Vampyrundring

- Mamma, hvis to myggekjærester blir uvenner og flyr hver sin vei, hvordan finner de de tilbake til hverandre da?

Gult – for høysommer

 

 

Han slo den siste stauren ned med en kraftanstrengelse. Kjente det kile langs kjevebeinet, der svettedråper hadde funnet et lite, vått bekkefar og fulgte etter hverandre som perler på snor. Flere av staurene hadde alt fått hoder av ferdigbundne nek, noen bundet av hennes fine hender. Han dro armen over panna og rettet den verkende ryggen. Med blikket lette han etter ljåen, han fikk hvile til kvelden, nå måtte de få kornet opp før regnet kom. Et strå fant veien inn mellom tennene da han slentret bort til vanntønna, ei av jentene hadde forresten spøkt med det tidligere på dagen; Var han kanskje drøvtygger han, som alltid spiste på gras? Det hadde hun sagt fnisende fram, med varme roser i de runde kinnene og dybde i de nøttebrune øynene. Han hadde tatt tak rundt det ferme livet og  løftet henne så knestrømpene hadde vært synlig opp til smilehullene på knærne hennes, til iltre knis, selvfølgelig. Det var sånn spillet var. Det var noe av onna det og.

Han dyppet tinnøsa ned i det kalde vannet og drakk med grådige slurker. Halsen var så tørr at det gjorde vondt å svelge den første munnfullen. Da var det han fikk øye på henne – hun som gjorde skuronna hos Lien verdt slitet – Ragnhild Lien, minstesøstra til Arne. Odelsgutten som alltid trodde han var hakket bedre enn resten av onnefolka tilsammen. Øsa ble hengende foran munnen, vannet laget ringer i seg selv og tinnet farget øynene hans enda en nyanse mer blågrå under de mørke vippene.

Hun lo mot den ufarlige Torbjørn fra Nedre Vollen, flotte jenta. Lo mot ham med hele kroppen sin. Det var sånn hun var. Gjorde ingen ting halvveis. Hvetenekene hennes var de jevneste, bundet med årelang trening alt. Med ett møtte hun blikket hans over øsa. Latteren glimtet fremdeles i de blå øynene. Hun ble vàr en lokk av det lyse håret som hadde slitt seg fram ved kinnet og puttet den raskt inn under det rutete tørklet igjen. Kikket ned. Og møtte øynene hans på nytt. Han nikket til henne og løftet øsa. Betraktet det renskårne ansiktet hennes, de fulle leppene, og ønsket at tørklet ikke skjulte det tykke, korngule håret hennes. Hun var det vakreste han visste. Dette var ingen jente han kunne lure med seg opp på trevet når onnefolka samlet seg på kvelden. Nei, henne ville han ikke røre før hun hadde tatt navnet hans til sitt. Likevel hindret det ikke brottsjøen av attrå som kom over ham, da hun igjen bøyde seg for å binde.

Selv i høysommervarmen kunne en onnekar glemme arbeidet sitt. Hvis det var ei Ragnhild med rutete, rødt tørkle i nærheten, som bandt de fineste neka og var passelig rund rundt bringa. Som smilte det vakreste smilet med de jevneste tennene. Som hadde korngult hår. Gult som hveten. Gult som høysommeren her omkring. I bygda med alle de langstrakte åkrene og elva som buktet seg sakte forbi. Ja, da kunne selv en onnekar glemme seg.

The battle within

Det er harde kamper for tiden. Inni meg bor det en liten, spretten fyr. Han er full av kreative forslag, gnistrende livslyst og har en glupende appetitt på alt livet har å tilby. Han er en slags evig optimist som ikke vil la noe stå i veien for en fin dag, og til tider er han litt mye amerikansk gameshow-preget. Ørene fyller seg med disko-musikk når han dukker opp. Ja, kort sagt en sånn liten, spretten fyr som man blir glad i og fryder seg over at er til stede. Men så, skjønner du, så har han virkelig fått noe å bryne nesa si på, for på utsiden har det slått seg ned en annen liten fyr. Han er svært oppmerksomhetskrevende og roper til stadighet: ME, ME, ME! FEEL ME! Han har lemmer av bly, stikkende tentakler som han nesten kveler en med fordi han er så glad for å ha funnet et sted å være, og ja, la meg si det like ut; han virker både bortskjemt og sjalu. Du vet, en sånn fyr man ikke ønsker å ha noe med å gjøre. Dessuten er han ingen drømmer, han simpelthen elsker kalde, harde fakta.

Disse to kjemper begge for å vinne min tillit, vinne meg over på deres side. Noen dager, som i dag, nærer jeg et glødende hat til begge to, det er når kranglingen deres blir alt for høylytt og det ikke er mulig å lukke ørene for den. Sånn, omtrent, har de holdt på i dag:

(Etter ca 4 timers søvn så den lille, spretne sitt snitt til å starte dagen med brask og bram:)

Liten, spretten fyr: – Hey, hey, heey! Velkommen til den første dagen i resten av ditt liv! Det er gløtt av blå himmel og tegner til å bli en finfin dag. Opp og stå, Sunshine!

Reality-dude: – Øy, jeg har nesten ikke sovet altså. Hold smella på deg og legg deg til å sove igjen! Det er alt for vondt og alt for tidlig å stå opp! Jeg orker ikke.

Liten, spretten fyr: – Men hey! Hvorfor denne sure tonen? Det er sommer, det er ungefri og du har hele dagen på deg til å gjøre baaare morsomme ting! Og du, husk at du kan hvis du vil.

Reality-dude: – Jeg har gjort “jeg kan hvis jeg vil” nå i tre uker, kanskje er det på tide å la meg få hvile noen dager? Eller så…

Liten, spretten fyr: – Hva med en liten svipp til Drøbak? Hyggelig kjøretur med kjæresten din og så tusle litt i gatene. Kanskje spise middag på en koselig resturant? Tenk det, du har aldri vært i Drøbak du.

Reality-dude: – Kjære deg, da må jeg først orke å gå i dusjen, forstår du vel, ellers takk for forslaget.

Liten, spretten fyr: – Men heey, vi blir hjemme, lar livet passere, helt greit for meg. *snurt* Du, hva med å male litt? Jaaa, la oss male, male, male! *ekstatisk*

Reality-dude: – Det ville vært veldig hyggelig det, men da må jeg først rydde pulten og så finne fram alle malesakene. Jeg orker ikke det i dag.

Liten, spretten fyr: – Du orker det du vil orke, tror jeg. Såh, kom deg i dusjen nå da, så kan vi ta en harrytur til Sverige! Jaa, handle litt sånt vi egentlig ikke trenger og bare kooose oss! Kan vi ikke det’a, kan vi ikke det? Pliiz, pliiz, pliiizzz?

Reality-dude: – Unnskyld for at jeg stadig må være den som legger en demper på festlighetene; jeg holdt nesten ikke ut på den en-times bilturen vi tok her om dagen, hva får deg til å tro at 5 timer i bil på en dag vil være ok?

Liten, spretten fyr: – Du kunne vel gjøre det bare for meg? Hva med en kombinert tur i distriktet og fototur? Jaaa, det var lurt, du har jo nesten ikke rørt kameraet ditt i år! Det gjør vi, det gjør vi!

Reality-dude: – Jeg orker ikke, hører du! Jeg orker ikke engang å gå til garasjen! Jeg har ikke armer til fotoapparatet for øyeblikket. Dessuten er lymfekjertlene så hovne at det gjør vondt å ha armene inntil kroppen eller ta på deodorant. Jeg orker ikke!

Liten, spretten fyr: – Nå vet jeg det! Du kan sette deg på toget og ta en tur til bestevenninna på Hamar! Tenk det du! Skravle, le og kose deg i et par dager. Jaaa!

Reality-dude: – Det hadde vært hyggeligere enn det meste, og ikke minst etterlengtet, men det hadde jo vært trivelig om jeg hadde orket å prate med henne da jeg kom fram eller?

Liten, spretten fyr: – Kan vi i det minste ta en liten kjøretur og kjøpe kaffe latte med irish cream? Vær så snill? Bare sånn at jeg får luftet meg litt? Hva? Hva? Hva?

Reality-dude: – Jeg tror ikke det i dag. Vær grei og la meg ta en dag eller to uten de store sprellene, så kan vi kanskje gjøre noe senere i uka. Vi må bare vente og se.

Liten, spretten fyr: – Vente og se, vente og se… Jeg er så lei av å vente og se! Blæh! Jeg vil gjøre noe NÅ! Noe sprelsk, noe gøy, noe livsbejaende! Sett meg fri! Du har aldri vært fullt såå kjedelig om sommeren før og jeg er ikke noe fornøyd med deg, bare så du vet det!

Reality-dude: Jeg er ikke så opptatt av hva du er fornøyd med, hvis du ikke har oppdaget det før nå. Du gjør som jeg ber deg om du. Mwuahahaha *ondskapsfull latter*

Liten, spretten fyr: – Det kan godt være du har rett i at jeg må gjøre som du sier, men vet du hva? Du kan aldri stoppe meg! Jeg skal være her og provosere deg helt til du finner et annet sted å slå deg ned. Vi vil ikke ha deg såh! *rekker tunge*

Selv om den lille, spretne fyren kan gjøre meg både frustrert og frynsete, er det ingen ting i forhold til hva den andre oppmerksomhetssyke kan. De går rett og slett ikke så godt overens de to. Likevel, den lille spretne er hjertebarnet. Fordi han er broren til Håp og Tro. Må han bli her for alltid.

3 viktige ord om livet

Vampyrforfatteren rir igjen

Vel, ikke rir akkurat, men skriver i hvert fall. Jeg rablet forleden om Eldstemann Vampyr som var tvunget til å bytte sin store drøm med en ny. Han hadde da skrevet sitt første kapittel i sin planlagte bok, og sannelig varte ikke inspirasjonen til et kapittel til:

 

“GÆRNINGEN – kapittel 2

Bestemor kaller han bare Gærningen. Når bestemor kommer inn i stua spiller jeg tv-spill. “Tobias” sier bestemor. “I kveld skal jeg lage de beste kakene.” “Yes!” sier Tobias. Kakene er gode og vi koser oss. Pappa kommer hjem nå klokken 9 og han dro klokken 7. Jeg våkner klokken 7 om morgenen. Jeg går ned til underetasjen og spiser frokost. Jeg legger igjen en lapp som det står “Jeg går til Harry og kommer tilbake kl. 5. Tobias” Harry våkner alltid tidlig. Han er våken når jeg kommer. Vi går en tur ut, og ser noe vi aldri har sett før. En dame blir slått ned og ranet. Og så forsvinner de i løse lufta. Vi går bort og hjelper damen opp. Vi går først til Politistasjonen, og etter det går vi til sykehuset.”

 

Jeg registrerer at hans kakemons-gen trer tydelig fram i teksten og humrer litt i skjegget over den siste setningen. Når man er langt unna alder for førerkort, ser nok verden omtrent sånn ut. Jeg har en smule medynk med denne stakkars overfalte fruen som må gå byen rundt for å få hjelp, men det tenker man selvfølgelig ikke på når man ikke har mulighet til å frakte henne med bil. Det er gøy å se barns tanker og fantasi på papir! 

Don’t bite the hand…

Hun hadde sparket av seg skoene da de startet bilturen. Nå satt hun og kjente de kalde gummifirkantene kile under de bare føttene og tenkte at sko om sommeren nesten var naturstridig og et hån mot sansene. Ellers tenkte hun ikke på stort. Det var mer enn nok å lytte til – de tre yre, sommerferierende småguttene i baksetet som ropte høyt hver gang en bil med deres bilmerke fór forbi, suset av den varme lufta som stanget mot vinduet og fant en liten sprekk, den monotone duren fra bilmotoren og støyen fra dekkenes uavbrutte rulling langs markblomstkledde veikanter. 5 par armer og like mange par bein i stadig bevegelse i det lille trykkammeret, sørget også for å ta plassen hvor tankene kunne ha vært.

I steden lot hun de halvtrøtte øynene gli over utsikten utenfor. Så Krøderen ligge blank og stor mellom fjellene. Små, koselige hus og gårder, noen lysebrune kuer som beitet på et brunt hogstfelt. Linerla som våget seg langt fram i veibanen for å snappe insekter til barna sine og sommerblomstene som nikket til henne med fargerike hoder i vinddraget fra bilene.

Øynene vendte seg mot de små gapatrostene i baksetet, så at alle hadde det bra, at beltene fremdeles var på og at det var bare smil under øyevippene. Hun kikket på rattet, på hendene som holdt og styrte rattet. Alltid følte hun seg trygg når det var hans hender hun så der. Trygg på at han alltid ville finne veien eller fikse den gamle bilen dersom den stoppet. Trygg på at han kunne ordne opp i alle vanskelige situasjoner de måtte møte underveis. Det var trygge hender. Blikket hennes hang fast ved dem – og igjen så hun at de var pene. Sterke, slanke, maskuline hender. Vakre var de. De gylne hårstråene på fingrenes innerste ledd mot den nesten bronsefargede huden under, den sarte rosafargen under de rettklipte neglene. Holdt han ikke ganske sexy på rattet også egentlig? Han holdt det varsomt på en måte, men likevel trygt. Ordene fra baksetet forsvant ut av ørene hennes, ble tåkedotter i det fjerne, det var bare henne og hendene. I andre situasjoner. I situasjoner hvor tre små ikke burde være tilstede, ikke engang i tankene. 

Et raskt jag av lyst steg fra underlivet til halsen. Hun svelget. Vendte øynene bort og ut. De følsomme fingertuppene. Den glatte huden. Det lyse, lange arret etter tykt glass på oversiden av håndbaken. Proporsjonene som var perfekte sammen. Hun likte dem både åpne og krevende. Å ja, hun visste hvor hendene hans hadde vært – og hun lengtet etter at de igjen skulle finne dit. 

One lost dream and one new

Eldstemann Vampyr er i sorg. Og litt i villrede. Den store drømmen hans var å oppleve Michael Jackson live. Nå har det kommet enkelte små hindringer i veien, han har mistet drømmen sin og et par desiliter med saltvann. For hva skal vel en vampyr gjøre når han står uten én stor drøm? For alle har vel “Den store drømmen” som de vil ha oppfylt – eller som de kanskje egentlig innerst inne håper ikke blir oppfylt, fordi den da vil bli borte for alltid.

Jo, så får man ransake sjela si og finne en ny. I dag tidlig gikk han iherdig igang med den nyfødte drømmen sin – han skal bli forfatter – han tygget på blyanten, skriblet litt og stirret framfor seg ut i lufta, sånn som store forfattere sikkert gjør. Første kapittel er allerede unnagjort og jeg har en mistanke om at vi kanskje må vente litt med resten. Denne vampyren har nemlig en tendens til å gå veldig hardt ut i starten og bli noget raskt angrepet av melkesyre i de første bakkene. La meg likevel gi dere kapittelet – i tilfelle han blir blant de virkelig store:

(For ordens skyld, han har akkurat avsluttet femte klasse og jeg har skrevet det nøyaktig slik det står på arket.)

GÆRNINGEN

Hjelp Hjelp! Hvordan skjedde dette? Da må vi lengere tilbake. VIL DERE?

Det var en gang for lenge siden. Jeg heter Tobias og har fire venner: Tipp, Bill, Harry og Fasstel. Harry er min beste venn. Faren til Tobias er stressa, han skal på møte. “Tobias!” brøler faren. “Husk å spise!” sier faren. “Bestemoren din kommer i kveld, jeg drar nå” sier faren. Vi bor i Fredrikstad i Norge og faren min jobber i Fredrikstad tiende og har masse penger. Faren min eier en Ferrari og det er han glad for. Moren min døde i en bilulykke, da jeg var 4 år og nå er jeg 14 år. Og så hørte jeg bestemor i døra. Når hun ser meg 17 mai i 17 mai toget fór hun bort til meg og klemmer meg i stykker. Men en ting skal hun ha, hun lager verdens beste kaker. En gang så hun en mann med finnlandshette utenfor vinduet sitt.

Ja, dette kan bli riktig spennende. Tross noe kort kapittel. Men det er nå gjerne sånn at mange bekker små, gjør en stor å, og alle drømmer som går i oppfyllelse har vært nyfødte en gang.

Jeg – en rotekopp?

For en halvtime siden ville jeg svart tvert nei på om jeg er en rotekopp. Jeg synes jeg holder rimelig god orden i sy-sakene. Det var altså før jeg leste en arvet utgave av Hjemmet og artikkelen “Førstehjelp for rotekopper”. Her fniste jeg litt for meg selv, for dette var jo egentlig ingen ting for meg, men jeg tenkte; la meg lese det for underholdningsverdiens skyld. I disse agurktider vil man jo aktiviseres av enkel moro.

I rubrikken “Er du handlegal?” ble dette spørsmålet stilt: “Hva er din unnskyldning for å beholde ting?” Hm, jeg en en gjemmer, det skal jeg innrømme, så her ble interessen noe skjerpet. Dersom man valgte tre eller flere av følgende utsagn, var man visst av typen som sparer på alt for mye. Yeah right, din besserwisser!:

• Den er så god som ny. Sjekk!
• Den er for god til å kastes. Sjekk!
• Den kan komme til nytte senere en gang. Sjekk!
• Den blir kanskje verdifull en dag. Sjekk!
• Noen kan komme til å trenge den. Sjekk!
• Jeg kan kanskje reparere den. Sjekk!
• Man skal ikke kaste noe. Njææ…

Da jeg i tillegg måtte krysse for disse to:

• Du gjør “fantastiske” funn på salg eller loppemarked.
• Du finner ting som andre har kastet.

Ja, da må jeg si at jeg ble skeptisk til hele artikkelen og nokså ergerlig over at den laget en stor revne i sommeridyllen min med sine smålige definisjoner. Hah, for tenk om jeg kaster noe som jeg vil komme til å angre på?! En form for samlermani liksom, pøh, nå skjønner jeg ikke hva de mener. Dessuten regner det. Alt på grunn av denne dumme artikkelen. Jeg boikotter Hjemmet.

Leirskoleminner

En gang i min søte ungdomstid, var vi på leirskole. Jeg mener å huske at det var i sjuende klasse, men det kan ha vært tidlig i åttende. Jeg husker at vi måtte møte opp på en annen ungdomsskole i byen, der bussen skulle gå fra, at jeg hadde glemt soveposen og at mamma måtte grisekjøre opp alle bakkene og hjem, for å hente den. Jeg husker at jeg den gangen var så sta at jeg og en klassekompis satt nesten sammenhengende i tre timer og stirret hverandre ergerlig i øynene, av den enkle grunn at vi ikke ville unne den andre å vinne den åh så viktige kampen. I dag kan de timene synes noe bortkastet, men i tenårene er det mange nødvendige kamper å kjempe.

For en stund siden kom Vampyrene hjem fra mormorbesøk og hadde med seg et postkort jeg sendte hjem fra den forblåste, norske kyst en gang på åtti-tallet:

“Hei, landkrabber!

Vi har det helt supert. Været kunne vel vært bedre, for det var fint på søndag-mandag, men etter det har det snødd & blåst. Maten er ikke den beste jeg har smakt, men vi er ikke her for å spise god mat. Hva er søvn? Det må jeg tenke over.”

Antagelig var jeg meget gjerrig smart allerede den gangen, for det er ikke porto på kortet, jeg kan altså ha vært så snartenkt at jeg la det i en konvolutt, så det skulle komme raskere fram. Eventuelt fikk de det i hånda da jeg kom hjem. Hvem tar vel med seg konvolutter og frimerker på leirskole egentlig? Vel, jeg, antar jeg.

Jeg biter meg merke i at jeg ikke skrev noe om røykinga, å bli ferska av den andre klassens lærer midt på natta – på hans hytteveranda – med lommelyktlys rett i fleisen, heftige diskusjoner med gutta i klassen som overså oss jentene og bare pratet med de fiiine jentene i den andre klassen. Jeg skrev visst heller ikke noe om verdens kuleste type med eyelinermarkerte øyne som lånte bort skinnjakka si, eller om kompisen hans som fikk tannkrem smurt under nesetippen eller om magemusklene som var støle av latterkramper. Jeg husker kanopadling, sur vind, båttur med alt for høye bølger – sånne som dunket setene nesten opp i halsen på en da båten kom opp av bølgedalen igjen – og varme skillingsboller på et lite bakeri. Den gamle sjøulken som drakk sin daglige Bloody Mary på puben vi ikke burde vært på og talte opp den tykke bunken med hundrelapper, har festet seg for alltid i hukommelsen.

I grunn gjemmer det seg mangt bak få linjer i et postkort.

Hva er søvn? Det tror jeg at jeg fremdeles må tenke over.

Varme vampyrer og motorsykler

Vampyrer liker seg i varmt vær. Mine vampyrer er intet unntak – bortsett fra når det nærmer seg sengetid og de skal henge seg etter føttene i køyesenga si. Drapert i hvite, gjennomhullete helsetepper svetter de seg inn i søvnen, selv med vinduet på vidt gap. Det sier seg selv at det kan gå rundt for noen og hver.

Sent i kveld hørte vi det tuslet oppe i annen etasje og at lyset på badet ble slått på. Etter en lang stund uten lyder ovenifra, gikk jeg opp for å høre om alt sto bra til, men badet var tomt. Imidlertid lå Minstemann Vampyr halvvåken i senga si med stjernelyset på og lurte på hvor lykkesteinen hans var. Jeg fant den til ham på stolen ved siden av senga, han fikk viklet løs den svette armen fra helseteppet og lukket hånda si rundt steinen. Det var søvntunge øyelokk, men smil om munnen, da jeg spurte om det var han som hadde vært på do;

   - Jeg vet ikke hvordan jeg klarte det, mamma, men jeg trodde jeg satt i sidevogna på en motorsykkel!

Riktignok kan det være trekkfullt i dette huset vinterstid, men jeg håper ikke det blåste motorsykkelfart på badet. Likevel er det jo godt å høre at toalettet er nokså komfortabelt for små rumper, selv når kroppen ikke vet om den sover eller er våken. Da jeg slukket lyset og gikk ned igjen, tenkte jeg at det var fint at han satt på do og drømte om sidevogner. Det ville nok ikke vært like artig å sitte i ei sidevogn og drømme om do.