Kort samtale mellom mann og kvinne:
- Hva tenker du på?
- Fitte…
(Og for den som ikke skjønte det – kvinnen kom med spørsmålet…)
Jeg tror det er trygt å si at det verserer en del rykter om at menn er enkle vesener. Da snakker jeg ikke om intelligent sett eller følelsesmessig, men på noen områder kan de være enkle å behage. Mange myter forteller oss at menn tenker på sex så ofte som hvert syvende, femte eller tredje sekund, og av og til kan man snuble borti de mannfolka som kanskje har vært grobunn for disse mytene. I annen hver setning må det presses inn noe som har med sex å gjøre, og det virker som de tror at alt dette eksplosive testosteronet virker som et slørende afrodisiakum på oss som er myke der gutta er harde. Mytene vil også ha det til at kjønnsdriften er mye sterkere hos den maskuline delen av befolkningen, og kanskje viktigere enn andre grunnleggende livsnødvendigheter: ”Sulten og tørst, men fitte først!”
Mytene har bestått i flere hundre år, og hvem vet hvor lenge til vi ønsker å la oss forlede av dem. Kanskje er det sånn at menn synes det er gode myter, at det føles litt barskt og mandig å være den som leder det hele an? Jeg vet ikke, jeg er kvinne. Faktisk så leste jeg et sted at en undersøkelse som ble utført av datingbyrået Datingdirect, viste at kvinner tenker på sex hvert kvarter i løpet av en åtte timers arbeidsdag. Altså 34 ganger mens hun er på jobb. En annen undersøkelse, gjort av nettstedet Lastminute.com, kunne fortelle at kvinner tenker mer på sex enn menn. Tenk det faktisk! Her kom kvinnene ut med en halvtime mer om dagen.
Kinsey-instituttet i USA forsker mye på dette med sex, kjønn og alle relaterte temaer. I tillegg samler de forskningsmateriale fra andre, som de deler på hjemmesiden sin. Og her ser vi helt andre tall:
I følge dem tenker 54 prosent av menn på sex hver dag eller flere ganger om dagen, 43 prosent flere ganger i måneden eller noen ganger i uka, og 4 prosent mindre enn en gang i måneden. Når det gjelder kvinner er prosentene henholdvis 19 % i kategorien hver dag eller flere ganger om dagen, 67 % flere ganger i måneden eller noen ganger i uka, og 14 % mindre enn en gang i måneden. Kanskje er dette mer reelle tall, i hvert fall slår de bena under mytene over.
På samme side kan man lese at 3 prosent av gifte kvinner oppgir at de ikke har hatt sex det siste året, mens bare 1 prosent av mennene oppgir det samme. Da kan man jo få lov til spørre seg hvem de resterende 2 prosentene har hatt sex med. Men det er egentlig på siden av saken, selv om det er interessant nok. Poenget mitt er at jeg tror forskjellene egentlig ikke er så store mellom kjønnene. Heller at det til dags dato ikke er like ”tøft” for en kvinne å ha lang merittliste, som det er for mannfolka, selv om det jo (stort sett i hvert fall) kommer mennene til gode at damene vet hva de driver med i sengehalmen.
Det er i grunn ikke viktig hvem som tenker på hva og hvor ofte (selv om man kan undre seg på HVA man tenker i så mange minutter pr dag), saken må jo være hva man gjør med det. Og her tror jeg gutta er flinkere enn det motsatte kjønn. I mange tilfeller har vi for mange komplekser til å kunne sette ut i livet de tankene vi har. For lite flatterende lys, for små pupper, for store lår, for myk mage, eksemplene er mange. Jeg mener at det alt for ofte er latterlig dumme årsaker til at kvinner ”har hodepine” selv om lysten egentlig er til stede. For menn er det kanskje sånn at dersom det andre hodet har begynt å nikke, så er det ikke så mange tanker igjen i det øverste. Herlig befriende! For at tanker og sex ikke hører sammen, lar seg neppe bestride. Vennligst en ting om gangen! Men samtidig har vi også det lille faktum at kvinner av og til trenger et par sekunder ekstra for å fyre av. Sekunder enkelte menn synes å mangle.
Jeg tror altså ikke det er store forskjeller på kvinner og menn når det kommer til seksualitet. Men jeg tror som sagt at noen myter ønskes holdt i hevd. Kanskje også fordi kvinner kan like å være den som blir jaktet på. Begge kjønn må nok ta på seg skyld for at mytene fremdeles lever, men det er i grunn det samme, så lenge man nyter den sexen man har!
Skål for fitta og fedrelandet!
tirsdag 26. februar 2008
Hva står du for?
En eller annen gang skal vi alle dø. For noen er det en skremmende tanke, men for andre kan den i perioder være befriende. Uansett, akkurat nå er vi imidlertid i live, og jeg er litt opptatt av hvorfor det og hva i alle dager vi gjør her på denne blå planeten. Indianeren Bear Heart har sagt mye klokt, blant annet dette:
”Våre eldste lærte oss at ingen andre kan si: ”Dette er deg.” Du kan prøve å tilpasse deg til det andre tror du er, men når alt er skrelt av deg, hvem er du da i virkeligheten? Viktig er det først å identifisere seg selv, ikke bare i forhold til våre omgivelser, men i forhold til våre foreldre og vår kulturelle bakgrunn. Det er svært viktig å vite hvem man er.”
Etter min erfaring tenker vi alt for sjelden på hvem vi egentlig er. Hvem der DU? Hvem er du dypt der inne hvis vi fjerner alt det materielle, utseendet ditt og yrkestittelen din? Hva tror du på? Hva står du for?
Det er vanskelig å stå støtt i seg selv før en vet hvem man er der inne i jungelen av tanker og følelser, av innlærte mønstre og nedarvede egenskaper. Oppvekstmiljøet preger oss nok en god del, venner likeså, senere er det kanskje partner og yrke som setter nye avtrykk i villnisset. For å kunne ta gode og riktige valg er det viktig å kjenne seg selv, vite hva en vil. Jo bedre samspill en har med sitt indre, desto lettere er det ofte å ta beslutninger. (Ja ja, for de av dere som ikke er født i vektens tegn i hvert fall…) Noen er sterke i seg selv allerede i bleiealder, mens andre aldri rekker å bli det. Noen tar seg aldri tid til å analysere seg selv, mens andre har det som favoritthobby – ja, ofte analyserer de resten av boligblokka i samme åndedrag. Noen er altså bedre på det enn andre. Men er det nødvendig?
For å begynne med det grunnleggende er det kanskje viktig å finne ut hvilken karaktertype man er. Er man en fyrrig og eggende vind som maner til kamp, står på barrikadene og brenner bh’er for å få til de store forandringene for seg selv og andre, eller er man en mild og varmende fønvind som lunt omslutter folk i sin nærhet, og gir omsorg og oppmuntring til hver og en. Selv har jeg nok aldri vært en bålbrenner, hverken av bh’er eller bøker, men heller vel mer til den rolige siden. Definitivt har jeg tatt noen ukonvensjonelle valg, men da gjerne på en sådan måte at de kommer andre til gode. Samfunnet vårt trenger begge mennesketypene for å gå framover, vi trenger hverandre.
Når det kommer til tro, er det mye som skiller oss. Eller er det ikke egentlig det? Er ikke begrunnelsen for ønsket det samme? Mange tror at livet består av en rekke tilfeldigheter, andre igjen trenger å tro at det er en større mening med alt, at det står en mektig energi bak og trekker i trådene. Jeg har laget min egen tro, solid forankret i at ingen ting er tilfeldig, men at vi hele tiden står fritt til å ta nye valg, til å omskape holdninger og male canvaset på nytt med sterkere farger. Mister man håpet og troen, blir ting straks vanskeligere.
Men hva står jeg for? Her blir jeg nødt til å stirre sjelen i hvitøyet. Hvor ubehagelig det enn er. Jeg ser at jeg alt for sjelden har bedt om unnskyldning, men også at jeg har forbedret meg. At jeg i mange tilfeller har tviholdt på det håndfaste og vært redd for forandringer. Og jeg vet at jeg gikk i mange år uten å klare å sette foten ned så hardt som den burde. Men rosinen i pølsa er når man kommer til det positive: Jeg kjenner at jeg står for tilgivelse, det å se det morsomme i en tragisk situasjon. Jeg står for lidenskap til mennesker og til naturkrefter, til alt det vakre en kan se om man virkelig ønsker det. Og jeg står for egenskapen til å alltid lete etter det beste i andre. Jeg står for og tror på kjærlighet som det største som finnes, både blant mennesker og i livet generelt.
Bear Heart sier at ordet minnesmerke ikke henviser til at noen er død, men symboliserer at noen har levd. Hva ønsker vi å etterlate oss den dagen vi ikke lenger vandrer i dette jordiske stengselet av hud? Jeg vet ikke hva som vil stå igjen etter meg. To vakre barn riktignok, og forhåpentligvis et par barnebarn. Kanskje praktiserer de også noen av mine tanker og får noe av mitt syn på livet, men jeg tror ikke jeg er den som kommer til å lage de største avisoverskriftene. Om hundre år har antagelig alle glemt at jeg noensinne har eksistert. En forunderlig tanke.
Det kan til tider være vrient å fastslå hvem man er. Sånn innerst inne. Og ikke minst – gjøre det synlig for alle. Tørre å stå for den man er. Tenker du noen gang over hvem DU er? Jeg kan ikke gjøre det for deg, ingen andre heller. Oppgaven er blitt utdelt til akkurat deg! Men spør du meg, tror jeg det er viktig å finne ut hva man står for. Hva man vil leve for.
For i morgen er det allerede en helt ny dag med nye muligheter!
”Våre eldste lærte oss at ingen andre kan si: ”Dette er deg.” Du kan prøve å tilpasse deg til det andre tror du er, men når alt er skrelt av deg, hvem er du da i virkeligheten? Viktig er det først å identifisere seg selv, ikke bare i forhold til våre omgivelser, men i forhold til våre foreldre og vår kulturelle bakgrunn. Det er svært viktig å vite hvem man er.”
Etter min erfaring tenker vi alt for sjelden på hvem vi egentlig er. Hvem der DU? Hvem er du dypt der inne hvis vi fjerner alt det materielle, utseendet ditt og yrkestittelen din? Hva tror du på? Hva står du for?
Det er vanskelig å stå støtt i seg selv før en vet hvem man er der inne i jungelen av tanker og følelser, av innlærte mønstre og nedarvede egenskaper. Oppvekstmiljøet preger oss nok en god del, venner likeså, senere er det kanskje partner og yrke som setter nye avtrykk i villnisset. For å kunne ta gode og riktige valg er det viktig å kjenne seg selv, vite hva en vil. Jo bedre samspill en har med sitt indre, desto lettere er det ofte å ta beslutninger. (Ja ja, for de av dere som ikke er født i vektens tegn i hvert fall…) Noen er sterke i seg selv allerede i bleiealder, mens andre aldri rekker å bli det. Noen tar seg aldri tid til å analysere seg selv, mens andre har det som favoritthobby – ja, ofte analyserer de resten av boligblokka i samme åndedrag. Noen er altså bedre på det enn andre. Men er det nødvendig?
For å begynne med det grunnleggende er det kanskje viktig å finne ut hvilken karaktertype man er. Er man en fyrrig og eggende vind som maner til kamp, står på barrikadene og brenner bh’er for å få til de store forandringene for seg selv og andre, eller er man en mild og varmende fønvind som lunt omslutter folk i sin nærhet, og gir omsorg og oppmuntring til hver og en. Selv har jeg nok aldri vært en bålbrenner, hverken av bh’er eller bøker, men heller vel mer til den rolige siden. Definitivt har jeg tatt noen ukonvensjonelle valg, men da gjerne på en sådan måte at de kommer andre til gode. Samfunnet vårt trenger begge mennesketypene for å gå framover, vi trenger hverandre.
Når det kommer til tro, er det mye som skiller oss. Eller er det ikke egentlig det? Er ikke begrunnelsen for ønsket det samme? Mange tror at livet består av en rekke tilfeldigheter, andre igjen trenger å tro at det er en større mening med alt, at det står en mektig energi bak og trekker i trådene. Jeg har laget min egen tro, solid forankret i at ingen ting er tilfeldig, men at vi hele tiden står fritt til å ta nye valg, til å omskape holdninger og male canvaset på nytt med sterkere farger. Mister man håpet og troen, blir ting straks vanskeligere.
Men hva står jeg for? Her blir jeg nødt til å stirre sjelen i hvitøyet. Hvor ubehagelig det enn er. Jeg ser at jeg alt for sjelden har bedt om unnskyldning, men også at jeg har forbedret meg. At jeg i mange tilfeller har tviholdt på det håndfaste og vært redd for forandringer. Og jeg vet at jeg gikk i mange år uten å klare å sette foten ned så hardt som den burde. Men rosinen i pølsa er når man kommer til det positive: Jeg kjenner at jeg står for tilgivelse, det å se det morsomme i en tragisk situasjon. Jeg står for lidenskap til mennesker og til naturkrefter, til alt det vakre en kan se om man virkelig ønsker det. Og jeg står for egenskapen til å alltid lete etter det beste i andre. Jeg står for og tror på kjærlighet som det største som finnes, både blant mennesker og i livet generelt.
Bear Heart sier at ordet minnesmerke ikke henviser til at noen er død, men symboliserer at noen har levd. Hva ønsker vi å etterlate oss den dagen vi ikke lenger vandrer i dette jordiske stengselet av hud? Jeg vet ikke hva som vil stå igjen etter meg. To vakre barn riktignok, og forhåpentligvis et par barnebarn. Kanskje praktiserer de også noen av mine tanker og får noe av mitt syn på livet, men jeg tror ikke jeg er den som kommer til å lage de største avisoverskriftene. Om hundre år har antagelig alle glemt at jeg noensinne har eksistert. En forunderlig tanke.
Det kan til tider være vrient å fastslå hvem man er. Sånn innerst inne. Og ikke minst – gjøre det synlig for alle. Tørre å stå for den man er. Tenker du noen gang over hvem DU er? Jeg kan ikke gjøre det for deg, ingen andre heller. Oppgaven er blitt utdelt til akkurat deg! Men spør du meg, tror jeg det er viktig å finne ut hva man står for. Hva man vil leve for.
For i morgen er det allerede en helt ny dag med nye muligheter!
søndag 24. februar 2008
Arbeidslivets vanskelige valg
søndag 24. februar 2008
4
Dersom man kunne starte helt fra scratch igjen, hvor ville man begynne? Jeg tenker altså på om man fikk muligheten til å ta en ny utdannelse, velge et nytt yrke. Det er mye spennende å velge mellom – og mye som ikke er så spennende selvfølgelig. Men det er også veldig mange yrker som man aldri egentlig har tenkt på at finnes. Det er jammen litt av et mylder av mennesker som behøves for å holde hjulene i gang i et land!
Godt hjulpet av Jobbfeber, har altså jeg fundert litt over hva jeg kunne tenkt meg – og hva jeg overhodet ikke ville passet som:
Agronom i økologisk landbruk – Hm, ja dette er jo i vinden for tida. Kanskje ville jeg blitt inspirert til å velge enda mer grønt i det daglige, og å bo landlig tror jeg ligger for meg. Det er et viktig yrke som bidrar godt til både miljøkampen og folks holdninger. Men jeg tror likevel andre skal få ta seg av dette.
Antikvarbokhandler – Eey, tenk å vasse i bøker fra morgen til kveld. Starte dagen med gullord fra kjente og ukjente, forsvinne inn i hemmelige verdener i lunsjpausen og vandre hjemover på ettermiddagen med helt nye ideer i kroppen! Det måtte vært noe. Jeg liker å lese. Men er det ikke mye støv, midd og muggsopp i sånne gamle bøker da tro? Klarer meg nok uten det. Jeg kan jo heller stikke innom et antikvariat i ny og ne.
Ambassadør – Nja, jeg er nok ikke så god på å representere, dinere fiffen og holde alle de små samtalene i gang. I tillegg har det vel i disse dager nærmest blitt en ekstremsport i enkelte land… Nope, for glad i livet.
Ambulansearbeider – Ja, dette hadde vært noe for meg. Dersom jeg var litt yngre ville dette vært førstevalget.
Arkeolog – Dette yrket var min store barndomsdrøm. I svært mange år fantaserte jeg om store utgravninger i Egypts skjulte skatter, med nitid pirkearbeide og spennende historie. Drømmen forsvant med innsikten om at jeg ville trenge større mattekunnskap, og min mangeårige aversjon på akkurat det feltet. Og man har da National Geografic Channel!
Asfaltør – Hm, hører ikke dette yrket egentlig til mannfolk? Tror ikke jeg har sett mange kvinns i sommergatene, med brystet blottlagt for steking… Kanskje er det trafikkfarlig også? Og det vil jeg jo ikke bidra til.
Badevakt – Her får jeg helt ufrivillige assosiasjoner til Baywatch. Ikke ville jeg gjort meg svært godt løpende på stranda i rød minibadedrakt, og heller ikke ville jeg gått i vannet dersom en av badegjestene ble angrepet av hai. Nei, da hadde jeg dratt beina godt oppunder meg i utsiktstårnet og gjemt meg bak redningsbrettet.
Baker – Yummi, jeg liker bakevarer! Nystekte kanelsnurrer, ferske baguetter eller varmt brød på morgenkvisten. Men står ikke bakerne ukristelig tidlig opp da? Og morgenbrød kan jeg jo få sånn ellers også…
Bunadtilvirker – Kjøpte en gang stoff for å brodere egen bunad, men kom dessverre ikke lenger enn til mansjetter og kragen på skjorta. Resten ble liggende alt for lenge, og til slutt solgt tilbake til butikken jeg hadde bestilt den i. Tålmodigheten min strekker nok ikke til her.
Fagarbeider i reindriftsfaget – Et artig forslag. For det første fordi det her ikke finnes et reinsdyr på svært mange mils omkrets. Har ikke sett NRKs programserie om dette, men jeg så Mikkel i Farmen og man må jo si at han hadde overlevelsesinstinktet i behold… Tror det blir for vanskelig å gjennomføre her jeg bor. Naboene hadde nok ikke vært overbegeistret, for vi har forbud mot dyrehold.
Fengselsbetjent – Det kunne faktisk vært et spennende yrke, synes jeg. Men jeg tror jeg ville irritert meg litt over systemet og endt opp med magesår.
Filosof – Aha! Her kunne jeg gjort meg. Jeg liker å filosofere. Men jeg har oppdaget at filosofer bruker veldig mange flotte og fremmedartede ord, og jeg liker best å holde meg på det litt hverdagslige. Å få betalt for å synse måtte jo vært artig likevel.
Forfatter – Her ser jeg for meg en liten skrivestue med fyr på peisen, hvor inspirasjonen flyter fritt hele døgnet. Aah, det hadde vært noe å fått til! Og kanskje blir man gift med en kongelig også…
Fotojournalist – Ja, det hadde vært moro! Her kunne kreativiteten fått utfoldet seg. Sammen med reiselyst og skildringsbehov kunne dette fort blitt et realistisk ønske kanskje.
Fotomodell – Moahaha, det skal jeg spare dere for.
Frelsesarmeoffiser – Det virker som om de er en lystig gjeng med gitaren på skulderen, og samholdet virker flott. De gjør en viktig jobb i samfunnet vårt som staten har en tendens til å ignorere. Men vil det kle meg å stå på torvet ved julegryta i 20 minus hele ettermiddagen? Tror nok at jeg hadde vært en smule avvisende etter en times tid…
Frisør – Nei! Jeg kan ikke for noe i verden tenke meg å ta i fremmede hoders hår! Fett, lus, møkk. Urk!
Galopptrener – Tror vi velger den på hjemmebane isteden.
Gravør – Nope, been there, done that.
Havbunnsinstallatør – Hva i alle dager gjør man i dette yrket? Installerer havbunner? Må jo i så fall være veldig kjekt å få en del utdannet innen dette i Afrika for eksempel. Så kunne de fått noen innlandshav, eeh…
Keramiker – Ville ikke det vært moro da? Jo, det tror jeg sannelig. Eneste problemet er at jeg overhodet ikke klarer følelsen av tørr leire på hendene. Ståpels på hele kroppen!
Kommunalt ansatt – eeh, er det et eget yrke?? Kan jo se ut som om man får med en livstidsgaranti på kjøpet.
Konsulent/rådgiver i NAV – Her skulle jeg gjerne gått inn og reformert hele systemet!
Korrekturleser – Hehe, det hørtes kjent ut, og ja, det kan jeg alltids gjøre.
Kriminolog – En stund var jeg faktisk inne på tanken om dette yrket, og i skrivende stund kan jeg heller ikke huske hva som stoppet meg. Definitivt en spennende jobb hvor man kan få brukt mye av seg selv til å gjøre ting man brenner for.
Kunstner – Denne kategorien er ganske bred. Blir man ikke hotshot havner man vel ganske langt bak i lønningskøen, men likevel hadde det vært artig å kunne kalle seg ved denne yrkestittelen.
Kystskipper – Med min dårlige balansenerve tror jeg resten av besetningen snart ville vært drittlei av å fly til og fra med spyposer til skipper’n…
Lærer – På de laveste barnetrinnene kunne jeg tenkt meg det, men la meg for guds skyld slippe de overmodige tenåringene!
Miljøterapeut – Dette hadde også vært givende faktisk.
Misjonær – Tja, sånn for reiselysten sin del kjenner jeg at det trekker i kofferten, men jeg vil ikke dytte min tro på noen dessverre.
Modist – Sikkert kreativt, men hatter er liksom ikke min greie…
Naturforvalter – Kanskje et yrke som blir mer og mer viktig i den store sammenhengen, og som definitivt kunne vært noe for meg. Jeg liker naturen, både i storm og stille, men kunne man fått halvårsoppdrag tro? Vinteren og jeg er ikke så gode venner…
Pikkolo – Er det virkelig noen der ute som utdanner seg til pikkolo? Og la meg da få spørre: hvorfor det? Det er klart det kan friste med en statistjobb i Hotel Cæsar, men…
Prest – Kan nok ikke helt se for meg denne dama i prestekjortelen. Og heller ikke at jeg noen gang skal kunne forkynne noe jeg ikke selv står for.
Pølsemaker – Da hadde i hvert fall eldstemann blitt fornøyd! Han er et ordentlig pølsedyr.
Rengjøringsassistent/Vinduspusser – Er redd jeg har blitt alt for godt vant nå gitt…
Rådmann – Jeg synes jeg ser en tendens til at nærmest hvem som helst kan hoppe inn på den plassen, så utdannelse til dette tror jeg man kan hoppe over. Ikke virker det som om de fikser yrke sitt så bra heller alle.
Saksbehandler – Her kunne jeg faktisk gjort det bra. Jeg evner å se ting fra flere sider, kanskje både en fordel og en ulempe. Kommer vel an på hvor man blir ansatt.
Skattefogd – Auda, nei fri og bevare meg vel!
Sosionom – Mitt yrkesvalg nummer to i ungdommen, da jeg skjønte at arkeolog var for mattegenier. Av sammensatte årsaker ble ikke det noe heller.
Strikkehåndverker – Mitt siste strikkeprosjekt var en vest – på 80-tallet…
Sufflør – Oj, det hadde vært moro! Sitte nedi boksen (eller er det kanskje ikke sånn lenger?) og hviske hva andre skal si. Jeg må innrømme at det hadde vært vrient for barnet i meg å holde tyst da… Tenk så mye artig en kunne hatt det – til en fikk sparken.
Nei, det er alt for mye å velge i. Her får man gjøre et dypdykk i sitt indre og holde tunga i den rette munnen, skjønner jeg. Noen gode forslag?
Godt hjulpet av Jobbfeber, har altså jeg fundert litt over hva jeg kunne tenkt meg – og hva jeg overhodet ikke ville passet som:
Agronom i økologisk landbruk – Hm, ja dette er jo i vinden for tida. Kanskje ville jeg blitt inspirert til å velge enda mer grønt i det daglige, og å bo landlig tror jeg ligger for meg. Det er et viktig yrke som bidrar godt til både miljøkampen og folks holdninger. Men jeg tror likevel andre skal få ta seg av dette.
Antikvarbokhandler – Eey, tenk å vasse i bøker fra morgen til kveld. Starte dagen med gullord fra kjente og ukjente, forsvinne inn i hemmelige verdener i lunsjpausen og vandre hjemover på ettermiddagen med helt nye ideer i kroppen! Det måtte vært noe. Jeg liker å lese. Men er det ikke mye støv, midd og muggsopp i sånne gamle bøker da tro? Klarer meg nok uten det. Jeg kan jo heller stikke innom et antikvariat i ny og ne.
Ambassadør – Nja, jeg er nok ikke så god på å representere, dinere fiffen og holde alle de små samtalene i gang. I tillegg har det vel i disse dager nærmest blitt en ekstremsport i enkelte land… Nope, for glad i livet.
Ambulansearbeider – Ja, dette hadde vært noe for meg. Dersom jeg var litt yngre ville dette vært førstevalget.
Arkeolog – Dette yrket var min store barndomsdrøm. I svært mange år fantaserte jeg om store utgravninger i Egypts skjulte skatter, med nitid pirkearbeide og spennende historie. Drømmen forsvant med innsikten om at jeg ville trenge større mattekunnskap, og min mangeårige aversjon på akkurat det feltet. Og man har da National Geografic Channel!
Asfaltør – Hm, hører ikke dette yrket egentlig til mannfolk? Tror ikke jeg har sett mange kvinns i sommergatene, med brystet blottlagt for steking… Kanskje er det trafikkfarlig også? Og det vil jeg jo ikke bidra til.
Badevakt – Her får jeg helt ufrivillige assosiasjoner til Baywatch. Ikke ville jeg gjort meg svært godt løpende på stranda i rød minibadedrakt, og heller ikke ville jeg gått i vannet dersom en av badegjestene ble angrepet av hai. Nei, da hadde jeg dratt beina godt oppunder meg i utsiktstårnet og gjemt meg bak redningsbrettet.
Baker – Yummi, jeg liker bakevarer! Nystekte kanelsnurrer, ferske baguetter eller varmt brød på morgenkvisten. Men står ikke bakerne ukristelig tidlig opp da? Og morgenbrød kan jeg jo få sånn ellers også…
Bunadtilvirker – Kjøpte en gang stoff for å brodere egen bunad, men kom dessverre ikke lenger enn til mansjetter og kragen på skjorta. Resten ble liggende alt for lenge, og til slutt solgt tilbake til butikken jeg hadde bestilt den i. Tålmodigheten min strekker nok ikke til her.
Fagarbeider i reindriftsfaget – Et artig forslag. For det første fordi det her ikke finnes et reinsdyr på svært mange mils omkrets. Har ikke sett NRKs programserie om dette, men jeg så Mikkel i Farmen og man må jo si at han hadde overlevelsesinstinktet i behold… Tror det blir for vanskelig å gjennomføre her jeg bor. Naboene hadde nok ikke vært overbegeistret, for vi har forbud mot dyrehold.
Fengselsbetjent – Det kunne faktisk vært et spennende yrke, synes jeg. Men jeg tror jeg ville irritert meg litt over systemet og endt opp med magesår.
Filosof – Aha! Her kunne jeg gjort meg. Jeg liker å filosofere. Men jeg har oppdaget at filosofer bruker veldig mange flotte og fremmedartede ord, og jeg liker best å holde meg på det litt hverdagslige. Å få betalt for å synse måtte jo vært artig likevel.
Forfatter – Her ser jeg for meg en liten skrivestue med fyr på peisen, hvor inspirasjonen flyter fritt hele døgnet. Aah, det hadde vært noe å fått til! Og kanskje blir man gift med en kongelig også…
Fotojournalist – Ja, det hadde vært moro! Her kunne kreativiteten fått utfoldet seg. Sammen med reiselyst og skildringsbehov kunne dette fort blitt et realistisk ønske kanskje.
Fotomodell – Moahaha, det skal jeg spare dere for.
Frelsesarmeoffiser – Det virker som om de er en lystig gjeng med gitaren på skulderen, og samholdet virker flott. De gjør en viktig jobb i samfunnet vårt som staten har en tendens til å ignorere. Men vil det kle meg å stå på torvet ved julegryta i 20 minus hele ettermiddagen? Tror nok at jeg hadde vært en smule avvisende etter en times tid…
Frisør – Nei! Jeg kan ikke for noe i verden tenke meg å ta i fremmede hoders hår! Fett, lus, møkk. Urk!
Galopptrener – Tror vi velger den på hjemmebane isteden.
Gravør – Nope, been there, done that.
Havbunnsinstallatør – Hva i alle dager gjør man i dette yrket? Installerer havbunner? Må jo i så fall være veldig kjekt å få en del utdannet innen dette i Afrika for eksempel. Så kunne de fått noen innlandshav, eeh…
Keramiker – Ville ikke det vært moro da? Jo, det tror jeg sannelig. Eneste problemet er at jeg overhodet ikke klarer følelsen av tørr leire på hendene. Ståpels på hele kroppen!
Kommunalt ansatt – eeh, er det et eget yrke?? Kan jo se ut som om man får med en livstidsgaranti på kjøpet.
Konsulent/rådgiver i NAV – Her skulle jeg gjerne gått inn og reformert hele systemet!
Korrekturleser – Hehe, det hørtes kjent ut, og ja, det kan jeg alltids gjøre.
Kriminolog – En stund var jeg faktisk inne på tanken om dette yrket, og i skrivende stund kan jeg heller ikke huske hva som stoppet meg. Definitivt en spennende jobb hvor man kan få brukt mye av seg selv til å gjøre ting man brenner for.
Kunstner – Denne kategorien er ganske bred. Blir man ikke hotshot havner man vel ganske langt bak i lønningskøen, men likevel hadde det vært artig å kunne kalle seg ved denne yrkestittelen.
Kystskipper – Med min dårlige balansenerve tror jeg resten av besetningen snart ville vært drittlei av å fly til og fra med spyposer til skipper’n…
Lærer – På de laveste barnetrinnene kunne jeg tenkt meg det, men la meg for guds skyld slippe de overmodige tenåringene!
Miljøterapeut – Dette hadde også vært givende faktisk.
Misjonær – Tja, sånn for reiselysten sin del kjenner jeg at det trekker i kofferten, men jeg vil ikke dytte min tro på noen dessverre.
Modist – Sikkert kreativt, men hatter er liksom ikke min greie…
Naturforvalter – Kanskje et yrke som blir mer og mer viktig i den store sammenhengen, og som definitivt kunne vært noe for meg. Jeg liker naturen, både i storm og stille, men kunne man fått halvårsoppdrag tro? Vinteren og jeg er ikke så gode venner…
Pikkolo – Er det virkelig noen der ute som utdanner seg til pikkolo? Og la meg da få spørre: hvorfor det? Det er klart det kan friste med en statistjobb i Hotel Cæsar, men…
Prest – Kan nok ikke helt se for meg denne dama i prestekjortelen. Og heller ikke at jeg noen gang skal kunne forkynne noe jeg ikke selv står for.
Pølsemaker – Da hadde i hvert fall eldstemann blitt fornøyd! Han er et ordentlig pølsedyr.
Rengjøringsassistent/Vinduspusser – Er redd jeg har blitt alt for godt vant nå gitt…
Rådmann – Jeg synes jeg ser en tendens til at nærmest hvem som helst kan hoppe inn på den plassen, så utdannelse til dette tror jeg man kan hoppe over. Ikke virker det som om de fikser yrke sitt så bra heller alle.
Saksbehandler – Her kunne jeg faktisk gjort det bra. Jeg evner å se ting fra flere sider, kanskje både en fordel og en ulempe. Kommer vel an på hvor man blir ansatt.
Skattefogd – Auda, nei fri og bevare meg vel!
Sosionom – Mitt yrkesvalg nummer to i ungdommen, da jeg skjønte at arkeolog var for mattegenier. Av sammensatte årsaker ble ikke det noe heller.
Strikkehåndverker – Mitt siste strikkeprosjekt var en vest – på 80-tallet…
Sufflør – Oj, det hadde vært moro! Sitte nedi boksen (eller er det kanskje ikke sånn lenger?) og hviske hva andre skal si. Jeg må innrømme at det hadde vært vrient for barnet i meg å holde tyst da… Tenk så mye artig en kunne hatt det – til en fikk sparken.
Nei, det er alt for mye å velge i. Her får man gjøre et dypdykk i sitt indre og holde tunga i den rette munnen, skjønner jeg. Noen gode forslag?
lørdag 23. februar 2008
Barn
lørdag 23. februar 2008
2
Dine barn er ikke dine barn.
De er sønner og døtre av Livets lengten etter seg selv.
De kommer gjennom deg, men ikke fra deg.
Og selv om de er sammen med deg, tilhører de deg ikke.
Du kan gi dem din kjærlighet, men ikke dine tanker.
For de har sine egne tanker.
Du kan huse deres kropper, men ikke deres sjel.
For deres sjel bor i morgendagens hus, som du ikke kan besøke, ikke en gang i dine drømmer. Du kan streve etter å bli lik dem, men forsøk ikke å få dem lik deg.
For livet går ikke bakover, ei heller dveler det ved gårdsdagen.
Du er buen som barna dine skytes fremover av som levende piler.
Bueskytteren kan se målet på evighetens sti, og Han spenner deg med sin kraft slik at Hans piler kan fly langt og rett.
La din bøyning i skytterens hender skje i glede.
For slik Han elsker pilene som flyr, elsker Han også en sikker bue.
Hentet fra "Profeten" av Khalil Gibran
De er sønner og døtre av Livets lengten etter seg selv.
De kommer gjennom deg, men ikke fra deg.
Og selv om de er sammen med deg, tilhører de deg ikke.
Du kan gi dem din kjærlighet, men ikke dine tanker.
For de har sine egne tanker.
Du kan huse deres kropper, men ikke deres sjel.
For deres sjel bor i morgendagens hus, som du ikke kan besøke, ikke en gang i dine drømmer. Du kan streve etter å bli lik dem, men forsøk ikke å få dem lik deg.
For livet går ikke bakover, ei heller dveler det ved gårdsdagen.
Du er buen som barna dine skytes fremover av som levende piler.
Bueskytteren kan se målet på evighetens sti, og Han spenner deg med sin kraft slik at Hans piler kan fly langt og rett.
La din bøyning i skytterens hender skje i glede.
For slik Han elsker pilene som flyr, elsker Han også en sikker bue.
Hentet fra "Profeten" av Khalil Gibran
fredag 22. februar 2008
Generisk bytte av legemidler
fredag 22. februar 2008
2
Følgende samtale finner sted på apoteket:
- Vær så god!
- Jeg vil gjerne hente disse medisinene.
- Ja vel, da tar vi heller preparat B.
- Nei takk, jeg vil helst ha den som står på resepten, preparat A.
- Men sist fikk du preparat B.
- Jeg vet det og de funket ikke selv om dere sa innholdet var det samme. Jeg må ha preparat A!
- Men gangen før der fikk du jo preparat C. Det er ikke det samme.
- Nei, jeg vet det. Men legen har nå skrevet ut preparat A og jeg tar ikke flere sjanser på etterligninger. Det er viktig at de fungerer når jeg først tar dem.
- Det preparatet du vil ha er mye dyrere enn preparat B, så det lønner seg jo.
- Jeg er klar over at det er en prisforskjell, men jeg må altså ha det som står på resepten! Hvor mye dreier det seg egentlig om i kroner og øre?
- Nja, jeg ser på skjermen her at det faktisk ikke er mer enn 5 kroner…
- Eeh, ja vel, da er vel valget ganske enkelt?
- Ja, da henter jeg preparat A da…
Irriterende. Fryktelig irriterende. Skal det nødvendigvis måtte være så vanskelig å få utlevert det preparatet legen har foreskrevet? Jeg antar at dette ikke gjelder bare meg, for etter Apotekerloven av 2001 kan (og skal?) apoteket anbefale deg å velge et billigere erstatningsprodukt med akkurat samme virkning. Altså, et generisk bytte av legemidler. Altså: de kan anbefale deg å velge et billigere produkt, men de kan ikke dytte det ned i halsen på deg dersom du uttrykkelig sier at du ikke er interessert. Men skal det altså være nødvendig å måtte argumentere fram og tilbake for det man ønsker så lenge det er preparatet som står på resepten?
§ 6-6. Utlevering av legemidler etter resept og rekvisisjon
Legemidler skal utleveres nøyaktig etter resept og rekvisisjon.
Apoteket kan uten hinder av første ledd bytte rekvirert legemiddel med generisk likeverdig legemiddel og med parallellimportert legemiddel hvis departementet har godkjent legemidlene som byttbare. Slikt bytte kan ikke skje i strid med rekvirentens eller kundens uttrykkelige ønske. Dersom rekvirenten ber om det, skal apoteket meddele rekvirenten om at slikt bytte er foretatt.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om at rekvirenten i det enkelte tilfelle skal journalføre en begrunnelse for at generisk bytte etter annet ledd er uønsket.
Ved utlevering mot resept skal apoteket bidra til at kunden får tilstrekkelig informasjon om legemidlet til at det kan brukes riktig.
Dersom man får legen til å fakse over resepten til det aktuelle apoteket, har man ingen påvirkning. Da er substituttet allerede på plass i den grønne ut-boksen når man kommer for å hente. Jeg føler det faktisk som et overtråkk av mine rettigheter. Flere ganger har altså apoteket byttet mine medisiner før jeg har fått sukk for meg. Men de deklamerer høytidelig at virkestoffene i preparatene er like. Altså – virkestoffene er like. Det betyr ikke at du kan ta substitutt-legemiddelet uten bivirkninger, selv om du altså ikke har fått uheldige virkninger av det opprinnelige preparatet. Dette kommer jo også fram i en rapport fra Legemiddelverket:
"Myndighetene spesielt ønsker å få meldt inn bivirkninger fra farmasøyter, som oppstår ved generisk bytte av legemidler. Statens legemiddelverk sier at det ved bytte mellom likeverdige legemidler i utgangspunktet ikke er grunn til å vente forskjell i effekt eller bivirkninger. Likevel vil det kunne være små variasjoner innenfor virkestoffinnhold."
Steinar Madsen i Legemiddelverket sier: ”For enkelte pasientgrupper, særlig eldre, kan det være at bytte av et legemiddel er uheldig. Reservasjonsretten skal sikre at pasienten ikke blir skadelidende. Men man kan ikke automatisk benytte seg av reservasjonsretten, den må begrunnes individuelt. Det er for eksempel ikke noe poeng i å reservere seg mot bytte av et penicillinpreparat til en ung pasient som ellers er frisk.”
Men hvorfor det, dersom det nye preparatet skal ha samme virkning som det gamle, og hvorfor er det da så viktig å få innrapportert bivirkninger særlig ved generisk bytte? Man får vel bare håpe at det også innrapporteres senvirkninger i forhold til disse byttene.
På nettsiden til Sykehusapotek Nord skrives det faktisk:
"I Norge har farmasøyter bidratt med bivirkningsmeldinger siden 1. januar 2005. Det første året i Norge sto farmasøytene for 30% av bivirkningsmeldingene som kom inn til RELIS, de fleste omhandlet bivirkninger ved generiske bytter."
Say no more…
En annen uheldig effekt av innføringen av substitutt-preparater, er selvfølgelig at legens styring over en pasients helbred ikke lenger er suveren. Dersom denne ikke skriftlig uttrykker at et generisk bytte ikke vil være faglig forsvarlig, kan et bytte gjøres. Apotekene plikter å underrette legen når et generisk bytte finner sted. Jeg har aldri hørt at legen min har blitt varslet om dette – tvert i mot. Apotekernæringen blir altså sittende med betydelig mer makt enn før loven trådte i kraft. Og for å poengtere det – det er også apotekene som selv forhandler fram gunstige innkjøpspriser og derfor kan sette utsalgsprisene, og derav tjene mer penger på dette. Det viser seg også at de store kjedene ofte beholder eventuelle rabatter selv og tar ut gevinst på dette. For dessverre velger de fleste apotek å ikke føre de aller billigste medisinene, men heller erstatninger som koster omtrent det samme som legemiddelet kan erstatte (se samtalen øverst i innlegget). Rimelig nok så er det fremdeles myndighetene som fastsetter makspriser, men minimumspriser er det ingen grenser på. Bare synd at de ikke benytter seg at dette for å skaffe forbrukeren billigst mulig preparater, noe som vel egentlig var bakgrunnen for innføringen av generisk bytte av legemidler.
Helsepolitisk utvalg skriver:
”Den nye apotekloven åpner for at apotekene kan bytte et rekvirert legemiddel med et annet som vurderes som generisk likeverdig. Ved bytte mellom likeverdige legemidler får pasienten utlevert et legemiddel med samme terapeutiske effekt som det legen opprinnelig forskrev, dvs. at virkestoff, legemiddelform og styrke er den samme, men har forskjellig produsent og ofte merkenavn. Pakningens utseende, navnet, smaken og fargen kan variere, men virkningen skal være den samme.
Alle legemidler som er byttbare er godkjent av Statens legemiddelverk som medisinsk likeverdige. Disse legemidlene tilfredsstiller de samme strenge kravene til kvalitet som alle andre legemidler. Det er også Legemiddelverket som godkjenner hvilke legemidler som er like og som apotekene får lov til å bytte. Du kan derfor som pasient føle deg trygg ved bytte av legemidler. Det er Statens legemiddelverk som har ansvaret for at listen over generiske (likeverdige) legemidler med veiledning er tilgjengelig og blir oppdatert. Listen oppdateres hver tredje måned.”
Greit nok. Men hvem tar ansvaret dersom det skulle vise seg at jeg får alvorlige bivirkninger av et substitutt-preparat som legen ikke har foreskrevet? Kan jeg stole på at apotekeren er i stand til å ta denne avgjørelsen på mine vegne, som min fastlege ikke har autorisert? Likevel synes jeg det kommer nokså tydelig fram at ansvaret ligger i statlige organ, som styrer hele prosessen helt fra godkjenning av hvert preparat til lovgivningen som gir apotekene ”ansvaret”. Hvor mye slingringsmonn finnes i apoteknæringens ”ansvarsområde” gitt av staten? Der ser vel egentlig ut som om ansvaret mest er å følge opp pålegget som er gitt av de lovgivende og overstyrende myndigheter.
Jeg er betenkt og en smule skeptisk. For all del, forbrukerne sparer kanskje millioner i året, men til hvilken pris?
- Vær så god!
- Jeg vil gjerne hente disse medisinene.
- Ja vel, da tar vi heller preparat B.
- Nei takk, jeg vil helst ha den som står på resepten, preparat A.
- Men sist fikk du preparat B.
- Jeg vet det og de funket ikke selv om dere sa innholdet var det samme. Jeg må ha preparat A!
- Men gangen før der fikk du jo preparat C. Det er ikke det samme.
- Nei, jeg vet det. Men legen har nå skrevet ut preparat A og jeg tar ikke flere sjanser på etterligninger. Det er viktig at de fungerer når jeg først tar dem.
- Det preparatet du vil ha er mye dyrere enn preparat B, så det lønner seg jo.
- Jeg er klar over at det er en prisforskjell, men jeg må altså ha det som står på resepten! Hvor mye dreier det seg egentlig om i kroner og øre?
- Nja, jeg ser på skjermen her at det faktisk ikke er mer enn 5 kroner…
- Eeh, ja vel, da er vel valget ganske enkelt?
- Ja, da henter jeg preparat A da…
Irriterende. Fryktelig irriterende. Skal det nødvendigvis måtte være så vanskelig å få utlevert det preparatet legen har foreskrevet? Jeg antar at dette ikke gjelder bare meg, for etter Apotekerloven av 2001 kan (og skal?) apoteket anbefale deg å velge et billigere erstatningsprodukt med akkurat samme virkning. Altså, et generisk bytte av legemidler. Altså: de kan anbefale deg å velge et billigere produkt, men de kan ikke dytte det ned i halsen på deg dersom du uttrykkelig sier at du ikke er interessert. Men skal det altså være nødvendig å måtte argumentere fram og tilbake for det man ønsker så lenge det er preparatet som står på resepten?
§ 6-6. Utlevering av legemidler etter resept og rekvisisjon
Legemidler skal utleveres nøyaktig etter resept og rekvisisjon.
Apoteket kan uten hinder av første ledd bytte rekvirert legemiddel med generisk likeverdig legemiddel og med parallellimportert legemiddel hvis departementet har godkjent legemidlene som byttbare. Slikt bytte kan ikke skje i strid med rekvirentens eller kundens uttrykkelige ønske. Dersom rekvirenten ber om det, skal apoteket meddele rekvirenten om at slikt bytte er foretatt.
Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om at rekvirenten i det enkelte tilfelle skal journalføre en begrunnelse for at generisk bytte etter annet ledd er uønsket.
Ved utlevering mot resept skal apoteket bidra til at kunden får tilstrekkelig informasjon om legemidlet til at det kan brukes riktig.
Dersom man får legen til å fakse over resepten til det aktuelle apoteket, har man ingen påvirkning. Da er substituttet allerede på plass i den grønne ut-boksen når man kommer for å hente. Jeg føler det faktisk som et overtråkk av mine rettigheter. Flere ganger har altså apoteket byttet mine medisiner før jeg har fått sukk for meg. Men de deklamerer høytidelig at virkestoffene i preparatene er like. Altså – virkestoffene er like. Det betyr ikke at du kan ta substitutt-legemiddelet uten bivirkninger, selv om du altså ikke har fått uheldige virkninger av det opprinnelige preparatet. Dette kommer jo også fram i en rapport fra Legemiddelverket:
"Myndighetene spesielt ønsker å få meldt inn bivirkninger fra farmasøyter, som oppstår ved generisk bytte av legemidler. Statens legemiddelverk sier at det ved bytte mellom likeverdige legemidler i utgangspunktet ikke er grunn til å vente forskjell i effekt eller bivirkninger. Likevel vil det kunne være små variasjoner innenfor virkestoffinnhold."
Steinar Madsen i Legemiddelverket sier: ”For enkelte pasientgrupper, særlig eldre, kan det være at bytte av et legemiddel er uheldig. Reservasjonsretten skal sikre at pasienten ikke blir skadelidende. Men man kan ikke automatisk benytte seg av reservasjonsretten, den må begrunnes individuelt. Det er for eksempel ikke noe poeng i å reservere seg mot bytte av et penicillinpreparat til en ung pasient som ellers er frisk.”
Men hvorfor det, dersom det nye preparatet skal ha samme virkning som det gamle, og hvorfor er det da så viktig å få innrapportert bivirkninger særlig ved generisk bytte? Man får vel bare håpe at det også innrapporteres senvirkninger i forhold til disse byttene.
På nettsiden til Sykehusapotek Nord skrives det faktisk:
"I Norge har farmasøyter bidratt med bivirkningsmeldinger siden 1. januar 2005. Det første året i Norge sto farmasøytene for 30% av bivirkningsmeldingene som kom inn til RELIS, de fleste omhandlet bivirkninger ved generiske bytter."
Say no more…
En annen uheldig effekt av innføringen av substitutt-preparater, er selvfølgelig at legens styring over en pasients helbred ikke lenger er suveren. Dersom denne ikke skriftlig uttrykker at et generisk bytte ikke vil være faglig forsvarlig, kan et bytte gjøres. Apotekene plikter å underrette legen når et generisk bytte finner sted. Jeg har aldri hørt at legen min har blitt varslet om dette – tvert i mot. Apotekernæringen blir altså sittende med betydelig mer makt enn før loven trådte i kraft. Og for å poengtere det – det er også apotekene som selv forhandler fram gunstige innkjøpspriser og derfor kan sette utsalgsprisene, og derav tjene mer penger på dette. Det viser seg også at de store kjedene ofte beholder eventuelle rabatter selv og tar ut gevinst på dette. For dessverre velger de fleste apotek å ikke føre de aller billigste medisinene, men heller erstatninger som koster omtrent det samme som legemiddelet kan erstatte (se samtalen øverst i innlegget). Rimelig nok så er det fremdeles myndighetene som fastsetter makspriser, men minimumspriser er det ingen grenser på. Bare synd at de ikke benytter seg at dette for å skaffe forbrukeren billigst mulig preparater, noe som vel egentlig var bakgrunnen for innføringen av generisk bytte av legemidler.
Helsepolitisk utvalg skriver:
”Den nye apotekloven åpner for at apotekene kan bytte et rekvirert legemiddel med et annet som vurderes som generisk likeverdig. Ved bytte mellom likeverdige legemidler får pasienten utlevert et legemiddel med samme terapeutiske effekt som det legen opprinnelig forskrev, dvs. at virkestoff, legemiddelform og styrke er den samme, men har forskjellig produsent og ofte merkenavn. Pakningens utseende, navnet, smaken og fargen kan variere, men virkningen skal være den samme.
Alle legemidler som er byttbare er godkjent av Statens legemiddelverk som medisinsk likeverdige. Disse legemidlene tilfredsstiller de samme strenge kravene til kvalitet som alle andre legemidler. Det er også Legemiddelverket som godkjenner hvilke legemidler som er like og som apotekene får lov til å bytte. Du kan derfor som pasient føle deg trygg ved bytte av legemidler. Det er Statens legemiddelverk som har ansvaret for at listen over generiske (likeverdige) legemidler med veiledning er tilgjengelig og blir oppdatert. Listen oppdateres hver tredje måned.”
Greit nok. Men hvem tar ansvaret dersom det skulle vise seg at jeg får alvorlige bivirkninger av et substitutt-preparat som legen ikke har foreskrevet? Kan jeg stole på at apotekeren er i stand til å ta denne avgjørelsen på mine vegne, som min fastlege ikke har autorisert? Likevel synes jeg det kommer nokså tydelig fram at ansvaret ligger i statlige organ, som styrer hele prosessen helt fra godkjenning av hvert preparat til lovgivningen som gir apotekene ”ansvaret”. Hvor mye slingringsmonn finnes i apoteknæringens ”ansvarsområde” gitt av staten? Der ser vel egentlig ut som om ansvaret mest er å følge opp pålegget som er gitt av de lovgivende og overstyrende myndigheter.
Jeg er betenkt og en smule skeptisk. For all del, forbrukerne sparer kanskje millioner i året, men til hvilken pris?
onsdag 6. februar 2008
Kunsten å glemme
onsdag 6. februar 2008
0
Hukommelse er en snodig liten sak. En kjekk og mekanisk stålboks plassert i organet Hjerne. Den føles firkantet, men den har utvilsomt mange rom. Alt fra bittesmå avlukker til det som kjennes som digre ballsaler. Noen har sterke bærevegger, mens andre bare har gjennomskinnelige trådgardiner som minnene kan sveve imellom, blande seg med hverandre og lage krøll i romsystemet. Generelt ikke så plagsomt, for det kan selvfølgelig føre til at hendelser fortoner seg mye triveligere i etterkant, enn det faktisk var. Og omvendt.
Da vi fikk utdelt denne boksen ved inngangen til vårt nyfødte liv, fulgte det ikke med noen konkret bruksanvisning. (Eller, JEG har ikke funnet noen bruksanvisning. Vennligst gi lyd fra dere dersom dette bare er en glipp fra den store Mester, og/eller den kan lastes ned fra The Pirat Bay.) Men altså, mangelen på rettledning kan i mange tilfeller føre til diverse problemer – eller fordeler – alt etter som man velger å se det. Noen ting kan være utrolig behagelig å glemme faktisk. I hvert fall for en stund. For kan man bevisst velge å skrive ubehagelige episoder i glemmeboka og rive ut siden? Vil det ikke på et eller annet tidspunkt i livet komme tilbake som et papirfly og treffe oss midt i panna?
Det er selvfølgelig mange måter å glemme på: Man kan rett og slett være glemsk, altså distrè, og bare glemme å huske ting. Man kan glemme sårende kommentarer og tåpelig oppførsel for å gi folk en ny sjanse til å bevise at de er gode på bunnen, man kan ha black-outs etter en litt for fuktig fest, man kan late som om man har glemt fordi man ikke ønsker å gjøre noe (ok, den faller for så vidt i en annen kategori), eller man kan altså glemme fordi det gjør for vondt å huske. I noen tilfeller lager boksen selv et sort og avsperret rom for i det hele tatt å kunne opprettholde kroppens eksistens. Begge de siste er tvilsomme måter å glemme på. Ikke tvilsomme fordi jeg fordømmer dem, men fordi det av og til likevel siver lys inn i de mørkeste rom og lyser opp alle møblene man har plassert der. Og da gjør det om mulig enda vondere. Det gjør vondt å få en diger kommode i fjeset som man har gjort sitt beste for å stue unna.
Dessverre tror jeg det finnes kopier av minner. De lagres som hørsels- og videodokumenter i stålboksen, mens følelseskopiene lagres i hjertet. Eller sjelen, om du vil. Selv om man stuer unna møbler i de sorte rommene, vil følelseskopiene likevel ligge som verkebyller på sjelen. En stund går det greit, men til sist blir byllene betente og følelsene siver ut, enda mer illeluktende og giftgrønne enn de var da de ble lagret. Jeg antar at kroppen og sinnet har denne dobbeltarkiverende funksjonen fordi vi skal lære noe av det vi erfarer. Fordi vi skal utvikle oss til å kunne takle de merkeligste og vondeste opplevelsene. Ulempen med å stue unna fører altså raskt til en på-stedet-hvil-situasjon på det personlige plan, og de fleste vet vel hvordan det kan stinke av stillestående vann. Men det verste av alt – det er vårt eget valg… Vi må selv våge å stadig kikke i alle rommene, tørre å lyse opp møblene og tørre å føle. Våge å møte livet med alle følelsene vi har, med alle våre feil og mangler. Alternativet er nemlig ikke så fristende når det har gått en stund…
Yesterday I was a dog. Today I'm a dog. Tomorrow I'll probably still be a dog. Sigh! There's so little hope for advancement.
Charles M. Schulz
Da vi fikk utdelt denne boksen ved inngangen til vårt nyfødte liv, fulgte det ikke med noen konkret bruksanvisning. (Eller, JEG har ikke funnet noen bruksanvisning. Vennligst gi lyd fra dere dersom dette bare er en glipp fra den store Mester, og/eller den kan lastes ned fra The Pirat Bay.) Men altså, mangelen på rettledning kan i mange tilfeller føre til diverse problemer – eller fordeler – alt etter som man velger å se det. Noen ting kan være utrolig behagelig å glemme faktisk. I hvert fall for en stund. For kan man bevisst velge å skrive ubehagelige episoder i glemmeboka og rive ut siden? Vil det ikke på et eller annet tidspunkt i livet komme tilbake som et papirfly og treffe oss midt i panna?
Det er selvfølgelig mange måter å glemme på: Man kan rett og slett være glemsk, altså distrè, og bare glemme å huske ting. Man kan glemme sårende kommentarer og tåpelig oppførsel for å gi folk en ny sjanse til å bevise at de er gode på bunnen, man kan ha black-outs etter en litt for fuktig fest, man kan late som om man har glemt fordi man ikke ønsker å gjøre noe (ok, den faller for så vidt i en annen kategori), eller man kan altså glemme fordi det gjør for vondt å huske. I noen tilfeller lager boksen selv et sort og avsperret rom for i det hele tatt å kunne opprettholde kroppens eksistens. Begge de siste er tvilsomme måter å glemme på. Ikke tvilsomme fordi jeg fordømmer dem, men fordi det av og til likevel siver lys inn i de mørkeste rom og lyser opp alle møblene man har plassert der. Og da gjør det om mulig enda vondere. Det gjør vondt å få en diger kommode i fjeset som man har gjort sitt beste for å stue unna.
Dessverre tror jeg det finnes kopier av minner. De lagres som hørsels- og videodokumenter i stålboksen, mens følelseskopiene lagres i hjertet. Eller sjelen, om du vil. Selv om man stuer unna møbler i de sorte rommene, vil følelseskopiene likevel ligge som verkebyller på sjelen. En stund går det greit, men til sist blir byllene betente og følelsene siver ut, enda mer illeluktende og giftgrønne enn de var da de ble lagret. Jeg antar at kroppen og sinnet har denne dobbeltarkiverende funksjonen fordi vi skal lære noe av det vi erfarer. Fordi vi skal utvikle oss til å kunne takle de merkeligste og vondeste opplevelsene. Ulempen med å stue unna fører altså raskt til en på-stedet-hvil-situasjon på det personlige plan, og de fleste vet vel hvordan det kan stinke av stillestående vann. Men det verste av alt – det er vårt eget valg… Vi må selv våge å stadig kikke i alle rommene, tørre å lyse opp møblene og tørre å føle. Våge å møte livet med alle følelsene vi har, med alle våre feil og mangler. Alternativet er nemlig ikke så fristende når det har gått en stund…
Yesterday I was a dog. Today I'm a dog. Tomorrow I'll probably still be a dog. Sigh! There's so little hope for advancement.
Charles M. Schulz
Stener som ruller
Ingen kan ta tilbake
ord som ble sagt for hardt.
Farlige stener som ruller
nedover fjell i fart.
Stener som ruller, river
flenger i grus og jord
Sårene blør i hjerter,
rammet av harde ord.
Kast ikke skarpe stener.
Følsomme hjerter får mèn.
Etterpå ligger blomster
knust under grus og sten.
Dagny Tande Lid
Abonner på:
Innlegg (Atom)
