Jeg tester ungdomsord

Jeg har flere ganger sagt at alder er en relativ ting. Fremdeles mener jeg egentlig det, men altså, jeg kjenner at jeg definitivt er blitt eldre når Vampyrene og andre i den raskt fremadstormende generasjon i sitt dagligspråk får og bruker nye ord. Ja, da tenker jeg ikke på de fornorskede ordene som sjampinjong eller sjampanje (noe jeg synes ser helt håpløst ut, og dessuten vet man heller ikke hva ur-champinjongen selv føler for dette utglidde navnet), men disse nye ordene, som: ”åh, jeg får lættis” eller ”urk, har’u gørta”. Hvordan skriver man egentlig gørta? Jeg kan ikke huske at vi lærte noe om det på barneskolen.

Mens jeg sto på kjøkkenet her tidligere og kikket på det som skulle stekes, så prøvde jeg meg forsiktig, stille inni min egen munn, å si lættis. Jeg kikket rundt meg for å se om noen kunne høre meg, men jeg var alene. ”Lættis”. Ordet måtte smakes på, kjenne hvordan tungen krummet seg på hvilke steder til hvilken lyd. Jeg følte meg raskt aldrende og i mørket bak kjøleskapet så jeg de skumle øynene til Fru Demens. Akkurat da slo en tanke ned i meg, et minne som jeg har båret med meg i tja, *regner på finga* i 22 år faktisk! Det var vår kvinnelige klasseforstander, alltid korrekt i språk, og alt annet for øvrig, som midt under en skravlete time hadde fått nok! Det var da det skjedde: Hun tok ett av våre ord i sin aldrende munn, blant gulnede tenner og en tunge som bare smakte på perfektum og partisipp, og spyttet ut disse: ”Dere er helt krrææisi jo!” Det ble stille i klasserommet. Hva sa hun? Sa hun det? Var det virkelig det hun sa? Hun SA det! Jeg har aldri glemt det. Og nå, nå står jeg der selv, men siden man lærer av andres feil, så sa jeg det i det minste inni meg. Til mitt forsvar.

Morgengry

Søvnen hadde fremdeles grep om henne da tungen gled over leppene og smakte på begjæret. Det hadde sin egen smak. Sin egen tyngde. De var svakt hovne etter drømmen. Noen dager var sånn. At hun våknet av dumpe slag i underlivet. Kroppen var myk og ville bare strekke seg, svaie ryggen over en arm som hadde dratt henne hardt inntil seg med hånden på rumpa, rund og varm som svaberg i solgangsbrisen. Halvveis i søvne strakte hun armen ut og kjente etter om han var der, før hun husket at det bare var onsdag. Armen fant tilbake til hennes side av sengen, hånden la seg over et bryst, en brun legg surret seg løs fra klamt dynetrekk og fikk endelig luft mot huden. De sløve tankene fant igjen minnet om første gang de møttes. Den morgenen hadde også begynt på samme måte, med den samme smaken av begjær på leppene, pulsen mellom lårene, som om noen hadde rørt ved henne mens hun sov. Hun hadde møtt ham på verkstedet da hun skulle få reparert bilen. Han var ny. Dagen var ny. Og han hadde lest henne. På pauserommet hadde han lagt hånda si på låret hennes under skjørtekanten. Sofaen var av rødt skinn og armlenene hadde knapper. Hun husket det. Hun hadde stukket neglene sine inn under den ene. Han hadde ikke spurt henne, men hun hadde automatisk spredd lårene da hun kjente hånda hans. Den andre hadde funnet veien til håret hennes. Dratt hodet bakover. Skammelig nok hadde hun stønnet høyt. Nei, det var feil, hun hadde ikke skammet seg, ikke engang da hun hadde hørt døren bli lukket opp og deretter raskt igjen. Tanken på at noen hadde sett henne i en såpass promiskuøs situasjon var likegyldig. Alt var begjær. Disig, på en måte. Fremdeles husket hun følelsen av de røde knappene mot den nakne huden, den raske smerten da trusestrikken ble dratt i stykker mot hoftebeinet, hvordan han smakte salt, metall og olje mot tunga hennes, og hvordan hun hadde kommet da han trengte inn i henne. Hun husket fremdeles alt. Men nå, akkurat nå, var det bare så ulidelig lenge til lørdag.

Vampyrmamma vokter moralen

Som jeg tidligere har fortalt, så liker vi å lese her i huset. Denne gangen syntes jeg det var på tide på innføre dem i samfunnets morallære, uskrevne regler og viktig etikk – ”Æsops fabler”. Noe litterær tyngde må de jo få med seg hjemmefra. Etter hver snutt tok vi oss tid til å diskutere hva de trodde den betydde og hvilke sammenhenger de så med dagligdagse episoder og relasjoner. For å ikke holde tilbake mine innerste følelser, så skal jeg innrømme at jeg til tider ble svært imponert over menneskekunnskapen de allerede sitter inne med i så ung vampyralder. (Og nei, det har selvfølgelig ingen ting med å gjøre at jeg er deres kjødelige opphav!) Jeg følte meg flere ganger helt trygg på at disse små vampyrene kommer til å gå igjennom livet med så stor visdom at de Tre Vise Menn ville vært grønne av misunnelse. Ja, kanskje ville de til og med gå inn i historien blant de fremste moralister, på en positiv måte. Helt til vi kom til denne:

”ESELET OG GRESSHOPPENE

Etter å ha hørt gresshoppene spille, var eselet så betatt av musikken deres at han ønsket å kunne spille like fint selv. Da han spurte dem hva det var som fikk dem til å lage så fin musikk, svarte de at de utelukkende levde av dugg. Derfor la eselet seg til det samme kostholdet, men kort etter døde han av sult.

Det som er godt for en, trenger ikke være godt for en annen.”

Her kommer det kjapt fra Eldstemann Vampyr – og la meg si det, han så direkte opplyst ut i gjerningsøyeblikket:

- Åh, denne skjønte jeg med en gang! Det er som når du mener at vi skal spise brokkoli og jeg sier jeg ikke liker det!

Kveldens undringer

I perioder henger tankene mine seg opp på rare knagger. De husker sånne bitte små forunderlige episoder, biter av informasjon som har vært, undrer seg over detaljer folk aldri bryr seg med og vimser rundt seg selv. Som om man har blitt kastet ned på denne underlige kloden for en time eller to og har fått i oppdrag å studere menneskene. Nesten litt som ”Kometkameratene” på barne-tv (som for øvrig er artige fyrer). Kanskje er jeg en kometkamerat. Jeg antar at de også tror de er normale når de ser seg i speilet. At de er som alle de andre som beveger seg her på skorpa. De aller fleste av oss har vel hatt følelsen av å være annerledes. Og det er vi jo også. Egentlig. Selv har jeg av og til tenkt at jeg muligens er utviklingshemmet, fysisk og kanskje psykisk. Ville noen fortalt det direkte til meg om jeg var det? ”Kjære deg, du er jo ’annerledes’ enn oss andre, det vet du vel?” Eller ville det vært overlatt til meg å oppdage det selv? Oppdager man det selv? Hva regnes som normalt? Når er man ’annerledes’?

Andre ganger har jeg hatt følelsen av å være så liten som Teskjekjerringa. Ikke bare sånn på liksom altså, men sånn virkelig. At ting brått har blitt så stort rundt meg at jeg bare er liten som en teskje. Til mitt forsvar har ikke det vart over tid, men bare korte øyeblikk. Øyeblikk av plutselig universell innsikt kanskje? Det at vi er så ørsmå i alt det store som omgir oss langt ut i den beksvarte evigheten, eller som i hvert fall ser beksvart ut herfra som det er opplyst av naturlige og unaturlige fossefall i rør.

Dessuten, hvem er det egentlig som bestemmer hva som er verdien på ting. Altså Ting. Ikke mennesker. Ikke for det, jeg lurer jo på det også. Men som for eksempel hva som er mest verdt av en Kvikk Lunsj eller Melkesjokolade. For hvem? Koster det egentlig mye mer å produsere en sjokolade med ren sjokolademasse enn en sjokolade med sjokolade og kjeks? På toget kan man få kjøpt Kvikk Lunsj til 15 kroner og Melkesjokolade til 22 kroner. Hvem er det som bestemmer alt?! Og hvorfor kan ikke jeg bare bestemme meg for å slutte å fundere over alle disse tåpelige sakene? Jeg tror jeg tar resten av kvelden fri…

Som vinge i vann

Den tynne brygga du satt på protesterte ikke da du plasserte den jeans-kledde rumpa di på den ytterste planken grå av værbitt. Det var heller ingen som hadde protestert da du hoppet over gjerdet til Herr Petimeter, selv med den ene hånden liggende på gjerdespissen og de lange beina halvveis over til Fru Epleblomst. Men nå satt du her. På brygga. Som fremdeles var varm etter kveldssolas stråler og lunet buksebaken din. Det nærmeste du hadde kommet et varmt kjærtegn på lenge. Du hadde rømt ut hit for at ingen skulle finne deg, for at ingen skulle prate til deg, stjele kreftene du hadde igjen, men likevel lengtet du etter å høre lyden av sommersko mot skjell og soltørket tang bak deg. Akkurat nå var livet som å bli fiket til på begge kinn etter tur og kinnene ville ikke være venner med hverandre, enda de hadde vært venner hele livet og stort sett smilt av de samme tingene. Alt var uløselig knytt sammen i en stor båtmannsknopp denne gangen, det var umulig å se hva som var hva, eller å skjelne lyset fra mørket når det var mørkt til stadighet. Du pustet hardt ut, flyttet litt på den hvite capsen med den viktige logoen på, som forresten var skitten rundt skyggekanten. Etter skitne fingre, uvørne og usikre. Du gjorde jo alltid det – flyttet på capsen når du var usikker eller utilpass, som for å få lys inn i mørket. Det ble mange fingermerker.

Skarvene satt linjesterke på en tykk gren som stakk opp av havet. Skyggene deres speilte seg i blikkstille overflate og ga inntrykk av at de var dobbelt så mange. Som en slags stille trussel – eller kunne det også være for å vise hvordan alt hviler i fanget på Moder Jord. For deg var skarven en representant for mørket, en manifestasjon av hvordan du hadde det. De satt der for at hele verden skulle få se hvor vanskelig ting var for deg. Da ville du slippe å fortelle, åpne sårene og vise dem hvordan du så ut inni. Som skarven var heller ikke din fjærdrakt vannavvisende, over så alt for lang tid hadde du drevet motstrøms, latt vannet trenge igjennom porene dine. Langsomt hadde organene dine blitt fylt av saltvann og trukket deg under. Overflaten hadde likevel ligget blikkstille. Som havet nå. Bare en sjelden gang hadde det små virvler krust seg og vært synlig.

Sittende halvannen meter over vannet som klukket mot bryggebeina var det lettere å få oversikten. Både over hvor mørkt det var under skorpa og hvor lyst det var der kveldsommerhimmelen speilte seg i det blanke. En dualitet som gjorde at det lyse ble oppfattet som lyst.

Nok en skarv hadde kursen mot utsiktspunktet i vannet. Brått vippet den over på siden fra sin vante kurs og skar den ene svarte vingespissen ned i overflata. Den mørke stripa som bredte seg i det silkemyke ga deg en ny visshet – om litt ville den være borte og mørket ville igjen speile lyset som alltid er. Et smil dro den ene munnviken lenger opp enn den andre, fingrene gjorde en automatisk bevegelse opp til skyggen av capsen og løftet den av. Fylt av en ny og spirende glede innerst i brystet kastet du den med tommel og pekefinger ut i det salte, fulgte den med det blå blikket der den duppet litt før den sank ned til krabber og flate flyndrer. Når tiden er inne, har naturen mange måter å vise håp på. Hvis man våger å slippe det inn.