Videre, videre!

Jeg visste det allerede da jeg så deg komme slentrende over plenen mot meg. Den svarte reima hang nonchalant over skulderen, og bak dasket sekken mot ryggen din. Som en liten og lystig koala med armene forover. Det var som om den ville si: ”Se på oss! Vi danser og du får ikke være med!” Jeg ventet nesten å se den rekke tunge for å underbygge de usagte ordene. Jeg flyttet blikket til skotuppene mine. Ville ikke være den som sto og fulgte deg med blikket til du kom fram. Ville overse det pinlige faktum at det alltid var jeg som sto og ventet på deg. Alltid først ute. Alltid ivrigst. De var røde med hvite prikker. Et blad fra en prestekrage hadde festet seg på den ene skoen og ødela min begynnende prikk-til-prikk. I et halvhjertet forsøk på å virke opptatt og uinteressert uten å være pertentlig, bøyde jeg meg for å føyse den av. Skulderveska traff meg som en ydmykende ørefik da den kom seilende gjennom lufta, drevet av den idiotiske loven om tyngdekraft og den etterfølgende loven om at når alt blodet strømmer til hodet, blir man rød som en moden cherrytomat. Det hele var spolert. Min tanke om å en gang kunne vente på deg like nonchalant freidig som du, var blåst til himmels på den korte tiden en veske reiste fra skulder til ansikt. Jeg så sandalene dine nærme seg, de brune tærne dine som elsket å gå barbeint i gresset, jeg så sømmene på den myke bomullsbuksa di og visste at jeg måtte reise meg. For deg. Som en undersått reiser seg for sin konge. Måtte reise meg, dra håret bakover igjen og svelge rødt mange ganger for at det skulle forsvinne. Først da kunne jeg se deg inn i øynene. De fine øynene. Der var alltid sjelens latter i små spalter av lys. Koalaen hang stille på ryggen din. Festen var over for den også. Hah! Jeg holdt meg for god til å si at den som ler sist ler best, utenat jeg egentlig trenger å være stolt av det, jeg har enda ikke møtt en intelligent ryggsekk.

”Du…” sa du.

”Nei, jeg tror jeg må gå nå,” svarte jeg. ”Du vet, nå har jeg allerede ventet en stund. Jeg skal på jobb klokka tre.”

Ordene mine ble kalde, så avvisende, enda jeg hadde et par andre ord der inne som gjerne ville ut: Sløssan så deilig du er! Du er råsexy i den trøya! Legg meg ned på bakken her, på gresset, og jeg vil gi deg adgangskort til mine hulrom på flekken!

Men nå var alt ødelagt. Jeg hadde tydeligvis mistet evnen til å si noe durabelig rett eller feil. Her gjaldt det bare å komme seg raskest mulig bort. Slippe å se ham mer. Slippe ydmykelsen når han fortsatte setningen sin: ”Du… du er alt for rar for meg, vi passer ikke sammen.” Jeg visste at han ville komme med det. Jeg hadde tross alt ventet en stund!

Da jeg allerede hadde snudd ryggen til ham og lå på svai ved et kastanjetre i full blomst, hørte jeg ham rope noe jeg ikke kunne skjelne gjennom hendene som lå stramt over ørene:

”Du… kunne du tenke deg å være med meg ned til sørlandet til helga, til mor og far?

Da jeg slapp opp igjen var det stille rundt meg. Bare de prikkete skoene og en liten hund som løftet beinet mot en stamme for å fortelle at ”Kilroy was here.” Ja, jeg visste det med en gang jeg så det, jeg var for rar for deg.

Å ikke vente forgjeves

Har du lekt med druer før? Jeg tenker ikke på da vi var mindre og stappet to druer inn i hvert kinn, eller bak over- og underleppa for å kunne se ut rarest mulig. Jeg mener nå, nå som du er blitt voksen og kjenner sansene dine bedre. Kan du tenke deg en sofa av god avslapningskvalitet, myke puter og god plass til to? En hvit, musserende til avkjøling og to kropper i dusjen til overoppheting. Etterpå å være ledig kledd, den første tyngden midt på kroppen har begynt å melde seg, tyngden som gjør at man smiler bredere, litt hemmelighetsfullt og kanskje kikker hun på deg under lave øyevipper, småskrått og småskjelmsk med morskap. Stemningen er lett og atmosfæren er tung av økt puls. Nå kan du leke med druene. Kjøleskapskalde, duggfriske, grønne og stenfrie druer, søte som ei sommerjente med fletter eller duften av nyslått gress i enga. Druene kan du trille over yppige kvinnebryst, ankre opp i halsgropa eller navlen, ja, kanskje triller den videre nedover til Bermudatriangelet der den møter hemmeligheter som aldri kan fortelles. Jeg vet at druene også kan holdes på klasen en centimeter eller to over munnen hennes. La de hete leppene nappe etter ovalene, sirkle tungen sin rundt dem og nyte den plutselige gleden da hun får den i munnen. Druen. Hva om du selv putter en drue i munnen, ombestemmer deg og bruker tungen og leppene dine til å gi den til henne. Forsiktig. Ingen raske bevegelser, men la henne endelig forstå at du har all verdens tid og at du ikke har noen problemer med å holde tilbake. Kvinner liker å vente. På noe godt.

Oppskrifter - en utfordring

Den søte og aldri for grønne Tante Grønn har utfordret meg til å dele oppskrift(er). Det var litt vrient faktisk, for jeg er en sjelden bruker av skriftlige veiledninger når jeg lager mat. Dessuten har jeg vanskelig for å følge klokka og kokkelerer helst etter prinsippet ”Njæ, nå tror jeg det nærmer seg ferdig.” Dette kan selvfølgelig bety at jeg ikke egner på kjøkkenet og at jeg er ei elendig kokke, eller at jeg er overlegent superbra og derfor ikke trenger oppskriftene. Nuhvel…

La meg presentere en av de feteste og deiligste oppskriftene jeg har. Den er yummi både til lunsj, middag og kvelds, og inneholder noen av mine absolutte smaksfavoritter:


KANTARELLPAI


Paideig:

50 g romtemperert smør
4 dl hvetemel
1 ½ dl melk
2 ts bakepulver

Stapp ingrediensene i en food processor eller elt sammen for hånd. Kjevle ut til en rund leiv. Smør en springform på 26 cm i diameter og kle den med deigen. (Jeg legger gjerne bakepapir i bunnen, slik at den lett lar seg løfte over på annet fat ved servering.) Trykk deigen godt oppover kantene, prikk med gaffel og sett formen kaldt mens du lager fyllet.


Fyll:

½ kg karbonadedeig
2 løk
2 hvitløksfedd
½ liter kantarell eller annen fersk sopp
3 ss smør
1 ts salt
½ ts pepper

Skrell løken og skjær den i skiver. Finhakk hvitløksfeddene. Stek løk og hvitløk mykt og blankt i litt smør. Det skal ikke bli brunt. Ta ut løken og brun karbonadedeigen. Krydre med salt og pepper. Stek sopp. Fordel løk, karbonadedeig og sopp lagvis i paiformen.


Topping:

3 dl crème fraîche
4 ss majones
4 dl gulost

Bland sammen ingrediensene og hell over fyllet.

Paien stekes midt i ovnen ved 200 grader i ca 30 minutter.

Serverer du den med hvitløksbaguetter og salat vil du bli elsket i all framtid. Beklager at teksten ikke er fotoillustrert, som matblogging seg hør og bør, men retten passet dårlig inn med dagens skoleavslutning (i regnvær).

Nåh, jeg tenker du har lyst på en liten godbit til kaffen etterpå også, ikke sant? Som om du ikke skulle være overmett og kvalm allerede. Jeg byr deg på:


NOUGATSNITTER

400 g nougat
25 g hasselnøtter
25 g valnøtter
50 g sjokolade

Smelt nougaten forsiktig i vannbad. Vend inn hakkede nøtter og sjokolade. (Ett av nøtteslagene kan med fordel byttes ut med pistasjenøtter, min anbefaling.) Fordel massen i en form på ca 15 x 15 cm fôret med aluminiumsfolie, og sett den i kjøleskapet i minst 3 timer. Rett før servering skjæres nougaten i biter og legges på fat.

Velbekomme, nå kan du endelig få lov å velte deg over på sofaen!

Utfordringer skal som kjent sendes videre og Frk Plosiv er vel ei jente med nese for nye sådanne? Ikke minst for at jeg er nysgjerrig på om du kommer med en god oppskrift med innhold av sjokolade…

Forresten, maisplantene mine har nådd 62 centimeter på strømpelesten.

Ta meg ut av tiden

Ærlighet er en dyd, sies det. Min kjære ville vært enig med meg i at jeg ikke alltid har behersket akkurat den kunsten. Det betyr ikke at jeg ikke egentlig mener å være det. Av og til dukker det liksom opp hindringer og vrir ordene feil i det de forsvinner ut av munnen. Whops! Etterpå føles det ydmykende og rart å forandre på noe som allerede er sagt. Likevel har jeg et underlig og stort behov for å være ærlig. Mest med meg selv. La meg si det mens jeg tør: Jeg er en egoist. Ja, du hørte riktig – jeg er en egoist! Noen dager er ordet som fløteis i munnen. Andre dager er det som å sleike på piggtråd. Det er rart hvordan ett enkelt ord kan være så fulladet av negativitet. Er det egentlig galt å være egoist?

Årsaken til dagens hjertesukk er egentlig bare en følelse. En vag, udefinerbar følelse. Den er borte i vinterhalvåret når kroppens fysiske begrensninger går fra svært få til svært mange. Da har jeg mer enn nok med å eksistere, være glad for at nok en dag er forbi og våren nærmer seg igjen. Problemet dukker først opp med varmen og løvetannen. Det kjennes ut som om jeg er ei flue stanger mot et flekkete utedovindu, på’n igjen og på’n igjen. ”Huh, det er jo lys her, det skal gå an å komme ut denne veien, jeg prøver igjen. Huh, det er jo lys her, det skal gå an å komme ut denne veien…” Hva er det jeg vil? Hva er følelsen jeg kjenner – sult, tørst, begjær, savn? Når du har oppsøkt den eller det du eventuelt måtte savne, drukket deg utørst, pult nok til å stagge begjæret en god stund, utvidet magesekken med alskens herligheter og følelsen fremdeles er der, hva fillern gjør man?

Hvis det bare var meg, hvis ungene var store og underskuddskronene hadde formert seg i kaninfart på kontoen, hadde jeg reist til India. Hoppet i sandalene, viklet meg inn i noe sari-lignende, hengt fotoapparatet rundt halsen, klemt notatblokka under armen, og kastet meg ut i eventyret. Der skulle jeg funnet en ashram med en snill, men disiplinert og opplyst guru, som skulle frigjort sjelen min, sendt den ut i verdensrommet og inn i meg selv etter svar på de virkelig store, universelle spørsmålene: Hvordan finne den store kjærligheten til seg selv? Hvorfor produseres underlivssåpe med duft av jordbærmilkshake? Hvordan leve i harmoni med føttene på jorda og hodet i himmelen? Slutter hårene på leggene å vokse når man bare blir åndelig nok? Ja, du vet, alle disse store spørsmålene. I ashramen skulle jeg jobbet for føden, stått opp før soloppgang og arbeidet for føden, jeg skulle sittet i timelange kontemplasjoner, hummet på nye mantraer og latt hele verden seile sin egen sjø. Ja. Kanskje hadde jeg aldri kommet tilbake igjen heller.

Another missing link

Neandertaleren
møter
metroseksuell
Klubbing
ble til
Clubbing
Rue
hårete
never
ble
manikyrerte
lytefrie
applehender
Stammehøvdingen
ble redusert
underdanig
usynlig

Hvor i historien
ble det av
denne
missing link
Og hvor
ble det av
M
i
mann

Tullingen og jeg

Da jeg var liten hadde jeg en egen hang til å lese og høre på voksensaker. Etter at jeg hadde stavet meg igjennom André Bjerkes ”Morovers” gikk jeg rett over på Morgan Kane og legeromaner. Bestemor hadde en bok om samliv (illustrert sådan) som hun gjemte da jeg kom på besøk. Jo mindre barnevennlig, jo mer besatt var jeg. Likedan var det med mammas gamle kassett ”Frem fra glemselen”. Jeg spilte den om og om igjen, grein så snørr og tårer rant hver eneste gang, den fungerte også fint som barnevakt fordi jeg satt helt stille til noen slo av.

Det var særlig sangene En drankers hytte, Burobengen, Ved Idas grav, I en sal på hospitalet og Fant-Sonja som fascinerte meg, men den plagede Tullingen og jeg, vi ble nærmest bestevenner og hjertet mitt blødde for ham.

Jeg skulle så gjerne sagt at denne sangen over hodet ikke lenger er aktuell. At ”nu går alt så meget bedre”. At menneskene har utviklet seg masse på de viktige områdene siden den ble skrevet. Jeg skulle gjerne sagt at det er helt unødvendig å opprette Mobbebloggen eller skrive Den store mobbeboka, men dessverre er det tvert i mot. Likevel, det er fine ting som skjer – folk er i ferd med å ta bladet fra munnen og fortelle om sine vonde opplevelser – kanskje kan det være til hjelp for neste generasjon som er på hver side av mobbingen og for lærere og andre voksne som har et utstrakt ansvar for å ta tak i det som skjer.


TULLINGEN

Hvor skogstien bøyer mot elvebakken ned
der lå en liten stue i aftensolens fred.
De siste stråler spiller på dens tjærebrune vegg,
inn av vinduet dufter det av bjerk og av hegg.

Der har sorg savn hatt så mangt et alvorstak,
men aldri er det kjempet så hårdt som i dag.
Den onde barnefarsott kom fra byen også dit,
nu strider deres kjære gutt den siste store strid.

Det var en liten klosset og underlig en
så ærlig og trofast og så puslet og sen,
blant guttene i skolen var han alle til narr
dess mer han vokste hjertet fast hos mor og hos far.

I lekser og lek bar det like galt av sted,
og alltid lød det Tullingen kan ikke være med,
og Tullingen sto stille og tenkte på mor
og gjemte i sitt hjerte de grusomme ord.

De visste jo ikke de tankeløse små
hvor brennende og dype sår et sådant ord kan få.
De så ei hvor han lengtet å komme dem nær
å få sin del i barnets lek hvor de var ham kjær.

Akk, for hans siste tanke de sto i flokk og rad
og de var i hans sinn da han den siste bønn ba.
Med møye og smerte han hvisket det frem
gud, la den onde sykdom ikke komme til dem.

Nu bøyer mor seg over sin lette, bleke gutt
hun kysser han ennu en gang for snart så er det slutt.
Men gruer du da ikke for dødens mørke port?
Å neida, mor, 'en to-tre tak, så er det verste gjort.
Nu er det også over - et smil på leppen ler,
nu slipper de å kalle meg for Tullingen mer...


Dersom du ikke har tid til å høre på Tullingen akkurat nå, så anbefaler jeg deg å ta turen innom igjen og klikken på lenken.

Stien te verdens ende

Vi syns vi kunne se te verdens ende
og visste åssen åra ville bli
da livet plut’slig svinga av fra veien
og tok en kronglete og ulendt sti.
Der stengte fjellet steilt på alle kantær.
Da sa du stille: ”Vi kan klatre vi.”
Vi følte kronglesti’n langs bratte stupet.
Og ingen av oss torde se i djupet.

Nå har vi føllt den bratte, trange stien
med stup på si’ene i mange år.
Det kan nok hende vi misunner andre
den strake landeveien der de går.
Det ser så lett ut, men en veit jo aldri,
og kronglestien har blitt veldig vår.
Det var den sti’n vi fikk, det hjælper ikke
å følge andres jevne vei med blikket.

Og vi har lært å ikke sture over
den rette veiens rike blomsterflor.
For det gror blomster også langs med sti’n vår,
og gleden over dem er like stor.
Ja, kanskje større, for de er så sjeldne,
en må se nøye for å se de gror.
De ligger ofte skjult blant vissne bla’er,
men duftær ekstra sterkt på fine da’er.

La gå at det kan komma vonde ti’er
da sti’n vår kjennas vanskelig og bratt.
Men den har lært oss at det vokser blomster
på både slåpetorn og nypekratt.
Og ingen ting i verden er så vakkert
som nyperoser i ei St. Hans natt.
Og når vi sitter sammen kan vi kjenne
at også vår sti når te verdens ende.

Margaret Skjelbred

Hudløs sommerkveld

Jeg satt i min egen verden, som jeg for øvrig ofte gjør. På verandaen. Øynene hvilte på kveldsblått hav og fulgte de små skvulpene der de glattet over sanda for å skjule spor. Det var stille. Bortsett fra stemmene fra noen ungdommer som passerte på vei til byen, var det helt stille. Håret leet seg litt i vinden, kilte de bare skuldrene mine på huden som var blitt kald etter dagens solstråler. Jeg dro pleddet oppunder armene. Nøt å sitte alene. Ikke ensom. Men alene. Være. Ikke tenke på at kveldstimene gikk over i natt. Uforpliktende. Det knirket i kurvstolen under meg da jeg på ny rakk hånden ut etter rødvinsglasset. Av det andre var kinnene mine blitt varmkysset fra innsiden, kroppen avslappet og tankene fritt lekende over relasjoner og grunnleggende menneskemystikk. Tidvis var de bare stille. Observerende og sugende. Det krever åpne sanser å ta fløyelskvelder helt inn i sjelen.

Det var lenge siden takene rundt meg var blitt forlatt av de lange solstrålene og pakket inn i blågrå skumring. De første morgentimene ble varslet av fargeforandringen i pipehatt-tunellene, det var lysere nå. Snart ville stillheten begynne å bevege seg igjen. Kaste meg inn igjen i Nå. Tankene stoppet brått. Jeg vred hodet for å høre hvor lyden kom fra – et sted satt det noen og spilte på en saksofon! Et sted var noen andre også oppe og nøt natten, og sendte følsomme toner med lufttrekket bort til meg. Det var vakkert. Uvirkelig.

Og traff sjelen min på en måte jeg ikke trodde var mulig. Til tonene jeg gjenkjente som Garbareks ”Where the rivers meet” falt skjelettet ut av den gode følelsen å sitte alene. En hul brottsjø av lengsel fylte mellomgulvet og tvang meg til å ta et par raske åndedrag – gud, som jeg savnet hendene dine! Alle nettene vi satt på denne verandaen, sammen, varmen fra kroppen din der armen lå rundt skuldrene mine, den faste hånda di strykende over sommerbrun hud, lukta av sommerkveld i de lune hårene på brystkassa di. Smaken av vin når tunga di søkte min, bløtt kjærtegnet den med elektriske støt som forplantet seg til underlivet på sekundet. Følelsen av hardheten din pressende mot buksestoff og håndflata mi, senere glatt og myk i sin hardhet, brennende fuktig mot leppene mine. Jeg lengtet sultent tilbake til de timelange møtene med pirrende lek. Sansing. Tilstedeværelse og frihet. Jeg lengtet tilbake til deg.

Det var blitt stille. Saksofonisten hadde sikkert funnet roen og senga. Jeg var igjen alene i natten. Ikke ensom. Du vil alltid være med meg i minnene av gylne og blå saks-toner. Du og evnen din til å være hudløs.


Spotify-lenke til "Where the rivers meet"

YouTube-lenke til "Where the rivers meet"

Minstemann Vampyrs kjærlighetsliv

Dere er så vidt kjent med Minstemann Vampyrs jentebedåring fra tidligere. Jeg trodde det skulle avta litt og at det bare var den første spenningen ved skolestart og nye ansikter som gjorde utslaget. Det viser seg imidlertid at Minstemann Vampyr fremdeles er svært så populær hos det motsatte kjønn, og omvendt.

Da jeg kom for å hente vampyren på skolen sist, kom han stormende ut av klasserommet med en nokså lite guttete caps, rosa sådan, tredd ned på hodet, og capsens eier halsende bak. Det glitret ertekrokent i gutteøynene og jentesmilet gikk nesten rundt. Fram og tilbake løp de i garderoben, helt til hun under et av latteranfallene endelig fikk tak i ham og capsen sin. Det var Katrine, en av de tidligere nevnte skjønnhetene og den første spede forelskelsen.

I neste øyeblikk kom den vakre og mørkhårede Bokorganisatoren bort til meg der jeg sto og ventet på at turtelduene skulle bli ferdige med katt-og-mus-leken, og hadde et par klager hun ville komme med i sakens anledning:

- Vampyren bare erter meg når vi sitter i Ringen. Han flørter så fælt med alle jentene.

Hun sa det med et smil som lyste opp blå øyne under tette, mørke vipper. Så raskt som bare en mor kan tenke når det gjelder ungene og rett-og-galt, vurderte jeg om han burde få refs for erting eller om dette var harmløst fra begge sider. På bakgrunn av smilet hennes antok jeg det siste og svarte:

- Det er sånt gutter gjør mot jenter de liker, det husker jeg godt fra jeg var liten også. Da kiler de og erter litt, bare så de skal få oppmerksomhet.

Jeg hadde tydeligvis valgt riktig svar – Bokorganisatoren skinte som bare mai-sola klarer og lo sin trillende latter.

Vel hjemme pratet vi litt om dette med jenter, gutter og erting. At det går en tynn og fin grense ved hvor man er ufin og hva som er sjarmerende. Nå er det jo sånn at i krig og kjærlighet er alt lov, men likevel er det greit å definere dette med at andres grenser ikke nødvendigvis er vampyrgrenser. Oppgitt kikket han på meg og sukket litt:

- Det er ikke jeg som erter, mamma. Hver gang vi sitter i samlingsstund skal hun sitte ved siden av meg og så henger hun med armene rundt halsen min!
- Hvis du synes det er plagsomt så får du jo sette deg et annet sted da, sa den kloke mor, rik på erfaringer.
- Åå, jenter asså...

På badet (rommet for de store betroelser fra småvampyrene) fortalte han at han av og til kikket på Katrine. Hvis hun samtidig kikket på ham, ja da hevet han øyebrynene raskt et par ganger og smilte pent. (!!)

Kjære vene, jeg synes han er veldig tidlig ute! Min sønn har blitt rene Vampyr Juan og hvor i alle dager har han plukket opp alle disse flørtetriksene?! Jeg kjenner at jeg er litt glad for at vi fremdeles befinner oss på barneskolen. Enn så lenge…

This week's corn update

I dag er de tidligere ørsmå maisplantene mine hele to uker. Et skikkelig jubileum, med andre ord. Fire spirer fikk nytt hjem på lørdag og fire andre skal få ny mor i dag. Når man ingen kjøkkenhage har, er det nok enklere å finne plass til ni planter enn de seksten det var. (Hey, det rimte også jo!) Forresten leste jeg et sted på nett at det finnes mange forskjellige typer mais – og at stenglene kan bli fra halvannen til tre (!) meter høye… Mon tro hvilken type jeg har? Jeg innbiller meg at de hører til i den siste kategorien, for nå er den lengste allerede 52 cm. … Det begynner vel egentlig å haste litt med å få dem ut i jorda, og de få gjenværende må jeg da kunne finne en plass til. (Er du klar over hvor høyt tre meter er eller?!)

Jeg lurte jo litt på hvitløk også, og ettersom det ikke bare er meg som lurer på hvordan den skal dyrkes, så har jeg hentet denne informasjonen fra en nettside for økologisk landbruk:

”For at hvitløk skal utvikle store, fine løker bør den settes på en
lun, varm plass i sand- eller moldholdig leirjord. De fleste hvitløksorter settes om
høsten fra slutten av august til begynnelsen av oktober, omtrent fire uker før frost og tele kan ventes. Det er også mulig å plante hvitløk tidlig på våren, men resultatet blir som regel ikke like bra.

Del opp løken og sett hvert fedd ca 5 cm dypt, med spissen opp. Ha ca 10-15 cm
planteavstand og 20-30 cm mellom radene. Hvitløk konkurrerer dårlig med ugras, så det lønner seg å være nøye med lukingen. Legg gjerne på godt med jorddekke. Eventuelle blomsterstengler knipes av for å gi best mulig løkutvikling.

Hvitløk høstes når bladtoppen begynner å bli brun og vissen, ofte i annen halvdel av
juli eller begynnelsen av august, og før skallet som er rundt feddene sprekker opp. Hvis det skjer, vil lagringskvaliteten forringes og den vil heller ikke se så fin ut. Hvitløk tørkes på en luftig plass ute i 1-2 uker og oppbevares deretter hel på en
tørr og luftig plass.”

Såh, nå er det bare å vente til høsten. Greit å ha litt tid i mellom hvert prosjekt, så mine ellers hvite fingre ikke blir alt for grønne…

Breaking Corn News Update

I dag er det akkurat en uke siden jeg plantet mine søte små maiskorn. Bildet illustrerer hvor fort de vokser, men for å understreke fakta kan jeg fortelle at jeg målte den lengste av dem klokken ett og igjen klokken halv syv, og bare på den tiden hadde den vokst en centimeter! Her er det altså skummelt å være ute av huset for lenge av gangen. På en uke har den vokst fra 0 til 18,5 centimeter + det som er under jorda selvfølgelig. Ooh, scary…

Stay tuned next week for new Corn Updates!

Ekko

I tomrommet mellom oss er det et ekko. Svake gjenlyder av hudløse erklæringer. Som i et fraflyttet, nedvasket hus der det bare gjenstår å lese av strømmen og levere nøkkelen. Undertegne papirene, ja vel. Det kjennes som en kinosal, alene i den alt for store sal nummer 1, bakerste rad med klissete Toffin knugende mellom hendene og en film som aldri snurres i gang. Hvor har det blitt av deg i tomrommet, er det din hvisken jeg hører der borte ved sceneteppet? Er det du som har stoppet favorittfilmen vår fra å spille igjen?

I tomrommet mellom hav og himmel var det en gang stint av salt luft som la seg på leppene våre. Nå er luften merkelig tom. Bare strandnellikene står fremdeles med de små, rosa bustehodene sine nikkende i vinden med røttene stukket fast ned i de karrige sprekkene av granitt. De kjemper i det minste. De sender næring tilbake til rotfestet og kommer igjen. Igjen. De slumrer, men dør ikke. Om du var en skjør tekanne av den fineste kinesiske porselen, ville jeg slamret deg i gulvet, sett hvordan bitene spratt utover flisene. Tilsølt av grønn te med sjasmin. Bivånet det sjokkerte, vantro blikket ditt. For å få deg til å våkne. Føle! Bryte sammen og strekke deg ut etter meg. Trenge varmen min. Intellektet. Sjelen min. Jeg klarer ikke lenger skille mellom savn og sult.

Jeg kunne funnet på å gjøre det. For å slippe de gamle gjenlydene. Lage nye høye, levende toner. Tilpasset hjerteslagene som grådig har tatt dagene våre og gjort dem til fortid.

Nå er det bare ekko. Gjenlyder av det som en gang var.

Diamanter til trekkfuglen

Blikket var festet på de irrgrønne bladene som fremdeles var klisne av sevje. Enda var de tannete kantene buet av å ha ligget sammenkrøllet som foster inne i knoppene. Et stikk av misunnelse traff henne i magen. Den som kunne ha krøllet seg sammen! Ventet. Bare ventet. Helt til det ikke lenger var noe å vente på. Stillhet. Ikke tung pust, krevende hender, larver som åt av kroppen hennes. Som nå. Armene hennes lå rundt den hvitskurte bjørkestammen, fingrene fant feste i sorte sprekker, som om hun berørte treets indre. Det var fuktig, seigt, men hun tenkte at det var for beskyttelsens skyld. Treet ønsket kanskje ikke at noen skulle komme det så nær. Kanskje det var for å kunne verne om hemmeligheten; hvordan de gjennom stormene fremdeles kunne stå støtt, år etter år. Da hun kjente presset av den knudrete stammen mot brystene, boret hun neglene inn i de sorte barksprekkene uten tanke på insektene der inne. Hun boret neglene inn for å holde seg i denne verden, ville kjenne den fysiske smerten i fingeruppene, hvordan neglene knakk og protesterte. For ikke å kjenne. Hun ville ikke kjenne!

Brått kom slaget som spredde beina hennes til hver side av trestammen. Hvit. Uskyldig. Hun så opp. Opp. De grønne bladene. Luktet godt nå. Friske. Fulgte vindens forlokkende pust. Hun skuttet seg, spente ryggmusklene og krøp sammen. Visste hva som kom. Det var sånt han likte. Tente på. Andre ting var han ikke lenger i stand til å tenne på. Hun så ham gå ned til vannkanten og hente opp en kald øl. Strupen hennes var som sand og en ørliten forventning vokste i henne. Med shortsen hengende nederst på hoftene gikk han helt bort til henne, satte seg ned ved føttene hennes, helte noen dråper på de bare tærne før han satte flaska til munnviken og drakk.

Ved hjelp av den lyse hestehalen hennes dro han seg opp. Satte tennene i nakken hennes til huden ble nummen av smerte. Himmelen var så fint blå i dag. Sommerblå. Den kalde flaska mot innsiden av lårene. Hun så vannflaten glitre mot sola. Tusen diamanter som hun kunne få om hun bare hadde klart å rive seg løs. Hånda som hadde klemt hardt på brystet hennes forsvant. Underlivet verket av glass som gradvis var blitt kroppsvarmt. Fluesnapperen hastet ut fra den faste fuglekassa i treet, den hun hadde hengt opp sammen med faren da hun var liten. Men nå var det hun og han. Alltid hadde den bodd der. Hun likte å tro at det var den samme. At noe var bestandig. Selv om hun egentlig visste at den dro til høsten. Når instinktet fortalte at den måtte ta vingene fatt for å overleve.

Selvforsynt gartnerspire

På hver side av vårt lille hjem har vi små, brune hageflekker, omkranset av relativt store og viltvoksende hekkeplanter. Mest fordi vi har nysgjerrige naboer rundt oss på alle kanter, samt en lekeplass, men også fordi de vokser raskere enn Mannen kan svinge hagesaksa. Han står stort sett for moseklipping (der det skulle vært plen), raking og annet forefallende hagearbeid. Jeg har ofte hatt ansvaret for beplanting i krukkene og kniping av visne blomster (sikkert fordi jenter har mye knipetrening). Det har altså vært arbeidsmessig sånn passelig jevnt og urettferdig fordelt, men siden det har gått i min favør har jeg ikke klaget på det.

Forleden dag kom jeg på en knakende god idé, kanskje den beste ideen jeg har hatt på lenge. Dette var noe som ville komme hele familien til gode. Noe som ville veie opp for min latskap på det gartnerske plan og mangel av grønne fingre. Den lille engelen på min høyre skulder nærmest jublet over min fraværende egoisme, snurret rundt sin egen akse og rent tråkket på håret mitt i sin begeistrede iver. Jeg skal så mais!

Med hodet først stupte jeg inn i kjøkkenskapet, der jeg fant en gammel pose med upoppet popkorn. Et lite glass med vann gjorde nytten et par dager som innledende fase, for raskere spiring, og dermed var det klart for gjenbruk av fire gamle hermetikkbokser som foreløpige potter. Da kornene var vel i jorda, matplasten stramt trukket over, luftehull prikket med gaffel og herligheten godt plassert i vinduskarmen, da var denne kroppen så stolt at den nesten sprakk. Tenk du, i år skal familien være selvforsynt med maiskolber til høsten! Vi kan lage maisbrød, popcorn, søtet mais, saltet mais, tortillachips, maispiper og og… Økologisk dyrket og helt uten genmodifisering. All natural – as me! Lykkefølelsen var berusende. Helt til Mannen kom inn og sa:

”Men eh… Hvor skal du plante dem når de blir større da?”

Smart ass…

Som et lite ps kan jeg si at på bare noen få dager har de skutt igjennom plasten og trives som aldri før. Snart har vi ny hekk – i vinduskarmen…

Dessuten tenker jeg litt på å plante hvitløk også.

Den vakreste blant blomster

Utstrakt i hele din ynde
lå du
utstrakt blant hvitt
med blomster på
lå du
arrene dine gjemt
bak ruvende dun

Der du lå
så jeg landskapet ditt
de senesterke musklene
ryggtavlen med
vakre linjer
jeg så ikke

før etter min
egen nytelse og
egoisme
trakk inn i lakenet
at blant blomstene
lå du
og gråt

"Jeg har ikke noe å ha på meg!"

Våren er den tida på året hvor jeg lengter etter nye klær i skapet – og på kroppen. Du vet de dagene man ikke har noe å ha på seg? Enkelte av de dagene er verre enn andre, den ene fortvilelsen legger seg oppå den andre og til slutt er man fylt av en fortvilelse som ikke ligner noe. Fenomenet ”Jeg har ikke noe å ha på meg” er oftest å finne hos den feminine delen av befolkningen og ser ut til møte lite til ingen forståelse hos den maskuline delen, som titter inn i skapet og ser en mengde klær som er usynlig og ubrukelig for eierinnen. Det kan også virke som om fenomenet på mystisk vis inntrer på akkurat de samme dagene som akutte speilforstyrrelser. Altså de dagene hvor husets speil er formet som bildører og viser deg kroppen din i de underligste proposisjonene hele verden naturligvis ser deg i. Uansett hvor mye man ligger på knærne og graver i skapet eller hvor mange plagg man prøver, så funker det bare ikke.

Det er endeløse spørsmål, funderinger, betraktninger, analyser, av- og påkledninger, sukking, stønning, rive-seg-i-håret-episoder, klokkesjekking og smelling av skapdører. Klær som trekkes av og på hengere, brettes opp, brettes sammen og til sist stappes krøllete inn mellom andre ubrukelige plagg. Hvem søren har fjernet de brukbare klærne mine i natt?! Og hvem har klistret på meg denne overflødige hudfargede deigen mens jeg sov? Hvor er Jan Thomas når man trenger ham og hvem har fjernet klærne med lystige farger på? Hvem har stukket avgårde med plaggene med ålreit snitt som sitter greit? Hvem har vasket buksa mi på nitti grader og tørket den mens jeg uvitende fløy med Jon Blund i Drømmeland? Hvor i alle dager har det blitt av den fine vårjakka jeg aldri har eid og hvorfor kommer ingen og gir meg hundre tusen til nye klær?

På de verste dagene kan man ende opp med å resignere, avlyse avtaler og stikke hodet ned i blomsterbedet iført bare truse og bh, mens kroppen er full av gåsehud etter timer avkledd i kaldt vårvær. Så er det bare å vente på kvelden og pysjbuksetid.

Det verste er kanskje - hvem i alle dager er det egentlig som bryr seg om hva du har på deg?

Vårryddedagen

I dag har det vært Den Store Vårryddedagen. Eller kanskje helst Den Store Demonteringsdagen. En ødelagt vaskemaskin som har blitt stående nesten usynlig og absolutt ruvende på vaskerommet har blitt demontert i små og letthåndterlige biter. Skrot har blitt samlet fra uteboden, den gamle knekjørte og rustne grillen har dratt inn årene og et alt for snøtynget, og dermed nokså flatt, hagebord fikk beskjed om å pakke snippesken. Alt ble stablet i bilen og kjørt på avfallsdeponiet i omegnen.

De verste gribbene hadde antagelig sluttet tidlig i dag, for vi fikk kaste avfallet vårt helt i fred. Vanligvis kommer de styrtende gjerne så mange som tre eller fire av gangen, for å se hva man kaster. De har gjerne med seg lange båtshaker også, som de bruker til å heise ting opp av containerne med nærmest før søpla har nådd den klangfulle bunnen. Man får litt følelsen av å være vitne til NM i grafsing og et vrengbilde av Lucky Luke som skyter raskere enn sin egen skygge kommer ubedt fram på netthinnen. Jo da, all ære til gjenvinning, det er ikke det, men kan de ikke ha anstendighet nok til å vente til folk i det minste har snudd ryggen til? I enkelte tilfeller kan det jo være at man kaster noe man slett ikke ønsker at andre skal ta opp igjen.

Men i dag var det som sagt nokså stille. Da vi kjørte ut fra området oppdaget jeg at de nå har fått to åpne containere med store skilt som skrek: ”Ombruk”. Det var nesten så jeg kjente kilingen i magen fra 15 år tilbake, den gangen alt var idyll på avfallsdeponiene, den gangen det bare het ”Søplefyllinga” eller ”Fyllinga”. Den gangen man kunne vandre i kilometervis med stinkende avfall og finne skinnende og bortgjemte skatter blant brukte bleier, kvist og kvast, matrester og uønskede gjenstander. Den gangen måtte man ikke veie bilen på inn- og utpust som nå, nei, da kunne man ha bare litt søppel på vei inn og hele bilen full av røverfunn på vei ut. Den gangen man kunne høre hese, vakre måkeskrik og rottepip og det var liv laga for den norske fauna. Ja, den gangen var det jammen saker. Jeg savner det. Selv om jeg kildesorterer til den store gullmedaljen.

Illustrert av Dave Walker

Sinnets sykluser

Jeg banker, men du lukker ikke opp.
Forsøker å tvinge meg inn gjennom den
lille dørsprekken, som en desperat dørselger.
Jeg er utestengt. Ensom. Alene.
Til du igjen har døren på gløtt for meg.
For hvor lenge?

Det nærmer seg vinter. Det er kaldt
å stå ute. Både inni og utenpå.
Så kaldt at det verker, men etter en
stund gjør kulden meg nummen.
Utilgjengelig. Ufølsom.
Kroppens beskyttelsesmekanisme.

Våren. Jeg lengter etter den. Lengter
etter frøene. Etter kronbladene dine
som åpner seg og inviterer meg til
å se deres skjønnhet. De tar pusten
fra meg. Du er vakker og fargerik!
Og du tør å leve. Tør å være! Blendende.

Lyset om sommeren. Følelsen av at
det er evig. Ingen ting tar slutt.
Du er bare fri. Fri og varm. Sommeren
fyller kroppen med tyngde og lykke.
Latter. Stille vann. Alt man kan få
hvis man tør å åpne opp.

Uendelighet. Kjærlighet.

Men syklusen slutter aldri.
Kaldt og varmt. Åpent og stengt.
Slipp meg inn! Jeg vil ikke fryse mer.

Håpet kan ligge innerst

Innerst i skapet lå den. Hun hentet ungenes tannpussekrakk fra baderommet, satte de bare føttene på den prikkete overflaten og strakte armene vant over nuppete ullgensere til hun kjente det kjølige, glatte. Som vanlig kom følelsen uventet. Som om hun egentlig hadde trodd at den var borte. At fingrene hennes ikke ville møte annet enn gamle malebukser og slitte hettegensere. Likevel, esken hørte på en måte hjemme der, bak de hakkete hverdagene av ull. Nå hadde hun esken i hendene, bøyde seg over mot sengen og la den forsiktig ned på sengeteppet i quiltet aubergine. Det ble en fin kontrast nok en gang. Hun visste ikke lenger hvor mange ganger hun hadde stått der på krakken og løftet ned esken, men hun visste at det hadde vært like mange forskjellige følelser som det hadde vært antall ganger. Esken gjorde noe med henne hver gang, eller ikke esken egentlig, heller det som lå i den. Av følelser hun husket nå, var det lykke, sinne, varme, sjalusi, glede, irritasjon og å høre hjemme. Følelsene hadde hatt krig utenpå denne creme-fargede esken med de sirlige løkkebokstavene på. Bokstavene hun hadde fulgt fram og tilbake med fingeren, mens tankene fikk sope seg sammen, brekkes opp og igjen fly fritt. Hun tok forsiktig tak i pappkanten av lokket og vippet det opp. Den var så vakker fremdeles! Hun hadde vært så vakker! Så full av håp og tro på at de gode dagene skulle vare for all tid. De sarte skulderstroppene av hvit blonde kjente hun mellom tommel og pekefinger, forsiktig. Strakte den andre hånda ut og strøk det glatte kjolestoffet som fremdeles var stivt i all sin mykhet der det lå brettet i lag. Hun ville ikke ta den opp i dag. Denne gangen hadde hun ikke med seg saksen som sist, da hun hadde klart å besinne seg i sekundet før spissen raknet stoffet. Raknet håpet. Troen. Skjelvende hadde hun lagt den bort, skremt over seg selv og over at hun kunne være i besittelse av dette raseriet. Overfor mannen hun hadde sagt ja til å dele livet sitt med. Det var sine følelser for ham hun projiserte over på kjolen, det var som om han hadde fanget henne med den. Men i dag smilte hun etter å ha kjent med hendene på håpet. Troen. Visst skulle de klare dette! Ham, hun og ungene. Det var jo det de hadde sagt ja til. Å holde ut med hverandre gjennom det gode og gjennom det onde. Hun kjente de gode følelsene bre seg fra magen og opp til hjertet, varme det, nære det. Hun la lokket over igjen og klatret opp på tannpussekrakken, fant det hemmelige rommet og la esken på plass. Så tørket hun hendene på buksa, pysjbuksa hans, fordi hennes egen ikke var ren, og kjente at han og hun ville være sammen. For var det noe de hadde lært i disse årene, så var det at etter regn, ja da kommer sol.

Høye stoler, håpløst

Bildet er hentet fra nettstedet ihasahotdog

Bare et lite apropos til mine egne tanker om å ikke rekke opp til barstoler...