Fantonald på hemmelig oppdrag

Forkledd som Fantonald glir jeg inn i mengden av ”knask-eller-knep’ende” barn. Ingen legger merke til at jeg ikke har kurv til godteri, men bare en kveil med tau rundt skulderen. Nummer 81 ja, der har vi den. Jeg slenger tauet opp og klatrer i den tynne snora oppover blokka di. Da jeg er utenfor den riktige verandaen, tipper jeg meg baklengs, elegant og spionaktig over kanten. Med Fantonalds briller på kikker jeg forsiktig inn gjennom vinduet, mens jeg fornøyd konstaterer at du sitter i sofahjørnet ditt og ser på ”Skal vi danse?”. Jeg lager et lett katteklor på døra og i din åndsfraværelse registrerer du ikke at begge vaktløvene dine ligger innendørs. Av gammel vane går du mot verandadøra og åpner den på gløtt for å slippe inn katten. Stum av forskrekkelse og overraskelse blir du et øyeblikk stående og stirre med store øyne på meg, og før jeg rekker å slå til gjenkjenner jeg humoren som begynner å glitre i det blå. Hånei du! Ingen ler av Fantonald på viktig oppdrag!

Lynraskt spinner jeg deg rundt og binder hendene dine sammen med den usynlige tråden min. Deretter slenger jeg deg over skulderen, så bare ordet ”gorgeous” kan leses på den rosa pysjbuksa di. Effektivt og målrettet rappellerer jeg oss ned til bakken der jeg slenger deg inn i baksetet og legger et teppe over. Snart er Fantonalds oppdrag utført med glans.

Nøyaktig 176,8 kilometer senere er vi framme. Jeg slenger deg over skulderen på nytt, plasker gjennom slaps og snø før jeg setter deg forsiktig ned i sofaen. Fram med Pepsi Max og Stratos. Så er det bare å hvile på laurbærene, oppdrag utført og bestisen på plass der hun burde være. Og dersom ingen røver henne hjem igjen, ja, da er hun der fremdeles.

Hvor er Helvete?

Dette har vært en grådig dag. En sånn dag som suger livsnerva ut av en. Dagen med stor D som gjør at en bare ønsker at det skal falle en container ned fra oven og sende deg tilbake til start. Som så ofte før ransaker man hele den rynkete hjernen for å finne løsninger og positive solglimt, men D-dagene, da finner man ingen. ”Gratulerer, du har nå fått carte-blanche til å gjøre ingenting. Eller om du vil – stange hodet så mange ganger i murveggen at pusset løsner. Som sagt, frie hender.” På dette stadiet orker man ikke annet enn å ta bølgen med øyelokkene. Hvis man har krefter nok. Og jeg må si, at mens verden har gått i hundene rundt meg – og i meg – i dag, har jeg flere ganger tenkt: Hvor er Helvete? Hvor i svarte svingende er egentlig Helvete?

Nei, jeg tenker ikke på stedet Helvete i Gausdal, for det passer over hodet ikke inn i sammenhengen, selv om det jo visst finnes. Jeg tenker mer på det ordet som brukes i bibelsk betydning og i langt-fra-bibelsk betydning. Det skal være det motsatte av Himmel har jeg forstått. Selv tror jeg disse vidløftige termene er nokså reelle her nede på jordoverflata hvor vi vanlig dødelige bor. Det trenger ikke være så overdramatisert som enkelte billedillustrasjoner viser, med både små og store djevler hoppende rundt med høygafler (eller hva det nå er) mens temperaturen nærmer seg 666 grader celsius. Riktignok defineres Helvete som et sted eller tilstand av smertefull lidelse, og der tror jeg faktisk en del av oss befinner seg et par ganger i løpet av livet. Det kan jo være både fysisk, psykisk eller materielt - eller i hvert fall det jeg ser for meg - en negativ presserende tilstand eller situasjon man ikke kommer seg ut av eller finner noen løsning på i overskuelig framtid. Man blir fanget i sitt eget Helvete på et vis.

Noen mener jo også at Helvete er et sted mennesker blir sendt for å rense sjelen, mens de plages inntil de angrer sine synder. Jeg må innrømme det, jeg vet sannelig ikke hvilken, eller skulle det vært hvilke, synd(er) jeg skal angre på, og da er man vel ille ute? Jeg vet ikke om det går an sette seg ydmyk ned på knærne, folde hender og tenke at man ikke vet, men likevel si høyt: jeg angrer. Hører du? JEG ANGRER!!!

Rettferdig provosert?

"Høflighet. Der har vi en fattigmannsdyd, hvis noe slikt i det hele tatt finnes.
Hva er det som er så beundringsverdig med å være harmløs, det skulle jeg gjerne
likt å vite. Det er tross alt svært lett å få til. Man trenger ikke noe spesielt
talent for å være høflig. Tvert i mot, å oppføre seg pent er det som er igjen
når man har mislykkes med alt annet. Folk med ambisjoner gir blanke i hva andre
mener om dem. Jeg tror neppe Wagner mistet nattesøvnen fordi han bekymret seg for om han hadde såret noen. Men så var han også et geni."

Dette avsnittet fant jeg i en bok, og det rørte noe i meg. Samtidig som jeg ble grådig provosert, tok jeg meg i å nikke med hodet. Riktignok er jeg født i vektens tegn, men det får da være måte på ubestemmelighet!

Jeg liker høflighet jeg. Normal høflighet. I ordboka mi står det at en høflig person er en som i omgang opptrer hensynsfullt og dannet. Det høres da greit ut, eller hva? Dannet er fint. Men ok, jeg forstår at det kan være grader av å opptre hensynsfullt. En og to på skalaen er jo bra, men selv har jeg nok kanskje en hang til å stile til topps på den lista. (Ikke at det egentlig har vært en ambisjon, men…) I det hele tatt er jeg ikke så god til å oppta plass. Fra min kant vil du ikke få se brauting, skarpe albuer eller overkjøring av andre. Så i følge sitatet overfor har jeg altså mislykkes med alt annet. Nuvel, la oss ikke dra det for langt. Å av og til kjenne på at man har mislykkes er jo ikke helt det samme som å ha mislykkes i alt. Og faktisk, jeg har ambisjoner, selv om jeg ikke vil overskride mine moralske grenser for å nå dem.

For det er vel ikke til å stikke under en stol at enkelte av de som har klatret til topps på flere måter, har måttet tråkke både på og over ”lik” for å komme seg til målet. Det kan man jo stille etiske spørsmål ved, men på en annen side, hvorfor i alle dager skal man ikke kunne sette seg bestemte mål og gjøre hva enn man kan for å nå det? Kanskje er det sånn med genier og andre som genierklærer seg selv, at de mister noe av gangsynet og ikke ser andre fotgjengere lenger. Jeg vet ikke, som sagt, jeg er ikke helt der.

Om det er beundringsverdig å være harmløs, kan vel kanskje også diskuteres, men i ordboka (igjen) står det at harmløs er å være uten ondskap. Ja takk, jeg vil gjerne være harmløs. Og det må vel kunne sies at det er beundringsverdig hvis noen går igjennom et helt liv uten å legge for dagen den minste smule ondskap.

Supert, da tror jeg faktisk at jeg er enig med meg selv. Å bli provosert var helt på sin plass!

Når vi sover

Hva skjer egentlig når vi sover? Ja, altså, da tenker jeg ikke på det som hender rundt oss de timene vi snorker oss igjennom – jeg tenker på hva som skjer inni oss. Spørsmålet har meldt seg etter å ha betraktet mine kjære på morgenkvisten. Særlig i helgene er det moro å iaktta små og store soveansikter som kommer tumlende ned trappa etter en god natts søvn. Varme, myke kropper i bløte pysjamaser, med bustehår og smale øyne som glipper mot lyset i stua. Drømmestøvet glitrer i øyevippene og vitner om at mine kjære har vært borte fra meg hele natten. Men hvor har de vært? Hva har de opplevd?

Jeg tenker at sjelen og kroppen må være to forskjellige deler av oss, og at natten er sjelens tid. I alt hverdagsmaset dytter vi den til side så den må vike for den fysiske delen av oss, mens den bare venter på at nattestillheten skal senke seg. Da lever den. Mon tro om den reiser til andre tidsaldere, har en annen familie og et helt annet levesett? Eller kanskje har den vært på besøk hos Gud og englene – hvis de finnes der ute. (I det minste får nok barna slippe inn, som ikke bærer med seg sekken med skitne drømmer og friske fraspark.) Kanskje gjør sjelen alle de hyggelige og morsomme tingene som vi i hverdagene våre drømmer om å gjøre? Ja, muligens er det derfor nyoppvåknede mennesker ser ut som om magien har rusket i håret deres og brutalt kastet dem tilbake til det fysiske livet. I hvert fall er det bemerkelsesverdig at vi bruker rundt en halv time på komme til oss selv, huske hvem og hva vi er, hvor vi bor og innfinne oss med hvilket liv vi har, før vi kan la dagen begynne. Drømmestøvet og magien er vasket bort – og erindringen om hvor vi har vært likeså.

6-8 timer hver eneste natt livet igjennom (litt under 3000 timer i året) gjør vi dette som ingen egentlig vet hva er, og enda så funderer vi ikke noe større over det! Vi bare legger oss ned om kvelden og seiler av sted i noen timer, før vi igjen våkner til hverdagene våre…

Drøm søtt!

The special two

I've hardly been outside my room in days,
'Cause I don't feel that I deserve the sunshine's rays.
The darkness helped until the whiskey wore away,
And it was then I realised the conscience never fades.
When you're young you have this image of your life,
That you'll be scrupulous and one day even make a wife.
And you make boundaries you'd never dream to cross,
And if you happen to, you wake completely lost.

But I will fight for you,
Be sure that I will fight,
Until we're the special two once again.

And we will only need each other, we'll see together,
Our hands will not be faught to hold another's,
'Cause we're the special two!
And we could only see each our father, we'll breathe forever
These arms will not be taught to need other's,
'Cause we are the special two living our life

I remember someone old once said to me,
That "lies will lock you up with truth the only key."
But I was comfortable and warm inside my shell,
And couldn't see this place could soon become my hell.
So is it better to tell and hurt or lie to save their face?
Well I guess the answer is, don't do it in the first place.
I know I'm not deserving of your trust from you right now,
But if by chance you change your mind, you know I will not let you down, '

Cause we were the special two, and we'll be again.
And we will only need each other, we'll bleed together,
Our hands will not be taught to hold another's,
'Cause we're the special two.
And we could only see each other, we'll breathe together
These arms will not be taught to need another's,
'Cause we're the special two.

I step outside my mind's eyes for a minute.
And I look over me like a doctor looking for disease,
Or something that could ease the pain.
But nothing cures the hurt you, you bring on by yourself,
Just remembering, just remembering how we were...

When we would only need each other, we'd bleed together,
These hands would not be taught to hold another's,
We were the special two.
And we could only see each other we'd breathe together,
These arms would not be taught to need another's,
'Cause we're the special two.


Og for de av dere som ikke har noe av Missy Higgins - fy skamme seg!