Bak vinduene

Hun gledet seg over at dagen hadde færre timer. At månen stadig tidligere dukket opp over åskanten bak huset hennes. Når mennesker rundt henne klaget over at det stadig ble kaldere, over høstdepresjoner eller huff, dette mørket, kroet hun seg sammen, full av forventinger. Høsten og vinteren var hennes årstid. Det var da hus ble personer. Det var egentlig da de våknet, åpnet øynene mot verden og blafret tungt med øyevipper som hadde ligget som lukkede skodder hele sommeren og våren gjennom. Riktignok ble det litt vanskeligere når det kom snø, men mange års trening hadde gjort det enklere å finne gode løsninger. Hun var dreven nå på det hun gjorde. Eller, dreven på det hun trengte. Ja, for det var blitt en slags besettelse dette. Noe hun måtte ha for å klare av sine egne problemer. For å få ting litt på avstand, sette livet i perspektiv. Hun var klar over at det kanskje var en svakelig unnskyldning det at hun trengte det. At det liksom var gode grunner til at hun gjorde det. En feig måte å bortforklare det på. Men ingen visste likevel. Og da spilte det vel ingen rolle, gjorde det? En sjelden gang dukket det opp små glimt av skyld, som om en liten engel satt på skulderen hennes og hvisket henne i øret at det var ulovlig, stygt, langt utenfor de grensene samfunnet aksepterte. De gangene måtte hun slenge det svarte strikkeskjerfet hardt over skulderen, sørge for at engelen ble truffet midt i den skinnhellige mageregionen og slynget en meter og sekstisju ned der den hørte hjemme.

Hun passet alltid på at kveldene var hennes. Eller, det passet seg selv, når hun tenkte etter. Det var ingen som la beslag på tiden hennes. Ønsket hun det? Hun visste ikke lenger. Da måtte hun i så fall velge bort dette andre.

I kveld visste hun hvor hun skulle. Huset hadde vært det neste på listen mange ganger, men hun hadde alltid funnet en grunn til å utsette det. Kanskje fordi det var en større utfordring mentalt sett. Kanskje fordi hun så fram til det med et par ekstra sommerfugler i magen. Kan hende fryktet hun ubevisst det hun kunne finne. Vinduene var store og rutete. Hun visste at de ofte tente stearinlys – kubbelys som la rommet i et romantisk og innbydende lys. Det hadde hun sett da hun passerte på vei til de andre. Småskjelven lente hun hendene inntil den grove, iskalde muren som støttet opp blomsterbedet deres. Nå var det fullt av vissent løv og frosne granatepler som hadde falt langt fra stammen. Hun dro inn luft som var tung av våt jord og mugg, transformerte den til varme i lungene og slapp den ut som en tynn stripe av blårøyk. Nå kjente hun hvordan kroppen hennes våknet til liv, hvordan smilet vokste utover kinnene hennes. Hun gikk forsiktig videre. Vaktsomt. Huket seg litt ned ved kjøkkenvinduet og kjente hvordan buksa ble farget av duggvåt buksbom. Stemmene deres bar igjennom glasset, lyden av den lykkelige familien som bodde der inne. Eller, hvem visste egentlig hva lykke var? Selv hadde hun sett så mye at hun ikke lenger trodde den var for hvem som helst. Nå pakket hun skjerfet rundt munn og nese. Visste bedre enn å fortelle hele verden at hun sto her. Ensom. Stakkarslig. Snyltet på varmen deres. Det kunne være de som mente hun var pervers også, men hun trådte aldri over grensen som gikk ved soveromsvinduer. Noe måtte da folk få ha i fred også!

På gulvet lå han sammen med datteren. De tegnet i en prinsesseblokk. Han med rosa sommerfuglspenner i det mørke håret. De lo sammen, de to. Moren og den eldre datteren halvveis lå i hver sin sofa og så på tv. På en måte var de i sine egne verdener. Langt borte fra de to som var sammen på gulvet. Hun så de hvite kubbelysene. Kubbene som brant i peisen. Lunheten. Men også den manglende varmen. Enda litt ble hun stående der å observere. Lagre minnet om akkurat dette vinduet, denne familien. Pusten laget rim på utsiden av skjerfet og gjorde det vått mot munnen hennes.

Fornøyd konstaterte hun at selv her i dette flotte huset var de ikke lykkelige. Deretter gikk hun hjem med en forunderlig og tilfredsstilt ro i kroppen. I morgen skulle hun til det røde huset med den hjemmesnekrede postkassen. Ny forventning – og noe frykt - kilte i magen.

Gledelig budskap?

For de av dere som leste ”Gud, som du spør” for en tid tilbake, så er dette en rask oppdatering. I dag fikk jeg nemlig brev i posten fra NAV om at søknaden min var innvilget. Altså, jeg er erklært tjenesteudyktig i tre nye år. Det er selvfølgelig utrolig gledelig å få beskjed om at jeg kan puste i noen år til, bruke tid på å komme i superform (som jeg tar som en selvfølge at jeg skal). Samtidig er det faktisk litt av et sjokk å enda en gang sitte med kortet i hånda som gir meg honnørrabatt på offentlige transportmidler… Den svir like mye hver gang. Følelsen av å være midlertidig pensjonist, udugelig, ubrukelig. Ja, man føler seg eldgammel og slitt som en utgått sko. Og bedre ble det ikke da jeg leste avsnittet under beregning:



Jepp, da føler man seg særdeles ung og sprek… Ikke bare har de konstatert tapt arbeidsevne i dette livet, de har loggført udugelighet i snart et helt årtusen!

Fra støvete permer

Han hadde ventet siden soloppgang. Ikke en forbanna ting hadde skjedd, og dessuten manglet de fleste av mennene hans fremdeles. Han antok at de sov rusen av seg på og under bordene i Nunney, etter at ridder de la Mer hadde skjenket dem alle kvelden før. Han bannet, dro opp kniven sin og skar av seg det kløende skjegget som stadig lugget under hjelmen. Pokker ta hele lord Hungerford. Somerset. England! Ja, pokker ta denne fordømte krigen som aldri tok slutt! Visst hadde han fått begge skuldrene berørt av sverdklingene, kjent hvor tung bør det var å overholde kodeksen han var en del av. Å være høflig og ærbødig var ikke det verste, men det å tjene kongen var blitt hans egen store kamp. Det å skulle vise nåde til en overvunnet fiende var også en innvendig strid som rev i ham, men i det minste skrøt han ikke av heltedådene sine. Det måtte vel også telle for noe. Han visste at hele livets hans hadde vært en forberedelse til det som nå var. Fra han var liten var han blitt opplært i fekting, spydkasting, riding og bryting, nå føltes det helt bortkastet. Hva skulle han med tre hester, egen væpner, tunge rustninger og mengder av våpen, når alt han ville var å finne seg en jordlapp med utsyn over det evige havet og duvende kornåkre å pleie? Finne seg en bløt hustru som han kunne dele kveldene med. Harmen steg i ham for hvert minutt, tynget av ringbrynja og de kvelende tankene.

Fra borgens høyeste tårn ble han observert med munterhet der han skjødesløst vandret omkring og hissig sparket i gresset. Farleigh Hungerford var hennes territorium! Her var hun oppvokst som lordens brordatter. Bare brødre og fettere hadde hun hatt å teste evnene sine mot, men hun hadde vist seg som den tøffeste av dem alle. Ingen kunne knuse neser som hun, eller fekte sverd ut av motstanderens hender raskere. Det hadde mot alle odds gitt henne den muligheten hun alltid hadde higet etter – å få forsvare familiens hjem og ære. Hun smilte stolt da hun tenkte på alle mennene hun hadde nedkjempet, både på den ene og den andre måten. Stallguttenes hånflir som ble borte da sverdeggen hennes flerret skjortebrystet deres. Hvordan ydmykelsene deres tente henne og de raske, harde takene som fulgte i halmen. Livredde som de var for at de skulle bli oppdaget, at hun ville sladre på dem og for at de skulle miste levebrødet sitt. Hun brydde seg fint lite. Herregud, det var jo bare uskyldig moro! De var ikke skikkelig menn heller. Igjen søkte blikket hennes over sletta sør for borgen. Halvveis gjemt bak den krenelerte muren kvalte hun latteren da hun igjen fikk øye på ham. Han fektet med armene som om han skulle stått i et voldsomt pilregn. Det var da unektelig noe komisk med denne figuren? Hun kikket etter hesten og skjoldet hans, noe som kunne fortelle henne hvem han var, men antok at det var gjemt bak trærne sammen med de få mennene hans. Det glitret i de grønne øynene hennes da hun dro opp en pil fra koggeret, siktet i skyteskåret og sendte den i en pen bue til et par meter fra de travende føttene hans. Hun visste at han ikke ville få øye på henne i tårnet, og skyndte seg på lette føtter ned til brystvernet. Inni seg skoggerlo hun av denne lille leken hun ville dele med ham.

Han stoppet brått vandringen da pilen sto i bakken like ved ham. Det røsket ham tilbake til virkeligheten. Han kunne ikke høre noen lyder fra borgen fra der han sto, bare suset fra Frome, som rant like ved leirplassen deres. Han løftet blikket og gransket steinveggene med det blå blikket sitt. Det gled søkende oppover de fem etasjene til toppen av de to tårnene som var synlig fra hans vinkel, men så ingen. Bak det ene skyteskåret i brystvernet fikk han øye på noe og grep ubevisst etter sverdet sitt. Det var en av disse rødhårede fra omegnen som sto der bak muren. Han kunne se håret som rørte seg i vinden. Han hadde bestemt seg – det fikk bli nå eller aldri. Han orket ikke mer. Da var det bedre han fikk komme dit hvor foreldrene hans var, at det hele var over ved et hugg. Ja, han hadde bestemt seg. Og ble stående. Stiv og urørlig. Avventende.

Hun observerte ham, nå med litt mindre morskap, men med desto mer nysgjerrighet. Hvem var denne mannen? Hun kunne se at han var bred over skuldrene, og til og med under ringbrynja syntes konturene av de kraftige brystmusklene hans. En vakker mann var han faktisk. Ikke som jyplingene hun hadde hatt i stallen. Hun flirte. En ny pil ble lagt mot smidd metall. Denne gangen siktet hun centimetere fra føttene hans. Også denne gangen sto pilen der den skulle. Fremdeles sto han stille. Hun bannet lavt mellom sammenbitte tenner. Han var tydeligvis ikke lettskremt denne karen! Overmodig av kampkunnskap, fortet hun seg ned til hovedporten. Kikket raskt ut og konstaterte at mannen ikke hadde flyttet seg. Hun tok nok en pil opp av koggeret, la den til og spente buen. Sånn gikk hun ut. Mot ham. Hun kunne ikke tape. Hadde ingen ting å tape.

Han registrerte at det kom en person ut av borgporten. Han gransket sin drapsmann, og ble full av vantro da han viste seg å være en kvinne. En pokkers kvinne! Det røde håret han hadde sett gjennom skyteskåret var tykt og midjelangt. Det blåste viltert rundt den finskårne ansiktet og strøk forbi den bestemte munnen. Men det han så var øynene hennes. De grønne, bestemte øynene hypnotiserte ham, gjorde buen usynlig, stengte ute resten av gressletta og borgen bak. Hun hadde sakket av litt, gitt ham mulighet for retrett, men han vek ikke. Når alt kom til alt spilte det ingen rolle at han skulle bli drept av en kvinne. En vakker sådan. Da hun sto to meter unna, stoppet hun. Fremdeles med buen spent. Armmusklene og skulderen hennes verket, men hun sanset bare utstrålingen denne mannen omga seg med. Han hadde gitt opp, gitt henne livet sitt. Var det ynkelig, eller var det modig? Hun bestemte seg for det siste. Det måtte ligge en god grunn bak – en ridder ga seg da aldri uten kamp!

Hun snakket først. Han svarte. De utvekslet navn og tilhørighet. Han ba henne bli ferdig med det hun kom for, orket ikke vente lenger. Hun senket buen, lot endelig armen få hvile. Hun var vant til å få svar på spørsmålene sine, det fikk hun også denne gangen. Alle hans besværlige tanker rant ut av ham før han rakk å lukke kjeften. Nå var det hennes tur til å bli stående urørlig. Alle mulige tanker rørte seg i hodet hennes; hva slags liv hun hadde, hvem hun var, hvem hun var blitt, hvem hun ville være. Stoltheten som hindret henne i å være seg selv hjemme. Hun var lei av å alltid måtte kjempe. Være best. Som han, lurte hun på hvorfor det var så vanskelig for mennesker bare det å være. Slippe alle masker og forestillinger. Hun ønsket det. Han ønsket det.

Uten å ytre ordene hun tenkte, tok hun ham i armen. Kjente de kalde ringene i brynja under de varme fingrene sine. Med ny eventyrlyst boblende i magen ledet hun ham mot trærne ved elva, der han hadde hestene sine.

Vår reise sammen

Tiden med deg, kjære, har vært som en reise jorden rundt. Vi har reist gjennom vekslende klima, møtt pilegrimer, landeveisrøvere og hverdagsmennesker. Kilimanjaro har vi besteget opptil flere ganger, i isende vind og tett snødrev, og bestandig har vi kommet hele ned igjen, selv om det ikke er mange sherpaene som har delt reisen vår. I de varme lagunene på Island har vi ligget nakne. Avslappet i hverandres nærvær. Det har alltid vært så fint sånn; vi slapper av hos hverandre. Ja, noen ganger må vi ha denne varmen for å få puste. Nærheten. Huden.

Vi har byttet på å være alfa i hundespann over Alaska i førti grader minus. Dratt hverandre framover etter tur. Latt den andre hvile. Vi har kjørt Route 66 med en avdanket Caravelle. Gjemt oss bak blendingsgardinene som du sydde med egne hender. En fantastisk tur forresten. Jeg tror vi kunne vunnet prisen ”Ledd mest i VW”, men den finnes vel ikke. På en måte har vi fått prisen likevel. (Dessuten hadde vi helt sikkert ligget godt an til en del andre VW-priser også, når jeg tenker meg om.) På kryss og tvers har vi kjørt. Lett oss fram etter våre egne signaler og etter satelitter.

Da vi ble sammen sa de at vi ville få en strabasiøs reise, og jammen har vi løpt noen mil foran oksene i Pamplona. Av og til har vi fått noen horn i siden også, men med pleie og omsorg har sårene forsvunnet. Det er rart hvor helende kjærlighet kan være. Jeg har danset for deg bak glass i Red Light District. Boret de blå øynene mine inn i dine, utfordret deg i all min synd. Du har svart på måter jeg liker, sendt utfordringer tilbake og vært alt det jeg ønsket av deg og sannelig mer til. Ja, en del mer til faktisk.

Det har hendt at du har vært reiseklar før meg, at bagen var pakket før billettene var bestilt. Og dessuten har passet mitt utløpt. Men du har ventet på meg. For bestandig har vi reist sammen. Men jeg tenker, likevel har det vært to forskjellige reiser. Og det må jo være et godt mål – å kunne reise hver for seg – sammen.

PS! Kjære, jeg kunne selvfølgelig sagt at vi hadde vært i himmelen og tilbake, for det har vi jammen, men det hadde jo bare blitt en klisjè. Vel, poenget er i hvert fall at jeg elsker deg og er glad for det vi har sammen.

Bare ikke spør

”Jo takk, det går ganske greit.” Hun smiler så bredt hun kan med samlede lepper. Stenger for pusten med tunga bakerst i svelget. Venter til hjerteslagene har stabilisert seg, før hun åpner igjen og kjenner den varme lufta fra nesa treffe overleppa. Så rart at neselufta aldri er kald egentlig, tenker hun, idet blikket hennes sveiper over føttene som hører til stemmen. Hun registrerer at begge skotuppene peker bort fra hennes egne, mot den overfylte gågata. Rekker å se at julebelysningen speiler seg som små stjerner i de blankpussede skoene. Vær og vind, jobb, juleforberedelser. Praten går om ufarlige ting. Skøyter bortover på overflaten av det islagte vannet, nærmere råken for hvert skjær. ”Nei, jeg får nesten komme meg videre, må rekke syv-bussen,” sier hun og smiler unnskyldende. Inni de lodne, røde strikkevottene er hendene hennes stramme isklumper, knokene verker der tommelen har presset dem sammen. Igjen holder hun pusten. Venter til bare ryggen hennes kan ses, før hun puster ut. Den sure vinden presser tårer mot øyevippene. Hun svelger. Fokuserer på den skarpe følelsen av negler mot håndflata, og svelger. Likevel er hun lettet, og litt glad. Han rakk heldigvis ikke å spørre det spørsmålet som ville knekt ryggraden hennes; ”Hvordan går det egentlig?”

Høytlesning, svovelstikker og barneoppdragelse

Her i huset liker vi å lese. Særlig eldstemann og jeg har tidvis store problemer med å putte bokmerket på plass igjen når vi først har begynt, og det ser ut til at minstemann er i ferd med å utvikle det samme problemet. Fra de var to knyttnever store, og ikke hadde noe begrep om hva jeg satt på sengekanten og skravlet om i timevis, så har jeg drevet med systematisk tvungen høytlesning. Kanskje på randen til det hysteriske: ”Nei, ikke sove enda, mamma skal lese et kapittel til!” For jeg har like stor glede av barnebøker som voksenbøker, selv om jeg må innrømme at da vi nærmet oss slutten på ”Den store boken om Knerten”, ble det litt for mye knert, selv for meg.

Uansett, forleden kveld var småvampyrene godt pakket inn i samme dyne og pliktskyldigst klare for høytlesning igjen. Siden det nærmer seg jul og de fleste unger (og noen voksne) gleder seg til det, hadde de funnet fram ”Den store juleboka” til sin mors store lykke. Etter en liten titt ble jeg raskt enig med meg selv om at ”Den lille piken med svovelstikkene” var en passelig moralsk slutt på kvelden. Det er et nydelig eventyr, selv om det er triste saker, og ingen skal kunne komme å si at jeg bare har fylt hodene deres med moderne nyvinnere som ”Doktor Proktors prumpepulver” eller ”Svein og rotta”.

”Det var så gresselig kaldt. Det snedde, og det begynte å bli mørke kvelden. Det var da også den siste kvelden i året, nyttårskvelden. I denne kulden og i dette mørket gikk det en liten fattig pike, barhodet og med bare føtter gjennom gatene…” Allerede ved de første setningene våkner lesernes medlidenhet med dette vesle mennesket. (Jeg er ingen Per Aabel, men jeg leste med all min innlevelse for at vampyrene virkelig skulle få en ny minneverdig høylesningsopplevelse.)

”…Ilden brant så vidunderlig og varmet så godt. Å, så deilig det var! Den lille piken strakte allerede føttene frem for å varme dem også – da gikk flammen ut, kakkelovnen forsvant, og hun satt der med en liten stump av den utbrente svovelstikken i hånden…” Hjerteskjærende, intet mindre! Av og til ble stemmen min litt grøtete, men jeg strammet meg opp, kremtet og fortsatte. Det er vel egentlig unødvendig å si at de flotte, dog sørgmodige, illustrasjonene ikke gjorde saken enklere for den her ulykkelige moder.

Og da vi kom til slutten hvor hennes gamle mormor kommer for å hente henne hjem til Gud og det lille livet er over, ”…Men i kroken ved huset satt den lille piken og var død da den kalde morgenen kom, hun var frosset i hjel den siste kvelden i det gamle året. Hun satt der med røde kinn og et smil om munnen…” ja, da var det gjort. Jeg lå over dyna og hulket som om det var en av mine egne som var gått bort. Da jeg løftet det tårevåte ansiktet mitt fra sengetøyet, mens jeg snufset og tørket saltvann, oppdaget jeg to par stirrende øyne og måpende munner. ”Griner du?” ”Du griner du!” ”Griner du?”

Ja, visst søren grein jeg! Kvinnfolk gjør det av og til. Griner uten grunn til og med. Get used to it!

Kom i hvert fall ikke her og si at jeg ikke legger min sjel i høytlesning og ungenes kulturelle oppdragelse!

NB! Det hører med til historien av vi (les:jeg) måtte avslutte med ”Snekker Andersen og julenissen”, for en hyggeligere avslutning på seansen.

Tre mot en er feigt

Jeg vet ikke hvem av oss som kom på ideen først, eller hvem av oss som pushet mest på for å sette den ut i livet. Det kan ha vært meg. Lenge var det bare en fantasi, et ønske om å teste, prøve noe nytt. Fra min side var det kanskje også et ønske om å se den deilige kroppen din med en annen. Å få nyte deg med øynene på en ny og annen måte. Å se deg nyte.

Når jeg sitter oppå deg nå, ser jeg bare henne. De perfekte brystene. Fingrene dine inni henne. Den kvalme måten hun lente seg over ansiktet ditt, de stive brystvortene mot leppene dine. Om igjen ser jeg tungen din møte fingrene hennes som er våte av hennes kåthet. Tungen som du pleier å slikke leppene mine med. Fremdeles kan jeg kjenne de bløte brystene hennes mot mine, som da hun satt over den grådige munnen din.

Du kan ikke ha sett det - måten hun bet seg i leppa på da hun kom. Skikkelig. Da du fikk henne til å komme! For du hadde øynene lukket. Likevel kom du samtidig.

Ikke på noe tidspunkt sa du at du ville foretrekke henne framfor meg. Du sa det aldri. Men skjønner du ikke – det svarte hullet inni meg sluker alt du aldri sa og spytter det ut igjen som sannheter du sa!

Det burde forblitt en fantasi. Det var oss to. Nå er det bare Meg mot Sjalusi, Sinne og Komplekser.

Vennskap og brustne illusjoner

Slik jeg ser det, kan minstemann komme til å oppleve noen brustne illusjoner når det kommer til vennskap. For en gangs skyld håper jeg at jeg ikke får rett…

Jeg - en vrengt skilpadde

Mitt ytre er silkemykt, urørt.
Det finnes ikke fingermerker eller skrubbsår.
Hverken kutt- eller slagskader.
Tilsynelatende er jeg en novise.
Som skallet på en skilpadde holder skinnet innenfor helt
og fritt for påvirkninger utenfra.
En bløt kjerne av som beskyttes av dette harde, mørke skallet,
kreert keratin av min egen hud.

Men der andre gjør som de bør, må jeg gjøre omvendt.
Jeg gjemmer skallet på innsiden.
Så ingen kan se.
Så ingen kan nå inn.
Min indre kjerne er blitt et hardt skall.
Det innerste kjøttfulle og sårbare skaper hornskjell
i en evig runddans med virvlende følelser.
De legger seg utenpå det allerede eksisterende.
Bygger seg opp.
Flater ut og gjør ujevnhetene jevne.
Gjør det ugjennomtrengelig.
Stanser all skyts.

Jeg har tre lag.
Bakenfor skallet ligger et bankende hjerte.
En gang varmt, rødmende.
Nå blødende, skamfert, svakt dunkende.
Lukket inne i hornskjell.
Beskyttende.
Eller ødeleggende.

Neglecta

Noe lite og noe stort

Som liten var hun et underlig barn. Hun hadde alltid noen å leke med, selv om hun til tider kunne være sjenert, og ha vanskelig for å være den som spurte først. Hun kunne like å observere. Studere ungene rundt seg, og foreldrene deres. Hvilke regler som gjaldt og hvordan alle innordnet seg i samfunnet. Etterpå ble de en del av hennes eget lille samfunn i dukkehuset. Alt ble spilt ut på den lille scenen, alle observasjonene fikk gummibein å gå på. Stive fruer med bustete nylonhår fikk gå i selskap til hverandre og sladre om skilsmissebarn og sesongens hageblomster. Mennene med terylen-bukser og påklistrede smil sto for det meste ute og pratet om jobb og nyheter. Ungene, som alltid hadde armene rett ut foran seg som om de lekte blindebukk, måtte sitte pent på stolene sine og gå rett til sengs med stemmen til Colargol i plastikkørene.

Det var stadig noe å gjøre. Likevel lengtet hun alltid. Etter å være alene med tankene sine. I stillheten. Der hun aldri var ensom. Uansett hva hun gjorde hadde hun alltid et sug i magen. Forventninger, kilende som sommerfuglvinger i magen. Forventningene gjorde at hun alltid smilte dette mystiske smilet sitt som de voksne oppgitte ristet på hodet av.

Da skoleklokka ga fri resten av dagen eller middagstallerkener klirret under varmt såpevann i oppvaskkummen, forsvant hun ut av døra og oppover veien. De røde treskoene med marihøner på ble sparket av der asfalten sluttet. Litt lenger bort lå et par sammenrullede, hvite halvstrømper skjødesløst kastet på den røde grusen. Hun elsket følelsen av harde, spisse steiner som stakk i fotsålene. Gjorde henne levende. Fullt ut sansende. Dagene med regnvær vasket vannet av de støvete tærne og klistret småsteiner på føttene. Kontrasten da hun skrittet over på den bløte mosen. Enten den var varm og tørr, eller lunken våt. Strå som kilte henne oppover de brune leggene. Da ble hun født. Hun bare Var. Pulserende, i ett med svarttrosten som sang over hodet hennes, ospebladene som skalv og firfislene som lynraskt løp over stien foran henne. Disse stundene var bare hennes. Hun studerte maurtuer, snakket med rumpetroll i tjernet. Hun satt med bena i kors og funderte over alt det store mens tunga lekte med et bær, eller lå så kort hun var og kjente maurene tråkke opp egne stier på kroppen hennes. Her var hun trygg. Alltid.

Kløende på ferske myggstikk gikk hun sakte hjemover igjen. Halte ut tiden fordi hun visste at det ville være nok et døgn før hun kunne komme tilbake. Komme hjem. Motvillig bøyde hun seg ned og tok opp strømpene, puttet dem i kjolelommen og stakk føttene inn i de ventende marihønene. Klikk-klakket seg hjem til der hun ikke fikk puste. Ikke fikk Leve.

Tyvlytting og verdighet

Forleden tok jeg bussen til byen. På setet foran meg satt en mann i slutten av førtiårene. Han hadde caps på og kikket ut av vinduet. Tvers overfor ham på andre siden av midtgangen satt en annen mann i samme alder, med blå strikkelue tredd godt nedover ørene. Vi hadde ikke kjørt langt før det viste seg at de kjente hverandre. Jeg skal innrømme det; jeg er håpløst nysgjerrig og tyvlytter mer enn gjerne. I begynnelsen var en nokså fornøyelig tyvlytting, men slutten på samtalen gjorde at jeg gikk av bussen med en litt emmen smak i munnen:

- Jaså, du er ferdig for dagen?
- Ja, nå er jeg ferdig. Det er godt det også. Det er moro mens det står på, men det er deilig når man er ferdig og kan ta kvelden.

Pause

- Har du smakt på julemarsipanen da?
- Nei, jeg har ikke det. Er det Nidar eller Freia du liker da?
- Hm, ja det må være Freia, nei, eller er det Nidar? Jo, det er Nidar.
- Har du smakt T-t-t-twist da?
- Joa.
- Ja, T-t-t-twist er godt! Har du smakt på k-k-klementinene da?
- Ja, de er gode.
- Men de er jo bare i november og desember.
- Jeg liker best klementiner.
- Ja, det er vel julebord hos dere snart?
- Ja, nå er det ikke mange dagene igjen (kikker på datoen på klokka si). Det blir fint. Vi skal ha smørbrød klokka 12.
- Smørbrød ja, da blir det vel roastbiff og greier da?
- Ja, da er det egg og roastbiff og alt. Og så er det bløtkake med marsipanlokk til dessert. Og så blir det musikk da. Du kjenner hu’ Connie fra Hønefoss?
- Nei, jeg tror ikke det.
- Skikkelig flink, hu’ Connie. Hu’ var med i de programmene ”Husker du?” til Odd Grythe.

- I hvert fall ett program.

Pause.

(Strikkelua henvender seg til sjåføren og spør om bussen går til et nevnt stoppested. "Jovisst," svarer sjåføren. Strikkelua sier "Ja, det var fint" og setter seg ned igjen.)

- Lever Connie fremdeles?
- Nei, det vet jeg ikke noe om.
- Men Odd Grythe er død?
- Ja, han er død.
- Skal dere ha julebord da?
- Ja, vi skal vel det.
- Når da?
- Nei, det husker jeg ikke.
- Nei, det tenkte jeg meg vel.

Pause

- Jeg har fått lønning i dag jeg.
- Jaså, har du det. Ja, det er godt.
- Ja, det er moro. Vi har 20 kroner i timen vi. Det er godt betalt det!
- Ja, det er ikke verst…

Her hoppet jeg av bussen, samtidig som de samtalende. Strikkelua forøvrig flere stoppesteder før han skulle av... Herren med capsen jobber på et senter som skal skape livsinnhold, verdighet og trygghet for folk med psykisk handikap. Verdighet er vel egentlig ikke et ord som falt meg inn da jeg hørte hva de fikk betalt for sine arbeidsdager. Sitter man på Hof Arbeidskoloni for lovbrudd får man 53 kr dagen i dagpenger…

Død og kjærlighet

I går var jeg i begravelse. For så vidt ingen dramatikk i selve hendelsen. Det var hele familiens Mor som dagens hovedperson, og allerede for flere år siden syntes hun selv at hun hadde gått ut på dato. Kanskje hadde hun det også. I hvert fall nærmet hun seg hundre med stormskritt (selv om det ikke går så raskt i den alderen). Hun hadde hatt en rikt og godt liv selv om hun jammen har hatt sitt å bakse med. Hun opplevde dessverre å miste mange av sine, Mor. Alle disse tapene i familien har ført til en del splittelse, som sorg ofte gjør, og enkelte følte seg nok ikke helt komfortable ved tanken på å møte opp i kapellet i går. De dukket opp likevel.

Midt blant alle disse pregede menneskene sto min kjære. Rank og rett i ryggen, med sine egne smertefulle tap godt gjemt under den sorte dressen. En perfekt dobbel Windsor i halsgropa holdt slipset på plass i vindværet, sammen med slipsnåla etter hans avdøde far. Han tok prestens hånd i sin sterke. Holdt den lenge, fortrolig. Takket varmt for flotte ord og fin gudstjeneste. Med minner som innvendig omtrent måtte rive ham i filler, gikk han til de ukomfortable, rakk ut en hånd. Bygde broer. Brydde seg. Kjæresten min. Hvor flott denne mannen er og hvor stolt jeg er av ham!

Etterpå var vi samlet for å minnes, og ved mitt bord satt det 4 menn – alle rundt 40 år. Min kjære, hans bror og to fettere. Og da slo det meg: Ingen av disse hadde sin far i live! I tillegg til at to av dem hadde mistet en bror, hadde de andre to mistet to søsken. En av dem hadde opplevd det grusomme å miste et barn, og en hadde også mistet sin mor. Til sammen manglet vi altså minst 6 stykker av den aller nærmeste familien rundt dette lille bordet! Nære familiemedlemmer som var borte så alt for tidlig. Det slo meg hardt hvor mange de hadde mistet. Hvor mange ganger de hadde vært igjennom dette sammen. Under alt det ukomfortable var de likevel knyttet sammen. Kan det være at de usynlige båndene, som bare blir tydelige ved kriser, er for mye å bære for hver enkelt sånn ellers? At hver gang de ser hverandre minner det for mye om hva de har mistet, at det binder like mye som det skiller?

I min del av familien har vi nærmest vært spart for ”uforutsette” dødsfall. For meg ble kontrasten med ett veldig synlig mellom hva kjæresten min har gjennomlevd og mitt eget liv. Da vi reiste hjemover var jeg full av ny beundring for min kjære. En ny forståelse for de mindre gode dagene hans, men også undrende over hvordan et hjerte kan romme så mye sorg og kjærlighet samtidig. At ei bøtte som er full av poteter likevel kan fylles opp med vann og være breddfull av begge deler.

Det som i utgangspunktet var en trist dag, ble på forunderlig vis en dag som banet vei for nye bånd, større forståelse og kjærlighet. Kanskje var Mor allerede blitt en engel som velsignet oss med stjernestaven sin. I hvert fall føler jeg at Mor denne siste dagen på jorda klarte å samle alle sine etterkommere og at hun i min kjære hadde en medsammensvoren ingeniør i brobygging. Takk til dere begge to for hva dere ga meg denne dagen!

Ville det?

Ville noe vært annerledes dersom jeg sa at jeg ikke ville gjort det hvis jeg var Meg? At jeg var i flytende form da det skjedde. At jeg bare følte og ikke tenkte. Hjelper det noe om jeg sier at jeg ikke vet helt hva som skjedde? Eller hvordan. Men at jeg er lei for det. Kan det bøte på smerten vi påførte deg? Fra det øyeblikket dere ble sammen var han som en bror for meg. En trygg og flott mann som jeg ble glad i fordi jeg så hvor hel han gjorde deg. Ville det vært annerledes om jeg sa at jeg aldri hadde tenkt på ham som Mann? At klemmene som ble utvekslet bare var vennskapelige. At vi kunne finne på ting sammen, nettopp fordi dere var Dere.

Jeg vet det ville vært annerledes dersom du ikke hadde tatt på deg en ekstra vakt. Du hadde jo egentlig ferie. Og det var sol! Selvfølgelig hadde vært annerledes hvis jeg i stedet hadde blitt hjemme. Jeg vet det nå. Og jeg er lei for det. Jeg tror ikke dette vil gjøre vennskapet vårt helt igjen, men du sier du vil vite. Hvordan kan jeg forklare for deg det som jeg ikke selv vet? Jeg vet ikke på hvilket tidspunkt grensene fløt i hverandre. Muligens var det da han ertende dukket hodet mitt under i vannet og jeg måtte gripe rundt de stramme hoftene hans for å komme opp igjen. Eller var det da vi lå til tørk på hvert vårt håndkle. Kanskje fungerte saltvannet som brennglass under sola og tente den sulten som ikke ville forsvinne. Jeg skal innrømme at jeg kikket på ham under senkede øyevipper da vi lå der, og jeg så det øynene dine hadde sett lenge. Det er godt mulig at dråpene som hadde samlet seg i vippene mine forvrengte det hele, for jeg så ham gjennom strålende og regnbuefargede prismer. Brystkassa som hevet og senket seg, funklende av vanndråper som tryglet om å få fukte leppene mine. Jeg fulgte stien av mørkt hår nedover den flate magen, og så hvordan den forsvant under de to våte lissene i shortsen. Det er kanskje unødvendig å fortelle at jeg også lot blikket hvile en tanke lenger ned, før jeg hardt svelget dette uventede, snudde hodet mitt til den andre siden og presset kinnet mot det harde underlaget. Det måtte være åpenbart også for ham hva som hadde skjedd! At her, på disse svabergene av lava, hadde selve havet vasket bort alle andre, skylt oss opp på land som mann og kvinne. At alt var som det skulle være. Altså, som det ikke skulle være. Men som det likevel måtte være. Pusten vår gikk synkront. For raskt. For varmt. Nært.

Hvis jeg hadde plassert kjølebagen foran meg i stedet for ved siden av meg, ville det ha vært annerledes da? Eller hvis jeg hadde tenkt at han kunne være tørst, før han skjønte det selv. Hvis han ikke hadde måttet strekke seg over meg. Eller om det ikke hadde vært så varmt at sola ble til vann på kroppen min. Da hadde jeg ikke kjent fingeren hans som fanget svettedråpene på ryggen min, og ledet dem nedover til de møtte motbakke ved kanten på bikinitrusa. Han satte seg opp og jeg hørte ham ta store slurker av den kalde brusen. Det var med ett blitt kveldende varmt, og jeg kjente at huden nærmest ble svidd der han hadde berørt den. Jeg kjente ikke lenger føttene mine, all følelse var konsentrert i magen og mellom beina. Jeg var bare en sydende strøm av lava, pulserende i ett med svaberget under meg og solen over meg. En grådig sult som åt meg innenfra. Jeg snudde meg over på ryggen og så skyggen av armen hans gjennom lukkede øyne, da han bøyde seg over meg for å legge brusen ned igjen i bagen. Shortsen hans presset mot hofta mi, hardt. Gnistene i lufta gjorde det for vanskelig å puste. Den varme tunga hans som gled mellom brystene mine. De varsomme tennene hans som bet gjennom det glatte stoffet i overdelen og presset fram det undertrykte stønnet mellom leppene mine. Glatte av sololje gled fingrene hans nedover og fant meg våt og brennende. Alt fløt i hverandre. Jeg vet ikke hvor min kropp begynte og hans endte. Det første forsiktige kysset hadde gått over til en vill dans med grådige tunger, slikkende og bitende, eggende. Smaken av den salte huden hans sved på tunga. Den vanvittige følelsen da han trengte inn i meg, da han sakte dro seg ut igjen. Eksplosjonen av følelser da vi ikke maktet å holde igjen, noen av oss. Den hivende pusten vår da sulten hadde blitt stillet. Det kunne endt der. Hadde det vært annerledes da? Om jeg ikke hadde kjent dette voldsomme begjæret etter å ha ham inni meg, om og om igjen. Jeg vet ikke.

Er det annerledes for deg, nå, når du vet?

Din Judas for alltid

”For alltid!” sa du og så meg inn i sjelen, mens de vakre hendene dine holdt jugekors på ryggen. Jeg så det ikke. Oppriktigheten i øynene dine befridde meg. Varmen fra den trygge hånda di da du strøk meg over kinnet og hvilte tommelen ved øret mitt. Pulsslagene overdøvet Dørvokterens stemme om regelbrudd. ”For alltid!” sa du og feide med deg motstandskraften min som om jeg var et lite markjordbær plukket i forbifarten. Du smakte søtt da tungen din berørte min. Sendte nye frø ned i den spirende forelskelsen. Jeg har alltid likt markjordbær.

Sammen viklet vi blomsterkranser. Flettet drømmer. Etterpå ser jeg at det var bare mine prestekrager som hadde alle kronbladene på. Dine lå igjen på stien der vi hadde gått. Som buktende larver i den lyse sommernatta. På vei videre. Du smilte til meg, lot meg inn i hjertets venstre forkammer. Du var i hele mitt. Like rødmende som soloppgangen vi lå under, blottstilte jeg meg for deg. Solstrålene dine gjorde meg myk som nykjernet smør. Svetten som rant fra nesetippen din blandet seg med de smilende tårene mine, mens insektene ble trukket mot varmen. På lykken vår holdt de sommerfesten sin. Før regnet kom.

”For alltid!” sa du. Og gikk.

Hva er det med kvinnfolka?

Ugla. Dragen. Sjefen. Spetakkelet. Jo da, det mangler ikke på trivelige klengenavn på den feminine parten i et forhold. De fleste damene tror vel gjerne at det er ironisk ment og at gutta sier dette for å barske seg for kompisene. Forbrødring på høyt plan liksom. Jeg er sannelig ikke like sikker…

Når gutta legger på etter en telefonsamtale og sier: ”Det var bare Dragen” får jeg følelsen av de gruer seg til å reise hjem. Som vanlig har de helt sikkert gjort noe som har satt i gang fyrkjelen til den ildsprutende. For det skal visst ikke mye til… La meg nevne noen eksempler: Dolokket står oppe. Skapdørene er ikke lukket. Det er brødsmuler på benken. Tanta til svigermor har hatt bursdag og han har ikke hjulpet til med gavekjøp. Han har tatt på ungene klær som ikke matcher i det hele tatt. Ut å spille ball med kompisene nå igjen – han gjorde jo det for tre uker siden også. Han har vasket en hvit genser med det mørke tøyet. Kaviartuba er klemt på midten. Tippekampen er da den samme om den ses hjemme eller på puben? Er det han som har gravd i smørboksen og tørket smulene på kanten? Har han tenkt til å gå med den skjorta når dere skal ut med vennene dine? Ja, i det hele tatt, alt som skal gjøres, burde vært gjort og alt som er gjort på en annen måte enn du gjør det. Hadde stekepannene vært lettere å svinge over hodet, tror jeg nokså mange menn hadde gjort lurt i å ta på hjelm før de entret sitt hyggelige hjem.

Dette får meg til å undres – hva søren er det med kvinnfolka? Hvorfor i alle dager er de sammen med menn de irriterer seg grønne over? Jeg vil anta at hverdagene til begge parter hadde vært meget bedre uten denne evinnelige hakkinga. At forholdet ville hatt helt andre forutsetninger for å overleve. For når det har gått noen år, kommer jo disse uttalelsene til stadighet: ”Tror du dette er et hotell eller?” ”Jeg er for pokker ikke mora di!” ”Kan du ikke klare noen ting på egenhånd?”

Kvinner har klare ønsker. Vi ønsker oss gjerne uavhengige, barske typer som vet hva de vil og hva de liker. Handy? Ja, takk. Etter en viss tid med disse uglene er de det stikk motsatte. Fratatt det meste av verdighet og selvtillit. De har blitt hjelpeløse og usikre. Næmmen, en sånn mann ville jo ikke jeg ha – svooosj – ut med deg! Hvor er neste barske mann klar for en nedbrytingsprosess?

Nei, jeg sier bare: Takk deg sjæl!

Fugl Føniks

Hun lente panna mot det kalde vinduet. Fulgte regndråpene som sugde seg fast der, til de ble så tunge at de formet elver av sølv i skinnet fra gatelyset. Det som hadde vært en lett bris av vemod, hadde økt i styrke. Vinden hadde feid med seg råttent løv, skarpe kvister og stinkende søppel. Nå virvlet avfallet rundt inni henne, skrapte løs gamle skorper på hjertet som allerede var stygt skamfert. Regnet tiltok. Hun visste det allerede i går. Da han hadde sagt at hun var noe for seg selv. Hun hadde alltid vært det. Og det hadde alltid vært feil. Der andre fløy, buklandet hun hver gang. Det var åpenbart at han ikke ville ha henne. Selvfølgelig ville han ikke det. Og hun bebreidet ham ikke. Selvfølgelig ikke.

Gjennom regnet som trommet mot blikktaket, hørte hun noen gå opp trappa utenfor. Panna hadde laget et hjerteformet fettmerke på vinduet.

Jon Blund og andre demoner

Jeg studerer søvnproblematikk i praksis. Ikke helt frivillig riktignok, men like fullt såpass hyppig at det må kunne kalles et studium. Ordet ”sove” er en adrenalinbooster for denne kroppen, og sjelden har jeg så mange kreative tanker som etter at legemet har kommet i vannrett stilling. Du vet sovedukkene, de som lukker opp og igjen øynene når du vender på dem? Nettopp, sånn fungerer det her også, bare i omvendt modus. Jeg kan være trøtt som en strømpe, men legger jeg meg ned er det akkurat som om øynene er vidåpne og klare for moro. Det skjer imidlertid ikke så mye moro sånn nattestid. Alle vil bare sove visstnok, og det er måte på hvor gøy en kan ha det på egenhånd hver eneste natt. En god time går det greit å ligge og høre på sovelydene til gubben, men deretter starter det: Det klør nederst på leggen, litt i nakken, og der klør det sannelig litt på ryggen også. Er det ikke veldig varmt her da? Snur meg på magen og blir nesten kvalt av håret som snurrer seg hardt rundt halsen. Vrir meg over på siden igjen, men får vondt i øret av å ligge på puta. Setter puta opp mot veggen og legger hodet på flata, men etter tretti sekunder klør jeg på kinnet. Og når du hører postkassene i gata slamre med metallkjeften etter å ha blitt foret med dagens nyheter klokka 05, ja, da er alle liggestillinger prøvd, det meste av pusteteknikker og positive affirmasjoner testet ut og panikken ikke langt unna.

Så bare for å slå det fast - det fungerer altså ikke sånn som vi i min generasjon ble indoktrinert med gjennom Tøflus sine snurrefilmer i Skomakergata – for hvor er Jon Blund når man trenger ham? For deg som ikke husker Jon Blund, kan jeg fortelle deg at han var en stiv, liten fyr med langt bukkeskjegg som vagget av sted med en skummel sekk på ryggen. Noen ganger sto den på snøscooteren forresten, for han var jo ute i all slags vær og vind. Uansett, i sekken hadde han det berømte sovestøvet sitt som han så smart spredte ut over barna som skulle sove. Og de sang så søtt: ”Jeg blir alltid søvnig så snart Jon Blund har dratt. Sånn har det alltid vært med Jon Blund. Jeg skal sove om en liten stund…” Jommen sa jeg smør! Det er godt mulig at han er pensjonert, at det er derfor jeg ikke har sett snurten av ham. Ja, det kan vel også være et alternativ at han er seks fot under eller at sovestøvet har kommet på FNs liste over forbudte rusmidler. I sistnevnte tilfelle kan det jo tenkes at man kan følge de vinglete scooterspora til gubben innover fjellet, der han sitter i hytta si, lent over et lite speil og trekker striper av sovestøv inn i plastikknesa. Jeg kan i hvert fall konstatere at her i landet befinner han seg ikke!

Ordenes magi

Jeg liker Ord. Jeg liker måten små bokstaver uten betydning blir satt sammen til magiske uttrykk for bilder og følelser. Jeg elsker ord som er fulle av kjærlighet. Runde ord. Ord som gjør sjelen varm, flytende og skinnende vakker.

Men jeg avskyr harde ord som ligger som smågrus i munnen og bare venter på å bli spyttet nådeløst på deg for å såre og skade. Ord som flerrer huden av ansiktet ditt og skjærer inn til beinet. Ord som kan punktere hjertet ditt i løpet av sekunder.

Jeg liker ord sagt i lidenskap. Saftige ord som får kjønn til å danse samba med pulsslagene. Røde, heftige og ildfulle ord.

Som fløyelsmyke sjokoladebiter kan ord nytes, suges på. Og de kan definitivt skape avhengighet. Både ordene og bildene vi lager til dem. Ord har en enorm påvirkningskraft – provoserende dersom de misoppfattes og gledelige dersom de mottas riktig. Ja, det kan til og med føles truende dersom ordene glimrer med sitt fravær. Eller behagelig, dersom man er sammen med de rette vennene.

Alt dette er ord. Og mer. Jeg liker ord som kan føre meg inn i filosofiske tanker og de som får meg til å minnes. Dette er mine ord. Jeg er sikker på at du har dine.


Fineste: Varm

Styggeste: Taggete

Mest nødvendige: Jeg

Mest nedlatende: Hore

Mest positive: Håp

Sist introduserte: Afrotyggis

Mest irriterende: Velferdssamfunnet

Mest polarisert: Naken

Dummeste: Kongle

Koseligste: Englefregnefjes

Ekleste: Rallybæsj

Mest misbrukte: Trenger

Vondeste: Barnefordeling

Tryggeste: Vi

Og det mest magiske av dem alle: Ord

Oss mot deg

Har du sett dem? Ja, øynene altså. Bak sløret av sine egne selvopptatte liv, kikker de nedlatende på deg. Nedlatende og grådig. Kanskje kan du i et nanosekund se et glimt av medfølelse. Sløret hindrer din umoral i å snike seg inn i de perfekte livene deres. Hindrer smitte av fordervelsen og umoralen de ser i deg. Men aller mest kikker de på deg fordi de trenger deg. De trenger deg for å slippe å se innover i seg selv. Ingen tenker egentlig over hvorfor eller hvordan livet ditt har kunnet ta sånne vendinger. Ingen tør å tenke på det. For det som kan hende andre, kan faktisk hende en selv også. Vi er alle mennesker på samme klode.

Langt der inne bak sløret, i dette lille sekundet hvor de har sett deg uten å se deg, har du rokket ved deres innerste frykt. Den svarte ulven som ikke må mates.

De skynder seg hjem til kjernefamilien. Tenner i peisen og gjør det febrilsk ekstra hyggelig. Glemt var du i det øyeblikket de kom innenfor døra. Til tryggheten. Til det de har som ikke kan forvitres like raskt som saltstein i vann. Tross alt er de annerledes. Heldigvis.

Det hindrer dem riktignok ikke i å ta det opp neste gang de snakker med noen som kjenner deg. Mellom stramme lepper hviskes budskapet om din moralske endelikt og øynene tvers over bordet viser oppriktig vantro under lange, svarte vipper. Ja, hadde de ikke tenkt det hele tiden alle sammen. Var jo aldri helt som oss andre – egentlig. Nei, hun var jo ikke det. Nikkende nakker, stolte under skammen som innerst inne dukker dem litt. Nei, la oss snakke om noe hyggeligere.

November

November er en gammel kvinne
som ikke håper lenger.
Da solen, den veldige elsker, forlot henne,
trakk hun en grå kjole over sine magre skuldrer,
og hennes ansikt ble strengt av ensomhet.

November er en gammel kvinne
som angrer.
Hylende rev hun høstens siste blomster av håret,
så bøyde hun sine visne knær
for stormenes salmesang.

November er en gammel kvinne
som ingen vil gi husrom.
Høsten stengte sin dør for henne med en isnøkkel,
og nå banker hun forgjeves med skjelvende fingrer
på vinterens lukkede port.

Inger Hagerup