Neglecta

Luftige drømmer

2010-01-20T18:18:00.001+01:00

Jeg drømmer om å sveve. Nei, vennligst ikke misforstå – jeg har ikke ønsker om å slippe meg selv ut fra en åpen dør i et småfly. Heller ikke har jeg ønsker om å seile i mange tusen fots høyde med en paraglider eller gro vinger på ryggen. Problemet er søvnrelatert og bokstavelig talt. Vel, kanskje ikke akkurat det å sveve, men heller spretting. Om og om igjen spretter jeg i de forskjelligste og merkeligste situasjoner! Spretter i sakte film. Oppover går det ganske greit, rent bortsett fra at ganske tidlig forstår jeg at “Oida, nå kommer jeg ikke til å stoppe før jeg er veldig høyt oppe…” og at det å sprette ikke er så veldig moro når fraspark og fart ikke har noe relevans for høyden. Vi snakker hundremetere faktisk i fri sprett opp i det blå! Så langt er det nokså levelig, men så er det jo også sånn med denne tyngdekraften da, at det som går opp, det må også komme ned, sånn er det også med sove-meg. Og her starter virkelig ubehagelighetene – jeg svever liksom litt bortover når jeg skal ned og lander jo alltid utenfor de stedene jeg skal! I seg selv en smal sak, man kan jo bare transportere seg selv tilbake til utgangspunktet, men De ser, veldig ofte befinner jeg meg på litt store båter som også flytter seg, men da gjerne i motsatt retning av meg. På denne måten blir innflyvningene alltid langsomme, skremmende og nokså slitsomme. Det er enten spretting, enorme bølgevelt ombord i skip, skudd, eksplosjoner og svik på alle kanter. Trenger jeg å si at det er en lise å våkne? I hvert fall den stunden det tar å krabbe seg helt ut av drømmeland og til jeg kjenner hvor sliten jeg er etter nok en natt i felten. Det er nesten så jeg tror at underbevisstheten prøver å fortelle meg noe; “Skaff deg blylodd i skoa og skuddsikker flytevest!” Jepp, sånn må det være. Jeg er skikkelig god på drømmetydning.

Tynnslitt vingespenn

2010-01-16T01:21:00.003+01:00

Den klamme fuktigheten fra havet utenfor. Det evige suset av vinden når den møtte bratte svaberg, slitte hushjørner og ulte i krokene rundt henne. Det evige og evinnelige suset. Som om hun hadde en malstrøm kvernende rundt i mageregionen og aldri ga henne fred. Ro til å tenke i stillhet. Aldri fred.

Vinduene var prikkete av seigt saltvann som ikke lot seg vaske av. De gangene hun likevel gikk på med krum hals, dro kluten utover lange striper av hav, som til kvelden ble oransje slør av kveldssola.
Det var alltid én grunn for mye på vektskålen Bli. Eller kanskje bare veide de ikke nok de grunnene som lå i motvektsskålen Reis.

For det meste var hun alene her. For å tenke. Få livet sitt tilbake. – En slags botsgang kanskje. Noen ville se på det sånn. At hun hadde noe å gjøre bot for. Befrielse var hennes egen assosiasjon – befrielse av sjelen. Her ute kunne sjelen hennes fly fritt i brisen, fly med fiskeørnunger på flygetrening og brått stupe ned mot gråhvite måker under med småsild i nebbet. Fly av seg gammel tyngde som klemte om hjertet, lufte vingene, henge stille i lufta og kjenne sjøsprøyt mot den nakne magehuden.

Her ute kunne hun sitte nydusjet med runde vannperler på den brune sommerhuden. Naken. Eller med føttene stukket ned i et par knehøye gummistøvler. Satt hun på benken med knærne spredt, kom vinden til over alt med kjærtegnene sine. Her ute ventet hun på ham – de dagene han kom like gjerne som de dagene han ikke kom. Uansett var det her han fant henne, på denne måten, og mellom høyrehåndens peke- og langfinger hang sigaretten hennes arrogant og lekent. Varmrøykt. Mellom de røde leppene plystret hun tonene til de nærmeste fuglene og lyttet etter svar fra dem som for alltid var frie.

Det var ofte sånn han fant henne der ute i havgapet. De gangene han kunne komme fra. De gangene han kunne leve noen timer med henne. Hun som var tøylesløs, vill og gal, og som lignet mer på Jostedalsrypa for hver gang han så henne, skyheten hadde tatt plass i øynene hennes nå. Hun kom gjerne mot ham på stien, hoppende og yr, bare kledd i gummistøvler og brun sommerhud. Etterpå tullet han det heklede teppet om henne da hun lå i armene hans. Da hun hadde delt så mye av livet i seg at det ikke var nok igjen til henne selv. Da lå gummistøvlene på det trekkfulle gulvet og ventet til de igjen skulle ut å seile med henne på vindkastene. I mens holdt han henne fast, fast, og lot henne velsigne brystkassen hans med ramsalte tårer rett fra havet.

Stafett – og å bygge fjell

2010-01-15T00:32:00.001+01:00

Næmmen, har du sett – det er et nytt år allerede – og det selv om tiden har stått fast her inne på bloggen min siden november. Vel blåst og vel overstått til alle, når jeg nå krumler meg ut av hulen min.

Solskygge sendte meg en stafettpinne ~~og et spark bak~~ her forleden, i forbindelse med Petunias nyoppstartede sitatstafett. De som får pinnen oppfordres til å lage et lite innlegg med sitat eller ordtak, og med et bilde som illustrerer dette ordtaket/sitatet. Man skal gi stafettpinnen videre til to nye sitatutøvere og linke tilbake til Petunia når oppdraget er utført, slik at hun kan føre oss opp på listen.

Jeg trodde egentlig jeg måtte gå for et dikt i dag, siden nesa mi har vært dypt nede i “Samlede dikt” av Kolbein Falkeid en lang stund. Men så fant jeg likevel et annet sitat, av Konfucius for øvrig, som jeg synes er både klokt og viktig sagt. For meg sier det noe om viktigheten av å ha tro på at de små tingene kan bli store hvis man jobber sakte, men fremadrettet mot et mål. Jeg vet ikke om jeg akkurat vil bære kurver med grus hver dag, men kanskje heller små barnehjerter så jeg kan bygge hele mennesker.

“Bær hver dag en kurv grus til samme sted, og du kan bygge et fjell.”

Stafettpinnen sendes videre til Fru Storlien og Myk Start, som jeg er helt sikker på flommer over av gode ideer, bilder og sitater.

Alltid

2009-10-15T23:51:00.001+02:00

Det er to innganger
til hjertet mitt -
en fra nord
og en fra sør.
Når det blåser
stiv kuling
fra Skagerrak
er en av dem
alltid
i le
- for deg.

Åtte ord mot byggverk

2009-09-30T00:33:00.001+02:00

– Du skal grine når du føler for det, sa du. Ja, tenkte jeg, jeg skal grine når jeg føler for det. Håret bundet i hestehale rørte seg svakt i takt med hodebevegelsen da jeg nikket mot deg; jeg skjønner hva du sier. Jeg vet ikke om du så at ordene dine beveget meg. At du traff bullseye med de åtte ordene før jeg rakk å heve skjoldet mitt mot pila di. Stein for stein med granitt har jeg lagt. Sirlig hugget for å passe hverandre. Flate mot flate. Pusset, for å ikke etterlate trekkfulle mellomrom hvor kald luft kan passere. Tykke pølser av mørtel mellom lagene. Den perfekte blandingen av leire, sand og kalk. Spesialtilpasset for å vare i tusen år – eller hvor lenge en følelse kan vare. Spesialtilpasset, fordi jeg tenker at en følelse vil skape bølger, en bølge vil skape etterdønninger og etterdønninger vil skape understrømmer jeg ikke kan ha som forstyrrende elementer i livet mitt. Naturkrefter som må temmes. Presses i form eller utenfor form. Presses til å slikke oppover steinveggene, men aldri innenfor. Aldri innenfor. Den herdede mørtelen og de tykke steinveggene er beskyttelsen jeg har. Lenge trodde jeg at de beskyttet mot det uforutsette. Stormene som kommer i høstmånedene. De plutselige vindkastene som sliter vimpelen fillete. Svabergene som blir slukt av de grådige bølgene. Først nå har jeg forstått at jeg har beskyttet meg mot meg selv. Først nå har jeg forstått at steinveggene har holdt varmen ute og kulda inne. At jeg har laget muren så tett at musene gnager møblene til reirfyll i ro og mak.

Det er enkle ord, de åtte du sa. Det er en enkel tanke. Vel ment, så mye så jeg i øynene dine. – Du skal grine når du føler for det, sa du. Ja, tenkte jeg, jeg skal grine når jeg føler for det. I hvert fall skal jeg gjøre mitt beste for å kjenne etter om jeg føler for det. For den som blander perfekt mørtel er en mester i sitt virke og er mest opptatt av at det skal holde i tusen år. Likevel kan det skje at en mester ikke ønsker å gjøre familiebedrift av det, føre tradisjonene videre. La det stoppe her. La neste generasjon slurve med mørtelen, slippe høststormene inn, våge å slippe buktende sjøormer løs i det frådende havet og nyte understrømmen den piskende halen gir. La mitt byggverk bli ruinenes nedfallsfrukt, opplyst av kveldssol i oransje, med rosa strandnelliker svaiende i havbrisen. La mitt byggverk slås til bakken som et fyrstikkhus. La meg bli en slagen mester! Intet mer ber jeg om.

Pedagogisk mor redder dagen

2009-09-18T00:27:00.001+02:00

Noen ganger kan det være tungt å komme igang med leksene for små vampyrer. Selv på tredje klassetrinn. Man må lese Tuba Luba-leksa fem ganger og svare på spørsmålene som følger med, man må streke under ordene som inneholder æ og finne det/Det i teksten. Etter dette må man igang med alle huskeordene og det kan være en kjedelig affære. Selv for vampyrer på tredje trinn. Da hjelper det å ha en ~~pedagogisk~~ oppfinnsom mor, som for et lite øyeblikk føler seg som Pippilotta Rullgardina Viktualia Krusmynte Efraimsdatter Langstrømpe, og kaster alle hverdagsregler og lekseregler overbord;

Vi kjøper bokstavkjeks for å skrive huskeord! Tjolahop tjolahej tjolahopsasa! Så spurter vi til butikken i alt for store mannesko, med stripete knestrømper under en liten minikjole og flettene rett ut – og kjøper bokstavkjeks. Tjolahej! Vel hjemme tømmes bokstavene på tallerken, ødelagte kan få spises underveis, men vi må gjemme de hele. De som kan brukes til øving. Så er det bare å stave ivei. For en lykke! For en Herrens dag! For en vidunderlig og opphøyd mor! Tjolahop!

Selve rosinen i ~~kjeksen~~ pølsa kommer selvfølgelig til slutt; Skriv “spis”! lyder den geniale mors ordre. Og vampyren han skriver:

Og sådan gikk det til at Minstemann Vampyr gjorde leksa si med fryd og den ~~pedagogiske~~ oppfinnsomme mor reddet dagen.

Obs! Enkelte kunstneriske friheter er tatt i teksten og samsvarte ikke helt med selve hendelsen når det gjelder klesdrakt.

Hvis jeg kunne forandre én ting i verden

2009-09-11T22:26:00.001+02:00

Solskygge skrev for noen dager siden om en utfordring hun hadde fått – hva ville hun velge hvis hun kunne forandre én ting i verden? Svaret hennes var vakkert; “Jeg ville sørget for at alle mennesker fikk oppleve ekte vennskap og gleden det medfører.” Vel, etterpå har jeg tenkt og fundert, hva ville jeg velge om jeg kunne forandre én ting? Jeg har unnlatt å lese andres blogginnlegg om dette temaet i dagene som har gått, for ikke å bli påvirket (eller stjele andres tanker, noe jeg altså godt kan ha gjort, men da er det i hvert fall helt utilsiktet).

Jeg har kommet fram til at det jeg ville svingt tryllestaven over er respekt. Ikke liksomrespekt som i at joda, jeg skjønner hva du sier, men det jeg har å si er alltid mer riktig. Jeg mener R.E.S.P.E.K.T. med store bokstaver (og punktum i mellom og fete typer, som du ser).

Respekt begynner hos en selv – jeg mener man må ha en viss grad av respekt for seg selv for i det hele tatt å kunne respektere andre. Å kunne si til seg selv i speilet (eller uten speil, for den del) at “jeg duger, jeg er unik, jeg er verdifull, verden behøver akkurat meg!” For det ligger en grunnleggende trygghet i det å vite at man er verdifull uansett, og da er det så mye enklere å trygt kunne si til noen; “Jammen har vi forskjellige meninger, men jeg respekterer deg for dine.” I tillegg vil man kunne finne rom i seg til å respektere hverandre for utseendet, for seksuell legning, for religiøs overbevisning, for hudfarge, for etnisk opprinnelse, for politisk tilhørighet (det gjelder selvfølgelig ikke de som stemmer Frp, hehe), for alt levende liv på jorda – både på to og fire bein og seks bein og de som ikke engang har bein, for at du tør å være deg og skille deg ut fra mengden, for for for … Etter at jeg har svingt tryllstaven vil respekten bre vidt og bredt om seg på hele kloden, ser du. I min naivitet ser jeg at det ikke lenger er grunn til å krige om et land flere vil ha størst del og mest goder av, for vi respekterer jo alles ønsker og rettigheter om å dele landet redelig i fred og fordragelighet.

Respekt er å lytte til andre og vite med hele seg at også de er like verdifulle som deg! Ja, det ville jeg forandret på om jeg måtte velge bare én ting.

Illustrasjon: Doug Savage

Å grave sin egen grav

2009-09-10T01:26:00.000+02:00

Etterpå holdt han rundt henne bakfra. Omsluttet henne med armene som fremdeles var fuktige av svette. Pustet i nakken hennes. Fylte lungene med lukten av henne. Hun lå med øynene halvveis lukket. Kroppen tung av tilfredshet.

   - Du har en lukkethet som gjør meg usikker på deg, sa han lavt og fulgte det underste silkehåret med leppene.
   - Javel.
   - Skjønner du hva jeg mener? Jeg klarer ikke bestemme meg for om det irriterer meg eller tiltrekker meg.
   - Åpenbart det siste. Hun kjente hvordan håret på brystkassa hans stakk henne på skulderbladene og flyttet seg nesten umerkbart unna. Hun mer hørte enn merket at han smilte.
   - De trenger for så vidt ikke være motsetninger, de to, irritasjon og tiltrekning, det er vel du et godt eksempel på? Jeg tror det irriterer meg at du ikke åpner deg for meg, men samtidig tiltrekker det meg fordi det gjør deg litt mystisk. Utilnærmelig, om du skjønner. Men det blir bra sex av det. Kombinasjonen pirrer meg.
   - Jaha. Hun la armene sine i kors over brystene, så de ikke lenger rørte ved tentaklene hans.
   - Fortell meg om hverdagene dine.
   - Du er ikke en del av dem.
   - Jeg vet det. Det er derfor jeg ber deg fortelle.
   - Nei.
   - Nei, hva? Nei, det er ikke derfor jeg ber deg fortelle? Eller nei, du vil ikke fortelle?
   - Jeg ser ikke hva mine hverdager har med oss å gjøre. Hun skjøv hoftene framover for ikke å kjenne det slappe lemmet hans mot rumpeballene.
   - Ser du! Det er jo akkurat dette jeg prater om! Du slipper meg ikke innpå deg i det hele tatt.
   - Du har akkurat vært inni meg. Er ikke det nært nok?
   - Vet du hva jeg tror?
   - Nei, og jeg er, for å si det rett ut, ikke særlig interessert i hva du tror. Hun vred seg ut av grepet hans, svingte bena utfor kanten og satte seg opp. Ryggen rak mot ham. Nakken steil. Avvisende.
   - Jeg tror du er livredd. Ja. Det er det jeg tror. Jeg tror du er redd for å knytte deg til noen, eller meg, i dette tilfellet. At du er livredd for at noen virkelig skal se deg!
   - Som jeg akkurat sa; jeg er ikke særlig interessert i hva du tror. Hun strakte seg etter den hvite sommerkjolen og dro den raskt over hodet idet hun reiste seg.
   - At du kler på deg, beviser ikke det relevansen i det jeg sier?
   - Det er sikkert relevant for deg. Grunnlaget ditt for å tro noe som helst om meg, er vel egentlig ganske tynt og jeg er ikke interessert i meningene dine.
   - Du er redd for at jeg skal se at du innerst inne er sårbar og følsom, er du ikke? Eller er det de mørke sidene dine du ønsker å skjule? Jeg har sett dem, vet du. Jeg har hatt tannmerker i skulderen i dager etter møtene våre. Tror du ikke jeg vet at du syder av aggresjon og tilbakeholdt frustrasjon under det kjølige og velstelte? Tror du ikke jeg ser deg? Han satt i sengen nå. Håret var bustet på siden. Øynene både harde og triste på en gang. Hun snudde seg bort. Kjente den eldgamle trassen velte rundt i magen, slå knute på seg og bli velkjent isblokk. Hun trakk undertøyet over anklene og raskt oppover, fant skoene der hun hadde sparket dem av seg ved salongen. Kjente hvordan isen bredte seg utover, oppover og nedover, til den nådde hjertet og stivnet vannet ved vippene. Hun bøyde seg fram mot speilet, førte leppestiften mot munnen, og da hun var fornøyd med resultatet, snudde hun seg;

   - Det var hyggelig så lenge det varte. Tennene var små isbreer mot plommefargede lepper. – Vet du hva jeg tror? Jeg tror du er livredd for ikke å bli sett. Redd for at noen bare vil ha kroppen din og ikke det bløtkokte hjertet ditt med på kjøpet. Vel, noen ganger er en spade bare en spade. Det burde du legge deg på minne.

Vampyrenes desillusjonerte mor

2009-09-04T23:55:00.001+02:00

Eldstemann Vampyr kjempet sin vei ut i verden en Herrens dag for snart elleve år siden. For øvrig i et forrykende snøvær, men det er en digresjon, for den slags teller jo ikke med i den store sammenhengen. Uansett, da øyeblikket endelig kom og vi lå hud mot hud, og jeg kunne snuse inn lukten av ham fra det lyshårede hodet, da tenkte jeg at denne ungen, han skulle bli noe helt for seg selv. Han skulle frigjøre seg fra stereotyper og roller. Ja, han skulle bli en foregangsfigur for sin generasjon, tenkte jeg, oppildnet og utmattet.

Vel. Som sagt er det snart gått elleve år. Jeg er usikker på hvor jeg feilet. (Selv om det i dette tilfellet, som i de fleste andre tilfeller hvor noen feiler, er ganske klart at feilen må ligge hos Vampyrens far. Det er jo åpenbart, det vil du få se.) I min oppstemthet over å få oppdra guttebarn frie for tidligere generasjoners indoktrinering og, la gå, la meg si det, farssidens hang til syting over bagateller, har jeg nok dessverre oversett ett og annet underveis. Jeg skal ta det på min kappe.

I dag kom nemlig Eldstemann Vampyr hjem fra skolen med gress på hele buksa, jakka full av jordflekker og sykkelhjelmen på snei; han hadde hatt et heller ulekkert svalestup fra sykkelen i en ugjestmild grøftekant. Da han var vel inne, kom tårene, som ikke ville la seg stoppe på noe vis, før nesa var snørrete og rød, og øynene hovne. Rensing av sår på håndbaken førte med seg minutter med hyling; det var åpent langt inn og han hadde grus der, måtte jeg vel skjønne!

Den sindige mor beholdt selvfølgelig roen og medfølelsen, mens hun kvalte en smule latter i halsen over denne noe teatralske oppførsel i hjemmets kjøkken. Da Minstemann Vampyr kom hjem etter sin skoledag, kunne Eldstemann øse av sin ulykksalige hendelse og dagens store skader. Noe betuttet måtte han innse at Minstemann ikke syntes dette var noe å ta så på vei for. Men selvmedlidenheten lot seg ikke stanse så lett og ved leggetid fikk den seg et peak av dimensjoner etter nok en runde med pyrisept:

- Jeg klarer ikke å klatre opp i senga! *uuhuu* – Hjelp meg da, jeg kommer ikke under dyna! Og hvor skal jeg gjøre av hånda i natt? Kanskje jeg kan få sånn til å henge armen på som de har på sykehuset? *aauuu* (På dette tidspunktet lå han og krøp som en sel på dynetrekket med armen i været.) – Og se på kneet mitt da! Det er røde streker rundt hele såret og det er lo inni der!

Han fikk hjelp av sin mor, som på dette tidspunktet ikke lenger kvalte latteren, til å komme seg under dyna. Da sank han ned på puta med et langt sukk og et lite stønn over hvordan verden behandler ham. Han har alltid uflaks! Han er nesten som Donald Duck! Minstemann Vampyr lo så han rullet i underkøya.

- Jeg tror jeg har blåpropp!

- Får håpe du får en god natt likevel da. Masse glad i deg. Sov godt, gutten min.

- Det får vi nå se på. Det er ikke sikkert vi ses i morgen.

- Jeg tror nok du overlever.

- Det får vi se på. Jeg håper det.

- Jeg håper det jeg også. God natt.

Vel, uten å si for mye om kjønn, smerter og sykdom, føler jeg likevel at noe har sklidd ut i forhold til mitt håp om en helt ny generasjon gutter. Minnet om deres fars ynkelige hyl om smertestillende under vanlig omgangssyke, gjør at jeg i kveld er noget desillusjonert. Enough said.

Var eller kunne vært

2009-09-03T01:28:00.001+02:00

Hvis hun lå helt stille på siden med øynene lukket, kunne hun kjenne ham bak seg. Dyna som en gang hadde omsluttet kroppens hans, kunne være ham en liten stund. Sånn han hadde ligget inntil henne. Bak henne. Beskyttet henne noen timer fra mørket. Hun lukket øynene og pustet rolig. Førte hånden over ribbena, fulgte det myke fallet nedover og opp den svake hellingen igjen. Der vred hun hånden så den lå som hans, men hennes var så mye mindre. Hun lot tommelen legge seg i den feminine kurven hvor hofte gikk over i lår, klemte forsiktig, som hans. Lot de andre fire fingrene ligge på toppen av den liggende høyden. Bare i korte blaff ville det komme tilbake. Enda hun forsøkte å tvinge tankene, følelsene, tilbake. Hennes tommel var ikke hans. Hun hadde ikke samme bue på tommelen som ham. Hennes var rett fra det ytterste leddet og ut. Hans buet svakt bakover. Som om den var konstruert for å passe inn i kurvene hennes. Det hadde hun tenkt. Tenkte det fremdeles. Enda han bare var ei dyne bak henne. Enda hun var hans tommel. Oppdemmet frustrasjon klemte til rundt hoftebeinet – det ble bare feil! Hun hadde ikke hans varme. Huden ble ikke myk, som under hans. Med øynene lukket kunne hun før kjenne ham bak seg. Nå var varmen hans andre steder og selv i mørket var ei dyne bare ei dyne.

Kjære Patrick!

2009-09-02T01:05:00.001+02:00

Jeg kan ikke huske eksakt når vi ble presentert for hverandre og det er jeg selvsagt lei meg for. Vit at jeg tar det som et stort kompliment at du gjerne vil samarbeide med meg og gjøre meg bemidlet, men, altså, jeg er litt usikker. Både på deg og forretningsideen din, selv om du er storsjef i storbank og greier.

For øvrig er jeg litt skeptisk til det du skriver; du ber meg om ikke å jakte på deg, fordi du setter din karriere og liv på spill for din familie med e-posten du har sendt meg. Det er mulig vi ble kjent på et litt uheldig tidspunkt hva gjelder mine personlige problemer, men jeg har ikke for vane å jakte på noen. Er det ikke dessuten noe forunderlig at jeg må sende opplysninger om hvilket kjønn jeg er, eller er det bare jeg som er oversensitiv i forhold hvor ~~lite~~ godt inntrykk jeg har gjort på deg. Jeg, med min sjarm! Nei, jeg er litt usikker nå, Patrick, jeg må innrømme det. Og hvorfor skriver du “For oppmerksomhet” i emnefeltet hvis du ikke egentlig vil ha så mye oppmerksomhet? Det er ikke alltid lett å forstå seg på menn som deg, Patrick, det er ikke det.

“Jeg er Mr. Patrick KW Chan Executive Director & Chief Financial Officer fra Hang Seng Bank Ltd Jeg har en tеkela virksomheten anbefalinger for deg. Jeg mе du hjelpe meg med е implementere en virksomhet prosjektet fra Hong Kong til landet. Dette er overfшring av store pengesummer. Alt om denne transaksjonen skal vжre lovlig gjшres uten vanskelighet. Prшv е observere ytterste skjшnn i alle saker om dette spшrsmеlet.”

Vel, det hjelper heller ikke å sende meg ny e-post to dager senere. Likevel, det oppklarer jo en ting eller to når du skriver; “Det er forståelig at du kan bli litt redd fordi du ikke kjenner meg…” Aha! Så vi har aldri møttes nei, du har bare fått treff for ditt søk etter noen som “passer mine foreslette forretningssamarbeid”. Nei, jeg tror jeg sletter e-postene dine, Patrick, og for å bruke dine egne ord:

“Selv om intet veger er ingenting gained”

Og du, en liten ting til; du bør jobbe litt mer med det norske språket ditt. Det er bare etter aller beste skjønn jeg klarer å forstå hva du skriver – og jeg skulle jo observere ytterste skjønn i alle saker om dette spørsmålet, var det ikke så?

Belønning

2009-08-30T01:14:00.001+02:00

Det finnes dager da hjemmets fire vegger nærmest faller over meg med truende flater. Klemmer meg inn i et hjørne og griper meg rundt halsen med tørre tapetfingre. Får meg til å gispe etter luft. Det er på sånne dager jeg hiver meg rundt, snører sekken og stikker til skogs raskere enn min egen trege skygge.

Sånn som for et par dager siden i duskregnet. Jeg klorte meg opp den første lange bakken med mange ~~puste~~ nytepauser underveis; enslige blåbær på bladløse greiner, vakre edderkoppnett mettet med duggdråper, tåka som lå tungt i skogen nedenfor, gule bjørkeblader som klistret seg til brune, kjære gummistøvler. Natur er vakkert uansett vær!

Vel oppe fant jeg en tømmerstokk å sitte på. Pustet inn den våte lufta og gledet meg over at ingen andre så ut til å ha funnet veien til skogs akkurat den dagen. I sekken fant jeg termosen med te og på tømmerstokken fant jeg et passelig flatt sted til den lille koppen. Fra et fuktig matpapir kunne jeg kjenne alle de gode smakene fra to skiver grovbrød med gulost, som langsomt fikk lysere gule prikker etter regndråpene, og dermed smakte enda bedre. Stillhet. En fugl som sang like ved. To maure som marsjet i takt mot tua.

Da sjelen var full vendte jeg nesa hjemover og på vei ned fikk jeg belønningen for det fysiske strevet – gullgule kantareller lyste mot meg like ved stien og ville være med hjem til middag. Det er en god deal å bytte kjærlighet til naturen med kjærlighet fra naturen. Det skal man huske de dagene veggene står på plassen sin og ikke tvinger en ut også.

Sa Mor

2009-08-24T20:57:00.001+02:00

På min siste tur til biblioteket fikk jeg hendene mine i en liten, merkelig bok i hylla for lyrikk. Den er skrevet av en Hal Sirowitz, men oversatt til norsk av Erlend Loe og utgitt på Cappelen i 1997. Originalen heter “Mother said” - “Sa Mor”.

Jeg vet ikke om jeg kan si det på annen måte enn at boka har bodd i meg siden. Vemmet meg, forundret meg, gjort meg usigelig trist på en gutts vegne, men samtidig faktisk fått meg til å dra på smilebåndet. Jeg tror jeg lar Erlend Loes egne ord på permen si det hele:

“Jeg kom over denne diktsamlingen ved en tilfeldighet i New York 1996, og fant raskt ut at den var for god til bare å bli lest av amerikanere. Sa Mor er noe av det mest tragikomiske jeg har lest. I begynnelsen lo jeg høyt og lenge av diktene. Men etter hvert har latteren satt seg mer og mer fast i halsen. Sirowitz beskriver en mor som overlesser sin sønn med de mest absurde formaninger. Hennes beskytterinstinkt har ingen grenser. Sa Mor er både morsom og dypt ubehagelig. Kjærlighet og omtanke er bra. Men det kan bli for mye.

Sirowitz ventet til foreldrene var døde med å gi ut denne diktsamlingen. Når man leser den forstår man hvorfor.”

Som leser kan man ane omtrent hvor gammel forfatteren var da han fikk de forskjellige formaningene, fra tidlig barndom til ungdom og voksen. Vel, det virker hverken som noen god oppvekst eller kjærlige familieforhold:

AVKUTTET ARM

Ikke stikk armen ut av vinduet,

sa Mor. En annen bil kan komme snikende

bakfra og kutte den av. Da blir faren

din nødt til å stoppe, legge den avkuttede

delen i bagasjerommet og kjøre deg til

sykehuset.

Det er ikke slik at du kan settes sammen

like enkelt som teleskopet ditt.

En doktor blir nødt til å sy armen på igjen.

Du vil ikke kunne gå med korte ermer.

Du vil ikke like at noen ser stingene.

BYTTE AV FORELDRE

Vi vet at du ikke liker oss,

sa Mor, & at du heller ville

hatt andre foreldre, f.eks. Goldbergs,

som bor på den andre siden av gaten. Du syns

vi er ondskapsfulle fordi vi tvinger deg til

å gå tidlig til sengs. Men hvis

en annen familie vil ha deg, vil vi være

glade for å bli kvitt deg.

Men etter noen dager, ville du få lyst til å komme tilbake.

Ingen er som dine egne foreldre. Og du er ikke

akkurat et varp selv. Du rer ikke opp sengen din.

Du skitner til hele huset. Men jeg er

en for snill person til å fortelle naboene

hva som er galt med deg. Jeg sier det bare til deg.

Innimellom får vi vite litt om hans søken etter kjærlighet, både hos samme og motsatt kjønn, og hans flukt til rus. Ingen av delene er vanskelig å forstå i grunn.

Det er heller ikke vanskelig å tenke seg at forholdet mellom mor og sønn forble vrient jo eldre de ble begge to. Hun virker (fremdeles) bitter og lite fornøyd med sin sønn:

HUNDEHJERNE

Bare fordi hunden min hopper opp og kysser deg

hver gang du kommer hit, sa hun, så betyr ikke det at

hun vet hva hun gjør.

Hun har antagelig lært det av meg,

hun har sett meg kysse deg & tror at

det er det riktige å gjøre, men hun så meg

gjøre det før jeg visste at

du var en tosk & hun klarer ikke å oppfatte forskjellen.

I 1998 kom oppfølgeren ut på norsk, med det nesten selvfølgelige navnet “Sa terapeuten min”. Her finner vi også igjen noen av morens formaninger, krydret med terapeutens tolkning av hans problemer og hans vanskeligheter med å finne kjærlighet.

Både som mor og menneske får man seg noen tankevekkere i disse bøkene, og jeg vil helt sikkert tenke meg om både en og to ganger før jeg kommer med egne formaninger heretter.

Erlend Loe finner du også på Twitter, som @erlendloe

Hverdagsskildring

2009-08-18T20:57:00.001+02:00

Jeg sitter i lav augustsol. Alene. Alene, ja, men ikke ensom. Jeg er aldri ensom. Underlig nok. Det er som om det bor mange inni meg. Ressurser og tanker som trives i bare mitt selskap. Det gjør meg trygg.

Hos naboen har datteren bursdag. Jeg hører gjester som kommer og jeg hører “gratulerer med dagen”. Hun er over nei-så-stor-du-har-blitt-alderen og jeg kan høre henne skryte uhemmet av de nye skoene sine. Det er godt å være i nærheten av et selskap og likevel være nok i seg selv. Det kryper en sukkermaur på hellene og jeg flytter beina for å gi den fritt leide. Føttene som er i sønnens lyseblå, halvveis ødelagte crocs. Selv uten barna er jeg ikke-ensom. Stø nok til å stå i høststormene og enda være meg. Ja, jeg er kommet dit. Og setter pris på det. Sånn som man kan sette pris på de små og usynlige tingene nesten før de nevnes ved navn. De tingene som vi bare aner er i livet, rundt en sving eller over en bakketopp. Ventende. Kanskje sukkende. Men ventende. Alltid. For de tingene vet at alle veier fører til Rom, men at noen av dem er omveier. Steinete småstier kanskje med prestekrager og soleiehov i veikanten. Og vakre røde strå i oransje kveldssol. Eller isdekt og glatt om våren. Men ventende på akkurat deg. Når du kommer forbi klenger den seg til beina dine og kryper inn i sjelen din som et varmt og mykt ullteppe. Og da vet du det; at du kan klare hva som helst som måtte komme din vei. For sånn er loven. Og livet. Det usynlige livet. I aller høyeste grad.

Nå er det noen som klipper gresset like i nærheten her. Da husker jeg andre auguster, koppestell på nyklipt plen og nakne, skitne føtter. Og en nabo som smugkikket på meg gjennom vinduet. Kanskje har jeg alltid virket trygg på utsiden?

Eksistensiell vampyrblåbærtur

2009-08-14T23:17:00.001+02:00

Når sommeren er på hell er det tid for årets blåbærsanking. Den slags tar vi på alvor her i huset. For blåbær er både sunt og godt, og ikke minst så er det en av de absolutt koseligste skogsturene vi tar i løpet av året. Vi har hvert vårt gamle melkespann som det ringler så fint i når bærene triller nedi og som knirker koselig med hanken når vi går. De gamle spannene er obligatoriske.

Det er når man sitter på hver sin tue i den rødgrønne lyngen og hører det suser i tretoppene, ja, det er da man får ro til å tenke store tanker, lete etter sammenhenger og lufte ideer. Sånn er det med tre små vampyrer på blåbærtur:

- Mamma, her var det jammen mye bær! Men hvem er det som har skapt blåbærene? Minstemann Vampyr kikker opp fra tua si med lilla blåbærsaft rundt hele truten, helt opp til nesa.

- Tja, det er jo mange som mener Jorda og naturen er skapt av Gud da.

- Da har han jammen vært flink, synes jeg, som har skapt så mange!

Ja, det man vel ikke si seg uenig i – uansett hvem som har sørget for god avling i år. Ringlingen fortsetter i spannene og sannelig ringler det ikke litt i magen på en av dem også. Bonusvampyren er forsiktig og vil ikke spise noen av bærene sine, likevel har han vært oppi ansiktet med en lilla finger og har en dertilfarget strek høyt oppe på kinnet. Jeg tror unger er ekstra søte på blåbærtur.

- Mamma, tror du at blåbærene kan tenke?

- Hm, det var et godt spørsmål. Hva tror du da?

- Ja, jeg tror de kan tenke. Men hva tenker de når vi plukker dem da?

- Da tror jeg de tenker sånne ting som: “Åh, plukk meg, plukk meg!” “Se så fin jeg er!” “Åh, tenk å få være med deg hjem og bli syltetøy på pannekakene dine!” Eller: “Åh, jeg vil gjerne bli med deg hjem og lande i gode muffins!” “Spis meg med melk og sukker på!” Sånne ting ville i hvert fall jeg tenkt om jeg var et blåbær.

- Ja, det tror jeg også at de tenker.

Igjen ble det stille mellom tuene. Eldstemann Vampyr hadde satt seg rett ned på den grønne shortsebaken i lyngen og jeg tenkte med gru på hvordan han kom til å se ut med tyfusbuksebak. Fra Bonusvampyrtuen hørte jeg et stille:

– Ja, jammen har Gud vært flink med blåbærene…

Vampyren med tyfusbak hadde vært ganske stille til nå, men nå ville han (antagelig etter å ha grunnet en stund på temaet) si seg litt uenig:

- Det er ikke Gud som har skapt blåbærene! De har spredd seg hit og vokser på grunn av sola.

Hva, nei dette kunne ikke Bonusvampyren like:

- Det er Gud som har skapt dem. Og Jesus! For det er nemlig det samme og Jesus hersker over Gud.

- Næijk, det er ikke samme person da. Og dessuten hersker ikke Jesus over Gud, det er omvendt!

- Det var det jeg mente da!

Her måtte den allvitende mor gripe inn og si at det er jo egentlig det samme hvem som har skapt dem eller hvorfor, det viktigste er er jo at alle disse fine bærene er her så vi kan plukke dem med oss hjem og lage noe godt av dem. Det var alle enige i. Tilsynelatende. I hvert fall fikk jeg med meg tre slitne vampyrer hjem, med lilla fingre, bukser og fjes, og fire liter runde, fine, og blå bær. Vel, samt noen villbringebær og markjordbær. Det resulterte i godt syltetøy, pannekaker og saftige muffins.

Dessuten oppdaget jeg ikke den beste bonusen før dagen etter – nemlig sju tyttebærrøde og hissige myggstikk på en horisontal linje under kneet. Den virkelig bonusen vekker meg en times tid etter jeg har sovnet hver natt. Jeg tror myggen har sprøytet inn tidsinnstilte klødråper. Som en slags hevn for våre tråkk i deres territorium. Men vi vant – vi fikk blåbærene! Hah!

Grønt – for vårtegn

2009-08-02T00:26:00.003+02:00

Dette er en fortsettelse av “Gult – for høysommer”:

Da han lå i brisken etter låvedansens virvlende spring i den irrgrønne vårkvelden, ville hjertet hans ikke slutte å banke ham i halsen. Kroppen kjentes som om den akkurat var født – sprell levende i hvert eneste pulsslag, han syntes han kjente hver fiber i det grove teppet og hver eneste lille celle vibrere i den harde kroppen. Aldri hadde han holdt ei mer vever jente i armene. Aldri hadde han vært lykkeligere. Aldri hadde han sett mer skinnende gull enn han hadde gjort i flettekransen hennes den kvelden. Aldri hadde han hatt det vondere. Til tross for at de blå øynene hennes hadde fortalt at hun kjente det samme, visste han at det bare var i fantasien hun kunne være hans. Han ville aldri bli godtatt som friersvenn på Lien. Det ville aldri skje. Det visste de vel, begge. Det var bare hjertene deres som enda ikke hadde forstått at han ikke dugde til henne. At skjebnen ville det sånn at i livene deres skulle han være henne underlegen og ikke være nok mann til å kunne ta vare på henne. Å ja, skjebnen tar mange uventede krumspring. Selv i bygda her. Der lå han på brisken, pulserende av liv, og visste ikke.

Men det var andre som visste. Noen hadde sett det noen ikke ville at andre skulle se. Det ingen burde sett. Det ingen burde gjort. Det var Torbjørn fra Nedre Vollen som hentet Ragnhild inne i hjørnet der alle jentene sto med armen huket i venninnas, og fortalte fnisende om gutten de hadde danset mest med. Ragnhild Lien med flettekransen og de danseblussende kinnene hadde sett sin kavaler for kvelden forlate låven hoppende, ja nærmest springende ned låvebrua, og var varm i hele seg. Selvfølgelig ville hun følge med Torbjørn, som hadde drukket litt mer sterkt enn han burde, og hjelpe med søya som hadde satt seg fast i ura bak låven. Hjertet hennes blødde for dyr som led ondt.

Det var først da søya ikke fantes at ufarlige Torbjørn fra Nedre Vollen ikke lenger var ufarlig. Og gjorde det ingen burde gjort. Som erstattet varmen inni henne med en isende kulde og gjorde at hun resten av livet ikke engang orket å høre om dyr som led ondt. Skjebnen ville det sånn at noen måtte rundt hjørnet og løfte litt på stakken i det vårgrønne graset etter kveldens traktering, og noen så det de ikke burde sett.

Da bygdetrollet mange uker senere strøk forbi døra hans som om det skulle hatt den onde sjøl i hælene, tok tankene hans til å løpe etter. Selv grep han lua si og forlot stua med kjevemusklene utenpå huden og støvler som sparket stein baketter den veien trollet forsvant.

På Nedre Vollen var det stille da han kom. De var samlet til non i nystova han Torbjørn hadde latt bygge etter overtagelsen. Den ubedte gjesten tok riktig nok hatten av før han reiste den nyvunne gardseieren opp etter den åklekledde tømmerveggen og spiddet ham med de blågrå øynene som lignet nattsvarte skogstjern i hardt uvær. Intet ord ble vekslet i stua, men tilbake lå en en gardseier, som for et kort øyeblikk siden var en kry kar, med brukket nese og sin mors velbrukte neseklut mot det bleke ansiktet. Aldri ble det pratet om. Aldri mer.

På vei opp bakkene til Lien kjente han ingen ting. Annet enn hjertet som ville beine veien ut av brystkassa hans. Det våte graset slikket ham oppover buksebeina og gjorde støvelsnutene hans fuktige. Å gå veien fikk han gjøre i andre ærender, nå tok han raskeste tråkk over Embrikslåtta.

Den knyttede neven hans traff døra hardere enn han hadde tenkt. Sekundene var lange, kalde vinternetter, støvlene hans fortsatte å gå. I raske ringer på graset. Sparket grus fra den flate steinhella til langt ut på tunet. Av seg selv fant handa hans veien til dørklinka og dyttet døra opp. I vindfanget sto han ansikt til ansikt med de vidt oppsperrede øynene til Arne, før han raskt albuet seg inn døra til kjøkkenet og fant veien inn til de vinduene han hadde sett det lyse hjemmekoselig i da han sto utenfor. Nok en dør ville holde ham ute, den var lettere enn han hadde trodd og gjorde entreen hans mer voldsom enn han hadde ment da han brått skjøv den opp.

Det ble en plutselig stillhet i rommet. Åndeløst stille. Han så bare Lien sjøl, store karen, med et vantro uttrykk i ansiktet, før han hardt sa ordene han ikke engang hadde tenkt; – Ungen er min og du skal ikke la ho Ragnhild, eneste datter di, giftes med en kjøter! Igjen levde den allerede såre neven hans sitt eget liv og traff bordplata med en kraft han ikke visste han eide. I det samme søkte blikket hans Ragnhild og sinnet var ute på enga i det samme – det lange håret hang livløst nedover skuldrene på henne, det glitrende gullet var borte og i de gnistrende blå øynene var det ikke lenger noen hjemme. Kinnene som hadde vært hete av dans og latter noen uker tilbake, var nå hovne og blanke av salte tårer. I det han kjente stikket i hjertet forsto han at han ikke hadde noe å gjøre i den fremmede stua der alle drømmene hans satt.

Men i noens hjerte tittet en liten vårgrønn spire fram fra den kalde breen. Grønt som bare håp kan være. Skjørt blafrende. Som en liten sommerfuglvinge i en mors liv.

Han var ute i det knehøye graset før han visste at han hadde gått. Snudd ryggen til egen latterlig oppførsel. Til alt hjertet hans hadde narret ham til å drømme om både i dagslys og under den klare månen. Nå var han tom og eide ikke engang krefter til å angre eller skamme seg over blodflekkene på skjorta. Ikke før handa lå på skulderen hans, skjønte han at noen hadde løpt etter ham. Bak ham sto moren til Ragnhild; – Vi vil gjerne at du blir med tilbake. De tenkte kanskje han hadde et spørsmål å stille han far. Om han ville bli med? Hun smilte usikkert mot ham, tok rundt albuen hans og trakk forsiktig mot gården.

Og grønt var håpet.

Da han igjen sto i dagligstua på Lien, rant det smeltevann fra breen i blå øyne nedover bleke kinn som var stramme av tretthet. Hjertet hans var nær ved å sprenges av vond verk og følelser som var alt for store i en menneskekropp. Denne gangen bukket han for Lien. Var tilbake i seg selv. Røslige mannenever i håndtrykk. Respekt mot respekt. Nå sa han ord han hadde tenkt på. Øvd på inni seg. Ord han hadde formet med munnen i lydløse bevegelser i nattemørket på brisken. Og da Lien selv ga sin velsignelse hadde håpet aldri vært grønnere. Blafrende som grønne, små sommerfuglvinger i en mors kokong og enda grønnere enn de første museørene på bjørka, de første spede tegnene på liv. Ja, en skal nære håpet. For den dagen kan komme raskere enn du aner, at det en håper mest på går i oppfyllelse.

Vampyrundring

2009-07-27T17:32:00.001+02:00

- Mamma, hvis to myggekjærester blir uvenner og flyr hver sin vei, hvordan finner de de tilbake til hverandre da?

Gult – for høysommer

2009-07-23T12:21:00.001+02:00

Han slo den siste stauren ned med en kraftanstrengelse. Kjente det kile langs kjevebeinet, der svettedråper hadde funnet et lite, vått bekkefar og fulgte etter hverandre som perler på snor. Flere av staurene hadde alt fått hoder av ferdigbundne nek, noen bundet av hennes fine hender. Han dro armen over panna og rettet den verkende ryggen. Med blikket lette han etter ljåen, han fikk hvile til kvelden, nå måtte de få kornet opp før regnet kom. Et strå fant veien inn mellom tennene da han slentret bort til vanntønna, ei av jentene hadde forresten spøkt med det tidligere på dagen; Var han kanskje drøvtygger han, som alltid spiste på gras? Det hadde hun sagt fnisende fram, med varme roser i de runde kinnene og dybde i de nøttebrune øynene. Han hadde tatt tak rundt det ferme livet og løftet henne så knestrømpene hadde vært synlig opp til smilehullene på knærne hennes, til iltre knis, selvfølgelig. Det var sånn spillet var. Det var noe av onna det og.

Han dyppet tinnøsa ned i det kalde vannet og drakk med grådige slurker. Halsen var så tørr at det gjorde vondt å svelge den første munnfullen. Da var det han fikk øye på henne – hun som gjorde skuronna hos Lien verdt slitet – Ragnhild Lien, minstesøstra til Arne. Odelsgutten som alltid trodde han var hakket bedre enn resten av onnefolka tilsammen. Øsa ble hengende foran munnen, vannet laget ringer i seg selv og tinnet farget øynene hans enda en nyanse mer blågrå under de mørke vippene.

Hun lo mot den ufarlige Torbjørn fra Nedre Vollen, flotte jenta. Lo mot ham med hele kroppen sin. Det var sånn hun var. Gjorde ingen ting halvveis. Hvetenekene hennes var de jevneste, bundet med årelang trening alt. Med ett møtte hun blikket hans over øsa. Latteren glimtet fremdeles i de blå øynene. Hun ble vàr en lokk av det lyse håret som hadde slitt seg fram ved kinnet og puttet den raskt inn under det rutete tørklet igjen. Kikket ned. Og møtte øynene hans på nytt. Han nikket til henne og løftet øsa. Betraktet det renskårne ansiktet hennes, de fulle leppene, og ønsket at tørklet ikke skjulte det tykke, korngule håret hennes. Hun var det vakreste han visste. Dette var ingen jente han kunne lure med seg opp på trevet når onnefolka samlet seg på kvelden. Nei, henne ville han ikke røre før hun hadde tatt navnet hans til sitt. Likevel hindret det ikke brottsjøen av attrå som kom over ham, da hun igjen bøyde seg for å binde.

Selv i høysommervarmen kunne en onnekar glemme arbeidet sitt. Hvis det var ei Ragnhild med rutete, rødt tørkle i nærheten, som bandt de fineste neka og var passelig rund rundt bringa. Som smilte det vakreste smilet med de jevneste tennene. Som hadde korngult hår. Gult som hveten. Gult som høysommeren her omkring. I bygda med alle de langstrakte åkrene og elva som buktet seg sakte forbi. Ja, da kunne selv en onnekar glemme seg.

The battle within

2009-07-20T14:51:00.002+02:00

Det er harde kamper for tiden. Inni meg bor det en liten, spretten fyr. Han er full av kreative forslag, gnistrende livslyst og har en glupende appetitt på alt livet har å tilby. Han er en slags evig optimist som ikke vil la noe stå i veien for en fin dag, og til tider er han litt mye amerikansk gameshow-preget. Ørene fyller seg med disko-musikk når han dukker opp. Ja, kort sagt en sånn liten, spretten fyr som man blir glad i og fryder seg over at er til stede. Men så, skjønner du, så har han virkelig fått noe å bryne nesa si på, for på utsiden har det slått seg ned en annen liten fyr. Han er svært oppmerksomhetskrevende og roper til stadighet: ME, ME, ME! FEEL ME! Han har lemmer av bly, stikkende tentakler som han nesten kveler en med fordi han er så glad for å ha funnet et sted å være, og ja, la meg si det like ut; han virker både bortskjemt og sjalu. Du vet, en sånn fyr man ikke ønsker å ha noe med å gjøre. Dessuten er han ingen drømmer, han simpelthen elsker kalde, harde fakta.

Disse to kjemper begge for å vinne min tillit, vinne meg over på deres side. Noen dager, som i dag, nærer jeg et glødende hat til begge to, det er når kranglingen deres blir alt for høylytt og det ikke er mulig å lukke ørene for den. Sånn, omtrent, har de holdt på i dag:

(Etter ca 4 timers søvn så den lille, spretne sitt snitt til å starte dagen med brask og bram:)

Liten, spretten fyr: – Hey, hey, heey! Velkommen til den første dagen i resten av ditt liv! Det er gløtt av blå himmel og tegner til å bli en finfin dag. Opp og stå, Sunshine!

Reality-dude: – Øy, jeg har nesten ikke sovet altså. Hold smella på deg og legg deg til å sove igjen! Det er alt for vondt og alt for tidlig å stå opp! Jeg orker ikke.

Liten, spretten fyr: – Men hey! Hvorfor denne sure tonen? Det er sommer, det er ungefri og du har hele dagen på deg til å gjøre baaare morsomme ting! Og du, husk at du kan hvis du vil.

Reality-dude: – Jeg har gjort “jeg kan hvis jeg vil” nå i tre uker, kanskje er det på tide å la meg få hvile noen dager? Eller så…

Liten, spretten fyr: – Hva med en liten svipp til Drøbak? Hyggelig kjøretur med kjæresten din og så tusle litt i gatene. Kanskje spise middag på en koselig resturant? Tenk det, du har aldri vært i Drøbak du.

Reality-dude: – Kjære deg, da må jeg først orke å gå i dusjen, forstår du vel, ellers takk for forslaget.

Liten, spretten fyr: – Men heey, vi blir hjemme, lar livet passere, helt greit for meg. *snurt* Du, hva med å male litt? Jaaa, la oss male, male, male! *ekstatisk*

Reality-dude: – Det ville vært veldig hyggelig det, men da må jeg først rydde pulten og så finne fram alle malesakene. Jeg orker ikke det i dag.

Liten, spretten fyr: – Du orker det du vil orke, tror jeg. Såh, kom deg i dusjen nå da, så kan vi ta en harrytur til Sverige! Jaa, handle litt sånt vi egentlig ikke trenger og bare kooose oss! Kan vi ikke det’a, kan vi ikke det? Pliiz, pliiz, pliiizzz?

Reality-dude: – Unnskyld for at jeg stadig må være den som legger en demper på festlighetene; jeg holdt nesten ikke ut på den en-times bilturen vi tok her om dagen, hva får deg til å tro at 5 timer i bil på en dag vil være ok?

Liten, spretten fyr: – Du kunne vel gjøre det bare for meg? Hva med en kombinert tur i distriktet og fototur? Jaaa, det var lurt, du har jo nesten ikke rørt kameraet ditt i år! Det gjør vi, det gjør vi!

Reality-dude: – Jeg orker ikke, hører du! Jeg orker ikke engang å gå til garasjen! Jeg har ikke armer til fotoapparatet for øyeblikket. Dessuten er lymfekjertlene så hovne at det gjør vondt å ha armene inntil kroppen eller ta på deodorant. Jeg orker ikke!

Liten, spretten fyr: – Nå vet jeg det! Du kan sette deg på toget og ta en tur til bestevenninna på Hamar! Tenk det du! Skravle, le og kose deg i et par dager. Jaaa!

Reality-dude: – Det hadde vært hyggeligere enn det meste, og ikke minst etterlengtet, men det hadde jo vært trivelig om jeg hadde orket å prate med henne da jeg kom fram eller?

Liten, spretten fyr: – Kan vi i det minste ta en liten kjøretur og kjøpe kaffe latte med irish cream? Vær så snill? Bare sånn at jeg får luftet meg litt? Hva? Hva? Hva?

Reality-dude: – Jeg tror ikke det i dag. Vær grei og la meg ta en dag eller to uten de store sprellene, så kan vi kanskje gjøre noe senere i uka. Vi må bare vente og se.

Liten, spretten fyr: – Vente og se, vente og se… Jeg er så lei av å vente og se! Blæh! Jeg vil gjøre noe NÅ! Noe sprelsk, noe gøy, noe livsbejaende! Sett meg fri! Du har aldri vært fullt såå kjedelig om sommeren før og jeg er ikke noe fornøyd med deg, bare så du vet det!

Reality-dude: Jeg er ikke så opptatt av hva du er fornøyd med, hvis du ikke har oppdaget det før nå. Du gjør som jeg ber deg om du. Mwuahahaha *ondskapsfull latter*

Liten, spretten fyr: – Det kan godt være du har rett i at jeg må gjøre som du sier, men vet du hva? Du kan aldri stoppe meg! Jeg skal være her og provosere deg helt til du finner et annet sted å slå deg ned. Vi vil ikke ha deg såh! *rekker tunge*

Selv om den lille, spretne fyren kan gjøre meg både frustrert og frynsete, er det ingen ting i forhold til hva den andre oppmerksomhetssyke kan. De går rett og slett ikke så godt overens de to. Likevel, den lille spretne er hjertebarnet. Fordi han er broren til Håp og Tro. Må han bli her for alltid.

3 viktige ord om livet

2009-07-19T00:49:00.001+02:00

Vampyrforfatteren rir igjen

2009-07-16T19:13:00.000+02:00

Vel, ikke rir akkurat, men skriver i hvert fall. Jeg rablet forleden om Eldstemann Vampyr som var tvunget til å bytte sin store drøm med en ny. Han hadde da skrevet sitt første kapittel i sin planlagte bok, og sannelig varte ikke inspirasjonen til et kapittel til:

“GÆRNINGEN – kapittel 2

Bestemor kaller han bare Gærningen. Når bestemor kommer inn i stua spiller jeg tv-spill. “Tobias” sier bestemor. “I kveld skal jeg lage de beste kakene.” “Yes!” sier Tobias. Kakene er gode og vi koser oss. Pappa kommer hjem nå klokken 9 og han dro klokken 7. Jeg våkner klokken 7 om morgenen. Jeg går ned til underetasjen og spiser frokost. Jeg legger igjen en lapp som det står “Jeg går til Harry og kommer tilbake kl. 5. Tobias” Harry våkner alltid tidlig. Han er våken når jeg kommer. Vi går en tur ut, og ser noe vi aldri har sett før. En dame blir slått ned og ranet. Og så forsvinner de i løse lufta. Vi går bort og hjelper damen opp. Vi går først til Politistasjonen, og etter det går vi til sykehuset.”

Jeg registrerer at hans kakemons-gen trer tydelig fram i teksten og humrer litt i skjegget over den siste setningen. Når man er langt unna alder for førerkort, ser nok verden omtrent sånn ut. Jeg har en smule medynk med denne stakkars overfalte fruen som må gå byen rundt for å få hjelp, men det tenker man selvfølgelig ikke på når man ikke har mulighet til å frakte henne med bil. Det er gøy å se barns tanker og fantasi på papir!

Don’t bite the hand…

2009-07-15T22:43:00.001+02:00

Hun hadde sparket av seg skoene da de startet bilturen. Nå satt hun og kjente de kalde gummifirkantene kile under de bare føttene og tenkte at sko om sommeren nesten var naturstridig og et hån mot sansene. Ellers tenkte hun ikke på stort. Det var mer enn nok å lytte til – de tre yre, sommerferierende småguttene i baksetet som ropte høyt hver gang en bil med deres bilmerke fór forbi, suset av den varme lufta som stanget mot vinduet og fant en liten sprekk, den monotone duren fra bilmotoren og støyen fra dekkenes uavbrutte rulling langs markblomstkledde veikanter. 5 par armer og like mange par bein i stadig bevegelse i det lille trykkammeret, sørget også for å ta plassen hvor tankene kunne ha vært.

I steden lot hun de halvtrøtte øynene gli over utsikten utenfor. Så Krøderen ligge blank og stor mellom fjellene. Små, koselige hus og gårder, noen lysebrune kuer som beitet på et brunt hogstfelt. Linerla som våget seg langt fram i veibanen for å snappe insekter til barna sine og sommerblomstene som nikket til henne med fargerike hoder i vinddraget fra bilene.

Øynene vendte seg mot de små gapatrostene i baksetet, så at alle hadde det bra, at beltene fremdeles var på og at det var bare smil under øyevippene. Hun kikket på rattet, på hendene som holdt og styrte rattet. Alltid følte hun seg trygg når det var hans hender hun så der. Trygg på at han alltid ville finne veien eller fikse den gamle bilen dersom den stoppet. Trygg på at han kunne ordne opp i alle vanskelige situasjoner de måtte møte underveis. Det var trygge hender. Blikket hennes hang fast ved dem – og igjen så hun at de var pene. Sterke, slanke, maskuline hender. Vakre var de. De gylne hårstråene på fingrenes innerste ledd mot den nesten bronsefargede huden under, den sarte rosafargen under de rettklipte neglene. Holdt han ikke ganske sexy på rattet også egentlig? Han holdt det varsomt på en måte, men likevel trygt. Ordene fra baksetet forsvant ut av ørene hennes, ble tåkedotter i det fjerne, det var bare henne og hendene. I andre situasjoner. I situasjoner hvor tre små ikke burde være tilstede, ikke engang i tankene.

Et raskt jag av lyst steg fra underlivet til halsen. Hun svelget. Vendte øynene bort og ut. De følsomme fingertuppene. Den glatte huden. Det lyse, lange arret etter tykt glass på oversiden av håndbaken. Proporsjonene som var perfekte sammen. Hun likte dem både åpne og krevende. Å ja, hun visste hvor hendene hans hadde vært – og hun lengtet etter at de igjen skulle finne dit.

One lost dream and one new

2009-07-09T23:37:00.000+02:00

Eldstemann Vampyr er i sorg. Og litt i villrede. Den store drømmen hans var å oppleve Michael Jackson live. Nå har det kommet enkelte små hindringer i veien, han har mistet drømmen sin og et par desiliter med saltvann. For hva skal vel en vampyr gjøre når han står uten én stor drøm? For alle har vel “Den store drømmen” som de vil ha oppfylt – eller som de kanskje egentlig innerst inne håper ikke blir oppfylt, fordi den da vil bli borte for alltid.

Jo, så får man ransake sjela si og finne en ny. I dag tidlig gikk han iherdig igang med den nyfødte drømmen sin – han skal bli forfatter – han tygget på blyanten, skriblet litt og stirret framfor seg ut i lufta, sånn som store forfattere sikkert gjør. Første kapittel er allerede unnagjort og jeg har en mistanke om at vi kanskje må vente litt med resten. Denne vampyren har nemlig en tendens til å gå veldig hardt ut i starten og bli noget raskt angrepet av melkesyre i de første bakkene. La meg likevel gi dere kapittelet – i tilfelle han blir blant de virkelig store:

(For ordens skyld, han har akkurat avsluttet femte klasse og jeg har skrevet det nøyaktig slik det står på arket.)

GÆRNINGEN

Hjelp Hjelp! Hvordan skjedde dette? Da må vi lengere tilbake. VIL DERE?

Det var en gang for lenge siden. Jeg heter Tobias og har fire venner: Tipp, Bill, Harry og Fasstel. Harry er min beste venn. Faren til Tobias er stressa, han skal på møte. “Tobias!” brøler faren. “Husk å spise!” sier faren. “Bestemoren din kommer i kveld, jeg drar nå” sier faren. Vi bor i Fredrikstad i Norge og faren min jobber i Fredrikstad tiende og har masse penger. Faren min eier en Ferrari og det er han glad for. Moren min døde i en bilulykke, da jeg var 4 år og nå er jeg 14 år. Og så hørte jeg bestemor i døra. Når hun ser meg 17 mai i 17 mai toget fór hun bort til meg og klemmer meg i stykker. Men en ting skal hun ha, hun lager verdens beste kaker. En gang så hun en mann med finnlandshette utenfor vinduet sitt.

Ja, dette kan bli riktig spennende. Tross noe kort kapittel. Men det er nå gjerne sånn at mange bekker små, gjør en stor å, og alle drømmer som går i oppfyllelse har vært nyfødte en gang.

Jeg – en rotekopp?

2009-07-08T23:48:00.001+02:00

For en halvtime siden ville jeg svart tvert nei på om jeg er en rotekopp. Jeg synes jeg holder rimelig god orden i sy-sakene. Det var altså før jeg leste en arvet utgave av Hjemmet og artikkelen “Førstehjelp for rotekopper”. Her fniste jeg litt for meg selv, for dette var jo egentlig ingen ting for meg, men jeg tenkte; la meg lese det for underholdningsverdiens skyld. I disse agurktider vil man jo aktiviseres av enkel moro.

I rubrikken “Er du handlegal?” ble dette spørsmålet stilt: “Hva er din unnskyldning for å beholde ting?” Hm, jeg en en gjemmer, det skal jeg innrømme, så her ble interessen noe skjerpet. Dersom man valgte tre eller flere av følgende utsagn, var man visst av typen som sparer på alt for mye. Yeah right, din besserwisser!:

Den er så god som ny. Sjekk!
Den er for god til å kastes. Sjekk!
Den kan komme til nytte senere en gang. Sjekk!
Den blir kanskje verdifull en dag. Sjekk!
Noen kan komme til å trenge den. Sjekk!
Jeg kan kanskje reparere den. Sjekk!
Man skal ikke kaste noe. Njææ…

Da jeg i tillegg måtte krysse for disse to:

Du gjør “fantastiske” funn på salg eller loppemarked.
Du finner ting som andre har kastet.

Ja, da må jeg si at jeg ble skeptisk til hele artikkelen og nokså ergerlig over at den laget en stor revne i sommeridyllen min med sine smålige definisjoner. Hah, for tenk om jeg kaster noe som jeg vil komme til å angre på?! En form for samlermani liksom, pøh, nå skjønner jeg ikke hva de mener. Dessuten regner det. Alt på grunn av denne dumme artikkelen. Jeg boikotter Hjemmet.

Leirskoleminner

2009-07-06T01:14:00.003+02:00

En gang i min søte ungdomstid, var vi på leirskole. Jeg mener å huske at det var i sjuende klasse, men det kan ha vært tidlig i åttende. Jeg husker at vi måtte møte opp på en annen ungdomsskole i byen, der bussen skulle gå fra, at jeg hadde glemt soveposen og at mamma måtte grisekjøre opp alle bakkene og hjem, for å hente den. Jeg husker at jeg den gangen var så sta at jeg og en klassekompis satt nesten sammenhengende i tre timer og stirret hverandre ergerlig i øynene, av den enkle grunn at vi ikke ville unne den andre å vinne den åh så viktige kampen. I dag kan de timene synes noe bortkastet, men i tenårene er det mange nødvendige kamper å kjempe.

For en stund siden kom Vampyrene hjem fra mormorbesøk og hadde med seg et postkort jeg sendte hjem fra den forblåste, norske kyst en gang på åtti-tallet:

“Hei, landkrabber!

Vi har det helt supert. Været kunne vel vært bedre, for det var fint på søndag-mandag, men etter det har det snødd & blåst. Maten er ikke den beste jeg har smakt, men vi er ikke her for å spise god mat. Hva er søvn? Det må jeg tenke over.”

Antagelig var jeg meget ~~gjerrig~~ smart allerede den gangen, for det er ikke porto på kortet, jeg kan altså ha vært så snartenkt at jeg la det i en konvolutt, så det skulle komme raskere fram. Eventuelt fikk de det i hånda da jeg kom hjem. Hvem tar vel med seg konvolutter og frimerker på leirskole egentlig? Vel, jeg, antar jeg.

Jeg biter meg merke i at jeg ikke skrev noe om røykinga, å bli ferska av den andre klassens lærer midt på natta – på hans hytteveranda – med lommelyktlys rett i fleisen, heftige diskusjoner med gutta i klassen som overså oss jentene og bare pratet med de fiiine jentene i den andre klassen. Jeg skrev visst heller ikke noe om verdens kuleste type med eyelinermarkerte øyne som lånte bort skinnjakka si, eller om kompisen hans som fikk tannkrem smurt under nesetippen eller om magemusklene som var støle av latterkramper. Jeg husker kanopadling, sur vind, båttur med alt for høye bølger – sånne som dunket setene nesten opp i halsen på en da båten kom opp av bølgedalen igjen – og varme skillingsboller på et lite bakeri. Den gamle sjøulken som drakk sin daglige Bloody Mary på puben ~~vi ikke burde vært på~~ og talte opp den tykke bunken med hundrelapper, har festet seg for alltid i hukommelsen.

I grunn gjemmer det seg mangt bak få linjer i et postkort.

Hva er søvn? Det tror jeg at jeg fremdeles må tenke over.

Varme vampyrer og motorsykler

2009-07-05T00:58:00.001+02:00

Vampyrer liker seg i varmt vær. Mine vampyrer er intet unntak – bortsett fra når det nærmer seg sengetid og de skal henge seg etter føttene i køyesenga si. Drapert i hvite, gjennomhullete helsetepper svetter de seg inn i søvnen, selv med vinduet på vidt gap. Det sier seg selv at det kan gå rundt for noen og hver.

Sent i kveld hørte vi det tuslet oppe i annen etasje og at lyset på badet ble slått på. Etter en lang stund uten lyder ovenifra, gikk jeg opp for å høre om alt sto bra til, men badet var tomt. Imidlertid lå Minstemann Vampyr halvvåken i senga si med stjernelyset på og lurte på hvor lykkesteinen hans var. Jeg fant den til ham på stolen ved siden av senga, han fikk viklet løs den svette armen fra helseteppet og lukket hånda si rundt steinen. Det var søvntunge øyelokk, men smil om munnen, da jeg spurte om det var han som hadde vært på do;

- Jeg vet ikke hvordan jeg klarte det, mamma, men jeg trodde jeg satt i sidevogna på en motorsykkel!

Riktignok kan det være trekkfullt i dette huset vinterstid, men jeg håper ikke det blåste motorsykkelfart på badet. Likevel er det jo godt å høre at toalettet er nokså komfortabelt for små rumper, selv når kroppen ikke vet om den sover eller er våken. Da jeg slukket lyset og gikk ned igjen, tenkte jeg at det var fint at han satt på do og drømte om sidevogner. Det ville nok ikke vært like artig å sitte i ei sidevogn og drømme om do.

Skydans og sommerminner

2009-06-27T01:07:00.002+02:00

Begge lente hodene bakover, var bortenfor tid og og lot fantasien danse med den andres; – Se der! Der er sleden med julenissen! – En røykring! – Sleden blir trukket av et hjerte! – Der må ånden i lampen være! – En puddel!

Hun husket plutselig følelsen fra barndommen. Da dagene virket endeløse. Da hun var i øyehøyde med gule løvetannsoler og groblad å klistre på oppskrubbede sykkelknær etter velt på grusen. Fire ferske brødskiver med nyrørt bringebærsyltetøy, plukket varsomt fra greinene, en og en, med små, rosa fingertupper og lagt forsiktig i grønn kurv hvor jordbærene hadde bodd.

I dag svevde skyene akkurat som den gang, som de alltid gjorde i grunn, og bringebærrøde lepper smakte nesten bedre enn nyrørt syltetøy.

Når jeg tenker på deg…

2009-06-25T01:51:00.002+02:00

Han sov fremdeles da hun våknet med den sterke overarmen hans under hodet, øret trykket mot huden hans, klam etter timene med tilfreds ro. Det ene beinet hennes lå klemt mellom hans, den varme drømmepusten kjærtegnet den rette neseryggen som var dekket av et fint lag ørsmå fregner, nesten som han i søvne forsøkte å blåse dem bort. Nyvåken og smal i øynene lå hun og studerte ansiktet hans. Den fine buen som gikk fra nese til vakkert formede øyebryn. Leppene som så heftig hadde søkt hennes for noen timer siden. Varsomt trakk hun fingeren over underleppa hans, over huden som var så myk at hun nesten ikke kunne kjenne at hun var nær.

Stille smøg hun seg ut av senga. Tok truse, ullsokker og skjorta hans i ett grep, listet seg naken ned trappa og kledde seg foran kjøkkenvinduet – forundret over at den synlige verden fortsatt var virkelig der ute. At symbiosen de hadde skapt her inne i den lille kokongen ikke hadde utslettet verden utenfor.

Hun krøllet seg sammen i sofaen og tente en røyk, inhalerte dypt, lukket opp vinduet og kjente den kalde februarlufta legge seg rundt kinnene, dempe varmen på huden som var prikkete og varm etter nærkontakten med salt-og-pepper-skjeggstubber. Det var den første natten de hadde delt på denne måten. De første møtene deres hadde vært preget av hastverk, lyttende etter samvittighet som hadde forlatt dem i denne verkende lidenskapen de delte. Dette var den første natten de hadde hatt tid til å nyte den berusende følelsen av hud mot hud, le av sin egen iver etter å tilfredsstille den andre. Smake den andres kåthet og la seg rive med – uten å ha et halvt øre og øye for forbipasserende som kunne se denne forbudte livsgleden de ikke hadde noe med.

Hva ville skje nå, når ettermiddagen kom, og de måtte dra hvert til sitt? Hjem til sine egne uutholdelige hverdagsliv, liv de begge ønsket seg intenst bort fra. Ville de klare seg igjennom kjøttkakemiddager med ertestuing, klesvask og daglige plikter på bare denne natten? Hun visste hun ville lengte seg syk etter favntakene hans, ja, hun lengtet allerede. Enda han bare var en etasje unna lengtet hun. Brått stumpet hun den tredje røyken i askebegeret, lukket vinduet og nærmest løp opp trappa. Hun visste at han lå der. Likevel ville ikke lettelsen slippe tak i henne da hun så kroppen hans tegne seg mot dyna. Hun smøg seg under dyna igjen, fant hånda hans og klemte den så hardt at hun for alltid ville kjenne hver fure mot sin egen hud. Han sov fremdeles.

“Når jeg tenker på deg, elskede, er det tusen rom i sansene mine.”

De døde øynene dine

2009-06-12T23:54:00.000+02:00

Jeg kommer ikke til å glemme øynene dine. Irisene dine var gråbrune, fargen nesten lik den sommerkledde haren som sprang foran oss på stien for en tid tilbake. Vagt kan jeg huske dem glitrende av latter, lysende av glede over livet og alt det hadde å by deg på, men for det meste husker jeg øynene dine på slutten. Da du for lengst hadde sluttet å lete etter øyeblikk som gledet deg. Da sola inni deg hadde tatt på seg nattdrakta og gått til sengs. Stivt blikk under like stive øyevipper. Sovende på gulvet eller med hodet hengende ned på brystkassen. Langt inne i din egen verden, ute av stand til å følge med på samtalen som foregikk i vår. Alle de uforståelige ordene som danset om hodet på deg. Egoistisk som jeg er, husker jeg aller best følelsen av knyttnevestor klump i magen hver gang jeg møtte øynene dine og ikke fant deg hjemme. Den vonde følelsen av de ørsmå pupillene som nektet å slippe inn lyset vi ville gi deg. Livet vi ønsket for deg. Maktesløshet. Sinne. Vennskap.

Her forleden sto jeg bak en av ”kollegaene” dine. I løpet av et lite sekund krøllet de døde, stive irisene hans sammen nervene mine og gjenskapte klumpen i magen. Du var ikke bare sånn. Men det er sånn jeg husker deg best. Dessverre.

Vampyrene på reisefot

2009-06-11T23:53:00.000+02:00

I skrivende stund har jeg barna mine på de forunderligste steder; Eldstemann Vampyr har reist av sted med klassen sin på en svipp-liten-båttur med påfølgende overnatting på hytte. Et foreldrepar har i år igjen forbarmet seg over denne herlige gjengen med unger og åpnet sitt sommerhjem for dem. I bilen på vei til brygga gikk det i høylytte ”Alle-barna-vitser”, jodling av full hals, latterkramper og funderinger om hvordan de kunne få sett jentene nakne. Da jeg poengterte at de antagelig ikke ville kle seg nakne når de visste at hele gutteklanen lå speidende i nabohytta, ble neste mål jenter med bh. For de måtte vel kle av seg før de skulle i soveposene? Vampyren var raskt ute med å si at han hadde i hvert fall tenkt å sove med t-skjorte på, for at ikke flausen fra i fjor skulle gjenta seg – nemlig at jentene fersket guttene i nakne overkropper, fordi de sto opp først. Dette hadde de visst fundert mye på, for i år hadde de visst tenkt til å ”døgne” i all hemmelighet. Jeg antok at de barmhjertige foreldre tidsnok finner ut av det, så jeg blåste ikke den store hemmeligheten da vi kom til bryggekanten.

Minstemann Vampyr blir fort litt misunnelig på store gutter som skal på utflukt. Han vil også være med! Om vi kanskje kunne ligge i telt i natt? Fordi jeg ikke ville sovet så godt ute i hagen her, fordi det er kaldt, fordi det er skole i morgen og fordi jeg har en særdeles god og myk seng inne, ble løsningen at Vampyren satte opp et tomanns-telt på soverommet sitt. Det ble for øvrig nokså skummelt da han mistet oversikten over rommet, men vi lot stjernelampa stå på og gjennom teltveggen så det nesten ut som måneskinn. Jeg klarte selvfølgelig ikke dy meg for en skummel ugle-lyd, noe som ikke gjorde det bedre. Sånn egentlig. Han hang opp lommelykta si i inngangen, krabbet ned i soveposen og la armen rundt den myke tøytigeren som voktet fronten. Og så sovnet han nesten før jeg rakk å gå ut av rommet.

Eldstemann har kanskje funnet soveposen sin også nå, hvis de har funnet ut at det å ”døgne” er litt slitsomt. Han har puta si med, Donald-pocket og kort. Natten går nok fint. Skulle det bli skummelt kan ha alltids lete fram den lille bamsen som han i all hemmelighet puttet ned i siderommet på bagen. Men det er nok ingen som får vite at den er med; han går tross alt i femte klasse og håper på å få se jentene i bh.

Betroelser fra nattbålet

2009-06-09T20:34:00.001+02:00

Jeg lukker døra stille bak meg og går inn i det kalde rommet. Jeg ser deg ikke, men under dyneberget trekker du lange åndedrag slipper dem sakte ut igjen. Rolig pust. Kanskje drømmer du noe fint. Famlende i mørket finner jeg min side av senga, slipper meg lett ned på den myke madrassen og drar dyna over meg. Ligger avslappet og kjenner stillheten ta over tankene mine, som om myke englevinger vifter dem til et annet sted for natten. I rolig døs merker jeg hvordan sansene våkner når dagens undringer og bekymringer går til ro – jeg ønsker meg varmen din, nærheten. Kroppen min finner din – knærne i knehasene dine, magen inntil ryggen din og nesetippen mot skulderbladets fine kurve. De har alltid passet sammen, kroppene våre. Som puslebrikker nærmest. Og alltid slår hjertet over i dobbel takt, selv etter alle disse årene, jeg forundres over at de ikke blir lei hverandre eller ønsker seg noe annet. Du griper etter meg i søvne. Strekker armen bakover og holder meg om låret. Fremdeles går pusten din rolig. Ut. Inn. Uanstrengt. Jeg lar hånda gli over brystkassa di, kjenner hvordan musklene er harde etter dagens fysiske anstrengelser, nyter å kunne ta på deg uten at du vet det. Hånda glir videre. Brun overarm og nakke, myk hud over glatt hoftekam, faste rumpeballer som jeg klemmer på. Mellom oss banker det i puls. Jeg vet ikke om den er min eller din, eller begges. Slagene smitter over til lårene mine, vandrer oppover til jeg kan kjenne de glatte veggene som et fysisk legeme inni meg. Sugende. Lengtende. Men fremdeles puster du rolig. Jeg presser meg inntil deg og kysser nakken din, håper intenst at du skal forstyrres i drømmene dine, våkne og ville ha meg. Du vrir deg, men sover. Puster. Irriterende rolig. Hvordan kan du sove når senga brenner ved siden av deg! Hånda mi flytter seg ustanselig, nyter den myke huden mot fingertuppene, alle dine vakre linjer. Etter hvert går det saktere, pusten min roer seg og pulsen tar endelig hintet og finner nattero. Kanskje finner kroppene våre hverandre i natt, kjære. Eller kanskje jeg fillerister deg våken.

Engblåvinger i flukt

2009-06-05T23:47:00.000+02:00

Du strøk håndflata di forsiktig over kinnet mitt da du passerte. Berøringen kjentes ut som fem engblåvinger i rask flukt med korte svev, hadde jeg vært en rødkløver hadde de kanskje stanset for å samle nektar. Jeg kjente varmen fra hånda di lenge etter at du hadde gått, tok meg til kinnet og la hånda mi slik den ville ligget på din. Jeg presset det varsomme trykket fra fingrene dine inn under huden. Ville lagre dem der for alltid. Hvis du kunne sett meg innenfra ville du visst at jeg er brennmerket av deg. Av huden din. Berøringene dine. Utenfra ser jeg kanskje upåvirket ut og glatt som fløyel.

En uventet fjær

2009-06-05T02:54:00.002+02:00

Det var nesten jeg tråkket på den, den lille, hvite fjæra som lå på stien foran meg. På en myk seng av brune fjorårsbarnåler hvilte den etter sin virvlende ferd fra oppe i det blå et sted, løsrevet fra en varm fuglekropp. Sammen med alle sine dunete søsken hadde den hatt sin misjon og fullført den. Nå skulle den byttes ut med en ung og ny, tilnærmet identisk, men aldri helt den samme likevel. Som et lite egg av heipiplerke hadde den blitt dyttet ut av redet av en glupsk gjøkunge med uovertruffent overlevelsesinstinkt. Naturens gang, den enes brød den andres død, ja alle syklusers klisjeer på en gang.

Jeg satte meg med knærne ned på den fuktige bakken. Løftet opp fjæra mellom to fingre og holdt den opp mot lyset mellom de lange furuleggene. Den var vakker! Kanskje var det til og med en engels slitte fjær som hadde fått friheten her nede. Den kjentes full av nåde - eller var summingen i magen min en følelse av forandring – kanskje forandring av nåde. Det ultimate. Jeg lot den gli over håndflata mi. Jeg kjente dens minste pust og rykk, etterlivet som hang igjen, livslengselen, det å bare ønske å kunne være tilbake sammen med de andre en gang til og varme den velkjente fuglekroppen mot vinterstormene. Jeg kjente ilinger i huden der den hadde glidd forbi, som ørsmå perler på snor ville kilt om man dro dem over glatt hud.

Hånda lukket seg forsiktig rundt den, laget et lite rede hvor den kunne ligge til dens sorg var over. Da jeg åpnet igjen og dro fjæra ut av hånda, ble jeg overrasket over at jeg blødde. På hver side av dette hvite, myke, hadde den rispet meg til blods.

Den hadde skåret opp linjene i hånda mi; hjertelinjen – hvordan skulle jeg tolke det – linjen som kan fortelle meg om jeg er en varm eller en kald person, om skuffelser og gleder. Livslinjen; som kan fortelle om hvordan jeg lever. Nå blødde de begge to, huden må ha vært tynnslitt når en myk fjær kunne rive opp de gamle og etablerte sannhetene.

De ytterste, tynne fjærene var blitt farget røde av blodet mitt, dette søte og varme klistret fjærene sammen og ødela den vakre symmetrien. Symmetrien som hadde løftet fuglen fra greina, ut i det luftrommet hvor formiddagsmatfluene kom intetanende svirrende. Nå hadde en annen tatt plassen dens. Kanskje for at jeg skulle ristes ut av min vante og trygge visshet om at når linjene mine var mørkerøde, hele og glatte, så ville det fremdeles være hendelser som kom til å sette all min tro på prøve. Jeg dro fjæra med langsiden nedover nesetippen og kjente lukten av metall. Ja, så fikk jeg heller gå her som en indianer da, og se hva livet hadde i vente for meg.

Videre, videre!

2009-05-30T11:18:00.003+02:00

Jeg visste det allerede da jeg så deg komme slentrende over plenen mot meg. Den svarte reima hang nonchalant over skulderen, og bak dasket sekken mot ryggen din. Som en liten og lystig koala med armene forover. Det var som om den ville si: ”Se på oss! Vi danser og du får ikke være med!” Jeg ventet nesten å se den rekke tunge for å underbygge de usagte ordene. Jeg flyttet blikket til skotuppene mine. Ville ikke være den som sto og fulgte deg med blikket til du kom fram. Ville overse det pinlige faktum at det alltid var jeg som sto og ventet på deg. Alltid først ute. Alltid ivrigst. De var røde med hvite prikker. Et blad fra en prestekrage hadde festet seg på den ene skoen og ødela min begynnende prikk-til-prikk. I et halvhjertet forsøk på å virke opptatt og uinteressert uten å være pertentlig, bøyde jeg meg for å føyse den av. Skulderveska traff meg som en ydmykende ørefik da den kom seilende gjennom lufta, drevet av den idiotiske loven om tyngdekraft og den etterfølgende loven om at når alt blodet strømmer til hodet, blir man rød som en moden cherrytomat. Det hele var spolert. Min tanke om å en gang kunne vente på deg like nonchalant freidig som du, var blåst til himmels på den korte tiden en veske reiste fra skulder til ansikt. Jeg så sandalene dine nærme seg, de brune tærne dine som elsket å gå barbeint i gresset, jeg så sømmene på den myke bomullsbuksa di og visste at jeg måtte reise meg. For deg. Som en undersått reiser seg for sin konge. Måtte reise meg, dra håret bakover igjen og svelge rødt mange ganger for at det skulle forsvinne. Først da kunne jeg se deg inn i øynene. De fine øynene. Der var alltid sjelens latter i små spalter av lys. Koalaen hang stille på ryggen din. Festen var over for den også. Hah! Jeg holdt meg for god til å si at den som ler sist ler best, utenat jeg egentlig trenger å være stolt av det, jeg har enda ikke møtt en intelligent ryggsekk.

”Du…” sa du.

”Nei, jeg tror jeg må gå nå,” svarte jeg. ”Du vet, nå har jeg allerede ventet en stund. Jeg skal på jobb klokka tre.”

Ordene mine ble kalde, så avvisende, enda jeg hadde et par andre ord der inne som gjerne ville ut: Sløssan så deilig du er! Du er råsexy i den trøya! Legg meg ned på bakken her, på gresset, og jeg vil gi deg adgangskort til mine hulrom på flekken!

Men nå var alt ødelagt. Jeg hadde tydeligvis mistet evnen til å si noe durabelig rett eller feil. Her gjaldt det bare å komme seg raskest mulig bort. Slippe å se ham mer. Slippe ydmykelsen når han fortsatte setningen sin: ”Du… du er alt for rar for meg, vi passer ikke sammen.” Jeg visste at han ville komme med det. Jeg hadde tross alt ventet en stund!

Da jeg allerede hadde snudd ryggen til ham og lå på svai ved et kastanjetre i full blomst, hørte jeg ham rope noe jeg ikke kunne skjelne gjennom hendene som lå stramt over ørene:

”Du… kunne du tenke deg å være med meg ned til sørlandet til helga, til mor og far?

Da jeg slapp opp igjen var det stille rundt meg. Bare de prikkete skoene og en liten hund som løftet beinet mot en stamme for å fortelle at ”Kilroy was here.” Ja, jeg visste det med en gang jeg så det, jeg var for rar for deg.

Å ikke vente forgjeves

2009-05-28T22:00:00.001+02:00

Har du lekt med druer før? Jeg tenker ikke på da vi var mindre og stappet to druer inn i hvert kinn, eller bak over- og underleppa for å kunne se ut rarest mulig. Jeg mener nå, nå som du er blitt voksen og kjenner sansene dine bedre. Kan du tenke deg en sofa av god avslapningskvalitet, myke puter og god plass til to? En hvit, musserende til avkjøling og to kropper i dusjen til overoppheting. Etterpå å være ledig kledd, den første tyngden midt på kroppen har begynt å melde seg, tyngden som gjør at man smiler bredere, litt hemmelighetsfullt og kanskje kikker hun på deg under lave øyevipper, småskrått og småskjelmsk med morskap. Stemningen er lett og atmosfæren er tung av økt puls. Nå kan du leke med druene. Kjøleskapskalde, duggfriske, grønne og stenfrie druer, søte som ei sommerjente med fletter eller duften av nyslått gress i enga. Druene kan du trille over yppige kvinnebryst, ankre opp i halsgropa eller navlen, ja, kanskje triller den videre nedover til Bermudatriangelet der den møter hemmeligheter som aldri kan fortelles. Jeg vet at druene også kan holdes på klasen en centimeter eller to over munnen hennes. La de hete leppene nappe etter ovalene, sirkle tungen sin rundt dem og nyte den plutselige gleden da hun får den i munnen. Druen. Hva om du selv putter en drue i munnen, ombestemmer deg og bruker tungen og leppene dine til å gi den til henne. Forsiktig. Ingen raske bevegelser, men la henne endelig forstå at du har all verdens tid og at du ikke har noen problemer med å holde tilbake. Kvinner liker å vente. På noe godt.

Oppskrifter - en utfordring

2009-05-26T19:31:00.003+02:00

Den søte og aldri for grønne Tante Grønn har utfordret meg til å dele oppskrift(er). Det var litt vrient faktisk, for jeg er en sjelden bruker av skriftlige veiledninger når jeg lager mat. Dessuten har jeg vanskelig for å følge klokka og kokkelerer helst etter prinsippet ”Njæ, nå tror jeg det nærmer seg ferdig.” Dette kan selvfølgelig bety at jeg ikke egner på kjøkkenet og at jeg er ei elendig kokke, eller at jeg er overlegent superbra og derfor ikke trenger oppskriftene. Nuhvel…

La meg presentere en av de feteste og deiligste oppskriftene jeg har. Den er yummi både til lunsj, middag og kvelds, og inneholder noen av mine absolutte smaksfavoritter:

KANTARELLPAI

Paideig:

50 g romtemperert smør
4 dl hvetemel
1 ½ dl melk
2 ts bakepulver

Stapp ingrediensene i en food processor eller elt sammen for hånd. Kjevle ut til en rund leiv. Smør en springform på 26 cm i diameter og kle den med deigen. (Jeg legger gjerne bakepapir i bunnen, slik at den lett lar seg løfte over på annet fat ved servering.) Trykk deigen godt oppover kantene, prikk med gaffel og sett formen kaldt mens du lager fyllet.

Fyll:

½ kg karbonadedeig
2 løk
2 hvitløksfedd
½ liter kantarell eller annen fersk sopp
3 ss smør
1 ts salt
½ ts pepper

Skrell løken og skjær den i skiver. Finhakk hvitløksfeddene. Stek løk og hvitløk mykt og blankt i litt smør. Det skal ikke bli brunt. Ta ut løken og brun karbonadedeigen. Krydre med salt og pepper. Stek sopp. Fordel løk, karbonadedeig og sopp lagvis i paiformen.

Topping:

3 dl crème fraîche
4 ss majones
4 dl gulost

Bland sammen ingrediensene og hell over fyllet.

Paien stekes midt i ovnen ved 200 grader i ca 30 minutter.

Serverer du den med hvitløksbaguetter og salat vil du bli elsket i all framtid. Beklager at teksten ikke er fotoillustrert, som matblogging seg hør og bør, men retten passet dårlig inn med dagens skoleavslutning (i regnvær).

Nåh, jeg tenker du har lyst på en liten godbit til kaffen etterpå også, ikke sant? Som om du ikke skulle være overmett og kvalm allerede. Jeg byr deg på:

NOUGATSNITTER

400 g nougat
25 g hasselnøtter
25 g valnøtter
50 g sjokolade

Smelt nougaten forsiktig i vannbad. Vend inn hakkede nøtter og sjokolade. (Ett av nøtteslagene kan med fordel byttes ut med pistasjenøtter, min anbefaling.) Fordel massen i en form på ca 15 x 15 cm fôret med aluminiumsfolie, og sett den i kjøleskapet i minst 3 timer. Rett før servering skjæres nougaten i biter og legges på fat.

Velbekomme, nå kan du endelig få lov å velte deg over på sofaen!

Utfordringer skal som kjent sendes videre og Frk Plosiv er vel ei jente med nese for nye sådanne? Ikke minst for at jeg er nysgjerrig på om du kommer med en god oppskrift med innhold av sjokolade…

Forresten, maisplantene mine har nådd 62 centimeter på strømpelesten.

Ta meg ut av tiden

2009-05-25T21:26:00.001+02:00

Ærlighet er en dyd, sies det. Min kjære ville vært enig med meg i at jeg ikke alltid har behersket akkurat den kunsten. Det betyr ikke at jeg ikke egentlig mener å være det. Av og til dukker det liksom opp hindringer og vrir ordene feil i det de forsvinner ut av munnen. Whops! Etterpå føles det ydmykende og rart å forandre på noe som allerede er sagt. Likevel har jeg et underlig og stort behov for å være ærlig. Mest med meg selv. La meg si det mens jeg tør: Jeg er en egoist. Ja, du hørte riktig – jeg er en egoist! Noen dager er ordet som fløteis i munnen. Andre dager er det som å sleike på piggtråd. Det er rart hvordan ett enkelt ord kan være så fulladet av negativitet. Er det egentlig galt å være egoist?

Årsaken til dagens hjertesukk er egentlig bare en følelse. En vag, udefinerbar følelse. Den er borte i vinterhalvåret når kroppens fysiske begrensninger går fra svært få til svært mange. Da har jeg mer enn nok med å eksistere, være glad for at nok en dag er forbi og våren nærmer seg igjen. Problemet dukker først opp med varmen og løvetannen. Det kjennes ut som om jeg er ei flue stanger mot et flekkete utedovindu, på’n igjen og på’n igjen. ”Huh, det er jo lys her, det skal gå an å komme ut denne veien, jeg prøver igjen. Huh, det er jo lys her, det skal gå an å komme ut denne veien…” Hva er det jeg vil? Hva er følelsen jeg kjenner – sult, tørst, begjær, savn? Når du har oppsøkt den eller det du eventuelt måtte savne, drukket deg utørst, pult nok til å stagge begjæret en god stund, utvidet magesekken med alskens herligheter og følelsen fremdeles er der, hva fillern gjør man?

Hvis det bare var meg, hvis ungene var store og underskuddskronene hadde formert seg i kaninfart på kontoen, hadde jeg reist til India. Hoppet i sandalene, viklet meg inn i noe sari-lignende, hengt fotoapparatet rundt halsen, klemt notatblokka under armen, og kastet meg ut i eventyret. Der skulle jeg funnet en ashram med en snill, men disiplinert og opplyst guru, som skulle frigjort sjelen min, sendt den ut i verdensrommet og inn i meg selv etter svar på de virkelig store, universelle spørsmålene: Hvordan finne den store kjærligheten til seg selv? Hvorfor produseres underlivssåpe med duft av jordbærmilkshake? Hvordan leve i harmoni med føttene på jorda og hodet i himmelen? Slutter hårene på leggene å vokse når man bare blir åndelig nok? Ja, du vet, alle disse store spørsmålene. I ashramen skulle jeg jobbet for føden, stått opp før soloppgang og arbeidet for føden, jeg skulle sittet i timelange kontemplasjoner, hummet på nye mantraer og latt hele verden seile sin egen sjø. Ja. Kanskje hadde jeg aldri kommet tilbake igjen heller.

Another missing link

2009-05-25T00:44:00.001+02:00

Neandertaleren
møter
metroseksuell
Klubbing
ble til
Clubbing
Rue
hårete
never
ble
manikyrerte
lytefrie
applehender
Stammehøvdingen
ble redusert
underdanig
usynlig

Hvor i historien
ble det av
denne
missing link
Og hvor
ble det av
M
i
mann

Tullingen og jeg

2009-05-22T21:47:00.005+02:00

Da jeg var liten hadde jeg en egen hang til å lese og høre på voksensaker. Etter at jeg hadde stavet meg igjennom André Bjerkes ”Morovers” gikk jeg rett over på Morgan Kane og legeromaner. Bestemor hadde en bok om samliv (illustrert sådan) som hun gjemte da jeg kom på besøk. Jo mindre barnevennlig, jo mer besatt var jeg. Likedan var det med mammas gamle kassett ”Frem fra glemselen”. Jeg spilte den om og om igjen, grein så snørr og tårer rant hver eneste gang, den fungerte også fint som barnevakt fordi jeg satt helt stille til noen slo av.

Det var særlig sangene En drankers hytte, Burobengen, Ved Idas grav, I en sal på hospitalet og Fant-Sonja som fascinerte meg, men den plagede Tullingen og jeg, vi ble nærmest bestevenner og hjertet mitt blødde for ham.

Jeg skulle så gjerne sagt at denne sangen over hodet ikke lenger er aktuell. At ”nu går alt så meget bedre”. At menneskene har utviklet seg masse på de viktige områdene siden den ble skrevet. Jeg skulle gjerne sagt at det er helt unødvendig å opprette Mobbebloggen eller skrive Den store mobbeboka, men dessverre er det tvert i mot. Likevel, det er fine ting som skjer – folk er i ferd med å ta bladet fra munnen og fortelle om sine vonde opplevelser – kanskje kan det være til hjelp for neste generasjon som er på hver side av mobbingen og for lærere og andre voksne som har et utstrakt ansvar for å ta tak i det som skjer.

TULLINGEN

Hvor skogstien bøyer mot elvebakken ned
der lå en liten stue i aftensolens fred.
De siste stråler spiller på dens tjærebrune vegg,
inn av vinduet dufter det av bjerk og av hegg.

Der har sorg savn hatt så mangt et alvorstak,
men aldri er det kjempet så hårdt som i dag.
Den onde barnefarsott kom fra byen også dit,
nu strider deres kjære gutt den siste store strid.

Det var en liten klosset og underlig en
så ærlig og trofast og så puslet og sen,
blant guttene i skolen var han alle til narr
dess mer han vokste hjertet fast hos mor og hos far.

I lekser og lek bar det like galt av sted,
og alltid lød det Tullingen kan ikke være med,
og Tullingen sto stille og tenkte på mor
og gjemte i sitt hjerte de grusomme ord.

De visste jo ikke de tankeløse små
hvor brennende og dype sår et sådant ord kan få.
De så ei hvor han lengtet å komme dem nær
å få sin del i barnets lek hvor de var ham kjær.

Akk, for hans siste tanke de sto i flokk og rad
og de var i hans sinn da han den siste bønn ba.
Med møye og smerte han hvisket det frem
gud, la den onde sykdom ikke komme til dem.

Nu bøyer mor seg over sin lette, bleke gutt
hun kysser han ennu en gang for snart så er det slutt.
Men gruer du da ikke for dødens mørke port?
Å neida, mor, 'en to-tre tak, så er det verste gjort.
Nu er det også over - et smil på leppen ler,
nu slipper de å kalle meg for Tullingen mer...

Dersom du ikke har tid til å høre på Tullingen akkurat nå, så anbefaler jeg deg å ta turen innom igjen og klikken på lenken.

Stien te verdens ende

2009-05-22T13:42:00.003+02:00

Vi syns vi kunne se te verdens ende
og visste åssen åra ville bli
da livet plut’slig svinga av fra veien
og tok en kronglete og ulendt sti.
Der stengte fjellet steilt på alle kantær.
Da sa du stille: ”Vi kan klatre vi.”
Vi følte kronglesti’n langs bratte stupet.
Og ingen av oss torde se i djupet.

Nå har vi føllt den bratte, trange stien
med stup på si’ene i mange år.
Det kan nok hende vi misunner andre
den strake landeveien der de går.
Det ser så lett ut, men en veit jo aldri,
og kronglestien har blitt veldig vår.
Det var den sti’n vi fikk, det hjælper ikke
å følge andres jevne vei med blikket.

Og vi har lært å ikke sture over
den rette veiens rike blomsterflor.
For det gror blomster også langs med sti’n vår,
og gleden over dem er like stor.
Ja, kanskje større, for de er så sjeldne,
en må se nøye for å se de gror.
De ligger ofte skjult blant vissne bla’er,
men duftær ekstra sterkt på fine da’er.

La gå at det kan komma vonde ti’er
da sti’n vår kjennas vanskelig og bratt.
Men den har lært oss at det vokser blomster
på både slåpetorn og nypekratt.
Og ingen ting i verden er så vakkert
som nyperoser i ei St. Hans natt.
Og når vi sitter sammen kan vi kjenne
at også vår sti når te verdens ende.

Margaret Skjelbred

Hudløs sommerkveld

2009-05-21T13:52:00.006+02:00

Jeg satt i min egen verden, som jeg for øvrig ofte gjør. På verandaen. Øynene hvilte på kveldsblått hav og fulgte de små skvulpene der de glattet over sanda for å skjule spor. Det var stille. Bortsett fra stemmene fra noen ungdommer som passerte på vei til byen, var det helt stille. Håret leet seg litt i vinden, kilte de bare skuldrene mine på huden som var blitt kald etter dagens solstråler. Jeg dro pleddet oppunder armene. Nøt å sitte alene. Ikke ensom. Men alene. Være. Ikke tenke på at kveldstimene gikk over i natt. Uforpliktende. Det knirket i kurvstolen under meg da jeg på ny rakk hånden ut etter rødvinsglasset. Av det andre var kinnene mine blitt varmkysset fra innsiden, kroppen avslappet og tankene fritt lekende over relasjoner og grunnleggende menneskemystikk. Tidvis var de bare stille. Observerende og sugende. Det krever åpne sanser å ta fløyelskvelder helt inn i sjelen.

Det var lenge siden takene rundt meg var blitt forlatt av de lange solstrålene og pakket inn i blågrå skumring. De første morgentimene ble varslet av fargeforandringen i pipehatt-tunellene, det var lysere nå. Snart ville stillheten begynne å bevege seg igjen. Kaste meg inn igjen i Nå. Tankene stoppet brått. Jeg vred hodet for å høre hvor lyden kom fra – et sted satt det noen og spilte på en saksofon! Et sted var noen andre også oppe og nøt natten, og sendte følsomme toner med lufttrekket bort til meg. Det var vakkert. Uvirkelig.

Og traff sjelen min på en måte jeg ikke trodde var mulig. Til tonene jeg gjenkjente som Garbareks ”Where the rivers meet” falt skjelettet ut av den gode følelsen å sitte alene. En hul brottsjø av lengsel fylte mellomgulvet og tvang meg til å ta et par raske åndedrag – gud, som jeg savnet hendene dine! Alle nettene vi satt på denne verandaen, sammen, varmen fra kroppen din der armen lå rundt skuldrene mine, den faste hånda di strykende over sommerbrun hud, lukta av sommerkveld i de lune hårene på brystkassa di. Smaken av vin når tunga di søkte min, bløtt kjærtegnet den med elektriske støt som forplantet seg til underlivet på sekundet. Følelsen av hardheten din pressende mot buksestoff og håndflata mi, senere glatt og myk i sin hardhet, brennende fuktig mot leppene mine. Jeg lengtet sultent tilbake til de timelange møtene med pirrende lek. Sansing. Tilstedeværelse og frihet. Jeg lengtet tilbake til deg.

Det var blitt stille. Saksofonisten hadde sikkert funnet roen og senga. Jeg var igjen alene i natten. Ikke ensom. Du vil alltid være med meg i minnene av gylne og blå saks-toner. Du og evnen din til å være hudløs.

Spotify-lenke til "Where the rivers meet"

YouTube-lenke til "Where the rivers meet"

Minstemann Vampyrs kjærlighetsliv

2009-05-20T21:47:00.013+02:00

Dere er så vidt kjent med Minstemann Vampyrs jentebedåring fra tidligere. Jeg trodde det skulle avta litt og at det bare var den første spenningen ved skolestart og nye ansikter som gjorde utslaget. Det viser seg imidlertid at Minstemann Vampyr fremdeles er svært så populær hos det motsatte kjønn, og omvendt.

Da jeg kom for å hente vampyren på skolen sist, kom han stormende ut av klasserommet med en nokså lite guttete caps, rosa sådan, tredd ned på hodet, og capsens eier halsende bak. Det glitret ertekrokent i gutteøynene og jentesmilet gikk nesten rundt. Fram og tilbake løp de i garderoben, helt til hun under et av latteranfallene endelig fikk tak i ham og capsen sin. Det var Katrine, en av de tidligere nevnte skjønnhetene og den første spede forelskelsen.

I neste øyeblikk kom den vakre og mørkhårede Bokorganisatoren bort til meg der jeg sto og ventet på at turtelduene skulle bli ferdige med katt-og-mus-leken, og hadde et par klager hun ville komme med i sakens anledning:

- Vampyren bare erter meg når vi sitter i Ringen. Han flørter så fælt med alle jentene.

Hun sa det med et smil som lyste opp blå øyne under tette, mørke vipper. Så raskt som bare en mor kan tenke når det gjelder ungene og rett-og-galt, vurderte jeg om han burde få refs for erting eller om dette var harmløst fra begge sider. På bakgrunn av smilet hennes antok jeg det siste og svarte:

- Det er sånt gutter gjør mot jenter de liker, det husker jeg godt fra jeg var liten også. Da kiler de og erter litt, bare så de skal få oppmerksomhet.

Jeg hadde tydeligvis valgt riktig svar – Bokorganisatoren skinte som bare mai-sola klarer og lo sin trillende latter.

Vel hjemme pratet vi litt om dette med jenter, gutter og erting. At det går en tynn og fin grense ved hvor man er ufin og hva som er sjarmerende. Nå er det jo sånn at i krig og kjærlighet er alt lov, men likevel er det greit å definere dette med at andres grenser ikke nødvendigvis er vampyrgrenser. Oppgitt kikket han på meg og sukket litt:

- Det er ikke jeg som erter, mamma. Hver gang vi sitter i samlingsstund skal hun sitte ved siden av meg og så henger hun med armene rundt halsen min!
- Hvis du synes det er plagsomt så får du jo sette deg et annet sted da, sa den kloke mor, rik på erfaringer.
- Åå, jenter asså...

På badet (rommet for de store betroelser fra småvampyrene) fortalte han at han av og til kikket på Katrine. Hvis hun samtidig kikket på ham, ja da hevet han øyebrynene raskt et par ganger og smilte pent. (!!)

Kjære vene, jeg synes han er veldig tidlig ute! Min sønn har blitt rene Vampyr Juan og hvor i alle dager har han plukket opp alle disse flørtetriksene?! Jeg kjenner at jeg er litt glad for at vi fremdeles befinner oss på barneskolen. Enn så lenge…

This week's corn update

2009-05-19T13:45:00.006+02:00

I dag er de tidligere ørsmå maisplantene mine hele to uker. Et skikkelig jubileum, med andre ord. Fire spirer fikk nytt hjem på lørdag og fire andre skal få ny mor i dag. Når man ingen kjøkkenhage har, er det nok enklere å finne plass til ni planter enn de seksten det var. (Hey, det rimte også jo!) Forresten leste jeg et sted på nett at det finnes mange forskjellige typer mais – og at stenglene kan bli fra halvannen til tre (!) meter høye… Mon tro hvilken type jeg har? Jeg innbiller meg at de hører til i den siste kategorien, for nå er den lengste allerede 52 cm. … Det begynner vel egentlig å haste litt med å få dem ut i jorda, og de få gjenværende må jeg da kunne finne en plass til. (Er du klar over hvor høyt tre meter er eller?!)

Jeg lurte jo litt på hvitløk også, og ettersom det ikke bare er meg som lurer på hvordan den skal dyrkes, så har jeg hentet denne informasjonen fra en nettside for økologisk landbruk:

”For at hvitløk skal utvikle store, fine løker bør den settes på en
lun, varm plass i sand- eller moldholdig leirjord. De fleste hvitløksorter settes om
høsten fra slutten av august til begynnelsen av oktober, omtrent fire uker før frost og tele kan ventes. Det er også mulig å plante hvitløk tidlig på våren, men resultatet blir som regel ikke like bra.

Del opp løken og sett hvert fedd ca 5 cm dypt, med spissen opp. Ha ca 10-15 cm
planteavstand og 20-30 cm mellom radene. Hvitløk konkurrerer dårlig med ugras, så det lønner seg å være nøye med lukingen. Legg gjerne på godt med jorddekke. Eventuelle blomsterstengler knipes av for å gi best mulig løkutvikling.

Hvitløk høstes når bladtoppen begynner å bli brun og vissen, ofte i annen halvdel av
juli eller begynnelsen av august, og før skallet som er rundt feddene sprekker opp. Hvis det skjer, vil lagringskvaliteten forringes og den vil heller ikke se så fin ut. Hvitløk tørkes på en luftig plass ute i 1-2 uker og oppbevares deretter hel på en
tørr og luftig plass.”

Såh, nå er det bare å vente til høsten. Greit å ha litt tid i mellom hvert prosjekt, så mine ellers hvite fingre ikke blir alt for grønne…

Breaking Corn News Update

2009-05-12T19:09:00.002+02:00

I dag er det akkurat en uke siden jeg plantet mine søte små maiskorn. Bildet illustrerer hvor fort de vokser, men for å understreke fakta kan jeg fortelle at jeg målte den lengste av dem klokken ett og igjen klokken halv syv, og bare på den tiden hadde den vokst en centimeter! Her er det altså skummelt å være ute av huset for lenge av gangen. På en uke har den vokst fra 0 til 18,5 centimeter + det som er under jorda selvfølgelig. Ooh, scary…

Stay tuned next week for new Corn Updates!

Ekko

2009-05-11T15:29:00.000+02:00

I tomrommet mellom oss er det et ekko. Svake gjenlyder av hudløse erklæringer. Som i et fraflyttet, nedvasket hus der det bare gjenstår å lese av strømmen og levere nøkkelen. Undertegne papirene, ja vel. Det kjennes som en kinosal, alene i den alt for store sal nummer 1, bakerste rad med klissete Toffin knugende mellom hendene og en film som aldri snurres i gang. Hvor har det blitt av deg i tomrommet, er det din hvisken jeg hører der borte ved sceneteppet? Er det du som har stoppet favorittfilmen vår fra å spille igjen?

I tomrommet mellom hav og himmel var det en gang stint av salt luft som la seg på leppene våre. Nå er luften merkelig tom. Bare strandnellikene står fremdeles med de små, rosa bustehodene sine nikkende i vinden med røttene stukket fast ned i de karrige sprekkene av granitt. De kjemper i det minste. De sender næring tilbake til rotfestet og kommer igjen. Igjen. De slumrer, men dør ikke. Om du var en skjør tekanne av den fineste kinesiske porselen, ville jeg slamret deg i gulvet, sett hvordan bitene spratt utover flisene. Tilsølt av grønn te med sjasmin. Bivånet det sjokkerte, vantro blikket ditt. For å få deg til å våkne. Føle! Bryte sammen og strekke deg ut etter meg. Trenge varmen min. Intellektet. Sjelen min. Jeg klarer ikke lenger skille mellom savn og sult.

Jeg kunne funnet på å gjøre det. For å slippe de gamle gjenlydene. Lage nye høye, levende toner. Tilpasset hjerteslagene som grådig har tatt dagene våre og gjort dem til fortid.

Nå er det bare ekko. Gjenlyder av det som en gang var.

Diamanter til trekkfuglen

2009-05-10T17:14:00.000+02:00

Blikket var festet på de irrgrønne bladene som fremdeles var klisne av sevje. Enda var de tannete kantene buet av å ha ligget sammenkrøllet som foster inne i knoppene. Et stikk av misunnelse traff henne i magen. Den som kunne ha krøllet seg sammen! Ventet. Bare ventet. Helt til det ikke lenger var noe å vente på. Stillhet. Ikke tung pust, krevende hender, larver som åt av kroppen hennes. Som nå. Armene hennes lå rundt den hvitskurte bjørkestammen, fingrene fant feste i sorte sprekker, som om hun berørte treets indre. Det var fuktig, seigt, men hun tenkte at det var for beskyttelsens skyld. Treet ønsket kanskje ikke at noen skulle komme det så nær. Kanskje det var for å kunne verne om hemmeligheten; hvordan de gjennom stormene fremdeles kunne stå støtt, år etter år. Da hun kjente presset av den knudrete stammen mot brystene, boret hun neglene inn i de sorte barksprekkene uten tanke på insektene der inne. Hun boret neglene inn for å holde seg i denne verden, ville kjenne den fysiske smerten i fingeruppene, hvordan neglene knakk og protesterte. For ikke å kjenne. Hun ville ikke kjenne!

Brått kom slaget som spredde beina hennes til hver side av trestammen. Hvit. Uskyldig. Hun så opp. Opp. De grønne bladene. Luktet godt nå. Friske. Fulgte vindens forlokkende pust. Hun skuttet seg, spente ryggmusklene og krøp sammen. Visste hva som kom. Det var sånt han likte. Tente på. Andre ting var han ikke lenger i stand til å tenne på. Hun så ham gå ned til vannkanten og hente opp en kald øl. Strupen hennes var som sand og en ørliten forventning vokste i henne. Med shortsen hengende nederst på hoftene gikk han helt bort til henne, satte seg ned ved føttene hennes, helte noen dråper på de bare tærne før han satte flaska til munnviken og drakk.

Ved hjelp av den lyse hestehalen hennes dro han seg opp. Satte tennene i nakken hennes til huden ble nummen av smerte. Himmelen var så fint blå i dag. Sommerblå. Den kalde flaska mot innsiden av lårene. Hun så vannflaten glitre mot sola. Tusen diamanter som hun kunne få om hun bare hadde klart å rive seg løs. Hånda som hadde klemt hardt på brystet hennes forsvant. Underlivet verket av glass som gradvis var blitt kroppsvarmt. Fluesnapperen hastet ut fra den faste fuglekassa i treet, den hun hadde hengt opp sammen med faren da hun var liten. Men nå var det hun og han. Alltid hadde den bodd der. Hun likte å tro at det var den samme. At noe var bestandig. Selv om hun egentlig visste at den dro til høsten. Når instinktet fortalte at den måtte ta vingene fatt for å overleve.

Selvforsynt gartnerspire

2009-05-09T16:45:00.000+02:00

På hver side av vårt lille hjem har vi små, brune hageflekker, omkranset av relativt store og viltvoksende hekkeplanter. Mest fordi vi har nysgjerrige naboer rundt oss på alle kanter, samt en lekeplass, men også fordi de vokser raskere enn Mannen kan svinge hagesaksa. Han står stort sett for moseklipping (der det skulle vært plen), raking og annet forefallende hagearbeid. Jeg har ofte hatt ansvaret for beplanting i krukkene og kniping av visne blomster (sikkert fordi jenter har mye knipetrening). Det har altså vært arbeidsmessig sånn passelig jevnt og urettferdig fordelt, men siden det har gått i min favør har jeg ikke klaget på det.

Forleden dag kom jeg på en knakende god idé, kanskje den beste ideen jeg har hatt på lenge. Dette var noe som ville komme hele familien til gode. Noe som ville veie opp for min latskap på det gartnerske plan og mangel av grønne fingre. Den lille engelen på min høyre skulder nærmest jublet over min fraværende egoisme, snurret rundt sin egen akse og rent tråkket på håret mitt i sin begeistrede iver. Jeg skal så mais!

Med hodet først stupte jeg inn i kjøkkenskapet, der jeg fant en gammel pose med upoppet popkorn. Et lite glass med vann gjorde nytten et par dager som innledende fase, for raskere spiring, og dermed var det klart for gjenbruk av fire gamle hermetikkbokser som foreløpige potter. Da kornene var vel i jorda, matplasten stramt trukket over, luftehull prikket med gaffel og herligheten godt plassert i vinduskarmen, da var denne kroppen så stolt at den nesten sprakk. Tenk du, i år skal familien være selvforsynt med maiskolber til høsten! Vi kan lage maisbrød, popcorn, søtet mais, saltet mais, tortillachips, maispiper og og… Økologisk dyrket og helt uten genmodifisering. All natural – as me! Lykkefølelsen var berusende. Helt til Mannen kom inn og sa:

”Men eh… Hvor skal du plante dem når de blir større da?”

Smart ass…

Som et lite ps kan jeg si at på bare noen få dager har de skutt igjennom plasten og trives som aldri før. Snart har vi ny hekk – i vinduskarmen…

Dessuten tenker jeg litt på å plante hvitløk også.

Den vakreste blant blomster

2009-05-09T00:13:00.000+02:00

Utstrakt i hele din ynde
lå du
utstrakt blant hvitt
med blomster på
lå du
arrene dine gjemt
bak ruvende dun

Der du lå
så jeg landskapet ditt
de senesterke musklene
ryggtavlen med
vakre linjer
jeg så ikke

før etter min
egen nytelse og
egoisme
trakk inn i lakenet
at blant blomstene
lå du
og gråt

"Jeg har ikke noe å ha på meg!"

2009-05-07T22:58:00.000+02:00

Våren er den tida på året hvor jeg lengter etter nye klær i skapet – og på kroppen. Du vet de dagene man ikke har noe å ha på seg? Enkelte av de dagene er verre enn andre, den ene fortvilelsen legger seg oppå den andre og til slutt er man fylt av en fortvilelse som ikke ligner noe. Fenomenet ”Jeg har ikke noe å ha på meg” er oftest å finne hos den feminine delen av befolkningen og ser ut til møte lite til ingen forståelse hos den maskuline delen, som titter inn i skapet og ser en mengde klær som er usynlig og ubrukelig for eierinnen. Det kan også virke som om fenomenet på mystisk vis inntrer på akkurat de samme dagene som akutte speilforstyrrelser. Altså de dagene hvor husets speil er formet som bildører og viser deg kroppen din i de underligste proposisjonene hele verden naturligvis ser deg i. Uansett hvor mye man ligger på knærne og graver i skapet eller hvor mange plagg man prøver, så funker det bare ikke.

Det er endeløse spørsmål, funderinger, betraktninger, analyser, av- og påkledninger, sukking, stønning, rive-seg-i-håret-episoder, klokkesjekking og smelling av skapdører. Klær som trekkes av og på hengere, brettes opp, brettes sammen og til sist stappes krøllete inn mellom andre ubrukelige plagg. Hvem søren har fjernet de brukbare klærne mine i natt?! Og hvem har klistret på meg denne overflødige hudfargede deigen mens jeg sov? Hvor er Jan Thomas når man trenger ham og hvem har fjernet klærne med lystige farger på? Hvem har stukket avgårde med plaggene med ålreit snitt som sitter greit? Hvem har vasket buksa mi på nitti grader og tørket den mens jeg uvitende fløy med Jon Blund i Drømmeland? Hvor i alle dager har det blitt av den fine vårjakka jeg aldri har eid og hvorfor kommer ingen og gir meg hundre tusen til nye klær?

På de verste dagene kan man ende opp med å resignere, avlyse avtaler og stikke hodet ned i blomsterbedet iført bare truse og bh, mens kroppen er full av gåsehud etter timer avkledd i kaldt vårvær. Så er det bare å vente på kvelden og pysjbuksetid.

Det verste er kanskje - hvem i alle dager er det egentlig som bryr seg om hva du har på deg?

Vårryddedagen

2009-05-07T00:03:00.007+02:00

I dag har det vært Den Store Vårryddedagen. Eller kanskje helst Den Store Demonteringsdagen. En ødelagt vaskemaskin som har blitt stående nesten usynlig og absolutt ruvende på vaskerommet har blitt demontert i små og letthåndterlige biter. Skrot har blitt samlet fra uteboden, den gamle knekjørte og rustne grillen har dratt inn årene og et alt for snøtynget, og dermed nokså flatt, hagebord fikk beskjed om å pakke snippesken. Alt ble stablet i bilen og kjørt på avfallsdeponiet i omegnen.

De verste gribbene hadde antagelig sluttet tidlig i dag, for vi fikk kaste avfallet vårt helt i fred. Vanligvis kommer de styrtende gjerne så mange som tre eller fire av gangen, for å se hva man kaster. De har gjerne med seg lange båtshaker også, som de bruker til å heise ting opp av containerne med nærmest før søpla har nådd den klangfulle bunnen. Man får litt følelsen av å være vitne til NM i grafsing og et vrengbilde av Lucky Luke som skyter raskere enn sin egen skygge kommer ubedt fram på netthinnen. Jo da, all ære til gjenvinning, det er ikke det, men kan de ikke ha anstendighet nok til å vente til folk i det minste har snudd ryggen til? I enkelte tilfeller kan det jo være at man kaster noe man slett ikke ønsker at andre skal ta opp igjen.

Men i dag var det som sagt nokså stille. Da vi kjørte ut fra området oppdaget jeg at de nå har fått to åpne containere med store skilt som skrek: ”Ombruk”. Det var nesten så jeg kjente kilingen i magen fra 15 år tilbake, den gangen alt var idyll på avfallsdeponiene, den gangen det bare het ”Søplefyllinga” eller ”Fyllinga”. Den gangen man kunne vandre i kilometervis med stinkende avfall og finne skinnende og bortgjemte skatter blant brukte bleier, kvist og kvast, matrester og uønskede gjenstander. Den gangen måtte man ikke veie bilen på inn- og utpust som nå, nei, da kunne man ha bare litt søppel på vei inn og hele bilen full av røverfunn på vei ut. Den gangen man kunne høre hese, vakre måkeskrik og rottepip og det var liv laga for den norske fauna. Ja, den gangen var det jammen saker. Jeg savner det. Selv om jeg kildesorterer til den store gullmedaljen.

Illustrert av Dave Walker

Sinnets sykluser

2009-05-05T23:27:00.001+02:00

Jeg banker, men du lukker ikke opp.
Forsøker å tvinge meg inn gjennom den
lille dørsprekken, som en desperat dørselger.
Jeg er utestengt. Ensom. Alene.
Til du igjen har døren på gløtt for meg.
For hvor lenge?

Det nærmer seg vinter. Det er kaldt
å stå ute. Både inni og utenpå.
Så kaldt at det verker, men etter en
stund gjør kulden meg nummen.
Utilgjengelig. Ufølsom.
Kroppens beskyttelsesmekanisme.

Våren. Jeg lengter etter den. Lengter
etter frøene. Etter kronbladene dine
som åpner seg og inviterer meg til
å se deres skjønnhet. De tar pusten
fra meg. Du er vakker og fargerik!
Og du tør å leve. Tør å være! Blendende.

Lyset om sommeren. Følelsen av at
det er evig. Ingen ting tar slutt.
Du er bare fri. Fri og varm. Sommeren
fyller kroppen med tyngde og lykke.
Latter. Stille vann. Alt man kan få
hvis man tør å åpne opp.

Uendelighet. Kjærlighet.

Men syklusen slutter aldri.
Kaldt og varmt. Åpent og stengt.
Slipp meg inn! Jeg vil ikke fryse mer.

Håpet kan ligge innerst

2009-05-05T02:17:00.000+02:00

Innerst i skapet lå den. Hun hentet ungenes tannpussekrakk fra baderommet, satte de bare føttene på den prikkete overflaten og strakte armene vant over nuppete ullgensere til hun kjente det kjølige, glatte. Som vanlig kom følelsen uventet. Som om hun egentlig hadde trodd at den var borte. At fingrene hennes ikke ville møte annet enn gamle malebukser og slitte hettegensere. Likevel, esken hørte på en måte hjemme der, bak de hakkete hverdagene av ull. Nå hadde hun esken i hendene, bøyde seg over mot sengen og la den forsiktig ned på sengeteppet i quiltet aubergine. Det ble en fin kontrast nok en gang. Hun visste ikke lenger hvor mange ganger hun hadde stått der på krakken og løftet ned esken, men hun visste at det hadde vært like mange forskjellige følelser som det hadde vært antall ganger. Esken gjorde noe med henne hver gang, eller ikke esken egentlig, heller det som lå i den. Av følelser hun husket nå, var det lykke, sinne, varme, sjalusi, glede, irritasjon og å høre hjemme. Følelsene hadde hatt krig utenpå denne creme-fargede esken med de sirlige løkkebokstavene på. Bokstavene hun hadde fulgt fram og tilbake med fingeren, mens tankene fikk sope seg sammen, brekkes opp og igjen fly fritt. Hun tok forsiktig tak i pappkanten av lokket og vippet det opp. Den var så vakker fremdeles! Hun hadde vært så vakker! Så full av håp og tro på at de gode dagene skulle vare for all tid. De sarte skulderstroppene av hvit blonde kjente hun mellom tommel og pekefinger, forsiktig. Strakte den andre hånda ut og strøk det glatte kjolestoffet som fremdeles var stivt i all sin mykhet der det lå brettet i lag. Hun ville ikke ta den opp i dag. Denne gangen hadde hun ikke med seg saksen som sist, da hun hadde klart å besinne seg i sekundet før spissen raknet stoffet. Raknet håpet. Troen. Skjelvende hadde hun lagt den bort, skremt over seg selv og over at hun kunne være i besittelse av dette raseriet. Overfor mannen hun hadde sagt ja til å dele livet sitt med. Det var sine følelser for ham hun projiserte over på kjolen, det var som om han hadde fanget henne med den. Men i dag smilte hun etter å ha kjent med hendene på håpet. Troen. Visst skulle de klare dette! Ham, hun og ungene. Det var jo det de hadde sagt ja til. Å holde ut med hverandre gjennom det gode og gjennom det onde. Hun kjente de gode følelsene bre seg fra magen og opp til hjertet, varme det, nære det. Hun la lokket over igjen og klatret opp på tannpussekrakken, fant det hemmelige rommet og la esken på plass. Så tørket hun hendene på buksa, pysjbuksa hans, fordi hennes egen ikke var ren, og kjente at han og hun ville være sammen. For var det noe de hadde lært i disse årene, så var det at etter regn, ja da kommer sol.

Høye stoler, håpløst

2009-05-04T00:29:00.006+02:00

Bildet er hentet fra nettstedet ihasahotdog

Bare et lite apropos til mine egne tanker om å ikke rekke opp til barstoler...

Jeg tester ungdomsord

2009-04-30T00:46:00.001+02:00

Jeg har flere ganger sagt at alder er en relativ ting. Fremdeles mener jeg egentlig det, men altså, jeg kjenner at jeg definitivt er blitt eldre når Vampyrene og andre i den raskt fremadstormende generasjon i sitt dagligspråk får og bruker nye ord. Ja, da tenker jeg ikke på de fornorskede ordene som sjampinjong eller sjampanje (noe jeg synes ser helt håpløst ut, og dessuten vet man heller ikke hva ur-champinjongen selv føler for dette utglidde navnet), men disse nye ordene, som: ”åh, jeg får lættis” eller ”urk, har’u gørta”. Hvordan skriver man egentlig gørta? Jeg kan ikke huske at vi lærte noe om det på barneskolen.

Mens jeg sto på kjøkkenet her tidligere og kikket på det som skulle stekes, så prøvde jeg meg forsiktig, stille inni min egen munn, å si lættis. Jeg kikket rundt meg for å se om noen kunne høre meg, men jeg var alene. ”Lættis”. Ordet måtte smakes på, kjenne hvordan tungen krummet seg på hvilke steder til hvilken lyd. Jeg følte meg raskt aldrende og i mørket bak kjøleskapet så jeg de skumle øynene til Fru Demens. Akkurat da slo en tanke ned i meg, et minne som jeg har båret med meg i tja, *regner på finga* i 22 år faktisk! Det var vår kvinnelige klasseforstander, alltid korrekt i språk, og alt annet for øvrig, som midt under en skravlete time hadde fått nok! Det var da det skjedde: Hun tok ett av våre ord i sin aldrende munn, blant gulnede tenner og en tunge som bare smakte på perfektum og partisipp, og spyttet ut disse: ”Dere er helt krrææisi jo!” Det ble stille i klasserommet. Hva sa hun? Sa hun det? Var det virkelig det hun sa? Hun SA det! Jeg har aldri glemt det. Og nå, nå står jeg der selv, men siden man lærer av andres feil, så sa jeg det i det minste inni meg. Til mitt forsvar.

Morgengry

2009-04-28T23:09:00.001+02:00

Søvnen hadde fremdeles grep om henne da tungen gled over leppene og smakte på begjæret. Det hadde sin egen smak. Sin egen tyngde. De var svakt hovne etter drømmen. Noen dager var sånn. At hun våknet av dumpe slag i underlivet. Kroppen var myk og ville bare strekke seg, svaie ryggen over en arm som hadde dratt henne hardt inntil seg med hånden på rumpa, rund og varm som svaberg i solgangsbrisen. Halvveis i søvne strakte hun armen ut og kjente etter om han var der, før hun husket at det bare var onsdag. Armen fant tilbake til hennes side av sengen, hånden la seg over et bryst, en brun legg surret seg løs fra klamt dynetrekk og fikk endelig luft mot huden. De sløve tankene fant igjen minnet om første gang de møttes. Den morgenen hadde også begynt på samme måte, med den samme smaken av begjær på leppene, pulsen mellom lårene, som om noen hadde rørt ved henne mens hun sov. Hun hadde møtt ham på verkstedet da hun skulle få reparert bilen. Han var ny. Dagen var ny. Og han hadde lest henne. På pauserommet hadde han lagt hånda si på låret hennes under skjørtekanten. Sofaen var av rødt skinn og armlenene hadde knapper. Hun husket det. Hun hadde stukket neglene sine inn under den ene. Han hadde ikke spurt henne, men hun hadde automatisk spredd lårene da hun kjente hånda hans. Den andre hadde funnet veien til håret hennes. Dratt hodet bakover. Skammelig nok hadde hun stønnet høyt. Nei, det var feil, hun hadde ikke skammet seg, ikke engang da hun hadde hørt døren bli lukket opp og deretter raskt igjen. Tanken på at noen hadde sett henne i en såpass promiskuøs situasjon var likegyldig. Alt var begjær. Disig, på en måte. Fremdeles husket hun følelsen av de røde knappene mot den nakne huden, den raske smerten da trusestrikken ble dratt i stykker mot hoftebeinet, hvordan han smakte salt, metall og olje mot tunga hennes, og hvordan hun hadde kommet da han trengte inn i henne. Hun husket fremdeles alt. Men nå, akkurat nå, var det bare så ulidelig lenge til lørdag.

Vampyrmamma vokter moralen

2009-04-27T21:03:00.002+02:00

Som jeg tidligere har fortalt, så liker vi å lese her i huset. Denne gangen syntes jeg det var på tide på innføre dem i samfunnets morallære, uskrevne regler og viktig etikk – ”Æsops fabler”. Noe litterær tyngde må de jo få med seg hjemmefra. Etter hver snutt tok vi oss tid til å diskutere hva de trodde den betydde og hvilke sammenhenger de så med dagligdagse episoder og relasjoner. For å ikke holde tilbake mine innerste følelser, så skal jeg innrømme at jeg til tider ble svært imponert over menneskekunnskapen de allerede sitter inne med i så ung vampyralder. (Og nei, det har selvfølgelig ingen ting med å gjøre at jeg er deres kjødelige opphav!) Jeg følte meg flere ganger helt trygg på at disse små vampyrene kommer til å gå igjennom livet med så stor visdom at de Tre Vise Menn ville vært grønne av misunnelse. Ja, kanskje ville de til og med gå inn i historien blant de fremste moralister, på en positiv måte. Helt til vi kom til denne:

”ESELET OG GRESSHOPPENE

Etter å ha hørt gresshoppene spille, var eselet så betatt av musikken deres at han ønsket å kunne spille like fint selv. Da han spurte dem hva det var som fikk dem til å lage så fin musikk, svarte de at de utelukkende levde av dugg. Derfor la eselet seg til det samme kostholdet, men kort etter døde han av sult.

Det som er godt for en, trenger ikke være godt for en annen.”

Her kommer det kjapt fra Eldstemann Vampyr – og la meg si det, han så direkte opplyst ut i gjerningsøyeblikket:

- Åh, denne skjønte jeg med en gang! Det er som når du mener at vi skal spise brokkoli og jeg sier jeg ikke liker det!

Kveldens undringer

2009-04-26T23:21:00.001+02:00

I perioder henger tankene mine seg opp på rare knagger. De husker sånne bitte små forunderlige episoder, biter av informasjon som har vært, undrer seg over detaljer folk aldri bryr seg med og vimser rundt seg selv. Som om man har blitt kastet ned på denne underlige kloden for en time eller to og har fått i oppdrag å studere menneskene. Nesten litt som ”Kometkameratene” på barne-tv (som for øvrig er artige fyrer). Kanskje er jeg en kometkamerat. Jeg antar at de også tror de er normale når de ser seg i speilet. At de er som alle de andre som beveger seg her på skorpa. De aller fleste av oss har vel hatt følelsen av å være annerledes. Og det er vi jo også. Egentlig. Selv har jeg av og til tenkt at jeg muligens er utviklingshemmet, fysisk og kanskje psykisk. Ville noen fortalt det direkte til meg om jeg var det? ”Kjære deg, du er jo ’annerledes’ enn oss andre, det vet du vel?” Eller ville det vært overlatt til meg å oppdage det selv? Oppdager man det selv? Hva regnes som normalt? Når er man ’annerledes’?

Andre ganger har jeg hatt følelsen av å være så liten som Teskjekjerringa. Ikke bare sånn på liksom altså, men sånn virkelig. At ting brått har blitt så stort rundt meg at jeg bare er liten som en teskje. Til mitt forsvar har ikke det vart over tid, men bare korte øyeblikk. Øyeblikk av plutselig universell innsikt kanskje? Det at vi er så ørsmå i alt det store som omgir oss langt ut i den beksvarte evigheten, eller som i hvert fall ser beksvart ut herfra som det er opplyst av naturlige og unaturlige fossefall i rør.

Dessuten, hvem er det egentlig som bestemmer hva som er verdien på ting. Altså Ting. Ikke mennesker. Ikke for det, jeg lurer jo på det også. Men som for eksempel hva som er mest verdt av en Kvikk Lunsj eller Melkesjokolade. For hvem? Koster det egentlig mye mer å produsere en sjokolade med ren sjokolademasse enn en sjokolade med sjokolade og kjeks? På toget kan man få kjøpt Kvikk Lunsj til 15 kroner og Melkesjokolade til 22 kroner. Hvem er det som bestemmer alt?! Og hvorfor kan ikke jeg bare bestemme meg for å slutte å fundere over alle disse tåpelige sakene? Jeg tror jeg tar resten av kvelden fri…

Som vinge i vann

2009-04-23T20:44:00.001+02:00

Den tynne brygga du satt på protesterte ikke da du plasserte den jeans-kledde rumpa di på den ytterste planken grå av værbitt. Det var heller ingen som hadde protestert da du hoppet over gjerdet til Herr Petimeter, selv med den ene hånden liggende på gjerdespissen og de lange beina halvveis over til Fru Epleblomst. Men nå satt du her. På brygga. Som fremdeles var varm etter kveldssolas stråler og lunet buksebaken din. Det nærmeste du hadde kommet et varmt kjærtegn på lenge. Du hadde rømt ut hit for at ingen skulle finne deg, for at ingen skulle prate til deg, stjele kreftene du hadde igjen, men likevel lengtet du etter å høre lyden av sommersko mot skjell og soltørket tang bak deg. Akkurat nå var livet som å bli fiket til på begge kinn etter tur og kinnene ville ikke være venner med hverandre, enda de hadde vært venner hele livet og stort sett smilt av de samme tingene. Alt var uløselig knytt sammen i en stor båtmannsknopp denne gangen, det var umulig å se hva som var hva, eller å skjelne lyset fra mørket når det var mørkt til stadighet. Du pustet hardt ut, flyttet litt på den hvite capsen med den viktige logoen på, som forresten var skitten rundt skyggekanten. Etter skitne fingre, uvørne og usikre. Du gjorde jo alltid det – flyttet på capsen når du var usikker eller utilpass, som for å få lys inn i mørket. Det ble mange fingermerker.

Skarvene satt linjesterke på en tykk gren som stakk opp av havet. Skyggene deres speilte seg i blikkstille overflate og ga inntrykk av at de var dobbelt så mange. Som en slags stille trussel – eller kunne det også være for å vise hvordan alt hviler i fanget på Moder Jord. For deg var skarven en representant for mørket, en manifestasjon av hvordan du hadde det. De satt der for at hele verden skulle få se hvor vanskelig ting var for deg. Da ville du slippe å fortelle, åpne sårene og vise dem hvordan du så ut inni. Som skarven var heller ikke din fjærdrakt vannavvisende, over så alt for lang tid hadde du drevet motstrøms, latt vannet trenge igjennom porene dine. Langsomt hadde organene dine blitt fylt av saltvann og trukket deg under. Overflaten hadde likevel ligget blikkstille. Som havet nå. Bare en sjelden gang hadde det små virvler krust seg og vært synlig.

Sittende halvannen meter over vannet som klukket mot bryggebeina var det lettere å få oversikten. Både over hvor mørkt det var under skorpa og hvor lyst det var der kveldsommerhimmelen speilte seg i det blanke. En dualitet som gjorde at det lyse ble oppfattet som lyst.

Nok en skarv hadde kursen mot utsiktspunktet i vannet. Brått vippet den over på siden fra sin vante kurs og skar den ene svarte vingespissen ned i overflata. Den mørke stripa som bredte seg i det silkemyke ga deg en ny visshet – om litt ville den være borte og mørket ville igjen speile lyset som alltid er. Et smil dro den ene munnviken lenger opp enn den andre, fingrene gjorde en automatisk bevegelse opp til skyggen av capsen og løftet den av. Fylt av en ny og spirende glede innerst i brystet kastet du den med tommel og pekefinger ut i det salte, fulgte den med det blå blikket der den duppet litt før den sank ned til krabber og flate flyndrer. Når tiden er inne, har naturen mange måter å vise håp på. Hvis man våger å slippe det inn.

Vampyren tolker sangtekster

2009-02-10T00:09:00.002+01:00

Her i huset har vi våre musikkfavoritter. Dessverre er det ikke alltid vi deler musikksmak hva angår sjanger, rytme og volum. Mannen i huset har en hang til dance og trance, noe som er bare rot i mine ører, mens jeg selvfølgelig liker den beste musikken. Vampyrene ses ofte med propper i øra, mp3-spiller i handa, dansende rundt i stua eller på rommet eller hvor det måtte passe best å svinge seg til fengende rytmer. Det går mye i hofterull og fektende armer, men også særs artige ansiktsuttrykk og tolkning av tekster, det være seg norsk ræpp og engelsk pop. Da jeg forleden hørte Eldstemann Vampyr synge på Dolly Parton’s ”Working 9 to 5” ble jeg heller litt skeptisk, for køntri hører vi meget sjelden på hos oss. Eller la meg si det sånn; det var melodien jeg kjente igjen, for teksten på refrenget var heller noe uforståelig;

Det går som kjent sånn:
”Working nine to five, what a way to make a livin’ ”

Men tolkningen var denne:
”Baking lake, I’m a shaken bacon laken”

Jeg er redd denne blir en klassiker som han helt sikkert får høre etter hvert som årene går og han forstår litt mer engelsk. Det blir han sikkert glad for. Men ordene rimte i hvert fall, det skal han ha. I denne forbindelse kom jeg på en tilsvarende som Minstemann Vampyr hadde for en stund siden. Det var i den store Ravi-tiden og de kunne tekstene på rams. Noen uttrykk ble riktignok festligere enn andre, som dette:

”Med bind for ævva” som ble til ”Med bind for rævva”

Det ble sunget om og om igjen etterfulgt av til dels hysteriske latteranfall, i en periode som tiss og bæsj og promp var de morsomste ordene i vokabularet.

Ja, vi liker musikk her i huset og som sin mor liker de å synge. Jeg håper de ikke slutter med det, selv om de blir større og redselen for å dumme seg ut kommer smygende. I mellomtiden blir det i hvert fall morsomheter og blogginnlegg av det.

Kroppsmyter - en liten oppklaring

2009-02-08T23:24:00.002+01:00

Som mamma til to guttevampyrer og ekstramamma for en liten tass til, bekymrer jeg meg litt for enkelte myter som verserer i mannsdominerte miljøer. For at de skal få en liten rettledning inn i de voksnes verden, tenkte jeg det var lurt å nedkjempe noen av mytene:

Myte: Å rape er tøft!
Fakta: Galt. Det kan aldri bli tøft å slå seg på brystkassa og slippe ut luft fra innvollene i flere desibels styrke. Ikke engang hvis du ikke slår deg på apebrystet. Riktig handling er å slippe luften opp av halsen med leppene lukket. Deretter, si unnskyld (se i ordboka dersom det er et fremmedord). Nei, det er ikke greit å gjøre det om igjen selv om du har sagt unnskyld!

Myte: Det er et uttrykk for virilitet å klø seg på ballene i andres påsyn!
Fakta: Galt. Det forteller tilskuerne en eller flere av disse tingene; Du er så langhåret at snoppen henger fast og lugger. Du er klam og svett i skrittet. Du har flatlus eller andre itching kjønnssykdommer. Du har tredagersskjegg på feil sted. Du tror du er Michael Jackson. Ingen av disse alternativene er av interesse for dine medmennesker. Ville du like det om dama di klør seg i skrittet i et familieselskap? Nei, jeg tenkte meg det. Riktig handling er å holde fingrene fra fatet i offentlig rom eller vær så ytterst diskret som mulig.

Myte: Folk liker å høre og se at jeg spiser!
Fakta: Galt. Hvordan kjever og tenner samarbeider med tunge og spytt har de fleste førstehåndskunnskap om. Svært få, om noen, trenger eller ønsker annenhåndskunnskap på dette feltet. Nei, det spiller ingen rolle om du har nyblekede tenner eller om du bare snakker med noen på telefonen. Mat og telefon, eller mat og åpen munn i det hele tatt, hører ikke sammen under noen omstendighet. Riktig handling er å lukke gapet når du spiser. Ikke slurp i deg mat eller drikke. Ikke vis fram tygd mat i munnen og for guds skyld; ikke slafs! Det er en grunn til at du er utstyrt med lepper fra naturens side og evnen til å lukke dem. Av samme grunn har du fått utdelt to ører, men bare en munn – noe som gjør det dobbelt så lett å høre selv at du slafser.

Myte: Ingen ser meg når jeg piller nese!
Fakta: Galt. Det er alltid noen som ser deg. Det er ikke sjarmerende eller dannet å dra lange klatter med slim ut av nesa. Nei, det er heller ikke tegn på kreativitet om du lager fine runde kuler av dem. Vil du treffe med kuler i kurv, gå til innkjøp av basketball og utstyr. Særs få liker nemlig å tråkke barbeint på harde runde busekuler. Det er heller ikke tegn på oppfinnsomhet å sette de klebrige fast under bordplata eller sofaen. Det samme gjelder bilsetet. Riktig handling er å gå et sted du kan være for deg selv, finn tørkepapir og snyt nesa. Dersom ikke det fungerer, ta papir rundt fingeren og før den opp mot bihulene. I verste fall, ta busen diskret ut (nei, ikke med tommelfinger) og tørk den av på papir. Kast i søppelbøtte eller toalett.

Myte: Promping er tegn på maskulinitet!
Fakta: Galt. Hvis du nødvendigvis må tolke flatulens som et tegn på noe som helst, så må det være at du har et uregelmessig kosthold eller har spist mye løk, bønner eller kål. Riktignok er det normalt å slippe luft mellom fjorten og tjuetre ganger i døgnet, men må det være akkurat når du har satt deg til bords i et selskap eller når du besøker svigermor? Ingen finner det særlig trivelig å bli innhyllet i svovelstank ved et måltid, bortsett fra de aller minste barna som alltid gleder seg over å ha likesinnede i nærheten. Riktig handling er å knipe igjen musklene i rektum slik at flatulensen møter stengt dør. Slipp den ut i frihet ved en mer passende anledning – altså når du er alene eller sammen med noen som elsker deg betingelsesløst.

Enkelte av disse mytene er ikke forbeholdt menn, likevel tør jeg å påstå at det er en overvekt av sistnevnte kjønn som har behov for en oppklaring. Jeg skulle også like å se en tilsvarende liste over typiske jentegreier, vi har mye rart for oss på vår måte. Noen som tar utfordringen?

Vampyrmammadagen

2009-02-08T15:34:00.004+01:00

I dag er det "Morsdag". For alle mammaene i hele verden. Ja, til og med vampyrmammaer heldigvis. Sånn til vanlig har jeg ikke stort til overs for sånne dager som har blitt varehandelens egne feiredager og lure-folk-til-å-handle-dager. Men når jeg står opp etter å ha sovet bort noen morgentimer og blir møtt av tindrende vampyrøyne og en omtenksom mann, da er det likevel gledelig at en dag i året er beregnet på mor. Ja, jeg tror jeg liker morsdagen!

Jeg går kjøkkenveien

2009-02-06T23:33:00.009+01:00

Jeg har blitt utfordret av Vivi til å dele mine kjøkkenfavoritter med dere. Vi har riktignok mye i kjøkkenskapene, men på min rekognoseringsrunde fant jeg at det stort sett er de eldste tingene som blir favorisert. Jeg er en samler. Ikke sånn at jeg samler på flotte serviser og den slags, men en samler i betydningen kaster-lite-for-det-kan-komme-til-nytte-og-når-vi-engang-får-drømmehuset-så-vil-den-og-den-tingen-bli-perfekt-akkurat-der-samler. Du skjønner tegninga.

Flotte fat fra min kjæres mormor. Gode fat har man alltid bruk for og særlig stettefatet har stadig vært på bordet med en liten godbit på.

Disse gode krusene kjøpte vi egentlig som en vertgave en gang vi var bedt til en ihuga kaffedrikker i Sverige på langbesøk. Imidlertid gikk bilen føyka samme dag og da var jeg snar til å rive av innpakningspapiret og sette dem i skapet. Moralen er; kjøp alltid gaver som du egentlig ønsker deg selv.

Som kjerringer flest har jeg enkelte Tupperware-saker i skapene. Denne bollen fikk jeg av moren min da jeg hadde brukt opp den forrige. Den er genial til rører av alle slag, fordi den har lokk med hull til miksmaster så ikke røra spruter ned kjøkkenet. Ooh, jeg er så praktisk.

Vi har arvet mange fine boller som jeg setter stor pris på. Her er det fra to mormor’er, en bestemor og en oldemor. Den med sølvkanten var faktisk en bryllupsgave den 26. november 1911.

Jepp, jeg er en hvitløksperson. Hvis retten ikke tåler så sterk hvitløkssmak, griper jeg tak i denne og kverner over til det er akkurat passelig mye for en god hvitløksånde dagen derpå.

Denne laget min kjæres far engang for mange år tilbake. Siden jeg ikke fikk gleden av å bli kjent med ham, synes jeg det er hyggelig å ha denne stående framme. Den huser stadig forskjellige ting og er tøff til utebruk også, med bestikk og servietter i. For øyeblikket bor den i vinduskarmen.

Nå ønsker jeg meg en sniktitt i kjøkkenskapene hjemme hos Sokken. Dessuten forekommer det meg at Gneis har surfet utenom de fleste utfordringer der oppe i det kalde nord, så vær så god, begge to - åpne kjøkkenskapene! Nuvel, om dere vil da...

Til de frustrerte fruene

2009-02-05T21:15:00.005+01:00

Den siste tiden har CamKarMir og Vivi skrevet en del om vekt og kalorier, og hvor vanskelig det kan være å holde seg unna enkelte fristelser. Den supre bursdagsjenta har også skriblet om kropper i trettiåra og mangel på raske resultater. I den anledning har jeg lyst til å dedikere dette innlegget til dem, som en liten oppmuntring nå som det nærmer seg helg:

PÅ STÅENDE FOT
All mat som man spiser stående er kalorifri. Hvorfor det er slik har man ingen logisk forklaring på, men de mest aktuelle teoriene tyder på en relasjon med tyngdekraften. Kaloriene passerer åpenbart gjennom tarmsystemet, flyter ned i bena, gjennom fotsålene og ned i golvet - nesten som elektrisitet. Beveger man seg samtidig som man spiser is eller pølse med brød synes denne bevegelsen å akselerere denne gjennomstrømningen, og man kan faktisk oppnå et negativt kaloriinntak.

INGEN SER DEG
Dersom du spiser noe, og ingen ser deg, er det du spiser fritt for kalorier.

TV-MAT
All mat man inntar foran TVen er fri for kalorier. Det kan ha sammenheng med strålingen fra TV-apparatet. Strålingen gjør ikke bare kaloriene negative, men erindringen av å ha spist maten forsvinner også.

VENNER OG FAMILIE
Jo mer du feter opp de som daglig er rundt deg, desto tynnere virker du selv.

MAT OG GODTERI PÅ KINO
Mat og snacks som inntas på kino inneholder ingen kalorier ettersom de inngår som en del av underholdningen.

UJEVNE KANTER
Paier, bløtkaker og terter bør skjæres i jevne biter med rette kanter. Slik får man bukt med kaloriene siden de ligger oppstablet i alle ujevnheter. Et rettskjært kakestykke inneholder således ingen kalorier.

BALANSERT MAT
Dersom du spiser kaloririk mat samtidig som du drikker lettbrus, opphever brusen kaloriene i det du spiser.

Å SPISE SAMMEN MED VENNER
Når du spiser sammen med en venn regnes ikke kaloriene i din mat så lenge du spiser mindre enn din venn.

KAKER
Deler man opp en kake inneholder den ingen kalorier, fordi, når man skjærer opp en kake renner kaloriene ut og blir liggende tilbake på fatet. Likeledes fordamper kaloriene dersom du bryter opp kaken og spiser den bit for bit.

VENSTREHÅNDSMAT
Dersom du står med en fet og dryppende hamburger i høyre hånd, er alt som spises med venstre hånd kalorifritt. Her er det nemlig en del vitenskapelige prinsipper som gjør seg gjeldende. Det som i realiteten skjer er at det dannes et bi-polarisert elektrisk felt. En dryppende hamburger i den ene hånden skaper en negativ ladning som nøytraliserer polariteten i kaloriene som befinner seg i maten som holdes i den andre hånden. Man vet ikke eksakt hvorfor det er slik, men er du keivhendt fungerer det motsatt.

MAT I MEDISINSK SAMMENHENG
Mat som anvendes i medisinsk sammenheng regnes aldri med - eksempelvis kakao, konjakk, ristet brød og ostekake.

MATLAGING
Mat som finnes på skjeer og sleiver når man baker eller tilbereder mat ved komfyren, inneholder ingen kalorier, fordi det inngår i mattilberedelsen.

FROSSENT
Mat som er frosset inneholder ikke kalorier, fordi kalorier er en varmeenhet.

VISPET KREM, CRÈME FRAICHE, SMØR
Disse fungerer som et grøtomslag som nærmest "drar ut" kaloriene i hva det enn måtte være som ligger under og som disse blir smurt på.

SJOKOLADE I SIN HELHET
Sjokolade er jo faktisk en grønnsak (laget av bønner som er grønnsak og sukkerrør som er en plante) og dermed sunn for kroppen. Dessuten kan man spise ekstra av sjokolade som inneholder frukt i tillegg. Mørk og hvit sjokolade eliminerer hverandre og du bør derfor spise like deler av begge.

MAT PÅ TANNPIRKERE
Pølsebiter, ost, kjeks og annet smågodt inneholder mye fett dersom de ikke spiddes av tannpirkere. Når man stikker hull i maten renner nemlig kaloriene ut.

BARNEMAT
Alt som blir produsert, kjøpt eller er tenkt som barnemat er fri for kalorier når de inntas av voksne. Barnemat er for så vidt et vidt begrep, det innbefatter alt fra en teskje aprikospuré til mektige kaker av alle slag.

VELGJØRENHET
Husmorlagets kokosboller, basarer med hjemmebakt brød og kirkekaffe skal av religiøse årsaker gis dispensasjon og inneholder således ingen kalorier.

SPESIALMAT
All mat som er laget "spesielt" til deg må spises uansett kaloriinnhold, ettersom det ville virke uhøflig å ikke spise denne maten. Den er derfor kalorifri.

MAT MED SAMME FARGE
Mat med samme farge har samme antall kalorier. Eksempelvis spinat og pistasjeiskrem eller sopp og hvit sjokolade. Sjokolade har forresten en universell farge og kan når som helst byttes med hva som helst.

NATTMAT
Nattmat inneholder ingen kalorier. Som vi alle vet opphører kaloriene å eksistere dersom de blir utsatt for lave temperaturer.

Dette var hyggelig lesning vel? =o)

Barn og kameler

2009-02-05T00:44:00.002+01:00

- Mamma, hvordan klarer egentlig folk å svelge kameler? Det må jo bli en stor klump…

Grisekjøring i Oppland

2009-02-02T22:43:00.003+01:00

På NRK sine nettsider for distriktsnyheter kan man lese at 17 griser døde i utforkjøring.

Gjengmentaliteten gjelder ikke bare mennesker altså. 103 griser samlet blir fort noe svineri når en skal kjekke seg for de andre. Da kan det gå svinaktig fort i svingene og grisekjøring vet vi jo alle at ikke er særlig lurt. Sjåføren er visstnok sendt til sykehus med ryggsmerter og en bil for nødslakt er på stedet. Ja, sånn går det når man kjører så busta fyker. Ikke for det, det kan jo ha vært grisevær i området, det sier ikke artikkelen noe om.

Personlig synes jeg ikke at griser skal ha lov til å kjøre hverken lastebil eller personbil.

Når engelen er fløyet

2009-02-02T17:52:00.001+01:00

Under de tette vippene hennes kunne han så vidt skimte øynene som hadde skiftet farge fra blå til grønne. Denne fargeskiftet skjedde alltid når hun var opphisset og gjorde ord overflødig. Til hans lettelse. Men nå hadde hun også en fulhet i dem som glitret mot ham. Hun hadde forresten ofte dette glimtet som gjorde ham usikker. I begynnelsen hadde han mistolket det som spottende, noen ganger trodde han hun var barnslig ertelysten, men stort sett spottende. Nå så han det bare som en del av henne. Kanskje den delen hun sjelden delte med ham, men like fullt en del av henne. I det han kjente den varme fuktigheten hennes omslutte ham, ble alle tankene sentrert i de pulserende blodårene og den tynne, følsomme huden. Han så bare undersiden av haken hennes der hun satt med hodet bakover og blottet halsen hvor musklene strammet seg. Mot lyset fra vinduet så han konturene av henne over seg, det lange håret som hang ned til lårene hans og kilte ham. Han nøt synet av brystene hennes som pekte ut i rommet og den smale midjen han hadde hendene sine rundt. Hun bøyde seg fram, lente hendene mot veggen, bød ham brystene sine. Han syntes hun kjentes avventende ut. Hadde hun sagt noe han ikke hadde fått med seg? Hadde han gjort noe feil? Det kunne det vel ikke være, han hadde vært oppmerksom mot henne som han alltid var, satt seg selv litt til side, som han pleide.

Hun lente seg bakover igjen, la albuene på knærne hans. Satte blikket i ham, mens stønnene trengte seg opp av halsen og ut mellom de hovne leppene hennes. De grønne øynene var slørete nå, likevel var fulheten der. Han så det. Orket ikke fundere på det. Det var ikke plass til tankerekker nå, blodet tok for mye rom i ham og presset var snart for mye. Han så at hun visste det. Med det spottende glimtet beveget hun seg akkurat lite nok til at han ikke kom. Så vidt ikke kom. Han skjelnet et smil på leppene hennes. Hun likte seg nå. Likte å ha kontroll over ham. Han lot henne. Visste at det var umulig å stanse nå likevel. I noe som lignet desperasjon grep han hardt tak i de myke rumpeballene hennes etter en stund. Beveget henne så det passet for ham, for å avslutte det de hadde begynt. Øynene glitret mot ham. Spottet hun ham for hans utålmodighet? Nærmest irritert ble støtene hardere enn han hadde tenkt. Hun smilte. Stønnet. Beveget fingrene rytmisk der leppene hennes delte seg. Båret av synergi og irritasjon kom de samtidig, hun med håret spredt som en vifte over den svette brystkassen hans. Tilbake var bare tilfredshet og ro. Følelsene de delte begge i den lille kokongen av spunne silkebevegeleser. Uten at han hadde spurt henne, forklarte hun med hes stemme;

- Nei, du skal aldri tvile på at jeg liker det vart og sanselig. Langsomt. Å elske med deg er det største jeg gjør. Men du skjønner, noen ganger flyr engelen i meg av sted og det er bare demoner igjen. Da trenger jeg styrken din, maskuliniteten, at du tar kontroll over meg. Holder meg fast, legger tyngden din på meg, så jeg kjenner at du er Mann. Jeg trenger ingen varsomme stryk eller søte ord. Du skal ta meg fordi jeg er en svikefull engel og en tilstedeværende demon som lever av kroppen din. Hendene dine skal være harde når de holder i hoftene mine, jeg vil se fingermerker på rumpa og avtrykk av tennene dine på brystene mine. Du skal tvinne hånden din som er våt av svette og safter, inn i det lange håret mitt og dra hodet mitt der du vil ha det. Bakover, om du vil se den forsvarsløse halsen min og erte meg med tungespissen på leppene, eller mot deg om du vil kysse meg grådig. Jeg er gjerne engelen din, det vet du, men når den er fløyet vil du trenge denne bruksanvisningen.

Fototagging på en søndag

2009-02-01T19:40:00.003+01:00

Etter å ha blitt utfordret av Alf Ivar, har jeg funnet det 6. bildet i den 6. fotomappa mi. Jeg har foreløpig ikke så mange mapper i dette nye året, så her måtte jeg krype tilbake til fjoråret. Bildet er tatt på en skogstur med mann og vampyrer på sensommeren. Ferden gikk til et 250 mål stort område som ble herjet av skogbrann i juni. Synet var både trist og surrealistisk, og ga en viss pekepinn på hvordan det ser ut i krigsherjede områder.

Likevel, det kom noe positivt ut av brannen; 125 mål ble avsatt til brannskog – naturreservat og forskningsområde. De brannskadede trærne med dårlig rotsystem ble bare dyttet overende, men får ligge urørt og resten overlates til naturen selv. Sjeldne planter vil kunne komme tilbake, og det finnes sopp, insekter og fugler som trives ekstra godt i brent skog. Nå blir Drammens geografiske midtpunkt et demonstrasjonsområde for hvordan skogen var i tidligere tider, en urskog nærmest, med råtnende trær og begynnende vegetasjon. Når barnebarnsbarn går samme turen om 150 år vil skogen være tilbake i sin naturlige form igjen.

Ja, så skal man utfordre seks nye til å åpne fotomappene sine og finne det sjette bildet i den sjette mappa. Og selvfølgelig la dem få vite at de er utfordret. Så, gyv løs, dere heldige utvalgte:

Solskygger
Bildebloggen
Vivi’s verden
Alter Ego
Tankegods
Confiteor

I skipsleia

2009-01-31T17:52:00.000+01:00

De passerer hverandre som drivende skip, menneskene. Blender hverandre med frontlysene og passerer hverandre. Eller sitter lårsides på offentlig transport. Uten å si hei, uten å tenke over at her sitter det et menneske med et liv på linje med en selv. Eller kanskje helt på en annen linje. Man står i kø på nærbutikken eller bor i klynger med hundreogtretti boenheter uten engang å være på hils med fyren to hus lenger oppe i gata. Sånn er det blitt. I byene. I mitt naive sinn ønsker jeg å tro at det er annerledes på de små stedene. Hvor man kjenner alle selv om man ikke kjenner hverandre, hvor bygdedyret flyttet inn med fjøsnissene og tiden ikke går så fort som her i byene. Mennesket er et sosial vesen, no man is an island, og det der. Jeg vet ikke. Vi er oss selv nærmest, alle. Ofte. I lyskryss kan man risikere å bli sittende ved siden av noen. Med metall og lakk i mellom. Det bryter med alle sosiale regler om man kikker på hverandre, smiler eller nikker. Man skal holde blikket stivt festet på stolpen som viser klart eller ei, ikke vise at man er menneskelig, at man tror den andre er menneskelig, at personen kanskje har et levende liv, som du selv. Menneskene har blitt personløse ansikter, navn, i byene. Every man is an island.

I mangel av ord

2009-01-29T22:23:00.003+01:00

Noen ganger er ordene borte. De som jeg kunne brukt til å forklare hvordan følelser har rullet seg i tjære og klistret seg sammen til en noe uformelig masse som kjennes ut som Mikke Mus. Et sted inni magen har den tatt plass og endavidere presset seg oppover i pusterøret. Uansett, veien ut er stengt. Brøytemannskapene har tatt fri og traktoren er godt parkert i snøskavlene. Hver for seg er følelsene egentlig ikke noe å bry seg med. Småtteri. Lommerusk. Jeg er egoistisk sånn. Det er greit for meg at ordene bare er inni og ikke utenpå. At jeg fremdeles eier dem på innsiden og holder deg ute. Skamløst. Men ikke samvittighetsløst. Tro det bare ikke. Jeg ser deg fremdeles. Selv om jeg har trukket ordene inn og dermed kanskje også evnen til å agere og reagere. Selv om smilebrettene i øyekroken ikke møtes så ofte. Ja. Jeg ser deg absolutt fremdeles. Og liker det jeg ser. Alltid.

Når ordene noen ganger er borte, kan man høre snøen som falt i fjor. Man kan høre ekkoer av de eldste og grunnleggende feiltråkkene, hvor man trodde man listet seg på filttøfler, men i ettertid oppdaget at syvmilsstøvler lager store merker. Aldri har jeg sagt at jeg ikke trenger deg. Jeg gjør det. Alltid.

Og disse dagene, hvor ordene er borte, gjemt og tjærekledd, da er det at jeg lengter mer enn ellers. Enda jeg ikke har ord for det. Særlig da, er det jeg lengter etter varmen fra huden din. Hånden din som stryker langs ribbena mine og over hoftene. Pusten din mot halsen og den maskuline hardheten din mot min ordløse myke. Å føle er ikke avhengig av ord. Ikke lengsel heller. Du skal vite at det er godt å lengte etter deg. Alltid.

Skjulte spor

2009-01-25T00:22:00.000+01:00

Det var rart å gå i snøværet med vått hår under lua og sommerfugler dansende i magen. Nesten en liten kollisjon mellom årstidene. Det var rart å være så varm i kinnene enda det var så kaldt ute. Rart å kjenne de kalde snøfnuggene smelte på den tynne huden og når hun kikket nedover neseryggen, kunne hun se perfekte, runde dråper på fregnene. Hvis hun kikket ned og til siden kunne hun se at håret hadde fanget en lang kjede med krystaller som funklet under lyset fra gatelyktene. Sommerfuglene danset fremdeles. En glad dans med noen plutselig flakkende bevegelser av nervøsitet. Hun visste ikke lenger om hun var klam på hendene eller om det bare var fuktighet fra vantene der hun nynnet seg fram i snøen. Tidvis snudde hun hele kroppen raskt rundt for å se på sporene sine. Jevne, litt korte steg hadde formet et fint mønster i det hvite landskapet, som et slags bevis på hva hun var i ferd med å gjøre. Hun kunne tatt det som en advarsel, sånn som vennene hennes stadig hadde advart henne; at hvis hun gjorde det ville det sette spor i henne for alltid. Og at hun ikke kunne vite hvordan de ville forholde seg til det. Eller, hun kunne velge å se hvordan sporene etter støvlene hennes støttet opp snøen rundt dem. Laget korte, lune vegger. Ja, det ville hun velge. Hun strakk tunge til himmelen og skyndte seg et skritt fram da hun fikk øye på et stort flak som kom virvlende mot henne. Og rakk det. Det smakte kulde. Barndom. Lykke. En anelse sommerfugler.

--

Etterpå lå hun med nesen så vidt over dynekanten i sengen hans. Kjente det myke bomullsstoffet være en lise for sjelen. Og han for kroppen, som var tung av tilfredshet. Døsig, men oppspilt, lot hun øynene gli over ryggmusklene hans da han trakk på seg treningsbukse uten noe under. Kroppen hennes kroet seg av velbehag. Snart ville ingen kunne se at hun noen gang hadde gått hit, snøen ville viske vekk sporene hennes. Skjule nattens forbudte kvantesprang fra hennes sfære til hans. Hun håpet de ville springe igjen.

Jeg har blitt spådd

2009-01-23T23:03:00.004+01:00

Minstemann Vampyr har begynt å spå. Neida, ikke pr telefon, men med sånne hjemmebrettede spå’er som vi lagde da vi var små. I alle størrelser. Noen med farger og noen med regnestykker. Det er på grensen til en smule plagsomt å hele tiden måtte si en farge, et tall og nok et tall, men han skal ha all honnør for oppfinnsomheten når det gjelder budskapet inni brettene. Noen vil kanskje si at han har vært litt for oppfinnsom:

- Si en farge, mamma!
- Grønn.
- Si et tall!
- Sju.
- Si et tall til!
- Hm, tre.

*Bretter ut fliken med stor spenning*

- ”Jeg har meg” står det der.
- Eeh, hæh? Og vil du si meg hva det betyr?
- Nei, det vet jeg ikke. Bare fantasi.
- Ehm, ja vel, det var da enda godt.

No asking, no telling. Det går da vel enda noen år?

Spor i snøen

2009-01-19T01:03:00.003+01:00

I dag formet vi doble kjeder av fotspor i snøen. Noen smale, rette. Noen brede der vi hadde glidd på isen som lå beskyttet under alt det hvite. Vi plantet ikke avtrykkene skjødeløst. De ble til godt gjennomtenkte stier mellom snøtunge ettermæler over tidligere midtpunkter. Over dem som ikke lenger kan kjenne om det er livsbekreftende januar eller tilfredsstilt og varm august. Kanskje vet de likevel. Gjennomtenkt fordi du, begge to, ønsket motivet uberørt. Jomfruelig som jomfruen selv. Og glatt som en fløteis i kjeks hvor tungen har varmet sin signatur. Jeg holdt den svarte paraplyen over oss der vi satt på huk i snødrevet. De røde ullvottene, med alt for langt hus til tommelen, var tette av frossent dunfyll fra himmelen. Du hadde blender og lukker i iskalde fingertupper. Og under paraplyen var det varmt av kjærlighet.

Å være eller ikke være gris

2009-01-10T21:44:00.004+01:00

- Ok, nå er du G-R, mamma. Vampyren, du er G-R-I, og vi to - vi er null.

Kortspillemamma ble til slutt gris nummer tre i rekken og sa seg meget godt fornøyd med å ikke være null.

Vedlikehold av "Mann 7.0"

2009-01-09T22:51:00.003+01:00

Det måtte alltid gjøres etter at han hadde sovnet. Hun ventet til hun hørte de velkjente sovelydene, før hun svingte bena ut av sengen og gikk over til hans side. Stille fjernet hun pluggene som dekket for små skruer under tærne, ved knær, hofter, skuldre og bak ørene. Den sikre hånden hennes grep det gule og svarte gummihåndtaket på skrutrekkeren og skrudde ham forsiktig fra hverandre. Da det øverste dekselet var løst, vippet hun det over på sin side av sengen så masken ble liggende ned mot lakenet. Det var sånn hun pleide å gjøre det når det var tid for vedlikehold og service. Hvis de ble fulgt kunne de enda få mange gode år sammen.

Nå lå han der i to deler og synet sluttet aldri å beta henne – så mye elektronikk og koblinger! Fine mannen hennes. Hun smilte for seg selv under arbeidslampen og bestemte seg for å sjekke hovedkortet først. En dag kom det kanskje fullgode oppdateringer, men enn så lenge var de velkjente feilene i harddisken; Mann 7.0 hadde vanskeligheter med å gjøre to ting på en gang, det var noe siktefeil under vannlatingen og dessuten den irriterende bagatellen at han trykket vilt og hemningsløst på nye duppedingser før han evnet å lese bruksanvisningen. Men pytt, det var jo ikke store feilene. Kabinettet av typen ”Midi Tower” var det i hvert fall ingen ting å utsette på; han hadde flotte maskuline linjer og det kraftigste Power Supply'et på markedet. Hun finjusterte følelsesregisteret, oppdaterte minnekortet med noen flere komplimenter og la inn en ny fil om ”Gift Ideas” som hun hadde lastet ned fra Pirate Bay. Med stødige fingre satte hun inn en ny RAM-brikke så tempo og utholdenhet skulle holde tritt med utviklingen, og til slutt slettet hun noen gamle diskusjoner

Hun smilte da hun så at det kraftige hjertet banket regelmessig og sterkt, og var glad for at E-partisjonen var intakt og skrivebeskyttet, at han fremdeles hadde sin egen personlighet i behold. Det var jo selve grunnen til at hun hadde valgt akkurat denne versjonen. Dessuten hadde han vakre blå skjermkort som glitret når han moret seg. Han var et godt kjøp. Hun smilte fornøyd mens skruene fant gjengene under trekkeren. Ja, sannelig var han et godt kjøp.

Vampyrer, babygrøt og sussebasser

2009-01-08T23:04:00.002+01:00

Min minste vampyr har et problem. Et skikkelig verdensproblem som ser ut til å trekke ut i langdrag. Faktisk har det nå allerede vart i halvannet år, ja, helt fra august 2007 og fram til i dag. I fjor var det bare sukking og klaging over dette nye ukjente som han ikke helt forsto seg på. Nå er det litt mindre sukking, likevel noe klaging, men også noe knising. Det er altså små skjønnheter i klassen hans som har forelsket seg i vampyren, ikke mindre enn seks stykker var det i fjor, og enda holder tre fremdeles stand. De har sågar en egen bok, disse skjønnhetene, hvor de skriver opp hvem som er forelsket i hvem. Å være i sitt åttende år er ingen uproblematisk affære, men når man har gode organisatoriske evner går det jo greiere.

For et par uker siden kom et underlig spørsmål fra vampyren selv:

- Mamma, lukter babygrøt godt?
- Tja, det lukter jo søtt, så mange synes kanskje det lukter godt. Hvordan det?
- Nei, det var ingen ting.
- Jo, fortell meg hvorfor du lurte på det.
- Njææ, det er bare det at Katrine sa at jeg luktet som babygrøt.
- Da tenker jeg Katrine synes det lukter godt, og at det er ment som en kompliment til deg.
- Ja, det tror jeg også.

Katrine er nemlig en av skjønnhetene, med gyllent hår og brune øyne, og et fint lite jentevesen. Og raus med komplimentene sine, etter det jeg forstår. Det kan virke som om hun har forstått at selv små menn er svake for ros, for i dag så jeg for første gang et hjerte tegnet på en papirserviett. V (for Vampyren) på den ene siden og K ved siden av høyre hjerteklaff.

Under tannpussen i kveld ble det nye utgreiinger om kjærlighetslivet i annen klasse. Med munnen full av skummende tannpasta forklarte han om hvor vanskelig det kan være å huske sammen med jenter. Ikke at selve huskinga er vrient, men hvis han må flytte seg litt for å få bedre fart på den eller dersom han ikke gidder å huske mer. Skjønnhetene vil jo ikke at han skal gå, for hvorfor gjør han det? Er det fordi han ikke liker å huske sammen med dem? Bokorganisatoren, som er litt for seg for alderen og aller helst vil at han skal huske med henne framfor å gå i ballbingen med gutta, var nemlig årsaken til dagens tannpastaklagesang med spørsmålet:

- Hvor skal du hen da, Sussebass?

Nei, det er ikke lett å være snart åtte år. Hvordan det blir når han får enda syv-åtte år på sussebass-stumpen, se det tør jeg nesten ikke tenke på…

Hill deg

2009-01-08T02:06:00.005+01:00

Det harde underlaget var kaldt som is mot knærne hennes. Gjennom den tynne drakten kjente hun ujevnhetene i steinene. Det lindret henne. Fikk fokuset over på noe annet enn den ulmende brannen nedenfor navlen. Skyldbetynget bøyde hun hodet igjen og kjente det sorte hodekledet krype oppover ryggtavlen.

Ave Maria, gratia plena
Dominus tecum, benedicta tu

Perlene på rosenkransen var blitt varme etter de mange omgangene mellom fingrene hennes. De gled vant under tommelen. Beroligende. Full av nåde. Hun håpet det. Nok en gang skulle hun måtte sitte her alene med syndene sine. Med tanker som hun visst aldri klarte å disiplinere.

In mulieribus et benedictus
Fructus ventris tui Jesus

Ydmyk sendte hun bønnen forbi varme, fuktige lepper. Ord kroppen hennes kunne hviske i søvne. Ord som var ett med hennes eget vesen. Hun pleide å sette pris på stillheten. På tiden hun kunne bruke på kontemplasjon. Nå sto hele hennes sjel i fare. Kontemplasjonen var blitt en fiende. For mye tid. For mye stillhet. For mange tanker. Hun knep øynene sammen mot bildene som befant seg på baksiden av øyelokkene.

Sancta Maria, Mater Dei
Ora pro nobis peccatoribus

Hellige Maria, be for oss syndere. Be for oss syndere. Be for oss syndere. Be for meg, Guds mor. Igjen vandret tankene mens ordene svevde opp mot det lave taket. Kyskhetsløftet hadde stadig forvirret henne. Hun ønsket av hele sin sjel at hjertet hennes skulle forene seg med Kristi hjerte, at hun også skulle få være ett i Kristus. Hun ønsket det. Ville det! Likevel ville kroppen hennes forene seg med det legemlige. Hennes skjød mot fader Daniels. Kroppen hennes forrådte henne. Hun trykket knærne hardere ned mot steinene. Nøt følelsen av smerte.

Nunc et in hora mortis nostrae

Den hvite kragen sto i skarp kontrast til de rødmende kinnene når tankene hadde tatt henne for langt av sted. Når faderen hadde de vakre hendene sine under kjortelen hennes. Når han strøk henne over den følsomme huden på innsiden av lårene. Rosenkransen hadde stoppet sin evige kanossagang. En perle ble klemt fuktig mellom tommel og pekefinger. Hun hørte de latinske ordene som om de kom fra en fremmed. Om igjen.

Ora pro nobis peccatoribus
Nunc et in hora mortis nostrae

Be for oss syndere,
Nå og i vår dødstime

Da kroppen hennes endelig var gjort nærmest følelsesløs av kulden fra det steinete underlaget, reiste hun seg verdig. Med blikket nedslått, ydmyk og sitrende av nye erkjennelser, oppdaget hun et par sorte sko under hvit kappe. Blikket hans bød henne plass i skriftestolen.

Ora pro nobis peccatoribus

Hun slapp rosenkransen stille ned på gulvet der hun fulgte ham. For et helligbrøde det ville vært å samtidig holde den. Nå, som kroppen hennes endelig skulle være ett. Det ville vært stor synd.

Amen

Id quod circumiret, circumveniat

2009-01-07T06:56:00.000+01:00

Fremdeles varm i kroppen etter de heftige kjærtegnene dine, trakk hun skjørtet ned fra hoftene. Eller kjærtegn – kunne de kalles det? Du mente vel ikke å kjærtegne. La oss heller si ’etter de harde hendene dine’. Ja, det passet bedre. Dette var fjerde gang. En mer enn regelen din skulle tilsi. Hadde hun fått et tak på deg som ingen andre hadde oppnådd? Eller var du plutselig blitt redd for å såre? Ryggen hennes hadde røde merker på skulderbladene etter å ha blitt presset mot veggen. For å lette vekten av kroppen hennes mens du tok henne der. Stående. De korte stønnene hun pustet ut mot øret ditt jaget deg til du kom. Hun hadde allerede vært der. Fingrene dine sto igjen som en rosa kopi på de myke rumpeballene hennes. Da du spente beltet ditt til hakk nummer tre, rant du nedover blondekanten på strømpene hennes. Uten at hun lot seg merke med det. Kjente du stinget inni deg da? Nok en gang. Med øyne som kikket henne opp til nesen, smilte du så vidt. Pustet ut og ga henne et lite blikk av Deg. Hun så bort. Det var det verste som kunne skjedd deg; at hun var blitt forelsket. At hun ville ha mer av deg. Kreve noe. Kneble friheten din.

Da hun gikk foran til ytterdøren for å slippe deg ut, var begges øyne i bakken. Jo da, dine sveipet bakenden hennes, men stort sett holdt du dem i parketten. Ingen hadde kunnet gjette at dere minutter før hadde vært så nærme hverandre. Dere var som to fremmede i en pinlig karavane. Du – livredd for hva hun kunne finne på å si. Hun – deilig avslappet og uten ord. I det du var utenfor døren, snudde du deg og kikket på henne. Hun så valpeøynene dine, skjønte at du kom til å ringe igjen. For sexen, ikke for forhold. Det passet henne utmerket. Hun hadde aldri vært interessert i hjernen eller inntekten din. Bare kroppen.

What goes around comes around.

Ta handa mi

2009-01-07T06:17:00.000+01:00

Ta handa mi, kjære.
La varmen fra huden din
omslutte mine kalde fingre.
Som en fjærlett dyne
kan tryggheten din omslutte meg.
Om du bare skjønner
det jeg ikke sier.
Ta handa mi, kjære.

Kjempeliten kjempesliten kjempe kjemper

2009-01-04T21:01:00.004+01:00

Det er ganske forunderlig; Når kroppen fungerer optimalt skjenker vi den ikke rare tanken. Vi forundrer oss ikke over hvilken fantastisk finmekanisme den er, hvordan hver minste celle jobber sammen etter ordre fra topplokket eller hvordan den tikker og går etter urgammel og ufattelig konstruksjonskunnskap. Kroppen vår er et storslått puslespill med tusenvis av biter som passer nøyaktig i hverandre og former et unikt og vakkert mønster som gjør oss alle unike, men endog like, på et vis.

Det er forunderlig hvor fort det blir en selvfølge at den fungerer som den skal. At alle bitene er på plass til enhver tid og maskineriet går som nyoljet hver dag. En liten forkjølelse kan likevel få den sterkeste mann til å bli som et lite, trøstesløst barn og en fortettet hudpore kan gjøre den mest selvsikre tenåringsjenta hysterisk og utagerende som et kvinnfolk med pms. Noen ganger er det forunderlig hvor lite som skal til før vår velvante verden bikker over til hjelpeløshet og avmakt for vår egen situasjon.

Enkelte sykdommer har den mindre fantastiske egenskapen å sette en i disse situasjonene om og om igjen. En ubehagelig kontinuitet av slag i trynet, beinkrok og knehøner. Daglige påminnelser som etterlater en bakbundet og ferdig torturert. Når det storslåtte puslespillet har blitt puslet sammen av ivrige fingre, ryddet bort og tatt fram igjen mange ganger, så mangler det sannelig noen brikker. Det er umulig å finne andre brikker som kan ta plassen deres. Likevel må livet gå videre.

Lettere sagt enn gjort. Det er lett å søke etter enkleste vei ut, la puslespillet gå i hundene og frigi sjelen så den kan fly høyt mot nye oppdrag. Hvor lenge orker man å vaie flagget på halv stang eller agere tom striesekk? Hvordan holder man ut å velge mellom det å holde seg i live eller det å leve? Man holder ut fordi man må. Fordi alternativet ikke frister mer enn det å se barna sine vokse opp og få være sammen med dem man elsker. Og akkurat det er det som gjør at man ligger en halvtime lenger hver morgen og prøver å få hendene til å lystre kommandoer, at man ikke fører en eneste samtale med noen utenfor husets fire vegger i lange perioder eller at man hele tiden må vurdere om en dusj vil ta dagens energirasjon og etterlate en som en hulkende iskald bylt under vannstrålene, eller om det vil være forfriskende og påfyllende. De er dessverre også en årsak til mine salte tårer som ligger lagret i dynesnippen, min egen hjelpeløshet og utilstrekkelighet i forhold til livet som vi lever sammen og bekymringene jeg påfører dem.

Man mister heldigvis aldri håpet om å føre hjem igjen de manglende brikkene og endelig igjen kunne få puslespillet komplett. Derfor går man hele tiden framover, med hodet bøyd mot stormen. Ingen orkan kan noen sinne feie meg over ende, men det kan tenkes jeg må ha meg en hvil en gang i mellom. For det er hardt å kjempe stadig.

Det er lov, så!

2008-12-23T00:24:00.002+01:00

Hemmelighetsfull hvisking til spente julebarn:

- Når Neglectas andre halvdel kommer hjem etterpå, så vet jeg noe lurt. Dere går og spør hva han har kjøpt til mamma!

Ja, det vil de jo gjerne vite. De smiler begge to.

- Og når dere får høre hva det er, så kommer dere og forteller det til mamma. *nikker overbevisende*

Et skeptisk blikk under rynkede øyebryn møter meg fra toseteren, mens minstemann sier kontant:
- Næhæi, det vil ikke jeg være med på i hvert fall!

Jaså, så de har blitt så store nå. Hm… *tenke tenke*

- Men dere vet at dere må gjøre som mamma sier før jul og sånn, for julenissen ser dere…

De nekter fremdeles begge to, antagelig har noen fortalt dem at julenissen ikke er på ordentlig (selv om jeg tror han finnes), og at man ikke skal fortelle andre hva de får til jul. Det er altså ulempen med å lære unger å holde på hemmeligheter. *sukk* Men det er lov å prøve seg. Så det så!

Nissemor, Andersen og slikkepott

2008-12-20T22:22:00.003+01:00

Nå som adventstida har rast forbi og det nærmer seg jul med orkanskritt, så har dagen gått med til baking. Nissemor i meg har bestemt seg for å gi bort et par krydderkaker til noen opptatte husmødre i år. I den forbindelse – og noe som var en helt naturlig forbindelse skal du se – så kom jeg til å huske på eventyret ”Snekker Andersen og Julenissen”, og dette avsnittet her:

”…
- Og så må du lage noe til a mor! maste ungene.
Nissekona hadde stått og sett på hele tia, og gjemt noe bak ryggen sin.
- Hysj da, unger! sa nissekona.
- Bare si hva du vil jeg skal lage, du, sa Andersen.
- Ja, sa kona og viste fram det hun hadde gjemt bak ryggen. Det var ei grautsleiv. Men den var gammel og flisete og hadde en diger sprekk, så det gikk i hvert fall ikke an å spise suppe med den.
- Kan du få noen skikk på denne her, trur du?
- Hem, hem, sa Andersen og klødde seg med tømmermannsblyanten som han hadde bak øret. - Jeg får helle lage ei ny sleiv til deg.
Og så tok han og spikka ut ei fin rot som han fant ved utgangsdøra, og laget sleiv til nissekona. …”

For her er nemlig saken; Jeg ønsker meg veldig en ny slikkepott! *drar fram en musespist slikkepott fra bak ryggen*

Jeg erkjenner at jeg har nådd foreldregenerasjonen, med det det innebærer av hverdagslige ønsker (som jeg kan huske at vi barna sukket oppgitt over en gang i fortiden). På lista føyer det seg til snille barn, ullsokker, nye stretch-laken og gode kremer. Ja, det er bare å svelge alderen og stoltheten, og venne seg til at man er der man aldri trodde man skulle være i livet. Sånn rent bortsett fra at når foreldrene våre var på samme alder, var de selvfølgelig mye eldre!

Tradisjonsrik eller -fattig

2008-12-19T22:49:00.004+01:00

Inni meg hvisker mamma om smultringer, kongerøkelse og gamle vattnisser. Gjennom min egen trassige protest mot tradisjoner hører jeg stemmen hviske om bånd som binder, minnerike juledufter. Familie som teller. Ribbe som skal prøvesmakes lille julaften med dertil egnede smaker. Om engelen som alltid sitter med foldede hender ved den nedarvede, loslitte bibelen. I bakgrunnen hører jeg også bjellen på katten som bor i fjøsnissebildet på gangdøra.

Den lille stemmen som hvisker der inne er likevel høylytt nok til at det å skape egne tradisjoner blir litt som å hoppe etter Wirkola. Det kjennes stort, kanskje for stort, å bære ansvaret videre for neste generasjons stemmehvisking. Men også bemerkelsesverdig storveis. Å få tilføre mitt bidrag til barn og en gang barnebarn. Vårt hjems nybakte, årsferske tradisjoner om å blande julesmaker til middag, hoppe over noen kakeslag og finne egne favoritter. Mammas stemme har aldri hvisket om julaften to kvelder på rad (og det hun i så fall hvisker om det hverken får jeg eller ønsker jeg å høre), om selveste saltlammet brækende på bordet badende i kålrot. Ei heller har hun hvisket om å krype inn i sitt eget gode skinn og la andres selskaper seile i sitt eget fett, fordi man er nødt til å prioritere sin egen dagsform og samværet med de aller nærmeste som eier det største rommet i hjertet.

Men sannelig hvisker hun om julestrømpe. Den merkelige lyden av en full og tung julestrømpe som ble hengt på soveromsdøra når nissemørket hadde senket seg natten før selveste kvelden. Lyden som gjorde det nesten umulig å ligge stille i senga og vente på morgenlyset. Og sånne tradisjoner bør man selvfølgelig hviske i øret på sin elskede. Bare sånn for å være sikker på at alle de viktige tradisjonene blir fulgt til punkt og prikke. Man skal jo ikke være trassen bare for trassens skyld heller…

The bathtub

2008-12-19T01:45:00.005+01:00

Hun hadde ledd da han spurte. Denne stilbevisste og overordentlige fyren, som aldri hadde et hårstrå eller støvfnugg på de ekslusive klærne sine, var stadig innom butikken for produktinformasjon. Arkitekt var han visst. Hadde tegnet sitt eget hus som nå var under oppføring. Han spurte alltid etter det beste, det nyeste, men likte også det tradisjonelle grove, finlinjede. Og badet var viktig, det var de begge enige om. Hun, selvfølgelig, fordi hun var i bransjen og omga seg med det hele dagen. Han, fordi det var det første stedet han var innom når han våknet og det siste før han sovnet. (Og fordi han var ytterst renslig, tenkte hun i sitt stille sinn.) Hun hadde allerede bestilt skifer for et svimlende beløp for ham fra en av de bedre leverandørene, minimalistisk innredning i hardtre og en så stor steamdusj at hun uten videre forklaring forsto at badet måtte være enormt. Han hadde til og med snakket om to stoler han skulle ha der inne og hvordan omkledningsrommet i tilknytning til badet skulle se ut. Ja, de hadde egentlig snakket og ledd mye når han var innom.

Denne dagen kom han i lunsjen for å kikke på badekar. Han badet ikke selv, men han syntes visst at det store badet fortjente et flott badekar (ja, forstå det den som kan). Hun hadde lett nederst i skuffen etter en av de flotte, glansede designkatalogene fordi han ville ha noe spesielt og fordi hun visste han var en som våget å skille seg ut. Han hadde bestemt seg på sekundet da han oppdaget det; Det var et gjennomsiktig badekar i glass, hvilende på 6 spanter som igjen hvilte på en sokkel av teak. Sitt nedsenkede legeme kunne man plassere på en bølgeformet stol, av samme treverk. Prisen hadde vært uoverkommelig for henne og de fleste andre, men den skjenket han ikke tanke, han hadde bestemt seg. Hun hadde sukket og sagt at hun skulle gitt mye for å få ligge i det badekaret, hun elsket å bade. Hun hadde avrundet det med en trillende latter. Han hadde kontant lagt katalogen på disken, møtt øynene hennes med hans faste, og sagt at det måtte hun gjerne. Det ville jo ikke bli brukt av ham, så om noen kunne bruke det, ville det bare være hyggelig. Om hun ville komme å bade hos ham? Det var altså da hun hadde ledd. Varm i kinnene over en flørt hun egentlig ikke tiltrodde ham. Usikker på om det hadde vært spor av alvor i spørsmålet hans.

I de ni ukene som hadde gått før badekaret ankom lageret deres, hadde hun stadig fundert på om hun hadde kunnet gjøre noe sånt. Å bade hos noen andre. En som i tillegg egentlig var ukjent for henne. Hun trodde ikke det. Selv om badekaret i seg selv var fristende nok. Man var omgitt av folk hele tiden, og de stundene hun hadde i badet var så privat. Hennes eget fristed. Neste gang han kom innom var det for å se på utvalget deres av baderomstilbehør. Han fortalte at badet var ferdig, at badekaret endelig var på plass og at det bare var småjusteringer igjen i enkelte andre rom. I en bisetning fanget han øynene hennes og sa; ”Jeg mente det jeg sa sist. Det jeg spurte om. Den eneste betingelsen er at jeg får være i rommet. Jeg skal ikke røre deg eller forulempe deg på noe vis. Bare nyte synet av en vakker kvinne i mitt eget, nye badekar.” I stillheten som oppsto hadde han dyttet forretningskortet sitt inn den klamme hånden hennes. Han var allerede på vei ut da hun fikk summet seg og kikket på kortet. Bak hadde han skrevet med versaler; ”FREDAG KL 20? SKOGVEIEN 3. TA SJANSEN DA VEL.” Så hadde han ment det. Hun kjente kinnene brenne og resten av arbeidsdagen husket hun ikke stort av. De to siste nettene sov hun ikke stort, vurderte fram og tilbake dette som hun definitivt burde avslått med en eneste gang. Noe hun ikke ville diskutere med venninnene engang. I tilfelle hun likevel dro. Tanken på at han skulle se den nakne kroppen hennes gjennom glasset pirret henne mer enn hun likte tanken på, men på en annen side så burde jo noen bruke det flotte badekaret! Men ville hun like at hennes siste private sfære ble invadert?

Fredag ti minutter før åtte sto hun i snøen utenfor garasjen hans. Over henne tronet det store huset med alle sine vinduer og pussige vinkler. Det lyste lunt og hjemmekoselig i de gardinløse vinduene. Brått snudde hun og gikk nedover gaten igjen. Småløp. Redd for at han kanskje hadde sett henne. Lenger nede stoppet hun igjen. Lente ryggen mot en kald garasjeport og inhalerte tørr luft. Søren heller, hvorfor ikke? Hun smilte og gikk oppover igjen. Stoppet ikke før fingeren hennes nådde ringeklokka. Nå var det uansett for sent å snu, tenkte hun, lettet og bekymret. Han var bare smil da han åpnet. I blå hettegenser og uformell bomullsbukse med sidelommer. Hun angret ikke, ble bare kakaovarm inni seg da hun tok steget inn og plasserte støvlettene på skohylla av børstet aluminium.

De pratet litt om huset og han viste henne rundt, før han sa at hun gjerne måtte ta turen inn på badet og gjøre seg kjent. Hun svelget hjertet som hoppet høyt i brystet hennes, men smilte og gikk dit han anviste. I omkledningsrommet fant hun en badekåpe i passende størrelse og tok den raskt på da klærne var av. Hun åpnet spent den frostede glassdøren inn til badet, og ble stående og ta inn rommet. For et syn! For et usannsynlig vakkert rom han hadde satt sammen! De dimmede spottene og alle kubbelysene gjorde det innbydende og romantisk, og sannelig hadde han ikke satt et glass rødvin til henne på en høy krakk ved badekaret. Mannen var forutseende og omtenksom, tenkte hun og smilte fornøyd, mens tærne kroet seg mot de lune skiferplatene. Hun tvinnet raskt opp det lange håret før hun sank sukkende av fryd ned i varme, velduftende og skumfylte badevannet.

Etter noen avslappende minutter hørte hun glassdøren gå sakte opp og lukke seg igjen. Varm i kinnene av vanndamp og vin så hun ham i øyekroken da han satte seg i den ene av de to stolene noen meter unna henne. I den mørkeste kroken. Lett i bevegelsene. Stille. Utstrålingen hans egget henne og tyngden i underlivet tiltok nå som hun visste at han observerte den nakne kroppen hennes. Oppmuntret av den tunge pusten hans grep hun tak i natursvampen som duppet i såpeskummet og dro den under vann. Klemte den sammen og lot den gli fra låret, oppover magen og over brystene. Hun kjente at de knoppet seg av behandlingen og hvordan det sendte ilinger dit hvor det våte allerede var vått. Hun fortsatte, vasket seg omhyggelig med svampen, drakk en slurk med vin (som hun med vilje sølte litt av). Hun lot den gli ned mellom bena og presset den mot det mest følsomme, hvor det pulserte i harde slag. Da hun i øyekroken så hurtige armbevegelser og tidvis merket fravær av pust, fortsatte hun vaskingen der nede. Hardere. Raskere. Til hun ikke engang enset at han var i rommet. Til alt var varm og våt nytelse og bølgen dro henne med seg.

Da svampen spratt opp til overflaten, drakk hun den siste slurken av vinen. Satte glasset skjelvende ned på krakken, dukket hodet under vannet og lot seg flyte noen sekunder før hun reiste seg opp. I mellomtiden hadde han forlatt henne og rommet. I stolen der han hadde sittet lå det et rødt håndkle med mørkere flekker. Hun smilte. Det var et fantastisk badekar, ingen tvil om det! Hun kledde seg og gikk prøvende ut i stuen uten å se ham. I gangen fant hun en rød rose på støvlettene og en lapp hvor det sto; ”Neste fredag, samme tid?” Ingen overveielser var nødvendig denne gangen. Men det trengte han ikke vite før neste fredag.

Evighetsfallet

2008-12-15T23:19:00.001+01:00

Et lite napp med påfølgende vektløshet var alt jeg kjente. Som når en slu gjedde fanger åtet og ryker linen rett av. Ja, det var faktisk alt jeg kjente før jeg falt. Var dette alt? Så raskt, så uferdig og så urettferdig? Med iakttagende, innadvendte øyne oppdaget jeg at jeg falt innover i meg selv. Forbi meg fòr (eller var det jeg som fòr forbi?) hundrevis av stjerneskudd fra Geminidene. Den opplyste, tilsmussede jordkloden var nå ikke større enn en gjennomtygd papirbit, uten videre spekulasjoner om hvorfor noen måtte ønske å tygge på papir. Vagt kjente jeg hvordan min tidligere livskraftige rygg med marg traff det harde underlaget, men likevel falt jeg videre. Og videre. Phobos og Deimos danset rundt Mars, kuler av stein og is, fulle av arr etter førliv, stjernehoper og galakser farget reisen min. Med ett var det store paradokset helt klart for meg; Jorden er dødt liv. Rommet puster. Skaper seg selv i og av seg selv. Evigheten er inni meg. Og jeg er stor nok til å favne den.

Blå dag

2008-12-11T21:52:00.000+01:00

Noen dager er bare blå. Over alt hvor øynene hviler treffer de alle nyanser av blått. Under tykke gummisåler er snøen usmurte hengsler som skriker etter oppmerksomhet. Eller er det kanskje etter barmhjertighet. De blanke vinduene i husene jeg går forbi, skinner i skumringsblått med en ørliten stripe rosa ved karmene. Kanskje er det bare for å fortelle at livet egentlig har mange farger, at det blå aldri egentlig er bare blått, eller at det rosa aldri er bare rosa. Jeg puster gråblå varme ut av frossen nese og registrerer at øynene fylles av isblå frostvæske. Kinnene er følelsesløse isroser og vil ikke vedkjennes kuldetårene før de er på undersiden av haka og smelter lydløst sammen med skjerfet. Kanskje like greit – hvorfor vedkjennes noe som ikke er. Det som egentlig er et hvitt vinterlandskap er akkurat nå bare blått. I dusinvis av nyanser. Der brøytebilen har kjørt, har naturen byttet roller – det er himmelblått på bakken og teppet over meg er havblått med klare melkestjerner. Løssnøen rundt er farget av omgivelsene, men en arktisk hund har kolorert fotsporene sine dypt der nede. Betongbrua over den islagte hovedveien er ikledd sin fineste kappe i fløyelsblått, samme nyanse som min elskedes øyne. Ja. Noen dager er sånn. Bare blå.

Å dele nytelse

2008-12-10T22:57:00.005+01:00

Fra skrå vinkel observerte jeg ham. De maskuline kjevene hvor musklene jobbet, sakte. Runde skuldre senket seg nå som kvelden snek seg innpå. Jeg lente ryggen min mot de harde rørene av stål som skulle forestille en bekvemmelig lenestol. Design selvfølgelig. Det kaldeste av det kalde, dødt i form og uttrykk. En kontradiksjon, fordi menneskene som satt i den var polstret og varme. Levende. Han utstrålte også varme der han satt på sin designerstol, halvveis foran meg på skrå. Nok skrå til at jeg kunne se ham åpne de sensuelle leppene sine igjen og putte noe inn. Munnen lukket seg, men åpnet seg igjen da klisne fingre ville samme vei. Han la pekefingeren på tunga, trutet munnen og sugde den ren der inne i det fuktige, varme. Glatte. Øynene mine hang ved ham hele tiden. Og tankene. Dersom han hadde snudd seg ville han ha sett hele meg. Lest meg som en åpen bok og i tillegg alt som sto mellom linjene. Et raskt glimt bakover, og jeg ville vært en åpenbaring. Ufrivillig, men jeg klarte likevel ikke å løsrive meg fra vanene hans. Det var blitt ukens må-ha for meg. Jeg visste når han var der, og passet på å være der samtidig. En slags besettelse ville nok noen sagt, om jeg hadde fortalt noen det. Nå var han i hvert fall bare min. Da fingeren kom ut av munnen glinset den av fuktighet. Jeg tenkte på at tunga hans hadde lekt med den. Hvordan ville det kjennes om det var min finger i hans munn? Ville jeg blitt pirret av tunga hans lekende oppover min finger? Hvis han sugde på den. Ville jeg? Stolsetet var blitt varmere å sitte på. Jeg lente meg frimodig framover for å se hva det neste var. En reke. Jeg rynket på nesen, men i det jeg skulle lene meg bakover igjen, så jeg at han rettet den ut. Satte de fulle leppene sine mykt mot skallet, sugde rogn begjærlig inn i munnen. Denne mannen nøt. Det var det ingen tvil om. Og hans nytelse ble min. Tankene gikk bort fra maten han inntok, akkurat som det slingrete sporet de kjørte på, penset over til min egen kropp, hans kropp. Den fulle munnen hans omsluttet mitt bryst, sugende. Våte fingre som slikkes rene med nytelse. Øynene hans lukket. Naken sansing. Varsomme stryk over kurver. Anspent kjente jeg at jeg satt helt ytterst på stolkanten, underlivet banket i harde pulsslag. Jeg la det ene kneet over det andre og klemte lårene hardt sammen. Skremt av mine egne reaksjoner. Hans nytelse var definitivt blitt min. Med skjelvende hender rasket jeg med meg jakke og veske, nærmest snublet inn på dametoalettet. Jeg fant et ledig avlukke og stengte døren med ryggen. Hjertet banket raskt og underlivet var som en udetonert bombe. Jeg trakk ikke engang ned buksene. Det var unødvendig. Muskler og kaldt porselen utførte og avsluttet, mens jeg svelget halvkvalte stønn og bet hardt i håndleddet. Etterpå satt jeg et minutt på dolokket, samlet meg. Før jeg skyndte meg ut, uten å se hans vei. Og gledet meg til neste uke.

Den trenger ikke engang å være søt

2008-12-09T20:55:00.000+01:00

Når livet en gang tråkker på deg med grovsporede sko, setter merkene sine i det glattbarberte kinnet ditt, da kan du se etter meg. I skyggene sitter jeg. Som en åtseleter venter på råtnende kjøtt. Når guarden din er nede kommer jeg for å ha fest på levningene dine. Rive kjøttet av beina dine og kjenne aromaen av blodet ditt i ganen min. Smake hevnen. Ta tilbake de delene av livet ditt som du tok av mitt. Slik det kjentes for meg da du separerte hjertet fra sjelen min. En dag vil det skje. Akkurat når du er på det minst oppmerksomme vil livet treffe deg som en tjuefiretonns hjullaster. Inntil da sitter jeg med rovfuglblikket mitt og venter på etterlengtet bytte. Jeg har all verdens tid.

Ytterst ved havet

2008-12-08T22:49:00.004+01:00

Under de nakne fotsålene limer det seg små steiner og lysebrunt, finkornet støv. Støv etter naturens eget livsforløp. Støv etter alle de tusen føttene som har tråkket her i joggesko, på leit etter en fin og samlende opplevelse. Jeg tråkker blindt. Leter i desperasjon etter ett eneste sted å være alene, jeg får ikke puste med alle menneskene rundt. Over alt! Jeg klarer ikke tenke. Gi meg et øyeblikks fred, vær så snill! Armene ripes til blods av slåpetorner der jeg presser meg fram uten å se og jeg føler det som den fremste velsignelse. I øyeblikket er jeg en religiøs fanatisk selvmishandler, la meg være der. Jeg trenger å være der. Før det hele kan eskalere – eller skjæres inn til benet. Hvem vet. Tennene bites hardt sammen av en tørr kvist som trenger seg mellom tærne, borer seg vei mellom skitne bløtdeler. River av hud og blottlegger meg som et sårbart menneske, at masken lar falle når armen blir vridd hardt nok. Ingen får tak i armen min.

Jeg hører nå. Hører steinene rulle der hav og jord møtes. Som urdrønn ruller de, som de har rullet i hundrevis av år. Gjenstridig, bestandig, harde og kalde. Runde. Her er det oksygen. Lungene mine skriker etter å bli fylt av den våte, salte lufta. Jeg drar inn til de smerter av tyngde der de fylles av alenehet, liv og hav. Åpner munnen for å gi tilbake og ofre noe av min egen varme, men åpningen ligner mer et snerrende flir. Det er for tidlig å smile.

Ute på tuppen, der de små, bare føttene mine står støtt på tonnevis av stein, er jeg endelig ved veis ende. En begynnende blanding av hysteri og latterkrampe bobler i magen. Jeg kan følge den oppover, kjenne forandringene, alt den drar med seg av smågrus, skitt, falskhet. I det jeg ubevisst åpner munnen for å puste, skjer det jeg frykter og håper på. Brølet slynges tilbake av vinden, forbi de sammenknepne øynene og de åpne ørene. Fortsetter videre over steinene, lyngen, einerbuskene.

Som et felt byttedyr ligger jeg på bakken. Vasket av de salte bølgene. Jeg plukker torner ut av føttene og setter sammen bitene av meg selv. Det er over for denne gang. Nå kan jeg fortsette der jeg slapp.

En hyllest til livet

2008-12-02T00:45:00.005+01:00

Brått stoppet jeg og kikket meg rundt. Løftet blikket fra stien og studerte trær og steiner, lette etter noe som kunne si meg hvor jeg befant meg. Ingen ting. Full av bankende raseri hadde jeg slengt på meg tursekken, revet bilnøkkelen ut av hånden din og trampet demonstrativt ut av leiligheten. Jeg snudde meg ikke for å se hva du gjorde. Jeg kjørte til bommen og fremdeles fresende valgte jeg den stien som gikk oppover til venstre. Den stien jeg trodde ville være den hardeste, for at aggresjonen skulle få utløp. Jeg hadde bare gått. Med skoene sint trykket til det hardtrampede underlaget, vendt innover i mitt eget. Og nå sto jeg altså der, uten å vite hvor jeg var. Det kilte langs ryggen da en svettedråpe blandet seg med flere og løp nedover under sekken.

Pusten roet seg. Jeg så stien dele seg et stykke framme og gikk mot den. Rolig nå. Det eksplosive sinnet var borte. Lyden fra bokfinkkoret nådde meg endelig, jeg sanset de irrgrønne trærne, blomstene som var i ferd med lukke hodene for kvelden. Stien jeg hadde valgt gikk fram til et lite tjern. Skamfull over oppførselen min dro jeg av meg sekken og satte meg ned på den karrige sandsteinen. Alt det oppdemmede raseriet, som egentlig bare var frykt, kombinert med den fysisk krevende gåturen, hadde ladet meg ut. Nullstilt meg. Det var som om alle sansene var ekstra skjerpet. Jeg så mitt innerste med en klarhet jeg aldri hadde opplevd, naturen rundt meg var så levende, så levende. Samtidig som jeg var så bevisst på at det var jeg som satt der, med meg selv og mitt eget, var det som om sjelen min gikk i ett med trærne og vannet, lufta jeg pustet inn var meg selv, ja selv insektene følte jeg meg som en del av! Jeg lukket øynene. Var.

I det jeg hørte musikken åpnet jeg dem igjen. Usikker på om jeg hadde hørt riktig. Selv om ingen ting kunne vært sannere, var det likevel helt uvirkelig å høre noen spille panfløyte her ute. Jeg kjente tonene bevege meg. Holdt pusten mens jeg kikket rundt meg. Var det noen mellom trærne der? Nei, det var bare skyggen av en gran. Men der raslet det i blader! Jeg snudde hodet brått og oppdaget en svarttrosthunn som hoppet lyttende i buskaset. Igjen vendte jeg oppmerksomheten mot tjernet. Disen hadde begynt å rulle fra vikene nå, dette trolske fenomenet som alltid hadde henført meg. Et eller annet sted i nærheten spilte noen fremdeles fløyte. Det var da jeg oppdaget det – inni disen, på den svarte, blanke fløyelsoverflaten, danset det små vesener! Praktfulle miniatyrkvinner beveget seg smektende rundt sivene. De florlette kjolene var i naturens egne farger og hadde flagrende ermer som vevde seg i hverandre. Flettet en sirkel av skjønnhet. Jeg så at det ble ringer i vannet der de så vidt berørte tjernet med tåspissene. Som Pans elskerinner danset de. Som en hyllest til alt levende. Alt som puster, trekker seg sammen, ekspanderer i seg selv. Det var selve bildet på skjønnhet jeg var vitne til og full av glede var jeg i stand til å ta i mot dette vakre. Dette mirakuløst vakre. Jeg satt trollbundet av synet og funderte over at noe kunne være så fullstendig riktig, så i ett med alt, og likevel være den mest høylytte protesten mot alle våre innbilte grenser jeg noen sinne hadde hørt, men ikke hørt.

Jeg er ikke sikker på hvordan alt forløp, alt gled i hverandre og ble utydelig. Jeg husker bare tidspunktet da jeg sto ved bilen igjen og kjørte hjemover til deg, hvordan jeg tenkte at Alt banker med naturens eget hjerte. Vi er så små, men lager så store problemer ut av bagateller. Vi må føle mer. Tørre å føle!

Da jeg våknet dagen etter ble opplevelsen fullendt. På dyna lå papirblomster formet av kjærlighet.

Det finnes ting som er større enn Livet.

Bak vinduene

2008-11-26T23:16:00.003+01:00

Hun gledet seg over at dagen hadde færre timer. At månen stadig tidligere dukket opp over åskanten bak huset hennes. Når mennesker rundt henne klaget over at det stadig ble kaldere, over høstdepresjoner eller huff, dette mørket, kroet hun seg sammen, full av forventinger. Høsten og vinteren var hennes årstid. Det var da hus ble personer. Det var egentlig da de våknet, åpnet øynene mot verden og blafret tungt med øyevipper som hadde ligget som lukkede skodder hele sommeren og våren gjennom. Riktignok ble det litt vanskeligere når det kom snø, men mange års trening hadde gjort det enklere å finne gode løsninger. Hun var dreven nå på det hun gjorde. Eller, dreven på det hun trengte. Ja, for det var blitt en slags besettelse dette. Noe hun måtte ha for å klare av sine egne problemer. For å få ting litt på avstand, sette livet i perspektiv. Hun var klar over at det kanskje var en svakelig unnskyldning det at hun trengte det. At det liksom var gode grunner til at hun gjorde det. En feig måte å bortforklare det på. Men ingen visste likevel. Og da spilte det vel ingen rolle, gjorde det? En sjelden gang dukket det opp små glimt av skyld, som om en liten engel satt på skulderen hennes og hvisket henne i øret at det var ulovlig, stygt, langt utenfor de grensene samfunnet aksepterte. De gangene måtte hun slenge det svarte strikkeskjerfet hardt over skulderen, sørge for at engelen ble truffet midt i den skinnhellige mageregionen og slynget en meter og sekstisju ned der den hørte hjemme.

Hun passet alltid på at kveldene var hennes. Eller, det passet seg selv, når hun tenkte etter. Det var ingen som la beslag på tiden hennes. Ønsket hun det? Hun visste ikke lenger. Da måtte hun i så fall velge bort dette andre.

I kveld visste hun hvor hun skulle. Huset hadde vært det neste på listen mange ganger, men hun hadde alltid funnet en grunn til å utsette det. Kanskje fordi det var en større utfordring mentalt sett. Kanskje fordi hun så fram til det med et par ekstra sommerfugler i magen. Kan hende fryktet hun ubevisst det hun kunne finne. Vinduene var store og rutete. Hun visste at de ofte tente stearinlys – kubbelys som la rommet i et romantisk og innbydende lys. Det hadde hun sett da hun passerte på vei til de andre. Småskjelven lente hun hendene inntil den grove, iskalde muren som støttet opp blomsterbedet deres. Nå var det fullt av vissent løv og frosne granatepler som hadde falt langt fra stammen. Hun dro inn luft som var tung av våt jord og mugg, transformerte den til varme i lungene og slapp den ut som en tynn stripe av blårøyk. Nå kjente hun hvordan kroppen hennes våknet til liv, hvordan smilet vokste utover kinnene hennes. Hun gikk forsiktig videre. Vaktsomt. Huket seg litt ned ved kjøkkenvinduet og kjente hvordan buksa ble farget av duggvåt buksbom. Stemmene deres bar igjennom glasset, lyden av den lykkelige familien som bodde der inne. Eller, hvem visste egentlig hva lykke var? Selv hadde hun sett så mye at hun ikke lenger trodde den var for hvem som helst. Nå pakket hun skjerfet rundt munn og nese. Visste bedre enn å fortelle hele verden at hun sto her. Ensom. Stakkarslig. Snyltet på varmen deres. Det kunne være de som mente hun var pervers også, men hun trådte aldri over grensen som gikk ved soveromsvinduer. Noe måtte da folk få ha i fred også!

På gulvet lå han sammen med datteren. De tegnet i en prinsesseblokk. Han med rosa sommerfuglspenner i det mørke håret. De lo sammen, de to. Moren og den eldre datteren halvveis lå i hver sin sofa og så på tv. På en måte var de i sine egne verdener. Langt borte fra de to som var sammen på gulvet. Hun så de hvite kubbelysene. Kubbene som brant i peisen. Lunheten. Men også den manglende varmen. Enda litt ble hun stående der å observere. Lagre minnet om akkurat dette vinduet, denne familien. Pusten laget rim på utsiden av skjerfet og gjorde det vått mot munnen hennes.

Fornøyd konstaterte hun at selv her i dette flotte huset var de ikke lykkelige. Deretter gikk hun hjem med en forunderlig og tilfredsstilt ro i kroppen. I morgen skulle hun til det røde huset med den hjemmesnekrede postkassen. Ny forventning – og noe frykt - kilte i magen.

Gledelig budskap?

2008-11-24T21:40:00.004+01:00

For de av dere som leste ”Gud, som du spør” for en tid tilbake, så er dette en rask oppdatering. I dag fikk jeg nemlig brev i posten fra NAV om at søknaden min var innvilget. Altså, jeg er erklært tjenesteudyktig i tre nye år. Det er selvfølgelig utrolig gledelig å få beskjed om at jeg kan puste i noen år til, bruke tid på å komme i superform (som jeg tar som en selvfølge at jeg skal). Samtidig er det faktisk litt av et sjokk å enda en gang sitte med kortet i hånda som gir meg honnørrabatt på offentlige transportmidler… Den svir like mye hver gang. Følelsen av å være midlertidig pensjonist, udugelig, ubrukelig. Ja, man føler seg eldgammel og slitt som en utgått sko. Og bedre ble det ikke da jeg leste avsnittet under beregning:

Jepp, da føler man seg særdeles ung og sprek… Ikke bare har de konstatert tapt arbeidsevne i dette livet, de har loggført udugelighet i snart et helt årtusen!

Fra støvete permer

2008-11-23T01:26:00.011+01:00

Han hadde ventet siden soloppgang. Ikke en forbanna ting hadde skjedd, og dessuten manglet de fleste av mennene hans fremdeles. Han antok at de sov rusen av seg på og under bordene i Nunney, etter at ridder de la Mer hadde skjenket dem alle kvelden før. Han bannet, dro opp kniven sin og skar av seg det kløende skjegget som stadig lugget under hjelmen. Pokker ta hele lord Hungerford. Somerset. England! Ja, pokker ta denne fordømte krigen som aldri tok slutt! Visst hadde han fått begge skuldrene berørt av sverdklingene, kjent hvor tung bør det var å overholde kodeksen han var en del av. Å være høflig og ærbødig var ikke det verste, men det å tjene kongen var blitt hans egen store kamp. Det å skulle vise nåde til en overvunnet fiende var også en innvendig strid som rev i ham, men i det minste skrøt han ikke av heltedådene sine. Det måtte vel også telle for noe. Han visste at hele livets hans hadde vært en forberedelse til det som nå var. Fra han var liten var han blitt opplært i fekting, spydkasting, riding og bryting, nå føltes det helt bortkastet. Hva skulle han med tre hester, egen væpner, tunge rustninger og mengder av våpen, når alt han ville var å finne seg en jordlapp med utsyn over det evige havet og duvende kornåkre å pleie? Finne seg en bløt hustru som han kunne dele kveldene med. Harmen steg i ham for hvert minutt, tynget av ringbrynja og de kvelende tankene.

Fra borgens høyeste tårn ble han observert med munterhet der han skjødesløst vandret omkring og hissig sparket i gresset. Farleigh Hungerford var hennes territorium! Her var hun oppvokst som lordens brordatter. Bare brødre og fettere hadde hun hatt å teste evnene sine mot, men hun hadde vist seg som den tøffeste av dem alle. Ingen kunne knuse neser som hun, eller fekte sverd ut av motstanderens hender raskere. Det hadde mot alle odds gitt henne den muligheten hun alltid hadde higet etter – å få forsvare familiens hjem og ære. Hun smilte stolt da hun tenkte på alle mennene hun hadde nedkjempet, både på den ene og den andre måten. Stallguttenes hånflir som ble borte da sverdeggen hennes flerret skjortebrystet deres. Hvordan ydmykelsene deres tente henne og de raske, harde takene som fulgte i halmen. Livredde som de var for at de skulle bli oppdaget, at hun ville sladre på dem og for at de skulle miste levebrødet sitt. Hun brydde seg fint lite. Herregud, det var jo bare uskyldig moro! De var ikke skikkelig menn heller. Igjen søkte blikket hennes over sletta sør for borgen. Halvveis gjemt bak den krenelerte muren kvalte hun latteren da hun igjen fikk øye på ham. Han fektet med armene som om han skulle stått i et voldsomt pilregn. Det var da unektelig noe komisk med denne figuren? Hun kikket etter hesten og skjoldet hans, noe som kunne fortelle henne hvem han var, men antok at det var gjemt bak trærne sammen med de få mennene hans. Det glitret i de grønne øynene hennes da hun dro opp en pil fra koggeret, siktet i skyteskåret og sendte den i en pen bue til et par meter fra de travende føttene hans. Hun visste at han ikke ville få øye på henne i tårnet, og skyndte seg på lette føtter ned til brystvernet. Inni seg skoggerlo hun av denne lille leken hun ville dele med ham.

Han stoppet brått vandringen da pilen sto i bakken like ved ham. Det røsket ham tilbake til virkeligheten. Han kunne ikke høre noen lyder fra borgen fra der han sto, bare suset fra Frome, som rant like ved leirplassen deres. Han løftet blikket og gransket steinveggene med det blå blikket sitt. Det gled søkende oppover de fem etasjene til toppen av de to tårnene som var synlig fra hans vinkel, men så ingen. Bak det ene skyteskåret i brystvernet fikk han øye på noe og grep ubevisst etter sverdet sitt. Det var en av disse rødhårede fra omegnen som sto der bak muren. Han kunne se håret som rørte seg i vinden. Han hadde bestemt seg – det fikk bli nå eller aldri. Han orket ikke mer. Da var det bedre han fikk komme dit hvor foreldrene hans var, at det hele var over ved et hugg. Ja, han hadde bestemt seg. Og ble stående. Stiv og urørlig. Avventende.

Hun observerte ham, nå med litt mindre morskap, men med desto mer nysgjerrighet. Hvem var denne mannen? Hun kunne se at han var bred over skuldrene, og til og med under ringbrynja syntes konturene av de kraftige brystmusklene hans. En vakker mann var han faktisk. Ikke som jyplingene hun hadde hatt i stallen. Hun flirte. En ny pil ble lagt mot smidd metall. Denne gangen siktet hun centimetere fra føttene hans. Også denne gangen sto pilen der den skulle. Fremdeles sto han stille. Hun bannet lavt mellom sammenbitte tenner. Han var tydeligvis ikke lettskremt denne karen! Overmodig av kampkunnskap, fortet hun seg ned til hovedporten. Kikket raskt ut og konstaterte at mannen ikke hadde flyttet seg. Hun tok nok en pil opp av koggeret, la den til og spente buen. Sånn gikk hun ut. Mot ham. Hun kunne ikke tape. Hadde ingen ting å tape.

Han registrerte at det kom en person ut av borgporten. Han gransket sin drapsmann, og ble full av vantro da han viste seg å være en kvinne. En pokkers kvinne! Det røde håret han hadde sett gjennom skyteskåret var tykt og midjelangt. Det blåste viltert rundt den finskårne ansiktet og strøk forbi den bestemte munnen. Men det han så var øynene hennes. De grønne, bestemte øynene hypnotiserte ham, gjorde buen usynlig, stengte ute resten av gressletta og borgen bak. Hun hadde sakket av litt, gitt ham mulighet for retrett, men han vek ikke. Når alt kom til alt spilte det ingen rolle at han skulle bli drept av en kvinne. En vakker sådan. Da hun sto to meter unna, stoppet hun. Fremdeles med buen spent. Armmusklene og skulderen hennes verket, men hun sanset bare utstrålingen denne mannen omga seg med. Han hadde gitt opp, gitt henne livet sitt. Var det ynkelig, eller var det modig? Hun bestemte seg for det siste. Det måtte ligge en god grunn bak – en ridder ga seg da aldri uten kamp!

Hun snakket først. Han svarte. De utvekslet navn og tilhørighet. Han ba henne bli ferdig med det hun kom for, orket ikke vente lenger. Hun senket buen, lot endelig armen få hvile. Hun var vant til å få svar på spørsmålene sine, det fikk hun også denne gangen. Alle hans besværlige tanker rant ut av ham før han rakk å lukke kjeften. Nå var det hennes tur til å bli stående urørlig. Alle mulige tanker rørte seg i hodet hennes; hva slags liv hun hadde, hvem hun var, hvem hun var blitt, hvem hun ville være. Stoltheten som hindret henne i å være seg selv hjemme. Hun var lei av å alltid måtte kjempe. Være best. Som han, lurte hun på hvorfor det var så vanskelig for mennesker bare det å være. Slippe alle masker og forestillinger. Hun ønsket det. Han ønsket det.

Uten å ytre ordene hun tenkte, tok hun ham i armen. Kjente de kalde ringene i brynja under de varme fingrene sine. Med ny eventyrlyst boblende i magen ledet hun ham mot trærne ved elva, der han hadde hestene sine.

Vår reise sammen

2008-11-20T22:41:00.003+01:00

Tiden med deg, kjære, har vært som en reise jorden rundt. Vi har reist gjennom vekslende klima, møtt pilegrimer, landeveisrøvere og hverdagsmennesker. Kilimanjaro har vi besteget opptil flere ganger, i isende vind og tett snødrev, og bestandig har vi kommet hele ned igjen, selv om det ikke er mange sherpaene som har delt reisen vår. I de varme lagunene på Island har vi ligget nakne. Avslappet i hverandres nærvær. Det har alltid vært så fint sånn; vi slapper av hos hverandre. Ja, noen ganger må vi ha denne varmen for å få puste. Nærheten. Huden.

Vi har byttet på å være alfa i hundespann over Alaska i førti grader minus. Dratt hverandre framover etter tur. Latt den andre hvile. Vi har kjørt Route 66 med en avdanket Caravelle. Gjemt oss bak blendingsgardinene som du sydde med egne hender. En fantastisk tur forresten. Jeg tror vi kunne vunnet prisen ”Ledd mest i VW”, men den finnes vel ikke. På en måte har vi fått prisen likevel. (Dessuten hadde vi helt sikkert ligget godt an til en del andre VW-priser også, når jeg tenker meg om.) På kryss og tvers har vi kjørt. Lett oss fram etter våre egne signaler og etter satelitter.

Da vi ble sammen sa de at vi ville få en strabasiøs reise, og jammen har vi løpt noen mil foran oksene i Pamplona. Av og til har vi fått noen horn i siden også, men med pleie og omsorg har sårene forsvunnet. Det er rart hvor helende kjærlighet kan være. Jeg har danset for deg bak glass i Red Light District. Boret de blå øynene mine inn i dine, utfordret deg i all min synd. Du har svart på måter jeg liker, sendt utfordringer tilbake og vært alt det jeg ønsket av deg og sannelig mer til. Ja, en del mer til faktisk.

Det har hendt at du har vært reiseklar før meg, at bagen var pakket før billettene var bestilt. Og dessuten har passet mitt utløpt. Men du har ventet på meg. For bestandig har vi reist sammen. Men jeg tenker, likevel har det vært to forskjellige reiser. Og det må jo være et godt mål – å kunne reise hver for seg – sammen.

PS! Kjære, jeg kunne selvfølgelig sagt at vi hadde vært i himmelen og tilbake, for det har vi jammen, men det hadde jo bare blitt en klisjè. Vel, poenget er i hvert fall at jeg elsker deg og er glad for det vi har sammen.

Bare ikke spør

2008-11-19T21:14:00.002+01:00

”Jo takk, det går ganske greit.” Hun smiler så bredt hun kan med samlede lepper. Stenger for pusten med tunga bakerst i svelget. Venter til hjerteslagene har stabilisert seg, før hun åpner igjen og kjenner den varme lufta fra nesa treffe overleppa. Så rart at neselufta aldri er kald egentlig, tenker hun, idet blikket hennes sveiper over føttene som hører til stemmen. Hun registrerer at begge skotuppene peker bort fra hennes egne, mot den overfylte gågata. Rekker å se at julebelysningen speiler seg som små stjerner i de blankpussede skoene. Vær og vind, jobb, juleforberedelser. Praten går om ufarlige ting. Skøyter bortover på overflaten av det islagte vannet, nærmere råken for hvert skjær. ”Nei, jeg får nesten komme meg videre, må rekke syv-bussen,” sier hun og smiler unnskyldende. Inni de lodne, røde strikkevottene er hendene hennes stramme isklumper, knokene verker der tommelen har presset dem sammen. Igjen holder hun pusten. Venter til bare ryggen hennes kan ses, før hun puster ut. Den sure vinden presser tårer mot øyevippene. Hun svelger. Fokuserer på den skarpe følelsen av negler mot håndflata, og svelger. Likevel er hun lettet, og litt glad. Han rakk heldigvis ikke å spørre det spørsmålet som ville knekt ryggraden hennes; ”Hvordan går det egentlig?”

Høytlesning, svovelstikker og barneoppdragelse

2008-11-19T01:58:00.004+01:00

Her i huset liker vi å lese. Særlig eldstemann og jeg har tidvis store problemer med å putte bokmerket på plass igjen når vi først har begynt, og det ser ut til at minstemann er i ferd med å utvikle det samme problemet. Fra de var to knyttnever store, og ikke hadde noe begrep om hva jeg satt på sengekanten og skravlet om i timevis, så har jeg drevet med systematisk tvungen høytlesning. Kanskje på randen til det hysteriske: ”Nei, ikke sove enda, mamma skal lese et kapittel til!” For jeg har like stor glede av barnebøker som voksenbøker, selv om jeg må innrømme at da vi nærmet oss slutten på ”Den store boken om Knerten”, ble det litt for mye knert, selv for meg.

Uansett, forleden kveld var småvampyrene godt pakket inn i samme dyne og pliktskyldigst klare for høytlesning igjen. Siden det nærmer seg jul og de fleste unger (og noen voksne) gleder seg til det, hadde de funnet fram ”Den store juleboka” til sin mors store lykke. Etter en liten titt ble jeg raskt enig med meg selv om at ”Den lille piken med svovelstikkene” var en passelig moralsk slutt på kvelden. Det er et nydelig eventyr, selv om det er triste saker, og ingen skal kunne komme å si at jeg bare har fylt hodene deres med moderne nyvinnere som ”Doktor Proktors prumpepulver” eller ”Svein og rotta”.

”Det var så gresselig kaldt. Det snedde, og det begynte å bli mørke kvelden. Det var da også den siste kvelden i året, nyttårskvelden. I denne kulden og i dette mørket gikk det en liten fattig pike, barhodet og med bare føtter gjennom gatene…” Allerede ved de første setningene våkner lesernes medlidenhet med dette vesle mennesket. (Jeg er ingen Per Aabel, men jeg leste med all min innlevelse for at vampyrene virkelig skulle få en ny minneverdig høylesningsopplevelse.)

”…Ilden brant så vidunderlig og varmet så godt. Å, så deilig det var! Den lille piken strakte allerede føttene frem for å varme dem også – da gikk flammen ut, kakkelovnen forsvant, og hun satt der med en liten stump av den utbrente svovelstikken i hånden…” Hjerteskjærende, intet mindre! Av og til ble stemmen min litt grøtete, men jeg strammet meg opp, kremtet og fortsatte. Det er vel egentlig unødvendig å si at de flotte, dog sørgmodige, illustrasjonene ikke gjorde saken enklere for den her ulykkelige moder.

Og da vi kom til slutten hvor hennes gamle mormor kommer for å hente henne hjem til Gud og det lille livet er over, ”…Men i kroken ved huset satt den lille piken og var død da den kalde morgenen kom, hun var frosset i hjel den siste kvelden i det gamle året. Hun satt der med røde kinn og et smil om munnen…” ja, da var det gjort. Jeg lå over dyna og hulket som om det var en av mine egne som var gått bort. Da jeg løftet det tårevåte ansiktet mitt fra sengetøyet, mens jeg snufset og tørket saltvann, oppdaget jeg to par stirrende øyne og måpende munner. ”Griner du?” ”Du griner du!” ”Griner du?”

Ja, visst søren grein jeg! Kvinnfolk gjør det av og til. Griner uten grunn til og med. Get used to it!

Kom i hvert fall ikke her og si at jeg ikke legger min sjel i høytlesning og ungenes kulturelle oppdragelse!

NB! Det hører med til historien av vi (les:jeg) måtte avslutte med ”Snekker Andersen og julenissen”, for en hyggeligere avslutning på seansen.

Tre mot en er feigt

2008-11-17T21:33:00.004+01:00

Jeg vet ikke hvem av oss som kom på ideen først, eller hvem av oss som pushet mest på for å sette den ut i livet. Det kan ha vært meg. Lenge var det bare en fantasi, et ønske om å teste, prøve noe nytt. Fra min side var det kanskje også et ønske om å se den deilige kroppen din med en annen. Å få nyte deg med øynene på en ny og annen måte. Å se deg nyte.

Når jeg sitter oppå deg nå, ser jeg bare henne. De perfekte brystene. Fingrene dine inni henne. Den kvalme måten hun lente seg over ansiktet ditt, de stive brystvortene mot leppene dine. Om igjen ser jeg tungen din møte fingrene hennes som er våte av hennes kåthet. Tungen som du pleier å slikke leppene mine med. Fremdeles kan jeg kjenne de bløte brystene hennes mot mine, som da hun satt over den grådige munnen din.

Du kan ikke ha sett det - måten hun bet seg i leppa på da hun kom. Skikkelig. Da du fikk henne til å komme! For du hadde øynene lukket. Likevel kom du samtidig.

Ikke på noe tidspunkt sa du at du ville foretrekke henne framfor meg. Du sa det aldri. Men skjønner du ikke – det svarte hullet inni meg sluker alt du aldri sa og spytter det ut igjen som sannheter du sa!

Det burde forblitt en fantasi. Det var oss to. Nå er det bare Meg mot Sjalusi, Sinne og Komplekser.

Vennskap og brustne illusjoner

2008-11-17T15:46:00.003+01:00

Slik jeg ser det, kan minstemann komme til å oppleve noen brustne illusjoner når det kommer til vennskap. For en gangs skyld håper jeg at jeg ikke får rett…

Jeg - en vrengt skilpadde

2008-11-16T21:22:00.001+01:00

Mitt ytre er silkemykt, urørt.
Det finnes ikke fingermerker eller skrubbsår.
Hverken kutt- eller slagskader.
Tilsynelatende er jeg en novise.
Som skallet på en skilpadde holder skinnet innenfor helt
og fritt for påvirkninger utenfra.
En bløt kjerne av som beskyttes av dette harde, mørke skallet,
kreert keratin av min egen hud.

Men der andre gjør som de bør, må jeg gjøre omvendt.
Jeg gjemmer skallet på innsiden.
Så ingen kan se.
Så ingen kan nå inn.
Min indre kjerne er blitt et hardt skall.
Det innerste kjøttfulle og sårbare skaper hornskjell
i en evig runddans med virvlende følelser.
De legger seg utenpå det allerede eksisterende.
Bygger seg opp.
Flater ut og gjør ujevnhetene jevne.
Gjør det ugjennomtrengelig.
Stanser all skyts.

Jeg har tre lag.
Bakenfor skallet ligger et bankende hjerte.
En gang varmt, rødmende.
Nå blødende, skamfert, svakt dunkende.
Lukket inne i hornskjell.
Beskyttende.
Eller ødeleggende.

Neglecta

Noe lite og noe stort

2008-11-16T01:07:00.001+01:00

Som liten var hun et underlig barn. Hun hadde alltid noen å leke med, selv om hun til tider kunne være sjenert, og ha vanskelig for å være den som spurte først. Hun kunne like å observere. Studere ungene rundt seg, og foreldrene deres. Hvilke regler som gjaldt og hvordan alle innordnet seg i samfunnet. Etterpå ble de en del av hennes eget lille samfunn i dukkehuset. Alt ble spilt ut på den lille scenen, alle observasjonene fikk gummibein å gå på. Stive fruer med bustete nylonhår fikk gå i selskap til hverandre og sladre om skilsmissebarn og sesongens hageblomster. Mennene med terylen-bukser og påklistrede smil sto for det meste ute og pratet om jobb og nyheter. Ungene, som alltid hadde armene rett ut foran seg som om de lekte blindebukk, måtte sitte pent på stolene sine og gå rett til sengs med stemmen til Colargol i plastikkørene.

Det var stadig noe å gjøre. Likevel lengtet hun alltid. Etter å være alene med tankene sine. I stillheten. Der hun aldri var ensom. Uansett hva hun gjorde hadde hun alltid et sug i magen. Forventninger, kilende som sommerfuglvinger i magen. Forventningene gjorde at hun alltid smilte dette mystiske smilet sitt som de voksne oppgitte ristet på hodet av.

Da skoleklokka ga fri resten av dagen eller middagstallerkener klirret under varmt såpevann i oppvaskkummen, forsvant hun ut av døra og oppover veien. De røde treskoene med marihøner på ble sparket av der asfalten sluttet. Litt lenger bort lå et par sammenrullede, hvite halvstrømper skjødesløst kastet på den røde grusen. Hun elsket følelsen av harde, spisse steiner som stakk i fotsålene. Gjorde henne levende. Fullt ut sansende. Dagene med regnvær vasket vannet av de støvete tærne og klistret småsteiner på føttene. Kontrasten da hun skrittet over på den bløte mosen. Enten den var varm og tørr, eller lunken våt. Strå som kilte henne oppover de brune leggene. Da ble hun født. Hun bare Var. Pulserende, i ett med svarttrosten som sang over hodet hennes, ospebladene som skalv og firfislene som lynraskt løp over stien foran henne. Disse stundene var bare hennes. Hun studerte maurtuer, snakket med rumpetroll i tjernet. Hun satt med bena i kors og funderte over alt det store mens tunga lekte med et bær, eller lå så kort hun var og kjente maurene tråkke opp egne stier på kroppen hennes. Her var hun trygg. Alltid.

Kløende på ferske myggstikk gikk hun sakte hjemover igjen. Halte ut tiden fordi hun visste at det ville være nok et døgn før hun kunne komme tilbake. Komme hjem. Motvillig bøyde hun seg ned og tok opp strømpene, puttet dem i kjolelommen og stakk føttene inn i de ventende marihønene. Klikk-klakket seg hjem til der hun ikke fikk puste. Ikke fikk Leve.

Tyvlytting og verdighet

2008-11-14T23:38:00.002+01:00

Forleden tok jeg bussen til byen. På setet foran meg satt en mann i slutten av førtiårene. Han hadde caps på og kikket ut av vinduet. Tvers overfor ham på andre siden av midtgangen satt en annen mann i samme alder, med blå strikkelue tredd godt nedover ørene. Vi hadde ikke kjørt langt før det viste seg at de kjente hverandre. Jeg skal innrømme det; jeg er håpløst nysgjerrig og tyvlytter mer enn gjerne. I begynnelsen var en nokså fornøyelig tyvlytting, men slutten på samtalen gjorde at jeg gikk av bussen med en litt emmen smak i munnen:

- Jaså, du er ferdig for dagen?
- Ja, nå er jeg ferdig. Det er godt det også. Det er moro mens det står på, men det er deilig når man er ferdig og kan ta kvelden.

Pause

- Har du smakt på julemarsipanen da?
- Nei, jeg har ikke det. Er det Nidar eller Freia du liker da?
- Hm, ja det må være Freia, nei, eller er det Nidar? Jo, det er Nidar.
- Har du smakt T-t-t-twist da?
- Joa.
- Ja, T-t-t-twist er godt! Har du smakt på k-k-klementinene da?
- Ja, de er gode.
- Men de er jo bare i november og desember.
- Jeg liker best klementiner.
- Ja, det er vel julebord hos dere snart?
- Ja, nå er det ikke mange dagene igjen (kikker på datoen på klokka si). Det blir fint. Vi skal ha smørbrød klokka 12.
- Smørbrød ja, da blir det vel roastbiff og greier da?
- Ja, da er det egg og roastbiff og alt. Og så er det bløtkake med marsipanlokk til dessert. Og så blir det musikk da. Du kjenner hu’ Connie fra Hønefoss?
- Nei, jeg tror ikke det.
- Skikkelig flink, hu’ Connie. Hu’ var med i de programmene ”Husker du?” til Odd Grythe.

- I hvert fall ett program.

Pause.

(Strikkelua henvender seg til sjåføren og spør om bussen går til et nevnt stoppested. "Jovisst," svarer sjåføren. Strikkelua sier "Ja, det var fint" og setter seg ned igjen.)

- Lever Connie fremdeles?
- Nei, det vet jeg ikke noe om.
- Men Odd Grythe er død?
- Ja, han er død.
- Skal dere ha julebord da?
- Ja, vi skal vel det.
- Når da?
- Nei, det husker jeg ikke.
- Nei, det tenkte jeg meg vel.

Pause

- Jeg har fått lønning i dag jeg.
- Jaså, har du det. Ja, det er godt.
- Ja, det er moro. Vi har 20 kroner i timen vi. Det er godt betalt det!
- Ja, det er ikke verst…

Her hoppet jeg av bussen, samtidig som de samtalende. Strikkelua forøvrig flere stoppesteder før han skulle av... Herren med capsen jobber på et senter som skal skape livsinnhold, verdighet og trygghet for folk med psykisk handikap. Verdighet er vel egentlig ikke et ord som falt meg inn da jeg hørte hva de fikk betalt for sine arbeidsdager. Sitter man på Hof Arbeidskoloni for lovbrudd får man 53 kr dagen i dagpenger…