Belønning

 

Det finnes dager da hjemmets fire vegger nærmest faller over meg med truende flater. Klemmer meg inn i et hjørne og griper meg rundt halsen med tørre tapetfingre. Får meg til å gispe etter luft. Det er på sånne dager jeg hiver meg rundt, snører sekken og stikker til skogs raskere enn min egen trege skygge.

Sånn som for et par dager siden i duskregnet. Jeg klorte meg opp den første lange bakken med mange puste nytepauser underveis; enslige blåbær på bladløse greiner, vakre edderkoppnett mettet med duggdråper, tåka som lå tungt i skogen nedenfor, gule bjørkeblader som klistret seg til brune, kjære gummistøvler. Natur er vakkert uansett vær!

Vel oppe fant jeg en tømmerstokk å sitte på. Pustet inn den våte lufta og gledet meg over at ingen andre så ut til å ha funnet veien til skogs akkurat den dagen. I sekken fant jeg termosen med te og på tømmerstokken fant jeg et passelig flatt sted til den lille koppen. Fra et fuktig matpapir kunne jeg kjenne alle de gode smakene fra to skiver grovbrød med gulost, som langsomt fikk lysere gule prikker etter regndråpene, og dermed smakte enda bedre. Stillhet. En fugl som sang like ved. To maure som marsjet i takt mot tua.

Da sjelen var full vendte jeg nesa hjemover og på vei ned fikk jeg belønningen for det fysiske strevet – gullgule kantareller lyste mot meg like ved stien og ville være med hjem til middag. Det er en god deal å bytte kjærlighet til naturen med kjærlighet fra naturen. Det skal man huske de dagene veggene står på plassen sin og ikke tvinger en ut også.

 

Sa Mor

 

På min siste tur til biblioteket fikk jeg hendene mine i en liten, merkelig bok i hylla for lyrikk. Den er skrevet av en Hal Sirowitz, men oversatt til norsk av Erlend Loe og utgitt på Cappelen i 1997. Originalen heter “Mother said” - “Sa Mor”.

Jeg vet ikke om jeg kan si det på annen måte enn at boka har bodd i meg siden. Vemmet meg, forundret meg, gjort meg usigelig trist på en gutts vegne, men samtidig faktisk fått meg til å dra på smilebåndet. Jeg tror jeg lar Erlend Loes egne ord på permen si det hele:

“Jeg kom over denne diktsamlingen ved en tilfeldighet i New York  1996, og fant raskt ut at den var for god til bare å bli lest av amerikanere. Sa Mor er noe av det mest tragikomiske jeg har lest. I begynnelsen lo jeg høyt og lenge av diktene. Men etter hvert har latteren satt seg mer og mer fast i halsen. Sirowitz beskriver en mor som overlesser sin sønn med de mest absurde formaninger. Hennes beskytterinstinkt har ingen grenser. Sa Mor er både morsom og dypt ubehagelig. Kjærlighet og omtanke er bra. Men det kan bli for mye.

Sirowitz ventet til foreldrene var døde med å gi ut denne diktsamlingen. Når man leser den forstår man hvorfor.”

 

Som leser kan man ane omtrent hvor gammel forfatteren var da han fikk de forskjellige formaningene, fra tidlig barndom til ungdom og voksen. Vel, det virker hverken som noen god oppvekst eller kjærlige familieforhold:

 

AVKUTTET ARM

Ikke stikk armen ut av vinduet,

sa Mor. En annen bil kan komme snikende

bakfra og kutte den av. Da blir faren

din nødt til å stoppe, legge den avkuttede

delen i bagasjerommet og kjøre deg til

sykehuset.

Det er ikke slik at du kan settes sammen

like enkelt som teleskopet ditt.

En doktor blir nødt til å sy armen på igjen.

Du vil ikke kunne gå med korte ermer.

Du vil ikke like at noen ser stingene.

 

BYTTE AV FORELDRE

Vi vet at du ikke liker oss,

sa Mor, & at du heller ville

hatt andre foreldre, f.eks. Goldbergs,

som bor på den andre siden av gaten. Du syns

vi er ondskapsfulle fordi vi tvinger deg til

å gå tidlig til sengs. Men hvis

en annen familie vil ha deg, vil vi være

glade for å bli kvitt deg.

Men etter noen dager, ville du få lyst til å komme tilbake.

Ingen er som dine egne foreldre. Og du er ikke

akkurat et varp selv. Du rer ikke opp sengen din.

Du skitner til hele huset. Men jeg er

en for snill person til å fortelle naboene

hva som er galt med deg. Jeg sier det bare til deg.

Innimellom får vi vite litt om hans søken etter kjærlighet, både hos samme og motsatt kjønn, og hans flukt til rus. Ingen av delene er vanskelig å forstå i grunn.

 

Det er heller ikke vanskelig å tenke seg at forholdet mellom mor og sønn forble vrient jo eldre de ble begge to. Hun virker (fremdeles) bitter og lite fornøyd med sin sønn:

 

HUNDEHJERNE

Bare fordi hunden min hopper opp og kysser deg

hver gang du kommer hit, sa hun, så betyr ikke det at

hun vet hva hun gjør.

Hun har antagelig lært det av meg,

hun har sett meg kysse deg & tror at

det er det riktige å gjøre, men hun så meg

gjøre det før jeg visste at

du var en tosk & hun klarer ikke å oppfatte forskjellen.

 

I 1998 kom oppfølgeren ut på norsk, med det nesten selvfølgelige navnet “Sa terapeuten min”. Her finner vi også igjen noen av morens formaninger, krydret med terapeutens tolkning av hans problemer og hans vanskeligheter med å finne kjærlighet.

Både som mor og menneske får man seg noen tankevekkere i disse bøkene, og jeg vil helt sikkert tenke meg om både en og to ganger før jeg kommer med egne formaninger heretter. 

 

Erlend Loe finner du også på Twitter, som @erlendloe

Hverdagsskildring

 

Jeg sitter i lav augustsol. Alene. Alene, ja, men ikke ensom. Jeg er aldri ensom. Underlig nok. Det er som om det bor mange inni meg. Ressurser og tanker som trives i bare mitt selskap. Det gjør meg trygg.

Hos naboen har datteren bursdag. Jeg hører gjester som kommer og jeg hører “gratulerer med dagen”. Hun er over nei-så-stor-du-har-blitt-alderen og jeg kan høre henne skryte uhemmet av de nye skoene sine. Det er godt å være i nærheten av et selskap og likevel være nok i seg selv. Det kryper en sukkermaur på hellene og jeg flytter beina for å gi den fritt leide. Føttene som er i sønnens lyseblå, halvveis ødelagte crocs. Selv uten barna er jeg ikke-ensom. Stø nok til å stå i høststormene og enda være meg. Ja, jeg er kommet dit. Og setter pris på det. Sånn som man kan sette pris på de små og usynlige tingene nesten før de nevnes ved navn. De tingene som vi bare aner er i livet, rundt en sving eller over en bakketopp. Ventende. Kanskje sukkende. Men ventende. Alltid. For de tingene vet at alle veier fører til Rom, men at noen av dem er omveier. Steinete småstier kanskje med prestekrager og soleiehov i veikanten. Og vakre røde strå i oransje kveldssol. Eller isdekt og glatt om våren. Men ventende på akkurat deg. Når du kommer forbi klenger den seg til beina dine og kryper inn i sjelen din som et varmt og mykt ullteppe. Og da vet du det; at du kan klare hva som helst som måtte komme din vei. For sånn er loven. Og livet. Det usynlige livet. I aller høyeste grad.

Nå er det noen som klipper gresset like i nærheten her. Da husker jeg andre auguster, koppestell på nyklipt plen og nakne, skitne føtter. Og en nabo som smugkikket på meg gjennom vinduet. Kanskje har jeg alltid virket trygg på utsiden?

Eksistensiell vampyrblåbærtur

Når sommeren er på hell er det tid for årets blåbærsanking. Den slags tar vi på alvor her i huset. For blåbær er både sunt og godt, og ikke minst så er det en av de absolutt koseligste skogsturene vi tar i løpet av året. Vi har hvert vårt gamle melkespann som det ringler så fint i når bærene triller nedi og som knirker koselig med hanken når vi går. De gamle spannene er obligatoriske.

Det er når man sitter på hver sin tue i den rødgrønne lyngen og hører det suser i tretoppene, ja, det er da man får ro til å tenke store tanker, lete etter sammenhenger og lufte ideer. Sånn er det med tre små vampyrer på blåbærtur:

- Mamma, her var det jammen mye bær! Men hvem er det som har skapt blåbærene? Minstemann Vampyr kikker opp fra tua si med lilla blåbærsaft rundt hele truten, helt opp til nesa.

- Tja, det er jo mange som mener Jorda og naturen er skapt av Gud da.

- Da har han jammen vært flink, synes jeg, som har skapt så mange!

Ja, det man vel ikke si seg uenig i – uansett hvem som har sørget for god avling i år. Ringlingen fortsetter i spannene og sannelig ringler det ikke litt i magen på en av dem også. Bonusvampyren er forsiktig og vil ikke spise noen av bærene sine, likevel har han vært oppi ansiktet med en lilla finger og har en dertilfarget strek høyt oppe på kinnet. Jeg tror unger er ekstra søte på blåbærtur.

- Mamma, tror du at blåbærene kan tenke?

- Hm, det var et godt spørsmål. Hva tror du da?

- Ja, jeg tror de kan tenke. Men hva tenker de når vi plukker dem da?

- Da tror jeg de tenker sånne ting som: “Åh, plukk meg, plukk meg!” “Se så fin jeg er!” “Åh, tenk å få være med deg hjem og bli syltetøy på pannekakene dine!” Eller: “Åh, jeg vil gjerne bli med deg hjem og lande i gode muffins!” “Spis meg med melk og sukker på!” Sånne ting ville i hvert fall jeg tenkt om jeg var et blåbær.

- Ja, det tror jeg også at de tenker.

Igjen ble det stille mellom tuene. Eldstemann Vampyr hadde satt seg rett ned på den grønne shortsebaken i lyngen og jeg tenkte med gru på hvordan han kom til å se ut med tyfusbuksebak. Fra Bonusvampyrtuen hørte jeg et stille:

– Ja, jammen har Gud vært flink med blåbærene…

Vampyren med tyfusbak hadde vært ganske stille til nå, men nå ville han (antagelig etter å ha grunnet en stund på temaet) si seg litt uenig:

- Det er ikke Gud som har skapt blåbærene! De har spredd seg hit og vokser på grunn av sola.

Hva, nei dette kunne ikke Bonusvampyren like:

-  Det er Gud som har skapt dem. Og Jesus! For det er nemlig det samme og Jesus hersker over Gud.

- Næijk, det er ikke samme person da. Og dessuten hersker ikke Jesus over Gud, det er omvendt!

- Det var det jeg mente da!

Her måtte den allvitende mor gripe inn og si at det er jo egentlig det samme hvem som har skapt dem eller hvorfor, det viktigste er er jo at alle disse fine bærene er her så vi kan plukke dem med oss hjem og lage noe godt av dem. Det var alle enige i. Tilsynelatende. I hvert fall fikk jeg med meg tre slitne vampyrer hjem, med lilla fingre, bukser og fjes, og fire liter runde, fine, og blå bær. Vel, samt noen villbringebær og markjordbær. Det resulterte i godt syltetøy, pannekaker og saftige muffins.

Dessuten oppdaget jeg ikke den beste bonusen før dagen etter – nemlig sju tyttebærrøde og hissige myggstikk på en horisontal linje under kneet. Den virkelig bonusen vekker meg en times tid etter jeg har sovnet hver natt. Jeg tror myggen har sprøytet inn tidsinnstilte klødråper. Som en slags hevn for våre tråkk i deres territorium. Men vi vant – vi fikk blåbærene! Hah!

Grønt – for vårtegn

Dette er en fortsettelse av “Gult – for høysommer”:

Da han lå i brisken etter låvedansens virvlende spring i den irrgrønne vårkvelden, ville hjertet hans ikke slutte å banke ham i halsen. Kroppen kjentes som om den akkurat var født – sprell levende i hvert eneste pulsslag, han syntes han kjente hver fiber i det grove teppet og hver eneste lille celle vibrere i den harde kroppen. Aldri hadde han holdt ei mer vever jente i armene. Aldri hadde han vært lykkeligere. Aldri hadde han sett mer skinnende gull enn han hadde gjort i flettekransen hennes den kvelden. Aldri hadde han hatt det vondere. Til tross for at de blå øynene hennes hadde fortalt at hun kjente det samme, visste han at det bare var i fantasien hun kunne være hans. Han ville aldri bli godtatt som friersvenn på Lien. Det ville aldri skje. Det visste de vel, begge. Det var bare hjertene deres som enda ikke hadde forstått at han ikke dugde til henne. At skjebnen ville det sånn at i livene deres skulle han være henne underlegen og ikke være nok mann til å kunne ta vare på henne. Å ja, skjebnen tar mange uventede krumspring. Selv i bygda her. Der lå han på brisken, pulserende av liv, og visste ikke.

Men det var andre som visste. Noen hadde sett det noen ikke ville at andre skulle se. Det ingen burde sett. Det ingen burde gjort. Det var Torbjørn fra Nedre Vollen som hentet Ragnhild inne i hjørnet der alle jentene sto med armen huket i venninnas, og fortalte fnisende om gutten de hadde danset mest med. Ragnhild Lien med flettekransen og de danseblussende kinnene hadde sett sin kavaler for kvelden forlate låven hoppende, ja nærmest springende ned låvebrua, og var varm i hele seg. Selvfølgelig ville hun følge med Torbjørn, som hadde drukket litt mer sterkt enn han burde, og hjelpe med søya som hadde satt seg fast i ura bak låven. Hjertet hennes blødde for dyr som led ondt.

Det var først da søya ikke fantes at ufarlige Torbjørn fra Nedre Vollen ikke lenger var ufarlig. Og gjorde det ingen burde gjort. Som erstattet varmen inni henne med en isende kulde og gjorde at hun resten av livet ikke engang orket å høre om dyr som led ondt. Skjebnen ville det sånn at noen måtte rundt hjørnet og løfte litt på stakken i det vårgrønne graset etter kveldens traktering, og noen så det de ikke burde sett.

Da bygdetrollet mange uker senere strøk forbi døra hans som om det skulle hatt den onde sjøl i hælene, tok tankene hans til å løpe etter. Selv grep han lua si og forlot stua med kjevemusklene utenpå huden og støvler som sparket stein baketter den veien trollet forsvant.

På Nedre Vollen var det stille da han kom. De var samlet til non i nystova han Torbjørn hadde latt bygge etter overtagelsen. Den ubedte gjesten tok riktig nok hatten av før han reiste den nyvunne gardseieren opp etter den åklekledde tømmerveggen og spiddet ham med de blågrå øynene som lignet nattsvarte skogstjern i hardt uvær. Intet ord ble vekslet i stua, men tilbake lå en en gardseier, som for et kort øyeblikk siden var en kry kar, med brukket nese og sin mors velbrukte neseklut mot det bleke ansiktet. Aldri ble det pratet om. Aldri mer.

På vei opp bakkene til Lien kjente han ingen ting. Annet enn hjertet som ville beine veien ut av brystkassa hans. Det våte graset slikket ham oppover buksebeina og gjorde støvelsnutene hans fuktige. Å gå veien fikk han gjøre i andre ærender, nå tok han raskeste tråkk over Embrikslåtta.

Den knyttede neven hans traff døra hardere enn han hadde tenkt. Sekundene var lange, kalde vinternetter, støvlene hans fortsatte å gå. I raske ringer på graset. Sparket grus fra den flate steinhella til langt ut på tunet. Av seg selv fant handa hans veien til dørklinka og dyttet døra opp. I vindfanget sto han ansikt til ansikt med de vidt oppsperrede øynene til Arne, før han raskt albuet seg inn døra til kjøkkenet og fant veien inn til de vinduene han hadde sett det lyse hjemmekoselig i da han sto utenfor. Nok en dør ville holde ham ute, den var lettere enn han hadde trodd og gjorde entreen hans mer voldsom enn han hadde ment da han brått skjøv den opp.

Det ble en plutselig stillhet i rommet. Åndeløst stille. Han så bare Lien sjøl, store karen, med et vantro uttrykk i ansiktet, før han hardt sa ordene han ikke engang hadde tenkt; – Ungen er min og du skal ikke la ho Ragnhild, eneste datter di, giftes med en kjøter! Igjen levde den allerede såre neven hans sitt eget liv og traff bordplata med en kraft han ikke visste han eide. I det samme søkte blikket hans Ragnhild og sinnet var ute på enga i det samme – det lange håret hang livløst nedover skuldrene på henne, det glitrende gullet var borte og i de gnistrende blå øynene var det ikke lenger noen hjemme. Kinnene som hadde vært hete av dans og latter noen uker tilbake, var nå hovne og blanke av salte tårer. I det han kjente stikket i hjertet forsto han at han ikke hadde noe å gjøre i den fremmede stua der alle drømmene hans satt.

Men i noens hjerte tittet en liten vårgrønn spire fram fra den kalde breen. Grønt som bare håp kan være. Skjørt blafrende. Som en liten sommerfuglvinge i en mors liv.

Han var ute i det knehøye graset før han visste at han hadde gått. Snudd ryggen til egen latterlig oppførsel. Til alt hjertet hans hadde narret ham til å drømme om både i dagslys og under den klare månen. Nå var han tom og eide ikke engang krefter til å angre eller skamme seg over blodflekkene på skjorta. Ikke før handa lå på skulderen hans, skjønte han at noen hadde løpt etter ham. Bak ham sto moren til Ragnhild; – Vi vil gjerne at du blir med tilbake. De tenkte kanskje han hadde et spørsmål å stille han far. Om han ville bli med? Hun smilte usikkert mot ham, tok rundt albuen hans og trakk forsiktig mot gården.

Og grønt var håpet.

Da han igjen sto i dagligstua på Lien, rant det smeltevann fra breen i blå øyne nedover bleke kinn som var stramme av tretthet. Hjertet hans var nær ved å sprenges av vond verk og følelser som var alt for store i en menneskekropp. Denne gangen bukket han for Lien. Var tilbake i seg selv. Røslige mannenever i håndtrykk. Respekt mot respekt. Nå sa han ord han hadde tenkt på. Øvd på inni seg. Ord han hadde formet med munnen i lydløse bevegelser i nattemørket på brisken. Og da Lien selv ga sin velsignelse hadde håpet aldri vært grønnere. Blafrende som grønne, små sommerfuglvinger i en mors kokong og enda grønnere enn de første museørene på bjørka, de første spede tegnene på liv. Ja, en skal nære håpet. For den dagen kan komme raskere enn du aner, at det en håper mest på går i oppfyllelse.