, kan jeg fortelle at den handler om et lite sted på vestlandet som heter Tresfjord (eller ”Thaifjord, som det kalles på folkemunne), der mange av de mannlige innbyggerne har ektet kvinner fra Thailand. Regissøren Tale Kristine Skeidevoll har fulgt hverdagslivet til flere av ekteparene, noen av dem helt fra forholdets spede begynnelse, til omstillingen det er å bosette seg i et lite bygdesamfunn helt vest i dette forblåste og kalde landet. Da jeg tilfeldigvis kom over programmet første gang, tenkte jeg: ”Neimen, så koselig. Et hyggelig tv-program om løøøv og hverdagshendelser!” Så satte jeg meg godt til rette i sofakroken med pleddet godt pakket rundt kroppen.
Og programmet VAR hyggelig! Men innimellom kjente jeg det gufset litt kaldt rundt mageregionen til tross for pleddet, og nokså sjokkert måtte jeg innrømme at gufset faktisk var ufordøyde fordommer. MINE fordommer! Hva? Hvor i alle dager kom de fra? (Jada, jeg mistenker også at det var nettopp derfor Skeidevoll laget denne dokumentaren, og vet du, det funket! 1-0 til deg, Tale Kristine.) Men altså, JEG har jo ikke fordommer, som du vet fra første avsnitt. Jeg har vært kompis med narkomane, innvandrere, kunstnere, millionærer, uføretrygdede, bedriftsledere, ja sannelig har jeg ikke også vært kompis med homofile og alternative behandlere. Inni er vi like, som den gamle visa sier. Men sannelig har det ikke umerkelig sneket seg inn en liten og illeluktende fordom mot thailandske jenter som gifter seg med nordmenn. Når jeg kjenner etter har jeg faktisk også en liten fordom mot mennene som gifter seg med disse jentene også. Ja, så er det å sette seg ned for en analyse, for hvordan har det blitt sånn?
En bekjent av meg slapp den norske kona og de to ungene sine rett ned på dørstokken etter en ferie i Thailand, og reiste tilbake til ei jente han hadde møtt der nede. Så fort kona var ute av hjemmet for godt, kom han hjem med den nye ”kona” (for øvrig langt under tjue). En annen bekjent var godt over 50 da han giftet seg med ”sin store kjærlighet” på 18, som blant annet var god til å massere. Praktisk med tanke på alderdomsplager selvfølgelig, men hun har aldri sett veldig lykkelig ut, for å si det på den måten. Jeg har lest en del bøker om trafficing, jeg har lest grusomme skildringer om barneprostitusjon i Thailand, om blant annet norske menns sex-reiser til ”Smilets land”, og ja, jeg ser nå at det har preget meg. Både mine tanker om menn som møter konene sine her, og om jentene som kommer til Norge. Og jeg skammer meg.
”Et lite stykke Thailand” har avkreftet de fleste av disse ”mytene” som jeg antar at ikke bare jeg har om disse, etter hvert ganske vanlige, ekteskapsinngåelsene. Jeg er full av beundring og respekt for disse jentene. (Ok, jeg kjenner at det henger igjen litt på mannfolka, men skitt au!) Tenk hvilket mot det kreves for å legge hele sitt gamle liv bak seg, pakke seg en bag og reise til et vilt fremmed land – og kanskje til en nokså fremmed mann – til en helt forskjellig kultur, og kanskje uten å ha en eneste venn dit de kommer. Og fremdeles smiler og ler de, boblende av pågangsmot og lærevilje, som om verden skulle være et sorgløst sted. Igjen, jeg er full av beundring!
Så nå vil jeg rett og slett takke. Jeg vil takke Skeidevoll for at hun har vært framsynt nok til å lage dokumentarserien. Jeg vil takke Noy og alle de andre som har latt oss få bli kjent med dem, kulturen deres og livene deres. Jeg vil takke dere for at dere gjør Norge til et rikere land å bo i, og jeg vil takke for at dere har våget å fronte noe som mange har fordommer mot – og vist oss at alt kan være så helt annerledes enn vi i vår snevre hjerne trodde.
Takk!
De siste torsdagene har jeg fulgt med på TvNorges dokumentarserie ”Et lite stykke Thailand”. For dere som ikke har sett den, kan jeg fortelle at den handler om et lite sted på vestlandet som heter Tresfjord (eller ”Thaifjord, som det kalles på folkemunne), der mange av de mannlige innbyggerne har ektet kvinner fra Thailand. Regissøren Tale Kristine Skeidevoll har fulgt hverdagslivet til flere av ekteparene, noen av dem helt fra forholdets spede begynnelse, til omstillingen det er å bosette seg i et lite bygdesamfunn helt vest i dette forblåste og kalde landet. Da jeg tilfeldigvis kom over programmet første gang, tenkte jeg: ”Neimen, så koselig. Et hyggelig tv-program om løøøv og hverdagshendelser!” Så satte jeg meg godt til rette i sofakroken med pleddet godt pakket rundt kroppen.
Og programmet VAR hyggelig! Men innimellom kjente jeg det gufset litt kaldt rundt mageregionen til tross for pleddet, og nokså sjokkert måtte jeg innrømme at gufset faktisk var ufordøyde fordommer. MINE fordommer! Hva? Hvor i alle dager kom de fra? (Jada, jeg mistenker også at det var nettopp derfor Skeidevoll laget denne dokumentaren, og vet du, det funket! 1-0 til deg, Tale Kristine.) Men altså, JEG har jo ikke fordommer, som du vet fra første avsnitt. Jeg har vært kompis med narkomane, innvandrere, kunstnere, millionærer, uføretrygdede, bedriftsledere, ja sannelig har jeg ikke også vært kompis med homofile og alternative behandlere. Inni er vi like, som den gamle visa sier. Men sannelig har det ikke umerkelig sneket seg inn en liten og illeluktende fordom mot thailandske jenter som gifter seg med nordmenn. Når jeg kjenner etter har jeg faktisk også en liten fordom mot mennene som gifter seg med disse jentene også. Ja, så er det å sette seg ned for en analyse, for hvordan har det blitt sånn?
En bekjent av meg slapp den norske kona og de to ungene sine rett ned på dørstokken etter en ferie i Thailand, og reiste tilbake til ei jente han hadde møtt der nede. Så fort kona var ute av hjemmet for godt, kom han hjem med den nye ”kona” (for øvrig langt under tjue). En annen bekjent var godt over 50 da han giftet seg med ”sin store kjærlighet” på 18, som blant annet var god til å massere. Praktisk med tanke på alderdomsplager selvfølgelig, men hun har aldri sett veldig lykkelig ut, for å si det på den måten. Jeg har lest en del bøker om trafficing, jeg har lest grusomme skildringer om barneprostitusjon i Thailand, om blant annet norske menns sex-reiser til ”Smilets land”, og ja, jeg ser nå at det har preget meg. Både mine tanker om menn som møter konene sine her, og om jentene som kommer til Norge. Og jeg skammer meg.
”Et lite stykke Thailand” har avkreftet de fleste av disse ”mytene” som jeg antar at ikke bare jeg har om disse, etter hvert ganske vanlige, ekteskapsinngåelsene. Jeg er full av beundring og respekt for disse jentene. (Ok, jeg kjenner at det henger igjen litt på mannfolka, men skitt au!) Tenk hvilket mot det kreves for å legge hele sitt gamle liv bak seg, pakke seg en bag og reise til et vilt fremmed land – og kanskje til en nokså fremmed mann – til en helt forskjellig kultur, og kanskje uten å ha en eneste venn dit de kommer. Og fremdeles smiler og ler de, boblende av pågangsmot og lærevilje, som om verden skulle være et sorgløst sted. Igjen, jeg er full av beundring!
Så nå vil jeg rett og slett takke. Jeg vil takke Skeidevoll for at hun har vært framsynt nok til å lage dokumentarserien. Jeg vil takke Noy og alle de andre som har latt oss få bli kjent med dem, kulturen deres og livene deres. Jeg vil takke dere for at dere gjør Norge til et rikere land å bo i, og jeg vil takke for at dere har våget å fronte noe som mange har fordommer mot – og vist oss at alt kan være så helt annerledes enn vi i vår snevre hjerne trodde.
Takk!
onsdag 13. februar 2008
Frykten for å miste
onsdag 13. februar 2008
0
De aller fleste av oss har mennesker rundt oss som vi er redde for å miste. Personer som er knyttet til oss med ekstra sterke følelsesmessige bånd. Man sier at livet er som en sirkel, en evig runddans av nye liv. I teorien er det fint å tenke på – noen kommer og noen går. I praksis er det dessverre litt mer komplisert enn som så. Alle gleder seg selvfølgelig over nye liv, men ingen vil miste de nære og kjære. Hverken på den ene eller den andre måten. I 2006 var det 41 253 dødsfall i Norge, og statistikken for skilsmisse ligger nærmere 11 000. I tillegg har vi talløse brutte samboerskap og kjærlighetsforhold. Det er altså uomtvistelig at mange av oss i løpet av et liv mister en eller flere personer vi er umåtelig glad i. Det kan være så mye fakta det bare vil, tap er like vondt uansett. Og de fleste av oss frykter det, nesten mer enn noe annet.
Av og til blir jeg overmannet av plutselig redsel for å miste barna mine. En lammende og kvelende angst, selv om jeg vet de ligger trygge i sengene sine. Frykten overtar hodet mitt og lager skremmende filmer om hvordan livet ville blitt uten dem. Hvilket tomrom de ville etterlatt seg. Andre ganger kan jeg nærmest i søvne bli grepet av angst for at min elskede ikke lenger er i livet mitt og ved siden av meg i senga, og må strekke ut armen for å kjenne etter. Aller helst legge meg tett inntil den varme kroppen hans og kjenne livsenergien pulsere i ham. Tvinge meg selv til ro ved å gjenta at vi alltid skal være sammen. Hjertet lar seg raskt overbevise, men i hjernen sitter det en liten mann som stadig vil ødelegge sinnsroen ved å pirke borti det vesle faktumet at man faktisk aldri har noen dato for når ens tid er ute. Det eneste vi vet, er at vi har NÅ.
Men NÅ er ikke godt nok for mennesker som elsker.
Kanskje ville det enkleste vært å ikke elske? Å ikke gripe sjansen til å elske fordi man da minimerer risikoen for å miste?
Jeg kan ikke helt se for meg det heller. Men det er selvfølgelig fordi jeg allerede elsker. For en annen vil saken kanskje stille seg helt annerledes. Kanskje har man elsket en gang, og ubevisst eller bevisst velger å ikke blottstille seg igjen. Kanskje tør man ikke slippe til en ny forelskelse, eller velge å få et barn til. Og ingen burde sette seg på sin høye hest å dømme noen for det. Vi kjenner ikke andres historie alltid. Kjenner ikke hvordan sjelen deres har det. Hvordan de strir for å overleve i sorg, med bitterhet og med brustne drømmer for fremtiden. Vi vet ikke hvordan de i frykt for å miste, kan ha drevet sin egen drøm fra seg.
Men JEG må risikere å miste. Jeg MÅ tro på kjærligheten. Må tro at den tåler alt, tror alt, håper alt og utholder alt. Og jeg MÅ tro at jeg skal overleve når det er min tur til å miste. I mellomtiden (som ingen vet hvor lang er) har vi NÅ!
Teksten under er til sangen ”If came the hour” fra Secret Garden’s nyeste plate, og den er sunget av Tommy Körberg:
If came the hour
If came the day
If came the year
When you went away
How could I live
I’d truly die
What would life be
If you said goodbye
How would I laugh
How could I love
Would I believe
In a God above
How would I hope
How could I pray
If came the hour
If came the day
But you are here
Laying beside me
I watch you breathe
Each rise and fall
Without you near
Then there would be
Nothing at all
If in this world
All things must pass
And we must raise
The parting glass
No words will ever come
What could I say
If came the hour
If came the day
There’d be no music
In my soul
How could I dance
No you to hold
How could I hear
The violin
There’d be no song
I could ever sing
But you are here
Laying beside me
I watch you breathe
Each rise and fall
Without you near
Then there would be
Nothing at all
Now you’re awake
The dawn sweet sing
I touch your mouth
I touch your skin
How would I live
If you should go away
If came the hour
If came the day
How could I live
If you should go away
If came the hour
If came the day
Av og til blir jeg overmannet av plutselig redsel for å miste barna mine. En lammende og kvelende angst, selv om jeg vet de ligger trygge i sengene sine. Frykten overtar hodet mitt og lager skremmende filmer om hvordan livet ville blitt uten dem. Hvilket tomrom de ville etterlatt seg. Andre ganger kan jeg nærmest i søvne bli grepet av angst for at min elskede ikke lenger er i livet mitt og ved siden av meg i senga, og må strekke ut armen for å kjenne etter. Aller helst legge meg tett inntil den varme kroppen hans og kjenne livsenergien pulsere i ham. Tvinge meg selv til ro ved å gjenta at vi alltid skal være sammen. Hjertet lar seg raskt overbevise, men i hjernen sitter det en liten mann som stadig vil ødelegge sinnsroen ved å pirke borti det vesle faktumet at man faktisk aldri har noen dato for når ens tid er ute. Det eneste vi vet, er at vi har NÅ.
Men NÅ er ikke godt nok for mennesker som elsker.
Kanskje ville det enkleste vært å ikke elske? Å ikke gripe sjansen til å elske fordi man da minimerer risikoen for å miste?
Jeg kan ikke helt se for meg det heller. Men det er selvfølgelig fordi jeg allerede elsker. For en annen vil saken kanskje stille seg helt annerledes. Kanskje har man elsket en gang, og ubevisst eller bevisst velger å ikke blottstille seg igjen. Kanskje tør man ikke slippe til en ny forelskelse, eller velge å få et barn til. Og ingen burde sette seg på sin høye hest å dømme noen for det. Vi kjenner ikke andres historie alltid. Kjenner ikke hvordan sjelen deres har det. Hvordan de strir for å overleve i sorg, med bitterhet og med brustne drømmer for fremtiden. Vi vet ikke hvordan de i frykt for å miste, kan ha drevet sin egen drøm fra seg.
Men JEG må risikere å miste. Jeg MÅ tro på kjærligheten. Må tro at den tåler alt, tror alt, håper alt og utholder alt. Og jeg MÅ tro at jeg skal overleve når det er min tur til å miste. I mellomtiden (som ingen vet hvor lang er) har vi NÅ!
Teksten under er til sangen ”If came the hour” fra Secret Garden’s nyeste plate, og den er sunget av Tommy Körberg:
If came the hour
If came the day
If came the year
When you went away
How could I live
I’d truly die
What would life be
If you said goodbye
How would I laugh
How could I love
Would I believe
In a God above
How would I hope
How could I pray
If came the hour
If came the day
But you are here
Laying beside me
I watch you breathe
Each rise and fall
Without you near
Then there would be
Nothing at all
If in this world
All things must pass
And we must raise
The parting glass
No words will ever come
What could I say
If came the hour
If came the day
There’d be no music
In my soul
How could I dance
No you to hold
How could I hear
The violin
There’d be no song
I could ever sing
But you are here
Laying beside me
I watch you breathe
Each rise and fall
Without you near
Then there would be
Nothing at all
Now you’re awake
The dawn sweet sing
I touch your mouth
I touch your skin
How would I live
If you should go away
If came the hour
If came the day
How could I live
If you should go away
If came the hour
If came the day
tirsdag 12. februar 2008
Kroppshår - menneskets svøpe
tirsdag 12. februar 2008
0
Vi mennesker har siden tidenes morgen vært i den heldige besittelse av kroppshår. Den gangen hadde det kanskje en litt mer praktisk funksjon enn i dag. Jeg tenker da på huleboer-perioden da kroppen bare var dekket av en liten skinnbit foran og bak, og resten av beskyttelsen besto av hår – øyebryn, øyevipper, skjegg, intimhår, armhulehår og hår på armer og ben. Jeg antar at den godeste skaper hadde en godt utarbeidet plan med dette håret, og det er ikke lett å se bort fra Darwins teori om artenes opprinnelse når man tar seg en titt i speilet.
Etter som tiden har gått, skinnbitene har blitt til diverse klær og behovet for beskyttelse ikke lenger er så påtrengende, har vi mennesker funnet ut at vi like gjerne kan kvitte oss med kroppshåret. I særlig den maskuline delen av befolkningen har kroppen funnet ut dette selv, og laget sitt eget system for hårfelling. Som min bedre halvdel gjerne sier: ”Hodet har vokst igjennom håret.” Jeg har også hørt teorier om at det er solcellepanelet til sexmaskiner, men dette kan ikke bekreftes av forskning, tror jeg.
Den feminine gruppen i husboer-samfunnet (og også en del av den maskuline nå for tiden) velger å sette i gang egne hårfellingsprosesser. Det drives utstrakt innhandling, preparering og behandling av de velsignede hårfolliklene, som dessverre er genetisk betinget og konstant livet igjennom. (Noen av oss er nemlig mer velsignet enn andre, med flotte, mørke og lange hår…) Det vasses nærmest i oljer, voks og kremer fra apotek og hudpleiesalonger. Over alt kommer man over annonser fra klinikker som (for en latterlig lav pengesum) tilbyr seg å fjerne dette fryktelig skjemmende kroppshåret for oss apekatter, gjennom laser, elektrolyse, radiofrekvenser, napping og pussing. Like forbasket kommer håret tilbake – som det jo er tiltenkt å gjøre. Og så er det på’n igjen, til noens finansielle glede.
Nordmenn skal etter sigende nemlig være storforbrukere av kosmetikk, hudpleie- og hygieneprodukter i internasjonal sammenheng. Målt i forbruk per innbygger ligger vi som nummer to i Europa etter Sveits, og vi bruker ikke mindre enn 8 milliarder kroner årlig på slike produkter! Ikke er det uskadelig heller. Statens institutt for forbruksforskning kan nemlig fortelle at hver femte kvinne har hatt bivirkninger etter hårfjerningsprodukter. Det dreier seg om kjemiske brannskader, røde skjolder, verkende vabler, langvarige sår, ødelagt hud og allergireaksjoner, på legger, i ansikt, under armene og på ryggen. Og det er kanskje ikke så rart hvis vi tar en snartitt på en av innholdsdeklarasjonene:
Nå skal ikke jeg late som om jeg vet hva halvparten av disse tingene står for, men noe sier meg at ikke alt er like bra for kroppen, eller at alle disse ingrediensene er utviklet nettopp for dette formålet – å fjerne skjemmende kroppshår.
I tillegg har vi trenden med intimbarbering- og voksing. Stadig har helsepersonell vært ute i media og advart mot dette på grunn av faren for betente og infiserte hårkjertler, soppinfeksjoner, skjedekatarr og det som verre er. Ikke det at det skjer oss, men likevel… Så hvorfor i alle dager ønsker dagens mennesker å utsette seg for dette? Selvfølgelig ønsker vi å ta oss best mulig ut. Både for vårt eget velbehags skyld og for eventuell partner. Sexy undertøy gir liksom ikke helt det samme inntrykket på en vellystig hingst når kjønnshåret rekker ned til kneskåla. Så må man jo følge trenden. Det er jo mote å være så hårløs som mulig, må vite. Konsekvenser eller ikke. Og mens vi står de 10 minuttene ekstra i dusjen tredje hver dag og gråter våre slitne tårer over all jobben det er, så er det i hvert fall noen som gleder seg. For jeg tror nok ikke det kan trekkes i tvil at det finnes noen der ute som tjener nokså gode penger på hårløstrenden og menneskets hang til å følge den…
Etter som tiden har gått, skinnbitene har blitt til diverse klær og behovet for beskyttelse ikke lenger er så påtrengende, har vi mennesker funnet ut at vi like gjerne kan kvitte oss med kroppshåret. I særlig den maskuline delen av befolkningen har kroppen funnet ut dette selv, og laget sitt eget system for hårfelling. Som min bedre halvdel gjerne sier: ”Hodet har vokst igjennom håret.” Jeg har også hørt teorier om at det er solcellepanelet til sexmaskiner, men dette kan ikke bekreftes av forskning, tror jeg.
Den feminine gruppen i husboer-samfunnet (og også en del av den maskuline nå for tiden) velger å sette i gang egne hårfellingsprosesser. Det drives utstrakt innhandling, preparering og behandling av de velsignede hårfolliklene, som dessverre er genetisk betinget og konstant livet igjennom. (Noen av oss er nemlig mer velsignet enn andre, med flotte, mørke og lange hår…) Det vasses nærmest i oljer, voks og kremer fra apotek og hudpleiesalonger. Over alt kommer man over annonser fra klinikker som (for en latterlig lav pengesum) tilbyr seg å fjerne dette fryktelig skjemmende kroppshåret for oss apekatter, gjennom laser, elektrolyse, radiofrekvenser, napping og pussing. Like forbasket kommer håret tilbake – som det jo er tiltenkt å gjøre. Og så er det på’n igjen, til noens finansielle glede.
Nordmenn skal etter sigende nemlig være storforbrukere av kosmetikk, hudpleie- og hygieneprodukter i internasjonal sammenheng. Målt i forbruk per innbygger ligger vi som nummer to i Europa etter Sveits, og vi bruker ikke mindre enn 8 milliarder kroner årlig på slike produkter! Ikke er det uskadelig heller. Statens institutt for forbruksforskning kan nemlig fortelle at hver femte kvinne har hatt bivirkninger etter hårfjerningsprodukter. Det dreier seg om kjemiske brannskader, røde skjolder, verkende vabler, langvarige sår, ødelagt hud og allergireaksjoner, på legger, i ansikt, under armene og på ryggen. Og det er kanskje ikke så rart hvis vi tar en snartitt på en av innholdsdeklarasjonene:
Urea, Potassium Thioglycolate, Calcium Hydroxide, Cetearyl
alcohol, Ceteareth-20, PPG-15 Stearyl Ether, Magnesium Trisilicate, Potassium
Hydroxide, Propylene Glycol, Lithium Magnesium Sodium Silicate, Butyrospermum
Parkii Butter, Prunus Dulcis, Acrylates Copolymer, Citronellol, Sodium
Gluconate, Hydrated Silica, Parfum, Hexyl Cinnamal, Butylphenyl Methylpropional,
Alpha Methyl Ionone, Cl 77891. Triethylene Glycol Rodinate, Glyceryl Rosinate,
Silica, Parfum, Isopropyl Myristate, BHA, Mentha Piperta Leaf Extract, CI 61565.
Paraffinum Liquidum, Hexyldecyl Stearate, Isopropylparaben, Butylparaben,
Isobutylparaben, Parfum.
Nå skal ikke jeg late som om jeg vet hva halvparten av disse tingene står for, men noe sier meg at ikke alt er like bra for kroppen, eller at alle disse ingrediensene er utviklet nettopp for dette formålet – å fjerne skjemmende kroppshår.
I tillegg har vi trenden med intimbarbering- og voksing. Stadig har helsepersonell vært ute i media og advart mot dette på grunn av faren for betente og infiserte hårkjertler, soppinfeksjoner, skjedekatarr og det som verre er. Ikke det at det skjer oss, men likevel… Så hvorfor i alle dager ønsker dagens mennesker å utsette seg for dette? Selvfølgelig ønsker vi å ta oss best mulig ut. Både for vårt eget velbehags skyld og for eventuell partner. Sexy undertøy gir liksom ikke helt det samme inntrykket på en vellystig hingst når kjønnshåret rekker ned til kneskåla. Så må man jo følge trenden. Det er jo mote å være så hårløs som mulig, må vite. Konsekvenser eller ikke. Og mens vi står de 10 minuttene ekstra i dusjen tredje hver dag og gråter våre slitne tårer over all jobben det er, så er det i hvert fall noen som gleder seg. For jeg tror nok ikke det kan trekkes i tvil at det finnes noen der ute som tjener nokså gode penger på hårløstrenden og menneskets hang til å følge den…
mandag 11. februar 2008
Hverdagsluksus
mandag 11. februar 2008
2
Jaså, så du trodde du kjente meg du? Neglecta, den nøysomme og sindige. Hånei du, jeg skal fortelle deg en hemmelighet – jeg simpelthen eeeeelsker luksus! Det hadde du ikke trodd om meg, tenker jeg. Stillest vann har dypest grunn, vet du…
Nå ser du kanskje for deg en shopoholiker à la Paris Hilton og hennes venninner, som nærmest velter seg i hundrevis av handleposer av papir fra dyre designbutikker, som kjører nye luksusbiler hver uke, bruker titusenvis av kroner på ansiktsbehandlinger, botox, manikyr, pedikyr og tannbleking hver måned, og svinger seg med fiffen av de fiffeste på de mest fiffige og hotteste in-stedene hvor de spretter den ene eksklusive champagnen etter den andre. Nåvel, jeg er ikke helt på det stadiet…
Derimot kan jeg nyte følelsen av en uåpnet og nyinnkjøpt tannkremtube, noe så spennende som en flunkende ny Lypsyl, et par varme ulltøfler, og den koselige atmosfæren av brennende te-lys. Hverdagsluksus kan nemlig være så mangt, og så lenge bankkontoen stadig maser om et nøkternt forbruk nyter man godene der man kan! Faktisk blir man takknemlig av sånt. Fordi man har lite, føles det stort når man først får noe nytt. Det kan kjennes alt for lenge siden vi voksne her i huset kunne kjenne oss overmåte stilig med nye klær, men faktisk fikk vi nytt ullundertøy til jul, og det har gitt oss mange fine og varme turer. Noe som er hverdagsluksus i seg selv. For jammen finnes det mange der ute som ikke kan velge å ta seg en tur når det rykker i traskeføttene eller i fotointeressen, så sannelig blir man takknemlig for det også!
Da ungene var mindre var toppen av luksus å kunne få stå 10 minutter alene i dusjen. Nå, noen år senere, føles det veldig luksuriøst å ha unger som er i stand til å gå ut å leke. Ha et aktivt samspill med hverandre, unger som har god humor og som er fysisk friske. En varm nattakos med små armer rundt nakken, kan ikke prissettes, men jeg kan uten tvil si at jeg føler meg uendelig mye rikere enn jeg tror Paris Hilton gjør, med sine små chihuahuaer på armen. Gode følelser er luksus!
Et av mine største ”frynsegoder” er likevel dette: en skikkelig deilig og bred dobbeltseng, varmetepper på begge sider og en varm og trygg mann som jeg elsker, å dele den med. Hvem trenger vel millioner på kontoen når hverdagsluksusen omgir meg på alle mulige måter hver eneste dag!
Nå ser du kanskje for deg en shopoholiker à la Paris Hilton og hennes venninner, som nærmest velter seg i hundrevis av handleposer av papir fra dyre designbutikker, som kjører nye luksusbiler hver uke, bruker titusenvis av kroner på ansiktsbehandlinger, botox, manikyr, pedikyr og tannbleking hver måned, og svinger seg med fiffen av de fiffeste på de mest fiffige og hotteste in-stedene hvor de spretter den ene eksklusive champagnen etter den andre. Nåvel, jeg er ikke helt på det stadiet…
Derimot kan jeg nyte følelsen av en uåpnet og nyinnkjøpt tannkremtube, noe så spennende som en flunkende ny Lypsyl, et par varme ulltøfler, og den koselige atmosfæren av brennende te-lys. Hverdagsluksus kan nemlig være så mangt, og så lenge bankkontoen stadig maser om et nøkternt forbruk nyter man godene der man kan! Faktisk blir man takknemlig av sånt. Fordi man har lite, føles det stort når man først får noe nytt. Det kan kjennes alt for lenge siden vi voksne her i huset kunne kjenne oss overmåte stilig med nye klær, men faktisk fikk vi nytt ullundertøy til jul, og det har gitt oss mange fine og varme turer. Noe som er hverdagsluksus i seg selv. For jammen finnes det mange der ute som ikke kan velge å ta seg en tur når det rykker i traskeføttene eller i fotointeressen, så sannelig blir man takknemlig for det også!
Da ungene var mindre var toppen av luksus å kunne få stå 10 minutter alene i dusjen. Nå, noen år senere, føles det veldig luksuriøst å ha unger som er i stand til å gå ut å leke. Ha et aktivt samspill med hverandre, unger som har god humor og som er fysisk friske. En varm nattakos med små armer rundt nakken, kan ikke prissettes, men jeg kan uten tvil si at jeg føler meg uendelig mye rikere enn jeg tror Paris Hilton gjør, med sine små chihuahuaer på armen. Gode følelser er luksus!
Et av mine største ”frynsegoder” er likevel dette: en skikkelig deilig og bred dobbeltseng, varmetepper på begge sider og en varm og trygg mann som jeg elsker, å dele den med. Hvem trenger vel millioner på kontoen når hverdagsluksusen omgir meg på alle mulige måter hver eneste dag!
søndag 10. februar 2008
Avlyst bokprosjekt
søndag 10. februar 2008
0
Å næi, jæi hater sånne bøker! Eller asså, ikke sjølve boka, men det å ikke jennåmføre bøker jæi starter på. De jir mæi en årntli nederlagsfølse. Helt idiotisk, jæi vet, men likevel, følsen kåmmer vær gang jæi ikke klarer å lese færdi en bok. Sellfølgeli har de ingenting me mæi å jøre, får disse bøkene er elendie. Uten unntak. (Eller man kan jo åsså bruke andre or, såm intrikate, innvikla, tongt språk, historie såm ikke går no ste, eller rett å slett for dom!)
Grunnen til sytinga ær boka ”Gudenes fall” av Cornelius Jakhelln. Joa, boka som ær en sagaroman, ær tilåme vinner av den store nordiske romankonkurrangsen. Uten at de hjelper stort… Jæi ga mæi på sie tjueen, å når handlinga starter på sie nitten, så sier de sitt. Asså, boka ær sikkert fin den, men JÆI klarer den bare ikke! Jæi kan ikke for e, jæi liiiker rettskriving jæi. Liker att man kan fårhålle sæi til att de man leser til en viss grad håller sæi innafårr de gramatiske reglene i de nårske språke.
De ær jo en ærli sak att handlinga i boka har vært bra nåk til å vinne førstepris, men ær de ikke litt gæernt att de faktisk ær muli me ei bok full av føkkings skrivefæjl?? De ær nå min mening uansett. (Å ikke engang tenk tanken åm att irritasjonen skylles att jæi ikke klarte å lese den!) Boka ær asså skrivi såm detta innlegge! Firehundreåtjueåtte sier me skrivefæjl får mæi såm leser korrekktur? Nåop, dån’t think såo. Sårri, Jakhelln, boka går til retur i pappirinnsamlinga.
Grunnen til sytinga ær boka ”Gudenes fall” av Cornelius Jakhelln. Joa, boka som ær en sagaroman, ær tilåme vinner av den store nordiske romankonkurrangsen. Uten at de hjelper stort… Jæi ga mæi på sie tjueen, å når handlinga starter på sie nitten, så sier de sitt. Asså, boka ær sikkert fin den, men JÆI klarer den bare ikke! Jæi kan ikke for e, jæi liiiker rettskriving jæi. Liker att man kan fårhålle sæi til att de man leser til en viss grad håller sæi innafårr de gramatiske reglene i de nårske språke.
De ær jo en ærli sak att handlinga i boka har vært bra nåk til å vinne førstepris, men ær de ikke litt gæernt att de faktisk ær muli me ei bok full av føkkings skrivefæjl?? De ær nå min mening uansett. (Å ikke engang tenk tanken åm att irritasjonen skylles att jæi ikke klarte å lese den!) Boka ær asså skrivi såm detta innlegge! Firehundreåtjueåtte sier me skrivefæjl får mæi såm leser korrekktur? Nåop, dån’t think såo. Sårri, Jakhelln, boka går til retur i pappirinnsamlinga.
onsdag 6. februar 2008
Kunsten å glemme
onsdag 6. februar 2008
0
Hukommelse er en snodig liten sak. En kjekk og mekanisk stålboks plassert i organet Hjerne. Den føles firkantet, men den har utvilsomt mange rom. Alt fra bittesmå avlukker til det som kjennes som digre ballsaler. Noen har sterke bærevegger, mens andre bare har gjennomskinnelige trådgardiner som minnene kan sveve imellom, blande seg med hverandre og lage krøll i romsystemet. Generelt ikke så plagsomt, for det kan selvfølgelig føre til at hendelser fortoner seg mye triveligere i etterkant, enn det faktisk var. Og omvendt.
Da vi fikk utdelt denne boksen ved inngangen til vårt nyfødte liv, fulgte det ikke med noen konkret bruksanvisning. (Eller, JEG har ikke funnet noen bruksanvisning. Vennligst gi lyd fra dere dersom dette bare er en glipp fra den store Mester, og/eller den kan lastes ned fra The Pirat Bay.) Men altså, mangelen på rettledning kan i mange tilfeller føre til diverse problemer – eller fordeler – alt etter som man velger å se det. Noen ting kan være utrolig behagelig å glemme faktisk. I hvert fall for en stund. For kan man bevisst velge å skrive ubehagelige episoder i glemmeboka og rive ut siden? Vil det ikke på et eller annet tidspunkt i livet komme tilbake som et papirfly og treffe oss midt i panna?
Det er selvfølgelig mange måter å glemme på: Man kan rett og slett være glemsk, altså distrè, og bare glemme å huske ting. Man kan glemme sårende kommentarer og tåpelig oppførsel for å gi folk en ny sjanse til å bevise at de er gode på bunnen, man kan ha black-outs etter en litt for fuktig fest, man kan late som om man har glemt fordi man ikke ønsker å gjøre noe (ok, den faller for så vidt i en annen kategori), eller man kan altså glemme fordi det gjør for vondt å huske. I noen tilfeller lager boksen selv et sort og avsperret rom for i det hele tatt å kunne opprettholde kroppens eksistens. Begge de siste er tvilsomme måter å glemme på. Ikke tvilsomme fordi jeg fordømmer dem, men fordi det av og til likevel siver lys inn i de mørkeste rom og lyser opp alle møblene man har plassert der. Og da gjør det om mulig enda vondere. Det gjør vondt å få en diger kommode i fjeset som man har gjort sitt beste for å stue unna.
Dessverre tror jeg det finnes kopier av minner. De lagres som hørsels- og videodokumenter i stålboksen, mens følelseskopiene lagres i hjertet. Eller sjelen, om du vil. Selv om man stuer unna møbler i de sorte rommene, vil følelseskopiene likevel ligge som verkebyller på sjelen. En stund går det greit, men til sist blir byllene betente og følelsene siver ut, enda mer illeluktende og giftgrønne enn de var da de ble lagret. Jeg antar at kroppen og sinnet har denne dobbeltarkiverende funksjonen fordi vi skal lære noe av det vi erfarer. Fordi vi skal utvikle oss til å kunne takle de merkeligste og vondeste opplevelsene. Ulempen med å stue unna fører altså raskt til en på-stedet-hvil-situasjon på det personlige plan, og de fleste vet vel hvordan det kan stinke av stillestående vann. Men det verste av alt – det er vårt eget valg… Vi må selv våge å stadig kikke i alle rommene, tørre å lyse opp møblene og tørre å føle. Våge å møte livet med alle følelsene vi har, med alle våre feil og mangler. Alternativet er nemlig ikke så fristende når det har gått en stund…
Yesterday I was a dog. Today I'm a dog. Tomorrow I'll probably still be a dog. Sigh! There's so little hope for advancement.
Charles M. Schulz
Da vi fikk utdelt denne boksen ved inngangen til vårt nyfødte liv, fulgte det ikke med noen konkret bruksanvisning. (Eller, JEG har ikke funnet noen bruksanvisning. Vennligst gi lyd fra dere dersom dette bare er en glipp fra den store Mester, og/eller den kan lastes ned fra The Pirat Bay.) Men altså, mangelen på rettledning kan i mange tilfeller føre til diverse problemer – eller fordeler – alt etter som man velger å se det. Noen ting kan være utrolig behagelig å glemme faktisk. I hvert fall for en stund. For kan man bevisst velge å skrive ubehagelige episoder i glemmeboka og rive ut siden? Vil det ikke på et eller annet tidspunkt i livet komme tilbake som et papirfly og treffe oss midt i panna?
Det er selvfølgelig mange måter å glemme på: Man kan rett og slett være glemsk, altså distrè, og bare glemme å huske ting. Man kan glemme sårende kommentarer og tåpelig oppførsel for å gi folk en ny sjanse til å bevise at de er gode på bunnen, man kan ha black-outs etter en litt for fuktig fest, man kan late som om man har glemt fordi man ikke ønsker å gjøre noe (ok, den faller for så vidt i en annen kategori), eller man kan altså glemme fordi det gjør for vondt å huske. I noen tilfeller lager boksen selv et sort og avsperret rom for i det hele tatt å kunne opprettholde kroppens eksistens. Begge de siste er tvilsomme måter å glemme på. Ikke tvilsomme fordi jeg fordømmer dem, men fordi det av og til likevel siver lys inn i de mørkeste rom og lyser opp alle møblene man har plassert der. Og da gjør det om mulig enda vondere. Det gjør vondt å få en diger kommode i fjeset som man har gjort sitt beste for å stue unna.
Dessverre tror jeg det finnes kopier av minner. De lagres som hørsels- og videodokumenter i stålboksen, mens følelseskopiene lagres i hjertet. Eller sjelen, om du vil. Selv om man stuer unna møbler i de sorte rommene, vil følelseskopiene likevel ligge som verkebyller på sjelen. En stund går det greit, men til sist blir byllene betente og følelsene siver ut, enda mer illeluktende og giftgrønne enn de var da de ble lagret. Jeg antar at kroppen og sinnet har denne dobbeltarkiverende funksjonen fordi vi skal lære noe av det vi erfarer. Fordi vi skal utvikle oss til å kunne takle de merkeligste og vondeste opplevelsene. Ulempen med å stue unna fører altså raskt til en på-stedet-hvil-situasjon på det personlige plan, og de fleste vet vel hvordan det kan stinke av stillestående vann. Men det verste av alt – det er vårt eget valg… Vi må selv våge å stadig kikke i alle rommene, tørre å lyse opp møblene og tørre å føle. Våge å møte livet med alle følelsene vi har, med alle våre feil og mangler. Alternativet er nemlig ikke så fristende når det har gått en stund…
Yesterday I was a dog. Today I'm a dog. Tomorrow I'll probably still be a dog. Sigh! There's so little hope for advancement.
Charles M. Schulz
Stener som ruller
Ingen kan ta tilbake
ord som ble sagt for hardt.
Farlige stener som ruller
nedover fjell i fart.
Stener som ruller, river
flenger i grus og jord
Sårene blør i hjerter,
rammet av harde ord.
Kast ikke skarpe stener.
Følsomme hjerter får mèn.
Etterpå ligger blomster
knust under grus og sten.
Dagny Tande Lid
mandag 4. februar 2008
Klemmekulturforskjeller
mandag 4. februar 2008
0
Med middels interesse har jeg fulgt debatter i diverse media om klemming. Det tok jo helt av etter at Jensemann ”nektet” å klemme Giske på selveste 40-års dagen. Og enda han kom med en god forklaring i etterkant, har debatten rast videre. ”Klemmepå-menn” og ”klemmepå-damer” har stolte stått på barrikadene for mer klemming, både blant kvinner og menn, og trasket gatene med paroler som oppfordrer til pestbefengte klemmer fulle av virus og bakterier. Men de kan da ikke mene at fordi det er naturlig for noen, må det være like naturlig for andre?
Min barndom var ikke særlig preget av klemming. Altså, vi hadde nærhet på mange måter, men den Neglectiske familie hadde ingen overdreven trang til å klemme eller overøse hverandre med store ord om blodsbånd etc. Neglectas mamma har selv vokst opp nærmest helt på egenhånd, eller i hvert fall med en mor som ikke lot til å bry seg nevneverdig, og hennes barndom har nok også preget min og meg. Jeg har altså aldri vært av den venninneklemmende typen (*hyler* næmmen-så-kooooooselig-å-se-deeeg-daaaa), og heller ikke har jeg vært god på store ord, men det er jo en annen sak, eller i hvert fall en annen side av saken. Når noen kommer styrtende mot meg med armene ut, kikker jeg uvilkårlig etter en utvei. Sorry, folkens, men sånn er jeg. Det føles ikke annet enn ubehagelig, kunstig og helt feil. Dra sporenstreks til deg syltelabbene dine, er du grei! Man har jo behov for å ha ”rommet” sitt i fred, ikke sant? Da snakker jeg om intimsonen, den delen utenfor og på kroppen min som tilhører MEG. Hva i alle dager har folk der å gjøre, dersom jeg ikke selv inviterer til annen slags kos. (Vel, også en annen side av saken.) Og hvordan i alle dager kan du tro at jeg er interessert i å overta dine virus, lus og bakterier?
I den senere tid har jeg likevel fått med meg at det skal ha visse helsefordeler å klemme. Aha, der har vi det ja. En del av dere der ute har nemlig visst det hele tiden. Dere klemmer og skubber dere inntil oss anti-klemmere for å vinne dyrebare minutter av livet. Etterlater sikkel, hår og hudrester på jakkeslagene våre for et øyeblikks lavere blodtrykk og mindre risiko for hjerteproblematikk. Jentene har antagelig visst om disse fordelene hele tiden, ettersom de ofte er klemmere fra ung alder – og særlig fordi det visstnok er jentene som får de fleste godene av å klemme. Og kanskje er det sånn at det er grunnen til at gutta ikke klemmer på samme måte – de får nemlig ikke så mye igjen for det – helsemessig altså.
Hvordan ville det tatt seg ut dersom man hindrer noen som kommer i fullt firsprang for å klemme en? Man ville utvilsomt blitt sett på som en skikkelig særing. Men det får være deres sak. Jeg sier som Stoltenberg: ”Jeg klemmer alle de som passer seg å klemme.”
Min barndom var ikke særlig preget av klemming. Altså, vi hadde nærhet på mange måter, men den Neglectiske familie hadde ingen overdreven trang til å klemme eller overøse hverandre med store ord om blodsbånd etc. Neglectas mamma har selv vokst opp nærmest helt på egenhånd, eller i hvert fall med en mor som ikke lot til å bry seg nevneverdig, og hennes barndom har nok også preget min og meg. Jeg har altså aldri vært av den venninneklemmende typen (*hyler* næmmen-så-kooooooselig-å-se-deeeg-daaaa), og heller ikke har jeg vært god på store ord, men det er jo en annen sak, eller i hvert fall en annen side av saken. Når noen kommer styrtende mot meg med armene ut, kikker jeg uvilkårlig etter en utvei. Sorry, folkens, men sånn er jeg. Det føles ikke annet enn ubehagelig, kunstig og helt feil. Dra sporenstreks til deg syltelabbene dine, er du grei! Man har jo behov for å ha ”rommet” sitt i fred, ikke sant? Da snakker jeg om intimsonen, den delen utenfor og på kroppen min som tilhører MEG. Hva i alle dager har folk der å gjøre, dersom jeg ikke selv inviterer til annen slags kos. (Vel, også en annen side av saken.) Og hvordan i alle dager kan du tro at jeg er interessert i å overta dine virus, lus og bakterier?
I den senere tid har jeg likevel fått med meg at det skal ha visse helsefordeler å klemme. Aha, der har vi det ja. En del av dere der ute har nemlig visst det hele tiden. Dere klemmer og skubber dere inntil oss anti-klemmere for å vinne dyrebare minutter av livet. Etterlater sikkel, hår og hudrester på jakkeslagene våre for et øyeblikks lavere blodtrykk og mindre risiko for hjerteproblematikk. Jentene har antagelig visst om disse fordelene hele tiden, ettersom de ofte er klemmere fra ung alder – og særlig fordi det visstnok er jentene som får de fleste godene av å klemme. Og kanskje er det sånn at det er grunnen til at gutta ikke klemmer på samme måte – de får nemlig ikke så mye igjen for det – helsemessig altså.
Hvordan ville det tatt seg ut dersom man hindrer noen som kommer i fullt firsprang for å klemme en? Man ville utvilsomt blitt sett på som en skikkelig særing. Men det får være deres sak. Jeg sier som Stoltenberg: ”Jeg klemmer alle de som passer seg å klemme.”
Abonner på:
Innlegg (Atom)
