Skydans og sommerminner

Begge lente hodene bakover, var bortenfor tid og og lot fantasien danse med den andres; – Se der! Der er sleden med julenissen! – En røykring! – Sleden blir trukket av et hjerte! – Der må ånden i lampen være! – En puddel!

Hun husket plutselig følelsen fra barndommen. Da dagene virket endeløse. Da hun var i øyehøyde med gule løvetannsoler og groblad å klistre på oppskrubbede sykkelknær etter velt på grusen. Fire ferske brødskiver med nyrørt bringebærsyltetøy, plukket varsomt fra greinene, en og en, med små, rosa fingertupper og lagt forsiktig i grønn kurv hvor jordbærene hadde bodd.

I dag svevde skyene akkurat som den gang, som de alltid gjorde i grunn, og bringebærrøde lepper smakte nesten bedre enn nyrørt syltetøy.

Når jeg tenker på deg…

Han sov fremdeles da hun våknet med den sterke overarmen hans under hodet, øret trykket mot huden hans, klam etter timene med tilfreds ro. Det ene beinet hennes lå klemt mellom hans, den varme drømmepusten kjærtegnet den rette neseryggen som var dekket av et fint lag ørsmå fregner, nesten som han i søvne forsøkte å blåse dem bort. Nyvåken og smal i øynene lå hun og studerte ansiktet hans. Den fine buen som gikk fra nese til vakkert formede øyebryn. Leppene som så heftig hadde søkt hennes for noen timer siden. Varsomt trakk hun fingeren over underleppa hans, over huden som var så myk at hun nesten ikke kunne kjenne at hun var nær.

Stille smøg hun seg ut av senga. Tok truse, ullsokker og skjorta hans i ett grep, listet seg naken ned trappa og kledde seg foran kjøkkenvinduet – forundret over at den synlige verden fortsatt var virkelig der ute. At symbiosen de hadde skapt her inne i den lille kokongen ikke hadde utslettet verden utenfor.

Hun krøllet seg sammen i sofaen og tente en røyk, inhalerte dypt, lukket opp vinduet og kjente den kalde februarlufta legge seg rundt kinnene, dempe varmen på huden som var prikkete og varm etter nærkontakten med salt-og-pepper-skjeggstubber. Det var den første natten de hadde delt på denne måten. De første møtene deres hadde vært preget av hastverk, lyttende etter samvittighet som hadde forlatt dem i denne verkende lidenskapen de delte. Dette var den første natten de hadde hatt tid til å nyte den berusende følelsen av hud mot hud, le av sin egen iver etter å tilfredsstille den andre. Smake den andres kåthet og la seg rive med – uten å ha et halvt øre og øye for forbipasserende som kunne se denne forbudte livsgleden de ikke hadde noe med.

Hva ville skje nå, når ettermiddagen kom, og de måtte dra hvert til sitt? Hjem til sine egne uutholdelige hverdagsliv, liv de begge ønsket seg intenst bort fra. Ville de klare seg igjennom kjøttkakemiddager med ertestuing, klesvask og daglige plikter på bare denne natten? Hun visste hun ville lengte seg syk etter favntakene hans, ja, hun lengtet allerede. Enda han bare var en etasje unna lengtet hun. Brått stumpet hun den tredje røyken i askebegeret, lukket vinduet og nærmest løp opp trappa. Hun visste at han lå der. Likevel ville ikke lettelsen slippe tak i henne da hun så kroppen hans tegne seg mot dyna. Hun smøg seg under dyna igjen, fant hånda hans og klemte den så hardt at hun for alltid ville kjenne hver fure mot sin egen hud. Han sov fremdeles.

“Når jeg tenker på deg, elskede, er det tusen rom i sansene mine.”

Menn og agurker

Altså, ikke agurker i den (eller den) forstand, men som i agurknytt. Det er jo tida for det.

Jeg fikk for lang tid siden tilsendt denne videoen av bestisen. Den har blitt liggende på pc’n, jeg har sett på den når jeg har trengt en liten oppmuntring eller en real latterkrampe, og i dag fant jeg den på YouTube også.

Videoen heter “Deadly Handsome Men” og jeg aner at flere at dem faktisk tror de er nettopp det… Så feil kan man ta. Enjoy!

Få 2 for prisen av 1

De siste dagene har jeg blitt tagget med to stk meme’er, fra henholdvis Confiteor og Hellig Lykke. Jeg er skikkelig elendig til å svare på sånne, og har faktisk liggende en fra Solskygge helt fra november i fjor *river seg i håret*. Jo flere spørsmål, jo verre er det å finne svar på alt. Nuvel, jeg gir disse to mine beste forsøk, so here goes:

Meme fra Confiteor:

• Hva ved deg selv er du mest fornøyd med?

Det må være at jeg at jeg har tatt kverken på den hissige terrieren som tok alt for mye plass inni meg tidligere og har blitt et mer tålmodig menneske.

• To fine ting som har skjedd i dag?

Det har faktisk vært litt sommervær og jeg har hatt deilig musikk i øra.

• Har du en leveregel? I så fall: hva er den?

All min erfaring tilsier at etter regn, kommer sol. Dermed har man alltid noe man kan glede seg til.

• Nevn en blogg du er jevnlig innom.

Alt godt.

• Føler du noe mangler i livet ditt. I så fall: hva?

En liten dæsj energi og utholdenhet.

• Hva er din særhet?

At jeg må veie alt fram og tilbake før jeg kan ta en avgjørelse.

• Hva får deg irritert?

Tygging av knekkebrød med åpen munn.

• Gi en kompliment til en du vet leser bloggen din.

Komplimenten går til alle dere der ute som forfølger drømmene sine!

• Hva engasjerer deg?

Barn.

• Hva er du mest takknemlig for akkurat nå?

At jeg har tøfler på. Oh, shallow…

• Hva gjør deg trist?

Folk som mener å kjenne meg, men som ikke ser hvem jeg er.

• Skriv ned en kompliment du har fått.

Det flaumer over av komplimenter, vanskelig å velge når jeg setter pris på alle. *fnis*

• Hvem tagger du?

Jeg tror disse meme’ene har gått rundt en stund, så jeg tagger ingen. Den som føler kallet, må gjerne følge på likevel.

Såh, det var første. Jeg kaster meg overivrig over det andre, fra Hellig Lykke:

• Hva er du opptatt av for tiden?

At sommervarmen snart må trå til for fullt.

• Hva har du på deg i dag?

Rød bikini, og utenpå har jeg slengt en t-skjorte og slaskebukse for anledningen.

• Hva skal du spise til middag?

Det ble kyllingnuggets, potetbåter med skall og hvitløk, og tzatziki.

• Hva vil du gjerne lære deg?

Å alltid leve i Nået.

• Hva hører du på akkurat nå?

Tv står lavt på i bakgrunnen, ellers er det pc-knotting fra meg og mannen.

• Hvordan er ditt favorittvær?

Jeg elsker lange, varme sommerdager, men liker også det vekslende været om høsten med fine farger og frisk luft.

• Hva er ditt mest utfordrende mål akkurat nå?

Tre uker med små vampyrer 24-7 og mangel på peakende formkurve.

• Hva synes du om den personen som tagget deg?

Ei flott og uhøytidelig dame som synes å nyte livet.

• Hvis du kunne få et hus, ferdig innredet, hvor som helst i verden – hvor skulle det være?

I Norge. Jeg kunne aldri bodd fast i et land uten skiftende årstider.

• Hva vil du gjerne ha akkurat nå?

Litt mer Pepsi Max i glasset. Jeg krever ikke stort, hehe.

• Hva vil du gjerne bli kvitt?

Sofaen vår. Hvis jeg kunne byttet den i en annen.

• Hvis du kunne dra hvor som helst i verden den neste timen, hvor ville du dra?

Måtte blitt Hamar. Selvfølgelig.

• Hvilket språk vil du lære?

Jeg kunne tenke meg både russisk og italiensk, selv om det ikke er noen overhengende fare for at jeg ville få bruk for det med det første.

• Hva ser du etter i en venn?

Humor, selvironi, selvinnsikt og varme.

• Hvem vil du gjerne møte?

Bestisen. Det er alt for lenge siden.

• Hva slags musikk liker du?

Nærmest altetende, men klarer meg godt uten ekstreme tilfeller av jazz, blues og klassisk, samt sånn dance-trance-techno-greier.

• Hva er favorittplagget i klesskapet ditt?

Utvilsomt pysjbuksa. Dersom jeg må velge noe annet blir det en liten brun kjolesak som er deilig myk og god å ha på.

• Hva er drømmejobben?

Å kunne leve av å skrive.

• Har du noen favorittmodeller?

Mini Cooper! Old english racing-green. Ja takk. Andre slags modeller bruker jeg ikke tid på å favorisere.

• Hvis du hadde 1000 kroner nå, hva ville du brukt pengene på?

Hårfarge og ola-bukse.

• Beskriv stilen din.

Utgått, hehe. Avslappet. I beste fall.

• Hva var det siste motebladet du leste?

Aner ikke, det må være en evighet siden.

• Den siste cd’en du kjøpte?

Kjære vene, kjøper folk cd’er fremdeles? Muligens Vamp.

• Hva hørte du på da du ble tagget?

Fuglene som hadde begynt morgensangen sin.

• Hva vil du akkurat nå?

Få meg en dusj.

Jeei, jeg har fullført to meme’er. Det er ikke verst til å være meg!

Jeg misliker borettslag

Advarer mot sterke scener og innslag av negativitet (eller uttrykk for frustrasjon) i dette innlegget.

Det er så fint å bo i borettslag. Mener noen. Meg selv ikke inkludert. Jeg liker ikke å bruke ordet hate, men la meg si det sånn, jeg misliker sterkt å bo i borettslag. Jeg misliker å ha folk rundt meg på alle kanter, vindusflater på begge sider av huset hvor naboene kan titte inn. Jeg misliker å måtte liste meg rundt på kvelden i min egen leilighet fordi lyder borer seg gjennom de tynne gipsveggene minst 3 husstander bortover. Jeg misliker at naboene kan notere i boka si hva jeg har handlet og hvor, jeg misliker at lekeplassen er fire meter fra soveromsvinduet vårt og at naboene ikke skjønner når ungene deres trenger formiddagsluren sin. Jeg misliker vår totalt inkompetente og udugelig feige styreformann og hans undersåtter som får ture fram hvordan de vil. Ja, i det hele tatt så trives jeg ikke egentlig så godt i borettslag.

Etthundreogtolv boenheter har vi rundt oss. Høyere oppe, lengre nede, vegg-i-vegg på høyre side, vegg-i-vegg på venstre side, tvers overfor inngangsdøren og terrasse foran, og tvers overfor verandadør og terrasse på baksiden med pussende, nysgjerrige og festglade på orkesterplass til scenene i vårt liv. Help me breathe, please!

På grunn av mitt noe ambivalente forhold (eller knapt nok det) til naboene, går de gjerne under kallenavn internt i vår husholdning. La oss starte med ”Fru Svindel”. Hun er gatas store flørt og har en unik manipulerende evne på borettslagets mannlige medlemmer. Hun lyver så ofte at hun ikke lenger kjenner sannheten og har svindlet naboen over gata for titalls tusen kroner, som hun for øvrig brukte til å pusse opp sitt eget hjem, derav navnet. ”Herr Svindel” forsvant for et par år siden, i kjølvannet av flere opprullede svindler, derav navnet. Nedenfor ”Fru Svindel” finner vi ”Herr og fru Flesk”. Navnet skjemmer ingen, sies det, i hvert fall ikke herren i huset, for han er bare halvparten av sin ferme fru. Vegg-i-vegg har vi en nokså nyinnflyttet nabo: ”Frk Effektiv”. Utsagnet ”Jeg forventer kvalitet og effektivitet” er som hentet ut fra denne damas hverdag. Her løpes det raskt og brutalt i trapper, skrikes til unger, trampes over gulver – og du, la meg si det – det er ikke direkte opphissende å ligge våken om natta å høre på taekwondo-sex eller hva i heiteste huleste de bedriver der inne. Ungene leker ”Boksen går” også i vår hage, de har venner som tisser på gjerdet inntil vår terrasse så monsunregn blir småtteri i forhold, eller klatrer på rosene våre og hopper i blomsterbedene. ”Frk Effektiv” tok forresten over leiligheten etter ”Der Kommissar”.

I neste husstand finner vi ”Alex Rosén” – en middelaldrende kvinne i sin beste alder, glad i (mye) vin, en god, rusten latter og lange sommerkvelder. Vi har ”Jordbærhue” – en godlynt og tuslende mann i ubestemmelig alder, som på de kalde vinterdagene bruker en hjemmestrikket jordbærlue. (Han vil nok bli glad for å se at ”Frk Effektiv” dyrker jordbær i hagen i år.) Vi har ”Boldhead”, ”Punky”, ”Hinky Pinky”, ”Look-a-like”, ”Hu-på-hjørnet”, ”Skattefuten” og ”Hu-i-kjeller’n”. Jeg tør ikke engang å tenke på hva de kaller oss…

I all min frustrasjon innser jeg også at det er ikke nødvendigvis naboene det er noe galt med. Sånn bare for å vise at jeg faktisk har en smule selvinnsikt. Problemet er at jeg bor et sted jeg definitivt ikke trives. Enn så lenge. Til drømmen om drømmehuset på drømmetomta med drømmepris og drømmebeliggenhet blir oppfylt.

De døde øynene dine

Jeg kommer ikke til å glemme øynene dine. Irisene dine var gråbrune, fargen nesten lik den sommerkledde haren som sprang foran oss på stien for en tid tilbake. Vagt kan jeg huske dem glitrende av latter, lysende av glede over livet og alt det hadde å by deg på, men for det meste husker jeg øynene dine på slutten. Da du for lengst hadde sluttet å lete etter øyeblikk som gledet deg. Da sola inni deg hadde tatt på seg nattdrakta og gått til sengs. Stivt blikk under like stive øyevipper. Sovende på gulvet eller med hodet hengende ned på brystkassen. Langt inne i din egen verden, ute av stand til å følge med på samtalen som foregikk i vår. Alle de uforståelige ordene som danset om hodet på deg. Egoistisk som jeg er, husker jeg aller best følelsen av knyttnevestor klump i magen hver gang jeg møtte øynene dine og ikke fant deg hjemme. Den vonde følelsen av de ørsmå pupillene som nektet å slippe inn lyset vi ville gi deg. Livet vi ønsket for deg. Maktesløshet. Sinne. Vennskap.

Her forleden sto jeg bak en av ”kollegaene” dine. I løpet av et lite sekund krøllet de døde, stive irisene hans sammen nervene mine og gjenskapte klumpen i magen. Du var ikke bare sånn. Men det er sånn jeg husker deg best. Dessverre.

Vampyrene på reisefot

I skrivende stund har jeg barna mine på de forunderligste steder; Eldstemann Vampyr har reist av sted med klassen sin på en svipp-liten-båttur med påfølgende overnatting på hytte. Et foreldrepar har i år igjen forbarmet seg over denne herlige gjengen med unger og åpnet sitt sommerhjem for dem. I bilen på vei til brygga gikk det i høylytte ”Alle-barna-vitser”, jodling av full hals, latterkramper og funderinger om hvordan de kunne få sett jentene nakne. Da jeg poengterte at de antagelig ikke ville kle seg nakne når de visste at hele gutteklanen lå speidende i nabohytta, ble neste mål jenter med bh. For de måtte vel kle av seg før de skulle i soveposene? Vampyren var raskt ute med å si at han hadde i hvert fall tenkt å sove med t-skjorte på, for at ikke flausen fra i fjor skulle gjenta seg – nemlig at jentene fersket guttene i nakne overkropper, fordi de sto opp først. Dette hadde de visst fundert mye på, for i år hadde de visst tenkt til å ”døgne” i all hemmelighet. Jeg antok at de barmhjertige foreldre tidsnok finner ut av det, så jeg blåste ikke den store hemmeligheten da vi kom til bryggekanten.

Minstemann Vampyr blir fort litt misunnelig på store gutter som skal på utflukt. Han vil også være med! Om vi kanskje kunne ligge i telt i natt? Fordi jeg ikke ville sovet så godt ute i hagen her, fordi det er kaldt, fordi det er skole i morgen og fordi jeg har en særdeles god og myk seng inne, ble løsningen at Vampyren satte opp et tomanns-telt på soverommet sitt. Det ble for øvrig nokså skummelt da han mistet oversikten over rommet, men vi lot stjernelampa stå på og gjennom teltveggen så det nesten ut som måneskinn. Jeg klarte selvfølgelig ikke dy meg for en skummel ugle-lyd, noe som ikke gjorde det bedre. Sånn egentlig. Han hang opp lommelykta si i inngangen, krabbet ned i soveposen og la armen rundt den myke tøytigeren som voktet fronten. Og så sovnet han nesten før jeg rakk å gå ut av rommet.

Eldstemann har kanskje funnet soveposen sin også nå, hvis de har funnet ut at det å ”døgne” er litt slitsomt. Han har puta si med, Donald-pocket og kort. Natten går nok fint. Skulle det bli skummelt kan ha alltids lete fram den lille bamsen som han i all hemmelighet puttet ned i siderommet på bagen. Men det er nok ingen som får vite at den er med; han går tross alt i femte klasse og håper på å få se jentene i bh.

Betroelser fra nattbålet

Jeg lukker døra stille bak meg og går inn i det kalde rommet. Jeg ser deg ikke, men under dyneberget trekker du lange åndedrag slipper dem sakte ut igjen. Rolig pust. Kanskje drømmer du noe fint. Famlende i mørket finner jeg min side av senga, slipper meg lett ned på den myke madrassen og drar dyna over meg. Ligger avslappet og kjenner stillheten ta over tankene mine, som om myke englevinger vifter dem til et annet sted for natten. I rolig døs merker jeg hvordan sansene våkner når dagens undringer og bekymringer går til ro – jeg ønsker meg varmen din, nærheten. Kroppen min finner din – knærne i knehasene dine, magen inntil ryggen din og nesetippen mot skulderbladets fine kurve. De har alltid passet sammen, kroppene våre. Som puslebrikker nærmest. Og alltid slår hjertet over i dobbel takt, selv etter alle disse årene, jeg forundres over at de ikke blir lei hverandre eller ønsker seg noe annet. Du griper etter meg i søvne. Strekker armen bakover og holder meg om låret. Fremdeles går pusten din rolig. Ut. Inn. Uanstrengt. Jeg lar hånda gli over brystkassa di, kjenner hvordan musklene er harde etter dagens fysiske anstrengelser, nyter å kunne ta på deg uten at du vet det. Hånda glir videre. Brun overarm og nakke, myk hud over glatt hoftekam, faste rumpeballer som jeg klemmer på. Mellom oss banker det i puls. Jeg vet ikke om den er min eller din, eller begges. Slagene smitter over til lårene mine, vandrer oppover til jeg kan kjenne de glatte veggene som et fysisk legeme inni meg. Sugende. Lengtende. Men fremdeles puster du rolig. Jeg presser meg inntil deg og kysser nakken din, håper intenst at du skal forstyrres i drømmene dine, våkne og ville ha meg. Du vrir deg, men sover. Puster. Irriterende rolig. Hvordan kan du sove når senga brenner ved siden av deg! Hånda mi flytter seg ustanselig, nyter den myke huden mot fingertuppene, alle dine vakre linjer. Etter hvert går det saktere, pusten min roer seg og pulsen tar endelig hintet og finner nattero. Kanskje finner kroppene våre hverandre i natt, kjære. Eller kanskje jeg fillerister deg våken.

Nå - en god "kommentør"

Inne på den nære must-have-bloggen til Solskygge har jeg fått tildelt en pris for å være ivrig i kommentarfeltet. Sånne priser kan man like, som man får bare for å gjøre gledelige ting! Selv føler jeg at jeg alltid har dårlig tid når jeg legger igjen kommentarer og etterpå tenker jeg; ”Å nei, jeg burde jo skrevet det!” eller ”Søren, hvordan kunne jeg glemme å skrive det!” Ofte tenker jeg at hm, dette må jeg tenke litt mer på og komme tilbake å kommentere, men det glemmer jeg selvsagt. Ofte kommer jeg heller ikke på noe lurt å si og holder heller munn, selv om jeg har mange tanker om innleggene. Vel, kort sagt så er jeg ikke god til å kommentere.

“We give and get awards for having a great blog and being a good friend. What I want to award is those people whose comments have meant THE WORLD to me. It takes time to visit a blog and leave a comment … I wanted to recognize some special bloggers whose comments have made such an impact on me. The “You Don’t Say?” Award is awarded to these special bloggers in hopes that they will pass the award along to 5-10 of their best commenters!”

Priser skal gis videre i bloggverden. Som vandrepokaler nærmest. Selv blir jeg like glad hver gang det dukker opp et ord eller to – men vet også at innleggene mine kan være vanskelig å kommentere. La meg få hedre disse som med sine rause tilbakemeldinger gir meg inspirasjon til å fortsette min sære skriving:

Solskygge
Hellig Lykke
Tante Grønn
Myk Start
Ettertenksom

Å ha dere i kommentarfeltet og vite at dere ser tekstene mine, tolker ordene mine som de er ment og i tillegg klarer å legge igjen deres egne – tusen takk!

Engblåvinger i flukt

Du strøk håndflata di forsiktig over kinnet mitt da du passerte. Berøringen kjentes ut som fem engblåvinger i rask flukt med korte svev, hadde jeg vært en rødkløver hadde de kanskje stanset for å samle nektar. Jeg kjente varmen fra hånda di lenge etter at du hadde gått, tok meg til kinnet og la hånda mi slik den ville ligget på din. Jeg presset det varsomme trykket fra fingrene dine inn under huden. Ville lagre dem der for alltid. Hvis du kunne sett meg innenfra ville du visst at jeg er brennmerket av deg. Av huden din. Berøringene dine. Utenfra ser jeg kanskje upåvirket ut og glatt som fløyel.

En uventet fjær

Det var nesten jeg tråkket på den, den lille, hvite fjæra som lå på stien foran meg. På en myk seng av brune fjorårsbarnåler hvilte den etter sin virvlende ferd fra oppe i det blå et sted, løsrevet fra en varm fuglekropp. Sammen med alle sine dunete søsken hadde den hatt sin misjon og fullført den. Nå skulle den byttes ut med en ung og ny, tilnærmet identisk, men aldri helt den samme likevel. Som et lite egg av heipiplerke hadde den blitt dyttet ut av redet av en glupsk gjøkunge med uovertruffent overlevelsesinstinkt. Naturens gang, den enes brød den andres død, ja alle syklusers klisjeer på en gang.

Jeg satte meg med knærne ned på den fuktige bakken. Løftet opp fjæra mellom to fingre og holdt den opp mot lyset mellom de lange furuleggene. Den var vakker! Kanskje var det til og med en engels slitte fjær som hadde fått friheten her nede. Den kjentes full av nåde - eller var summingen i magen min en følelse av forandring – kanskje forandring av nåde. Det ultimate. Jeg lot den gli over håndflata mi. Jeg kjente dens minste pust og rykk, etterlivet som hang igjen, livslengselen, det å bare ønske å kunne være tilbake sammen med de andre en gang til og varme den velkjente fuglekroppen mot vinterstormene. Jeg kjente ilinger i huden der den hadde glidd forbi, som ørsmå perler på snor ville kilt om man dro dem over glatt hud.

Hånda lukket seg forsiktig rundt den, laget et lite rede hvor den kunne ligge til dens sorg var over. Da jeg åpnet igjen og dro fjæra ut av hånda, ble jeg overrasket over at jeg blødde. På hver side av dette hvite, myke, hadde den rispet meg til blods.

Den hadde skåret opp linjene i hånda mi; hjertelinjen – hvordan skulle jeg tolke det – linjen som kan fortelle meg om jeg er en varm eller en kald person, om skuffelser og gleder. Livslinjen; som kan fortelle om hvordan jeg lever. Nå blødde de begge to, huden må ha vært tynnslitt når en myk fjær kunne rive opp de gamle og etablerte sannhetene.

De ytterste, tynne fjærene var blitt farget røde av blodet mitt, dette søte og varme klistret fjærene sammen og ødela den vakre symmetrien. Symmetrien som hadde løftet fuglen fra greina, ut i det luftrommet hvor formiddagsmatfluene kom intetanende svirrende. Nå hadde en annen tatt plassen dens. Kanskje for at jeg skulle ristes ut av min vante og trygge visshet om at når linjene mine var mørkerøde, hele og glatte, så ville det fremdeles være hendelser som kom til å sette all min tro på prøve. Jeg dro fjæra med langsiden nedover nesetippen og kjente lukten av metall. Ja, så fikk jeg heller gå her som en indianer da, og se hva livet hadde i vente for meg.