tag:blogger.com,1999:blog-81287497839367525632024-02-02T10:54:40.724+01:00Neglecta- Tanke underveis til ord -Neglectahttp://www.blogger.com/profile/08924077742136126298noreply@blogger.comBlogger124125tag:blogger.com,1999:blog-8128749783936752563.post-53026470308154095082010-01-20T18:18:00.001+01:002010-01-20T18:18:23.716+01:00Luftige drømmer<p>Jeg drømmer om å sveve. Nei, vennligst ikke misforstå – jeg har ikke ønsker om å slippe meg selv ut fra en åpen dør i et småfly. Heller ikke har jeg ønsker om å seile i mange tusen fots høyde med en paraglider eller gro vinger på ryggen. Problemet er søvnrelatert og bokstavelig talt. Vel, kanskje ikke akkurat det å sveve, men heller spretting. Om og om igjen spretter jeg i de forskjelligste og merkeligste situasjoner! Spretter i sakte film. Oppover går det ganske greit, rent bortsett fra at ganske tidlig forstår jeg at “Oida, nå kommer jeg ikke til å stoppe før jeg er veldig høyt oppe…” og at det å sprette ikke er så veldig moro når fraspark og fart ikke har noe relevans for høyden. Vi snakker hundremetere faktisk i fri sprett opp i det blå! Så langt er det nokså levelig, men så er det jo også sånn med denne tyngdekraften da, at det som går opp, det må også komme ned, sånn er det også med sove-meg. Og her starter virkelig ubehagelighetene – jeg svever liksom litt bortover når jeg skal ned og lander jo alltid utenfor de stedene jeg skal! I seg selv en smal sak, man kan jo bare transportere seg selv tilbake til utgangspunktet, men De ser, veldig ofte befinner jeg meg på litt store båter som <em>også</em> flytter seg, men da gjerne i motsatt retning av meg. På denne måten blir innflyvningene alltid langsomme, skremmende og nokså slitsomme. Det er enten spretting, enorme bølgevelt ombord i skip, skudd, eksplosjoner og svik på alle kanter. Trenger jeg å si at det er en lise å våkne? I hvert fall den stunden det tar å krabbe seg helt ut av drømmeland og til jeg kjenner hvor sliten jeg er etter nok en natt i felten. Det er nesten så jeg tror at underbevisstheten prøver å fortelle meg noe; “Skaff deg blylodd i skoa og skuddsikker flytevest!” Jepp, sånn må det være. Jeg er skikkelig god på drømmetydning.   </p> Neglectahttp://www.blogger.com/profile/08924077742136126298noreply@blogger.com9tag:blogger.com,1999:blog-8128749783936752563.post-69400210194424653352010-01-16T01:21:00.003+01:002010-01-16T22:34:53.595+01:00Tynnslitt vingespennDen klamme fuktigheten fra havet utenfor. Det evige suset av vinden når den møtte bratte svaberg, slitte hushjørner og ulte i krokene rundt henne. Det evige og evinnelige suset. Som om hun hadde en malstrøm kvernende rundt i mageregionen og aldri ga henne fred. Ro til å tenke i stillhet. Aldri fred. <br />
<br />
Vinduene var prikkete av seigt saltvann som ikke lot seg vaske av. De gangene hun likevel gikk på med krum hals, dro kluten utover lange striper av hav, som til kvelden ble oransje slør av kveldssola.<br />
Det var alltid én grunn for mye på vektskålen Bli. Eller kanskje bare veide de ikke nok de grunnene som lå i motvektsskålen Reis.<br />
<br />
For det meste var hun alene her. For å tenke. Få livet sitt tilbake. – En slags botsgang kanskje. Noen ville se på det sånn. At hun hadde noe å gjøre bot for. Befrielse var hennes egen assosiasjon – befrielse av sjelen. Her ute kunne sjelen hennes fly fritt i brisen, fly med fiskeørnunger på flygetrening og brått stupe ned mot gråhvite måker under med småsild i nebbet. Fly av seg gammel tyngde som klemte om hjertet, lufte vingene, henge stille i lufta og kjenne sjøsprøyt mot den nakne magehuden. <br />
<br />
Her ute kunne hun sitte nydusjet med runde vannperler på den brune sommerhuden. Naken. Eller med føttene stukket ned i et par knehøye gummistøvler. Satt hun på benken med knærne spredt, kom vinden til over alt med kjærtegnene sine. Her ute ventet hun på ham – de dagene han kom like gjerne som de dagene han ikke kom. Uansett var det her han fant henne, på denne måten, og mellom høyrehåndens peke- og langfinger hang sigaretten hennes arrogant og lekent. Varmrøykt. Mellom de røde leppene plystret hun tonene til de nærmeste fuglene og lyttet etter svar fra dem som for alltid var frie.<br />
<br />
Det var ofte sånn han fant henne der ute i havgapet. De gangene han kunne komme fra. De gangene han kunne leve noen timer med henne. Hun som var tøylesløs, vill og gal, og som lignet mer på Jostedalsrypa for hver gang han så henne, skyheten hadde tatt plass i øynene hennes nå. Hun kom gjerne mot ham på stien, hoppende og yr, bare kledd i gummistøvler og brun sommerhud. Etterpå tullet han det heklede teppet om henne da hun lå i armene hans. Da hun hadde delt så mye av livet i seg at det ikke var nok igjen til henne selv. Da lå gummistøvlene på det trekkfulle gulvet og ventet til de igjen skulle ut å seile med henne på vindkastene. I mens holdt han henne fast, fast, og lot henne velsigne brystkassen hans med ramsalte tårer rett fra havet. Neglectahttp://www.blogger.com/profile/08924077742136126298noreply@blogger.com5tag:blogger.com,1999:blog-8128749783936752563.post-58737578896820996742010-01-15T00:32:00.001+01:002010-01-15T00:32:59.793+01:00Stafett – og å bygge fjell<p>Næmmen, har du sett – det er et nytt år allerede – og det selv om tiden har stått fast her inne på bloggen min siden november. Vel blåst og vel overstått til alle, når jeg nå krumler meg ut av hulen min. </p> <p><a href="http://www.solskygger.blogspot.com/" target="_blank">Solskygge</a> sendte meg en stafettpinne <strike>og et spark bak</strike> her forleden, i forbindelse med <a href="http://petuniablogg.blogspot.com/2010/01/sitatstafett.html" target="_blank">Petunia</a>s nyoppstartede sitatstafett. De som får pinnen oppfordres til å lage et lite innlegg med sitat eller ordtak, og med et bilde som illustrerer dette ordtaket/sitatet. Man skal gi stafettpinnen videre til to nye sitatutøvere og linke tilbake til Petunia når oppdraget er utført, slik at hun kan føre oss opp på listen. </p> <p>Jeg trodde egentlig jeg måtte gå for et dikt i dag, siden nesa mi har vært dypt nede i “Samlede dikt” av Kolbein Falkeid en lang stund. Men så fant jeg likevel et annet sitat, av Konfucius for øvrig, som jeg synes er både klokt og viktig sagt. For meg sier det noe om viktigheten av å ha tro på at de små tingene kan bli store hvis man jobber sakte, men fremadrettet mot et mål. Jeg vet ikke om jeg akkurat vil bære kurver med grus hver dag, men kanskje heller små barnehjerter så jeg kan bygge hele mennesker. </p> <p> </p> <blockquote> <p>“Bær hver dag en kurv grus til samme sted, og du kan bygge et fjell.”</p> </blockquote> <p><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEi6R5nS_52sWgt9XrxqAHDJMGVtOmSqfoE-QKC9kOGm5jFBnHJk5zFRFMQgX0Rbzc2b4jpAW4fP1kwRhUOYyDLbMdMo1AB95M_pr67Fxg3z_uXpdAk7JMY40S0POTx8wSiFZhWrL-ypSDN8/s1600-h/Varde%5B7%5D.jpg"><img style="border-bottom: 0px; border-left: 0px; display: block; float: none; margin-left: auto; border-top: 0px; margin-right: auto; border-right: 0px" title="Varde" border="0" alt="Varde" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgbhbHOYk8Dktj_ncHUaYutxvBEfe9Qb6OQ64yLZ7D9u4C8hdzwoLpu7j1QM-uqT1Rua1Osu9WN6sA1QlyaRQ6sxyzvYREQLmnBAXNG_z2N8fN7jEj39wFq8UnwUyPdkCnZg8HP7_CPyBCw/?imgmax=800" width="520" height="355" /></a> </p> <p>Stafettpinnen sendes videre til <a href="http://frustorlien.blogspot.com/" target="_blank">Fru Storlien</a> og <a href="http://mykstart.blogspot.com/" target="_blank">Myk Start</a>, som jeg er helt sikker på flommer over av gode ideer, bilder og sitater.</p> Neglectahttp://www.blogger.com/profile/08924077742136126298noreply@blogger.com7tag:blogger.com,1999:blog-8128749783936752563.post-85235110899656799122009-10-15T23:51:00.001+02:002009-10-15T23:51:59.573+02:00AlltidDet er to innganger<br />
til hjertet mitt -<br />
en fra nord<br />
og en fra sør.<br />
Når det blåser <br />
stiv kuling<br />
fra Skagerrak<br />
er en av dem <br />
alltid <br />
i le<br />
- for deg.Neglectahttp://www.blogger.com/profile/08924077742136126298noreply@blogger.com11tag:blogger.com,1999:blog-8128749783936752563.post-11617374535852538962009-09-30T00:33:00.001+02:002009-09-30T00:33:18.643+02:00Åtte ord mot byggverk<p>    – Du skal grine når du føler for det, sa du. Ja, tenkte jeg, jeg skal grine når jeg føler for det. Håret bundet i hestehale rørte seg svakt i takt med hodebevegelsen da jeg nikket mot deg; jeg skjønner hva du sier. Jeg vet ikke om du så at ordene dine beveget meg. At du traff bullseye med de åtte ordene før jeg rakk å heve skjoldet mitt mot pila di. Stein for stein med granitt har jeg lagt. Sirlig hugget for å passe hverandre. Flate mot flate. Pusset, for å ikke etterlate trekkfulle mellomrom hvor kald luft kan passere. Tykke pølser av mørtel mellom lagene. Den perfekte blandingen av leire, sand og kalk. Spesialtilpasset for å vare i tusen år – eller hvor lenge en følelse kan vare. Spesialtilpasset, fordi jeg tenker at en følelse vil skape bølger, en bølge vil skape etterdønninger og etterdønninger vil skape understrømmer jeg ikke kan ha som forstyrrende elementer i livet mitt. Naturkrefter som må temmes. Presses i form eller utenfor form. Presses til å slikke oppover steinveggene, men aldri innenfor. Aldri innenfor. Den herdede mørtelen og de tykke steinveggene er beskyttelsen jeg har. Lenge trodde jeg at de beskyttet mot det uforutsette. Stormene som kommer i høstmånedene. De plutselige vindkastene som sliter vimpelen fillete. Svabergene som blir slukt av de grådige bølgene. Først nå har jeg forstått at jeg har beskyttet meg mot meg selv. Først nå har jeg forstått at steinveggene har holdt varmen ute og kulda inne. At jeg har laget muren så tett at musene gnager møblene til reirfyll i ro og mak. </p> <p>Det er enkle ord, de åtte du sa. Det er en enkel tanke. Vel ment, så mye så jeg i øynene dine. – Du skal grine når du føler for det, sa du. Ja, tenkte jeg, jeg skal grine når jeg føler for det. I hvert fall skal jeg gjøre mitt beste for å kjenne etter om jeg føler for det. For den som blander perfekt mørtel er en mester i sitt virke og er mest opptatt av at det skal holde i tusen år. Likevel kan det skje at en mester ikke ønsker å gjøre familiebedrift av det, føre tradisjonene videre. La det stoppe her. La neste generasjon slurve med mørtelen, slippe høststormene inn, våge å slippe buktende sjøormer løs i det frådende havet og nyte understrømmen den piskende halen gir. La mitt byggverk bli ruinenes nedfallsfrukt, opplyst av kveldssol i oransje, med rosa strandnelliker svaiende i havbrisen. La mitt byggverk slås til bakken som et fyrstikkhus. La meg bli en slagen mester! Intet mer ber jeg om.</p> Neglectahttp://www.blogger.com/profile/08924077742136126298noreply@blogger.com10tag:blogger.com,1999:blog-8128749783936752563.post-86542700389597749502009-09-18T00:27:00.001+02:002009-09-18T00:27:50.847+02:00Pedagogisk mor redder dagen<p>Noen ganger kan det være tungt å komme igang med leksene for små vampyrer. Selv på tredje klassetrinn. Man må lese Tuba Luba-leksa fem ganger og svare på spørsmålene som følger med, man må streke under ordene som inneholder <em>æ</em> og finne <em>det/Det</em> i teksten. Etter dette må man igang med alle huskeordene og det kan være en kjedelig affære. Selv for vampyrer på tredje trinn. Da hjelper det å ha en <strike>pedagogisk</strike> oppfinnsom mor, som for et lite øyeblikk føler seg som Pippilotta Rullgardina Viktualia Krusmynte Efraimsdatter Langstrømpe, og kaster alle hverdagsregler og lekseregler overbord;</p> <p>Vi kjøper bokstavkjeks for å skrive huskeord! Tjolahop tjolahej tjolahopsasa! Så spurter vi til butikken i alt for store mannesko, med stripete knestrømper under en liten minikjole og flettene rett ut – og kjøper bokstavkjeks. Tjolahej! Vel hjemme tømmes bokstavene på tallerken, ødelagte kan få spises underveis, men vi må gjemme de hele. De som kan brukes til øving. Så er det bare å stave ivei. For en lykke! For en Herrens dag! For en vidunderlig og opphøyd mor! Tjolahop!</p> <p>Selve rosinen i <strike>kjeksen</strike> pølsa kommer selvfølgelig til slutt; Skriv “spis”! lyder den geniale mors ordre. Og vampyren han skriver:</p> <p><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiaMuC_g7z0vXTy3fzC7rW9PTu5K6YBBVhco9vB9ASG7qpF8zKF5roBrUH2qTClUjfhxFFOvxNxbLZrFiVcoUzx_p8yxt4MwF6_jYphsu0yO_h7oAwRpNa0NWgPxcAFCqH4FtuPLWxtRXEt/s1600-h/Spis%5B5%5D.jpg"><img style="border-bottom: 0px; border-left: 0px; display: block; float: none; margin-left: auto; border-top: 0px; margin-right: auto; border-right: 0px" title="Spis" border="0" alt="Spis" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiQViIwb3k83VgnTWC86N9YYwWtLyO2eKiJIWwPD3h3YMzZVV9LGAutyan7gCKuVswEUsM6QvhJ0WYEK_kPE-m5k-1ueTiyL16q12bZq9DPkQY8oWTpm3px2nIEqZe7_WEv-lBbCEK_KP1q/?imgmax=800" width="374" height="252" /></a> </p> <p><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjWiyf12ZG8-_FKr7jLzvSU05-ypFN0L9KEmlip45EnlKAcL0Unn5t6zKiofVMneLh8cvv-so5LIHM98hbhDDG71Sr06LfUB-yTWuFTAW9Kge5o2tGpcSDZvL9-i3EiDozn-oX571KYKkMt/s1600-h/Spise%5B4%5D.jpg"><img style="border-bottom: 0px; border-left: 0px; display: block; float: none; margin-left: auto; border-top: 0px; margin-right: auto; border-right: 0px" title="Spise" border="0" alt="Spise" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiZRPtidVYCss2dC_WBsd42DehVrBz8ZHm3zgTJfhggCG_nX8rQblBy-AZaUgHMKswUfHAqxI3Rl76LyF05zXHkT5JWDGZeymLFLjl0E_siN7Kq6NudZWnhSMiQK3vIu2j-kL3thFfb0yPW/?imgmax=800" width="374" height="309" /></a> </p> <p>Og sådan gikk det til at Minstemann Vampyr gjorde leksa si med fryd og den <strike>pedagogiske</strike> oppfinnsomme mor reddet dagen.</p> <p><font size="1">Obs! Enkelte kunstneriske friheter er tatt i teksten og samsvarte ikke helt med selve hendelsen når det gjelder klesdrakt.</font></p> Neglectahttp://www.blogger.com/profile/08924077742136126298noreply@blogger.com8tag:blogger.com,1999:blog-8128749783936752563.post-88699913521169788342009-09-11T22:26:00.001+02:002009-09-11T22:26:44.042+02:00Hvis jeg kunne forandre én ting i verden<p><a href="http://www.solskygger.blogspot.com/" target="_blank">Solskygge</a> skrev for noen dager siden om en utfordring hun hadde fått – hva ville hun velge hvis hun kunne forandre én ting i verden? Svaret hennes var vakkert; “<em>Jeg ville sørget for at alle mennesker fikk oppleve ekte vennskap og gleden det medfører</em>.” Vel, etterpå har jeg tenkt og fundert, hva ville jeg velge om jeg kunne forandre én ting? Jeg har unnlatt å lese andres blogginnlegg om dette temaet i dagene som har gått, for ikke å bli påvirket (eller stjele andres tanker, noe jeg altså godt kan ha gjort, men da er det i hvert fall helt utilsiktet). </p> <p>Jeg har kommet fram til at det jeg ville svingt tryllestaven over er <em>respekt</em>. Ikke liksomrespekt som i at joda, jeg skjønner hva du sier, men det jeg har å si er alltid mer riktig. Jeg mener <strong>R.E.S.P.E.K.T</strong>. med store bokstaver (og punktum i mellom og fete typer, som du ser). </p> <p>Respekt begynner hos en selv – jeg mener man må ha en viss grad av respekt for seg selv for i det hele tatt å kunne respektere andre. Å kunne si til seg selv i speilet (eller uten speil, for den del) at “jeg duger, jeg er unik, jeg er verdifull, verden behøver akkurat meg!” For det ligger en grunnleggende trygghet i det å vite at man er verdifull uansett, og da er det så mye enklere å trygt kunne si til noen; “Jammen har vi forskjellige meninger, men jeg respekterer deg for dine.” I tillegg vil man kunne finne rom i seg til å respektere hverandre for utseendet, for seksuell legning, for religiøs overbevisning, for hudfarge, for etnisk opprinnelse, for politisk tilhørighet (det gjelder selvfølgelig ikke de som stemmer Frp, hehe), for alt levende liv på jorda – både på to og fire bein og seks bein og de som ikke engang har bein, for at du tør å være deg og skille deg ut fra mengden, for for for … Etter at jeg har svingt tryllstaven vil respekten bre vidt og bredt om seg på hele kloden, ser du.  I min naivitet ser jeg at det ikke lenger er grunn til å krige om et land flere vil ha størst del og mest goder av, for vi respekterer jo alles ønsker og rettigheter om å dele landet redelig i fred og fordragelighet. </p> <p>Respekt er å lytte til andre og vite med hele seg at også de er like verdifulle som deg! Ja, det ville jeg forandret på om jeg måtte velge bare én ting. </p> <p><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiXFyEuK_t_RtCUqjPsEbaY820NhCBgrmrUPes0RHy_Z2kWwWUFioI7wDbLtX3mvvkol1mf7ydZZqNW315CN0x5lkSAXogzERjT1qDgNjGAEoNICOtXnD8gJbMAkscIyrztZonF47443uEq/s1600-h/Kyllingrespekt%5B13%5D.jpg"><img style="border-bottom: 0px; border-left: 0px; display: block; float: none; margin-left: auto; border-top: 0px; margin-right: auto; border-right: 0px" title="Kyllingrespekt" border="0" alt="Kyllingrespekt" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjvgUvhpjMQ5nUglKWABmXcDisCyBZk-Wr3MJTOBtcGqzyF8YNWwzaBawdx_wjMwVU97Kyijt1u4m3Z0nvEuIEXN8fmgSLEc-2SYaST6PjNaEpCqeq2Jy_cMsoeRfNYJxQ7o-PxA74Nzeb4/?imgmax=800" width="281" height="289" /></a></p> <p><font size="1">Illustrasjon: Doug Savage</font></p> Neglectahttp://www.blogger.com/profile/08924077742136126298noreply@blogger.com5tag:blogger.com,1999:blog-8128749783936752563.post-74331436488683502202009-09-10T01:26:00.000+02:002009-09-10T01:26:39.423+02:00Å grave sin egen gravEtterpå holdt han rundt henne bakfra. Omsluttet henne med armene som fremdeles var fuktige av svette. Pustet i nakken hennes. Fylte lungene med lukten av henne. Hun lå med øynene halvveis lukket. Kroppen tung av tilfredshet.<br />
<br />
- <i>Du har en lukkethet som gjør meg usikker på deg</i>, sa han lavt og fulgte det underste silkehåret med leppene.<br />
- Javel.<br />
- <i>Skjønner du hva jeg mener? Jeg klarer ikke bestemme meg for om det irriterer meg eller tiltrekker meg.</i> <br />
- Åpenbart det siste. Hun kjente hvordan håret på brystkassa hans stakk henne på skulderbladene og flyttet seg nesten umerkbart unna. Hun mer hørte enn merket at han smilte.<br />
- <i>De trenger for så vidt ikke være motsetninger, de to, irritasjon og tiltrekning, det er vel du et godt eksempel på? Jeg tror det irriterer meg at du ikke åpner deg for meg, men samtidig tiltrekker det meg fordi det gjør deg litt mystisk. Utilnærmelig, om du skjønner. Men det blir bra sex av det. Kombinasjonen pirrer meg.</i> <br />
- Jaha. Hun la armene sine i kors over brystene, så de ikke lenger rørte ved tentaklene hans. <br />
- <i>Fortell meg om hverdagene dine.</i><br />
- Du er ikke en del av dem. <br />
- <i>Jeg vet det. Det er derfor jeg ber deg fortelle.</i> <br />
- Nei.<br />
- <i>Nei, hva? Nei, det er ikke derfor jeg ber deg fortelle? Eller nei, du vil ikke fortelle?</i><br />
- Jeg ser ikke hva mine hverdager har med oss å gjøre. Hun skjøv hoftene framover for ikke å kjenne det slappe lemmet hans mot rumpeballene. <br />
- <i>Ser du! Det er jo akkurat dette jeg prater om! Du slipper meg ikke innpå deg i det hele tatt.</i> <br />
- Du har akkurat vært inni meg. Er ikke det nært nok? <br />
- <i>Vet du hva jeg tror?</i><br />
- Nei, og jeg er, for å si det rett ut, ikke særlig interessert i hva du tror. Hun vred seg ut av grepet hans, svingte bena utfor kanten og satte seg opp. Ryggen rak mot ham. Nakken steil. Avvisende.<br />
- <i>Jeg tror du er livredd. Ja. Det er det jeg tror. Jeg tror du er redd for å knytte deg til noen, eller meg, i dette tilfellet. At du er livredd for at noen virkelig skal </i><b>se </b><i>deg!</i><br />
- Som jeg akkurat sa; jeg er ikke særlig interessert i hva du tror. Hun strakte seg etter den hvite sommerkjolen og dro den raskt over hodet idet hun reiste seg.<br />
- <i>At du kler på deg, beviser ikke det relevansen i det jeg sier?</i><br />
- Det er sikkert relevant for deg. Grunnlaget ditt for å tro noe som helst om meg, er vel egentlig ganske tynt og jeg er ikke interessert i meningene dine. <br />
- <i>Du er redd for at jeg skal se at du innerst inne er sårbar og følsom, er du ikke? Eller er det de mørke sidene dine du ønsker å skjule? Jeg har sett dem, vet du. Jeg har hatt tannmerker i skulderen i dager etter møtene våre. Tror du ikke jeg vet at du syder av aggresjon og tilbakeholdt frustrasjon under det kjølige og velstelte? Tror du ikke jeg ser deg?</i> Han satt i sengen nå. Håret var bustet på siden. Øynene både harde og triste på en gang. Hun snudde seg bort. Kjente den eldgamle trassen velte rundt i magen, slå knute på seg og bli velkjent isblokk. Hun trakk undertøyet over anklene og raskt oppover, fant skoene der hun hadde sparket dem av seg ved salongen. Kjente hvordan isen bredte seg utover, oppover og nedover, til den nådde hjertet og stivnet vannet ved vippene. Hun bøyde seg fram mot speilet, førte leppestiften mot munnen, og da hun var fornøyd med resultatet, snudde hun seg;<br />
<br />
- Det var hyggelig så lenge det varte. Tennene var små isbreer mot plommefargede lepper. – Vet du hva <b><i>jeg</i></b> tror? Jeg tror du er livredd for ikke å bli sett. Redd for at noen bare vil ha kroppen din og ikke det bløtkokte hjertet ditt med på kjøpet. Vel, noen ganger er en spade bare en spade. Det burde du legge deg på minne.Neglectahttp://www.blogger.com/profile/08924077742136126298noreply@blogger.com5tag:blogger.com,1999:blog-8128749783936752563.post-60422460881963062962009-09-04T23:55:00.001+02:002009-09-04T23:55:01.089+02:00Vampyrenes desillusjonerte mor<p>Eldstemann Vampyr kjempet sin vei ut i verden en Herrens dag for snart elleve år siden. For øvrig i et forrykende snøvær, men det er en digresjon, for den slags teller jo ikke med i den store sammenhengen. Uansett, da øyeblikket endelig kom og vi lå hud mot hud, og jeg kunne snuse inn lukten av ham fra det lyshårede hodet, da tenkte jeg at denne ungen, han skulle bli noe helt for seg selv. Han skulle frigjøre seg fra stereotyper og roller. Ja, han skulle bli en foregangsfigur for sin generasjon, tenkte jeg, oppildnet og utmattet. </p> <p>Vel. Som sagt er det snart gått elleve år. Jeg er usikker på hvor jeg feilet. (Selv om det i dette tilfellet, som i de fleste andre tilfeller hvor noen feiler, er ganske klart at feilen må ligge hos Vampyrens far. Det er jo åpenbart, det vil du få se.) I min oppstemthet over å få oppdra guttebarn frie for tidligere generasjoners indoktrinering og, la gå, la meg si det, farssidens hang til syting over bagateller, har jeg nok dessverre oversett ett og annet underveis. Jeg skal ta det på min kappe. </p> <p>I dag kom nemlig Eldstemann Vampyr hjem fra skolen med gress på hele buksa, jakka full av jordflekker og sykkelhjelmen på snei; han hadde hatt et heller ulekkert svalestup fra sykkelen i en ugjestmild grøftekant. Da han var vel inne, kom tårene, som ikke ville la seg stoppe på noe vis, før nesa var snørrete og rød, og øynene hovne. Rensing av sår på håndbaken førte med seg minutter med hyling; det var åpent langt inn og han hadde grus der, måtte jeg vel skjønne! </p> <p>Den sindige mor beholdt selvfølgelig roen og medfølelsen, mens hun kvalte en smule latter i halsen over denne noe teatralske oppførsel i hjemmets kjøkken. Da Minstemann Vampyr kom hjem etter sin skoledag, kunne Eldstemann øse av sin ulykksalige hendelse og dagens store skader. Noe betuttet måtte han innse at Minstemann ikke syntes dette var noe å ta så på vei for. Men selvmedlidenheten lot seg ikke stanse så lett og ved leggetid fikk den seg et peak av dimensjoner etter nok en runde med pyrisept:</p> <p>   - Jeg klarer ikke å klatre opp i senga! *uuhuu* – Hjelp meg da, jeg kommer ikke under dyna! Og hvor skal jeg gjøre av hånda i natt? Kanskje jeg kan få sånn til å henge armen på som de har på sykehuset? *aauuu* (På dette tidspunktet lå han og krøp som en sel på dynetrekket med armen i været.) – Og se på kneet mitt da! Det er røde streker rundt hele såret og det er lo inni der!</p> <p>Han fikk hjelp av sin mor, som på dette tidspunktet ikke lenger kvalte latteren, til å komme seg under dyna. Da sank han ned på puta med et langt sukk og et lite stønn over hvordan verden behandler ham. Han har alltid uflaks! Han er nesten som Donald Duck! Minstemann Vampyr lo så han rullet i underkøya. </p> <p>   - Jeg tror jeg har blåpropp!  </p> <p>   - <em>Får håpe du får en god natt likevel da. Masse glad i deg. Sov godt, gutten min.</em> </p> <p>   - Det får vi nå se på. Det er ikke sikkert vi ses i morgen.</p> <p>   - <em>Jeg tror nok du overlever.</em> </p> <p>   - Det får vi se på. Jeg håper det.</p> <p>   - <em>Jeg håper det jeg også. God natt.</em> </p> <p>Vel, uten å si for mye om kjønn, smerter og sykdom, føler jeg likevel at noe har sklidd ut i forhold til mitt håp om en helt ny generasjon gutter. Minnet om deres fars ynkelige hyl om smertestillende under vanlig omgangssyke, gjør at jeg i kveld er noget desillusjonert. Enough said. </p> Neglectahttp://www.blogger.com/profile/08924077742136126298noreply@blogger.com6tag:blogger.com,1999:blog-8128749783936752563.post-51980593199711561722009-09-03T01:28:00.001+02:002009-09-03T01:28:32.293+02:00Var eller kunne vært<p>Hvis hun lå helt stille på siden med øynene lukket, kunne hun kjenne ham bak seg. Dyna som en gang hadde omsluttet kroppens hans, kunne være ham en liten stund. Sånn han hadde ligget inntil henne. Bak henne. Beskyttet henne noen timer fra mørket. Hun lukket øynene og pustet rolig. Førte hånden over ribbena, fulgte det myke fallet nedover og opp den svake hellingen igjen. Der vred hun hånden så den lå som hans, men hennes var så mye mindre. Hun lot tommelen legge seg i den feminine kurven hvor hofte gikk over i lår, klemte forsiktig, som hans. Lot de andre fire fingrene ligge på toppen av den liggende høyden. Bare i korte blaff ville det komme tilbake. Enda hun forsøkte å tvinge tankene, følelsene, tilbake. Hennes tommel var ikke hans. Hun hadde ikke samme bue på tommelen som ham. Hennes var rett fra det ytterste leddet og ut. Hans buet svakt bakover. Som om den var konstruert for å passe inn i kurvene hennes. Det hadde hun tenkt. Tenkte det fremdeles. Enda han bare var ei dyne bak henne. Enda hun var hans tommel. Oppdemmet frustrasjon klemte til rundt hoftebeinet – det ble bare feil! Hun hadde ikke hans varme. Huden ble ikke myk, som under hans. Med øynene lukket kunne hun før kjenne ham bak seg. Nå var varmen hans andre steder og selv i mørket var ei dyne bare ei dyne.   </p> Neglectahttp://www.blogger.com/profile/08924077742136126298noreply@blogger.com9tag:blogger.com,1999:blog-8128749783936752563.post-15654834748338426282009-09-02T01:05:00.001+02:002009-09-02T01:05:55.816+02:00Kjære Patrick!<p>Jeg kan ikke huske eksakt når vi ble presentert for hverandre og det er jeg selvsagt lei meg for. Vit at jeg tar det som et stort kompliment at du gjerne vil samarbeide med meg og gjøre meg bemidlet, men, altså, jeg er litt usikker. Både på deg og forretningsideen din, selv om du er storsjef i storbank og greier. </p> <p>For øvrig er jeg litt skeptisk til det du skriver; du ber meg om ikke å jakte på deg, fordi du setter din karriere og liv på spill for din familie med e-posten du har sendt meg. Det er mulig vi ble kjent på et litt uheldig tidspunkt hva gjelder mine personlige problemer, men jeg har ikke for vane å jakte på noen. Er det ikke dessuten noe forunderlig at jeg må sende opplysninger om hvilket kjønn jeg er, eller er det bare jeg som er oversensitiv i forhold hvor <strike>lite</strike> godt inntrykk jeg har gjort på deg. Jeg, med min sjarm! Nei, jeg er litt usikker nå, Patrick, jeg må innrømme det. Og hvorfor skriver du “For oppmerksomhet” i emnefeltet hvis du ikke egentlig vil ha så mye oppmerksomhet? Det er ikke alltid lett å forstå seg på menn som deg, Patrick, det er ikke det. </p> <blockquote> <p>“Jeg er Mr. Patrick KW Chan Executive Director & Chief Financial Officer fra Hang Seng Bank Ltd Jeg har en tеkela virksomheten anbefalinger for deg. Jeg mе du hjelpe meg med е implementere en virksomhet prosjektet fra Hong Kong til landet. Dette er overfшring av store pengesummer. Alt om denne transaksjonen skal vжre lovlig gjшres uten vanskelighet. Prшv е observere ytterste skjшnn i alle saker om dette spшrsmеlet.”</p> </blockquote> <p>Vel, det hjelper heller ikke å sende meg ny e-post to dager senere. Likevel, det oppklarer jo en ting eller to når du skriver; “<em>Det er forståelig at du kan bli litt redd fordi du ikke kjenner meg…</em>” Aha! Så vi har aldri møttes nei, du har bare fått treff for ditt søk etter noen som “<em>passer mine foreslette forretningssamarbeid</em>”. Nei, jeg tror jeg sletter e-postene dine, Patrick, og for å bruke dine egne ord:</p> <blockquote> <p>“Selv om intet veger er ingenting gained”</p> </blockquote> <p>Og du, en liten ting til; du bør jobbe litt mer med det norske språket ditt. Det er bare etter aller beste skjønn jeg klarer å forstå hva du skriver – og jeg skulle jo observere ytterste skjønn i alle saker om dette spørsmålet, var det ikke så? </p> Neglectahttp://www.blogger.com/profile/08924077742136126298noreply@blogger.com7tag:blogger.com,1999:blog-8128749783936752563.post-15802755338698528192009-08-30T01:14:00.001+02:002009-08-30T01:14:24.485+02:00Belønning<p> </p> <p>Det finnes dager da hjemmets fire vegger nærmest faller over meg med truende flater. Klemmer meg inn i et hjørne og griper meg rundt halsen med tørre tapetfingre. Får meg til å gispe etter luft. Det er på sånne dager jeg hiver meg rundt, snører sekken og stikker til skogs raskere enn min egen trege skygge. </p> <p>Sånn som for et par dager siden i duskregnet. Jeg klorte meg opp den første lange bakken med mange <strike>puste</strike> nytepauser underveis; enslige blåbær på bladløse greiner, vakre edderkoppnett mettet med duggdråper, tåka som lå tungt i skogen nedenfor, gule bjørkeblader som klistret seg til brune, kjære gummistøvler. Natur er vakkert uansett vær! </p> <p>Vel oppe fant jeg en tømmerstokk å sitte på. Pustet inn den våte lufta og gledet meg over at ingen andre så ut til å ha funnet veien til skogs akkurat den dagen. I sekken fant jeg termosen med te og på tømmerstokken fant jeg et passelig flatt sted til den lille koppen. Fra et fuktig matpapir kunne jeg kjenne alle de gode smakene fra to skiver grovbrød med gulost, som langsomt fikk lysere gule prikker etter regndråpene, og dermed smakte enda bedre. Stillhet. En fugl som sang like ved. To maure som marsjet i takt mot tua. </p> <p>Da sjelen var full vendte jeg nesa hjemover og på vei ned fikk jeg belønningen for det fysiske strevet – gullgule kantareller lyste mot meg like ved stien og ville være med hjem til middag. Det er en god deal å bytte kjærlighet <em>til</em> naturen med kjærlighet <em>fra</em> naturen. Det skal man huske de dagene veggene står på plassen sin og ikke tvinger en ut også.</p> <p> </p> <p><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiqPzZDllszDFgw8SJxfSmEHXSav1ZG4_vAfsV0yHOaPL4KnPorQ4sJM6fhaPEVQ2_9qLraJTz7DUAbFPE2M9pciPG9OSvFNsGTR7G5NFfYz0DDBywBekxtiJyGecpqNk4xePMoHjV7glZ2/s1600-h/Kantarell%5B5%5D.jpg"><img style="border-bottom: 0px; border-left: 0px; display: block; float: none; margin-left: auto; border-top: 0px; margin-right: auto; border-right: 0px" title="Kantarell" border="0" alt="Kantarell" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgIE4xrfVTcMvA0RD44JhvmKZMkJYpelJdz1eBq9LrKDYr_4k3_fwVguKn6jM3tNej8-6YTMoZENoRw_GOErLXA4kPk5kpYvFaMZ57t9CNU1WBdfdNuUdX-qajoBk3TxJT650UJHOfbPjF0/?imgmax=800" width="404" height="276" /></a></p> Neglectahttp://www.blogger.com/profile/08924077742136126298noreply@blogger.com8tag:blogger.com,1999:blog-8128749783936752563.post-59281650522670469052009-08-24T20:57:00.001+02:002009-08-24T20:57:05.925+02:00Sa Mor<p> </p> <p>På min siste tur til biblioteket fikk jeg hendene mine i en liten, merkelig bok i hylla for lyrikk. Den er skrevet av en Hal Sirowitz, men oversatt til norsk av <a href="http://no.wikipedia.org/wiki/Erlend_Loe" target="_blank">Erlend Loe</a> og utgitt på Cappelen i 1997. Originalen heter “Mother said” - “Sa Mor”. </p> <p><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgoFG-dHBSpGdp4YC7y2u6SFjYrWmx2xWlZHlSyAXmQpbzi9Xo7RwN0AWviiu47XVLJQiuwDPA4nk7UNFXvn4vA5Zksdrgs9uM_Jae5LDkGbh-CGs7J8k5JqEX4af2QPgwDji0EieOk0OWu/s1600-h/SaMor%5B4%5D.jpg"><img style="border-bottom: 0px; border-left: 0px; display: block; float: none; margin-left: auto; border-top: 0px; margin-right: auto; border-right: 0px" title="SaMor" border="0" alt="SaMor" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhprUaysAhNX14kuJXhl9-avKSX3A1SYng5KHzoyK-woqX93rqFzfH3fdvShujOBBRQZcXKrXRUVsw4z9-4SuZsaqkv7J1kSQEDyBwGWCUSjdIU3VynUFBdJzLyDd2PvC4IxqSP1TpzdwVY/?imgmax=800" width="352" height="224" /></a> </p> <p>Jeg vet ikke om jeg kan si det på annen måte enn at boka har bodd i meg siden. Vemmet meg, forundret meg, gjort meg usigelig trist på en gutts vegne, men samtidig faktisk fått meg til å dra på smilebåndet. Jeg tror jeg lar Erlend Loes egne ord på permen si det hele:</p> <blockquote> <p><em>“Jeg kom over denne diktsamlingen ved en tilfeldighet i New York  1996, og fant raskt ut at den var for god til bare å bli lest av amerikanere. Sa Mor er noe av det mest tragikomiske jeg har lest. I begynnelsen lo jeg høyt og lenge av diktene. Men etter hvert har latteren satt seg mer og mer fast i halsen. Sirowitz beskriver en mor som overlesser sin sønn med de mest absurde formaninger. Hennes beskytterinstinkt har ingen grenser. Sa Mor er både morsom og dypt ubehagelig. Kjærlighet og omtanke er bra. Men det kan bli for mye.</em></p> <p><em>Sirowitz ventet til foreldrene var døde med å gi ut denne diktsamlingen. Når man leser den forstår man hvorfor.”</em></p> </blockquote> <p> </p> <p>Som leser kan man ane omtrent hvor gammel forfatteren var da han fikk de forskjellige formaningene, fra tidlig barndom til ungdom og voksen. Vel, det virker hverken som noen god oppvekst eller kjærlige familieforhold:</p> <p> </p> <blockquote> <p><strong>AVKUTTET ARM</strong></p> <p>Ikke stikk armen ut av vinduet,</p> <p>sa Mor. En annen bil kan komme snikende</p> <p>bakfra og kutte den av. Da blir faren </p> <p>din nødt til å stoppe, legge den avkuttede</p> <p>delen i bagasjerommet og kjøre deg til </p> <p>sykehuset.</p> <p>Det er ikke slik at du kan settes sammen</p> <p>like enkelt som teleskopet ditt.</p> <p>En doktor blir nødt til å sy armen på igjen.</p> <p>Du vil ikke kunne gå med korte ermer.</p> <p>Du vil ikke like at noen ser stingene.</p> </blockquote> <p> </p> <blockquote> <p><strong>BYTTE AV FORELDRE</strong></p> <p>Vi vet at du ikke liker oss,</p> <p>sa Mor, & at du heller ville </p> <p>hatt andre foreldre, f.eks. Goldbergs,</p> <p>som bor på den andre siden av gaten. Du syns</p> <p>vi er ondskapsfulle fordi vi tvinger deg til </p> <p>å gå tidlig til sengs. Men hvis </p> <p>en annen familie vil ha deg, vil vi være </p> <p>glade for å bli kvitt deg.</p> <p>Men etter noen dager, ville du få lyst til å komme tilbake.</p> <p>Ingen er som dine egne foreldre. Og du er ikke</p> <p>akkurat et varp selv. Du rer ikke opp sengen din.</p> <p>Du skitner til hele huset. Men jeg er </p> <p>en for snill person til å fortelle naboene</p> <p>hva som er galt med deg. Jeg sier det bare til deg. </p> </blockquote> <p> <br />Innimellom får vi vite litt om hans søken etter kjærlighet, både hos samme og motsatt kjønn, og hans flukt til rus. Ingen av delene er vanskelig å forstå i grunn.</p> <p> </p> <p><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEi1YNHnQgnbkW30q0s42FKWsyTtNTCK4gy5ya0ePj3XrAdij2ddmKuYUEBlbAZjCS_hp7TPZV2IixMSxVA6shXasVt1T7Hf4JwmfIE6Rh8KDxFk4J0ZyigWnVfk24t6o_wbuDE0wsW-ltVe/s1600-h/Vanskelig%5B5%5D.jpg"><img style="border-bottom: 0px; border-left: 0px; display: block; float: none; margin-left: auto; border-top: 0px; margin-right: auto; border-right: 0px" title="Vanskelig" border="0" alt="Vanskelig" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgoEK3YkeJsx7mA9Y-GIwwZLSlgrIIsxgBh3a-3jfMTB3tIt2PlMy9ETt3W-yQ9PEw63At18mWptQt2mTtYkvNfUrwJdq5jXQJr2TlGr24CC8Ze7OzLM9eGL3ZCOB6AJARB05-pTh4i74SP/?imgmax=800" width="356" height="285" /></a> </p> <p>Det er heller ikke vanskelig å tenke seg at forholdet mellom mor og sønn forble vrient jo eldre de ble begge to. Hun virker (fremdeles) bitter og lite fornøyd med sin sønn:</p> <p> </p> <blockquote> <p><strong>HUNDEHJERNE</strong></p> <p>Bare fordi hunden min hopper opp og kysser deg</p> <p>hver gang du kommer hit, sa hun, så betyr ikke det at</p> <p>hun vet hva hun gjør.</p> <p>Hun har antagelig lært det av meg,</p> <p>hun har sett meg kysse deg & tror at</p> <p>det er det riktige å gjøre, men hun så meg</p> <p>gjøre det før jeg visste at</p> <p>du var en tosk & hun klarer ikke å oppfatte forskjellen.</p> </blockquote> <p> </p> <p>I 1998 kom oppfølgeren ut på norsk, med det nesten selvfølgelige navnet “Sa terapeuten min”. Her finner vi også igjen noen av morens formaninger, krydret med terapeutens tolkning av hans problemer og hans vanskeligheter med å finne kjærlighet.</p> <p>Både som mor og menneske får man seg noen tankevekkere i disse bøkene, og jeg vil helt sikkert tenke meg om både en og to ganger før jeg kommer med egne formaninger heretter.  </p> <p> </p> <p><font size="1">Erlend Loe finner du også på Twitter, som </font><a href="http://twitter.com/erlendloe" target="_blank"><font size="1">@erlendloe</font></a></p> Neglectahttp://www.blogger.com/profile/08924077742136126298noreply@blogger.com9tag:blogger.com,1999:blog-8128749783936752563.post-22205156963066150562009-08-18T20:57:00.001+02:002009-08-18T20:57:15.223+02:00Hverdagsskildring<p> </p> <p>Jeg sitter i lav augustsol. Alene. Alene, ja, men ikke ensom. Jeg er aldri ensom. Underlig nok. Det er som om det bor mange inni meg. Ressurser og tanker som trives i bare mitt selskap. Det gjør meg trygg. </p> <p>Hos naboen har datteren bursdag. Jeg hører gjester som kommer og jeg hører “gratulerer med dagen”. Hun er over nei-så-stor-du-har-blitt-alderen og jeg kan høre henne skryte uhemmet av de nye skoene sine. Det er godt å være i nærheten av et selskap og likevel være nok i seg selv. Det kryper en sukkermaur på hellene og jeg flytter beina for å gi den fritt leide. Føttene som er i sønnens lyseblå, halvveis ødelagte crocs. Selv uten barna er jeg ikke-ensom. Stø nok til å stå i høststormene og enda være meg. Ja, jeg er kommet dit. Og setter pris på det. Sånn som man kan sette pris på de små og usynlige tingene nesten før de nevnes ved navn. De tingene som vi bare aner er i livet, rundt en sving eller over en bakketopp. Ventende. Kanskje sukkende. Men ventende. Alltid. For de tingene vet at alle veier fører til Rom, men at noen av dem er omveier. Steinete småstier kanskje med prestekrager og soleiehov i veikanten. Og vakre røde strå i oransje kveldssol. Eller isdekt og glatt om våren. Men ventende på akkurat deg. Når du kommer forbi klenger den seg til beina dine og kryper inn i sjelen din som et varmt og mykt ullteppe. Og da vet du det; at du kan klare hva som helst som måtte komme din vei. For sånn er loven. Og livet. Det usynlige livet. I aller høyeste grad. </p> <p>Nå er det noen som klipper gresset like i nærheten her. Da husker jeg andre auguster, koppestell på nyklipt plen og nakne, skitne føtter. Og en nabo som smugkikket på meg gjennom vinduet. Kanskje har jeg alltid virket trygg på utsiden?</p> Neglectahttp://www.blogger.com/profile/08924077742136126298noreply@blogger.com6tag:blogger.com,1999:blog-8128749783936752563.post-31493258241350077442009-08-14T23:17:00.001+02:002009-08-14T23:17:50.722+02:00Eksistensiell vampyrblåbærtur<p>Når sommeren er på hell er det tid for årets blåbærsanking. Den slags tar vi på alvor her i huset. For blåbær er både sunt og godt, og ikke minst så er det en av de absolutt koseligste skogsturene vi tar i løpet av året. Vi har hvert vårt gamle melkespann som det ringler så fint i når bærene triller nedi og som knirker koselig med hanken når vi går. De gamle spannene er obligatoriske. </p> <p>Det er når man sitter på hver sin tue i den rødgrønne lyngen og hører det suser i tretoppene, ja, det er da man får ro til å tenke store tanker, lete etter sammenhenger og lufte ideer. Sånn er det med tre små vampyrer på blåbærtur:</p> <p>- <em>Mamma, her var det jammen mye bær! Men hvem er det som har skapt blåbærene?</em> Minstemann Vampyr kikker opp fra tua si med lilla blåbærsaft rundt hele truten, helt opp til nesa. </p> <p>- Tja, det er jo mange som mener Jorda og naturen er skapt av Gud da. </p> <p><em>- Da har han jammen vært flink, synes jeg, som har skapt så mange!</em></p> <p>Ja, det man vel ikke si seg uenig i – uansett hvem som har sørget for god avling i år. Ringlingen fortsetter i spannene og sannelig ringler det ikke litt i magen på en av dem også. Bonusvampyren er forsiktig og vil ikke spise noen av bærene sine, likevel har han vært oppi ansiktet med en lilla finger og har en dertilfarget strek høyt oppe på kinnet. Jeg tror unger er ekstra søte på blåbærtur. </p> <p>- <em>Mamma, tror du at blåbærene kan tenke?</em></p> <p>- Hm, det var et godt spørsmål. Hva tror du da? </p> <p>-<em> Ja, jeg tror de kan tenke. Men hva tenker de når vi plukker dem da?</em></p> <p>- Da tror jeg de tenker sånne ting som: “Åh, plukk meg, plukk meg!” “Se så fin jeg er!” “Åh, tenk å få være med deg hjem og bli syltetøy på pannekakene dine!” Eller: “Åh, jeg vil gjerne bli med deg hjem og lande i gode muffins!” “Spis meg med melk og sukker på!” Sånne ting ville i hvert fall jeg tenkt om jeg var et blåbær. </p> <p>- <em>Ja, det tror jeg også at de tenker.</em></p> <p>Igjen ble det stille mellom tuene. Eldstemann Vampyr hadde satt seg rett ned på den grønne shortsebaken i lyngen og jeg tenkte med gru på hvordan han kom til å se ut med tyfusbuksebak. Fra Bonusvampyrtuen hørte jeg et stille: </p> <p>– <em>Ja, jammen har Gud vært flink med blåbærene…</em></p> <p>Vampyren med tyfusbak hadde vært ganske stille til nå, men nå ville han (antagelig etter å ha grunnet en stund på temaet) si seg litt uenig:</p> <p>- Det er ikke Gud som har skapt blåbærene! De har spredd seg hit og vokser på grunn av sola. </p> <p>Hva, nei dette kunne ikke Bonusvampyren like:</p> <p>-  <em>Det er Gud som har skapt dem. Og Jesus! For det er nemlig det samme og Jesus hersker over Gud.</em></p> <p>- Næijk, det er ikke samme person da. Og dessuten hersker ikke Jesus over Gud, det er omvendt!</p> <p>- <em>Det var det jeg mente da!</em></p> <p>Her måtte den allvitende mor gripe inn og si at det er jo egentlig det samme hvem som har skapt dem eller hvorfor, det viktigste er er jo at alle disse fine bærene er her så vi kan plukke dem med oss hjem og lage noe godt av dem. Det var alle enige i. Tilsynelatende. I hvert fall fikk jeg med meg tre slitne vampyrer hjem, med lilla fingre, bukser og fjes, og fire liter runde, fine, og blå bær. Vel, samt noen villbringebær og markjordbær. Det resulterte i godt syltetøy, pannekaker og saftige muffins. </p> <p>Dessuten oppdaget jeg ikke den beste bonusen før dagen etter – nemlig sju tyttebærrøde og hissige myggstikk på en horisontal linje under kneet. Den virkelig bonusen vekker meg en times tid etter jeg har sovnet hver natt. Jeg tror myggen har sprøytet inn tidsinnstilte klødråper. Som en slags hevn for våre tråkk i deres territorium. Men vi vant – vi fikk blåbærene! Hah!</p> Neglectahttp://www.blogger.com/profile/08924077742136126298noreply@blogger.com4tag:blogger.com,1999:blog-8128749783936752563.post-13983747747231975812009-08-02T00:26:00.003+02:002009-08-04T18:54:32.887+02:00Grønt – for vårtegn<p>Dette er en fortsettelse av “<a href="http://neglecta.blogspot.com/2009/07/gult-for-hysommer.html">Gult – for høysommer</a>”: </p> <p> </p> <p><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgslECgD4kcBf1lBnNOKfAQKWtbLhpNFn-9ZIYk7h9jZDAAfOE3PzxxG019njeEUUzeKfh469EmRTj3jrbxlUfmVWBh7IPmUg0kj-UyLllDO8I_PG7YkbtPwO4PMEOr-TLQ9MvnTTYrQLjX/s1600-h/Konvall%5B3%5D.jpg"><img style="border: 0px none ; margin: 0px 10px 0px 0px; display: inline;" title="Konvall" alt="Konvall" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEijcpHIqo2rzHHrvBRI0cruDSS-wdrdsCirKxO8r-xNpZvgQExCZlVsKe4ROfqeOuLUN1oCe_4SVBLAs5GxqgiVJ8nWldm2w_cj6yAOCqOeMMj2mqac4nTeSobHFqWdzgZ1BIPlUKlXTeuL/?imgmax=800" align="left" border="0" width="248" height="169" /></a> Da han lå i brisken etter låvedansens virvlende spring i den irrgrønne vårkvelden, ville hjertet hans ikke slutte å banke ham i halsen. Kroppen kjentes som om den akkurat var født – sprell levende i hvert eneste pulsslag, han syntes han kjente hver fiber i det grove teppet og hver eneste lille celle vibrere i den harde kroppen. Aldri hadde han holdt ei mer vever jente i armene. Aldri hadde han vært lykkeligere. Aldri hadde han sett mer skinnende gull enn han hadde gjort i flettekransen hennes den kvelden. Aldri hadde han hatt det vondere. Til tross for at de blå øynene hennes hadde fortalt at hun kjente det samme, visste han at det bare var i fantasien hun kunne være hans. Han ville aldri bli godtatt som friersvenn på Lien. Det ville aldri skje. Det visste de vel, begge. Det var bare hjertene deres som enda ikke hadde forstått at han ikke dugde til henne. At skjebnen ville det sånn at i livene deres skulle han være henne underlegen og ikke være nok mann til å kunne ta vare på henne. Å ja, skjebnen tar mange uventede krumspring. Selv i bygda her. Der lå han på brisken, pulserende av liv, og visste ikke. </p> <p>Men det var andre som visste. Noen hadde sett det noen ikke ville at andre skulle se. Det ingen burde sett. Det ingen burde gjort. Det var Torbjørn fra Nedre Vollen som hentet Ragnhild inne i hjørnet der alle jentene sto med armen huket i venninnas, og fortalte fnisende om gutten de hadde danset mest med. Ragnhild Lien med flettekransen og de danseblussende kinnene hadde sett sin kavaler for kvelden forlate låven hoppende, ja nærmest springende ned låvebrua, og var varm i hele seg. Selvfølgelig ville hun følge med Torbjørn, som hadde drukket litt mer sterkt enn han burde, og hjelpe med søya som hadde satt seg fast i ura bak låven. Hjertet hennes blødde for dyr som led ondt. </p> <p>Det var først da søya ikke fantes at ufarlige Torbjørn fra Nedre Vollen ikke lenger var ufarlig. Og gjorde det ingen burde gjort. Som erstattet varmen inni henne med en isende kulde og gjorde at hun resten av livet ikke engang orket å høre om dyr som led ondt. Skjebnen ville det sånn at noen måtte rundt hjørnet og løfte litt på stakken i det vårgrønne graset etter kveldens traktering, og noen så det de ikke burde sett. </p> <p>Da bygdetrollet mange uker senere strøk forbi døra hans som om det skulle hatt den onde sjøl i hælene, tok tankene hans til å løpe etter. Selv grep han lua si og forlot stua med kjevemusklene utenpå huden og støvler som sparket stein baketter den veien trollet forsvant. </p> <p><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEh0ynPlNMzaLppNe75T1jH9f7QNppphpXSTfIL5UHECuwUSq3ZI_NzS1hAJ4XuFMdnO7O_3bqX05_kTAb9GwT5ns5jKMn6VNaLl7xOsPkfSKF7Ljf7yIXZq2AhAqpccbWhgV9x8Qyo-TszA/s1600-h/Hytte%5B3%5D.jpg"><img style="border: 0px none ; margin: 0px 0px 0px 10px; display: inline;" title="Hytte" alt="Hytte" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhXiAVTMGqQFtJKJIXyX2V2gahz_oz3vpEjiWxiTGvRIH42cOzLaL0taKL6K0IZJyrxl-lm2YdG5dQ6UOTPXqg9KmdBfPU7ZGbj90c0TyAxxUL5ZEQc3TsEbOwnKjZgW3au1dLVKnd2k0CT/?imgmax=800" align="right" border="0" width="248" height="169" /></a> På Nedre Vollen var det stille da han kom. De var samlet til non i nystova han Torbjørn hadde latt bygge etter overtagelsen. Den ubedte gjesten tok riktig nok hatten av før han reiste den nyvunne gardseieren opp etter den åklekledde tømmerveggen og spiddet ham med de blågrå øynene som lignet nattsvarte skogstjern i hardt uvær. Intet ord ble vekslet i stua, men tilbake lå en en gardseier, som for et kort øyeblikk siden var en kry kar, med brukket nese og sin mors velbrukte neseklut mot det bleke ansiktet. Aldri ble det pratet om. Aldri mer. </p> <p>På vei opp bakkene til Lien kjente han ingen ting. Annet enn hjertet som ville beine veien ut av brystkassa hans. Det våte graset slikket ham oppover buksebeina og gjorde støvelsnutene hans fuktige. Å gå veien fikk han gjøre i andre ærender, nå tok han raskeste tråkk over Embrikslåtta.</p> <p>Den knyttede neven hans traff døra hardere enn han hadde tenkt. Sekundene var lange, kalde vinternetter, støvlene hans fortsatte å gå. I raske ringer på graset. Sparket grus fra den flate steinhella til langt ut på tunet. Av seg selv fant handa hans veien til dørklinka og dyttet døra opp. I vindfanget sto han ansikt til ansikt med de vidt oppsperrede øynene til Arne, før han raskt albuet seg inn døra til kjøkkenet og fant veien inn til de vinduene han hadde sett det lyse hjemmekoselig i da han sto utenfor. Nok en dør ville holde ham ute, den var lettere enn han hadde trodd og gjorde entreen hans mer voldsom enn han hadde ment da han brått skjøv den opp.</p> <p>Det ble en plutselig stillhet i rommet. Åndeløst stille. Han så bare Lien sjøl, store karen, med et vantro uttrykk i ansiktet, før han hardt sa ordene han ikke engang hadde tenkt; – Ungen er min og du skal ikke la ho Ragnhild, eneste datter di, giftes med en kjøter! Igjen levde den allerede såre neven hans sitt eget liv og traff bordplata med en kraft han ikke visste han eide. I det samme søkte blikket hans Ragnhild og sinnet var ute på enga i det samme – det lange håret hang livløst nedover skuldrene på henne, det glitrende gullet var borte og i de gnistrende blå øynene var det ikke lenger noen hjemme. Kinnene som hadde vært hete av dans og latter noen uker tilbake, var nå hovne og blanke av salte tårer. I det han kjente stikket i hjertet forsto han at han ikke hadde noe å gjøre i den fremmede stua der alle drømmene hans satt.</p> <p><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEj9hDwqwhMPvY4WL1SFVs_fyTcvocSim_oFewAdBtKzxJ5SB2erYIqxnHg7ry6vV9tGbanigWvMTPZuPoTMuxUN8jSPKUGj_OGJuq9qVaC1qM5yOtu15jDrngfpQjE4SnCjCe8K3RLeULaQ/s1600-h/Gronnvinge1%5B3%5D.jpg"><img style="border: 0px none ; margin: 0px 10px 0px 0px; display: inline;" title="Gronnvinge1" alt="Gronnvinge1" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEj0EM1RYbV672TMIy6rKPR41eWOMMPkzD9NdDWP_-5b2txf-Wk-xuzDvATS87cIHpZEYr74KE4AHrDVl6_9vK7hYL0ewovnkKrRJDWtFn25ozYRtTLeQ4Jgy8_vrD9T1I1FgZdSdNTN9qpC/?imgmax=800" align="left" border="0" width="248" height="178" /></a> Men i noens hjerte tittet en liten vårgrønn spire fram fra den kalde breen. Grønt som bare håp kan være. Skjørt blafrende. Som en liten sommerfuglvinge i en mors liv. </p> <p>Han var ute i det knehøye graset før han visste at han hadde gått. Snudd ryggen til egen latterlig oppførsel. Til alt hjertet hans hadde narret ham til å drømme om både i dagslys og under den klare månen. Nå var han tom og eide ikke engang krefter til å angre eller skamme seg over blodflekkene på skjorta. Ikke før handa lå på skulderen hans, skjønte han at noen hadde løpt etter ham. Bak ham sto moren til Ragnhild; – Vi vil gjerne at du blir med tilbake. De tenkte kanskje han hadde et spørsmål å stille han far. Om han ville bli med? Hun smilte usikkert mot ham, tok rundt albuen hans og trakk forsiktig mot gården. </p> <p>Og grønt var håpet.</p> <p>Da han igjen sto i dagligstua på Lien, rant det smeltevann fra breen i blå øyne nedover bleke kinn som var stramme av tretthet. Hjertet hans var nær ved å sprenges av vond verk og følelser som var alt for store i en menneskekropp. Denne gangen bukket han for Lien. Var tilbake i seg selv. Røslige mannenever i håndtrykk. Respekt mot respekt. Nå sa han ord han hadde tenkt på. Øvd på inni seg. Ord han hadde formet med munnen i lydløse bevegelser i nattemørket på brisken. Og da Lien selv ga sin velsignelse hadde håpet aldri vært grønnere. Blafrende som grønne, små sommerfuglvinger i en mors kokong og enda grønnere enn de første museørene på bjørka, de første spede tegnene på liv. Ja, en skal nære håpet. For den dagen kan komme raskere enn du aner, at det en håper mest på går i oppfyllelse. </p>Neglectahttp://www.blogger.com/profile/08924077742136126298noreply@blogger.com8tag:blogger.com,1999:blog-8128749783936752563.post-597871232421451992009-07-27T17:32:00.001+02:002009-07-27T17:32:11.404+02:00Vampyrundring<blockquote> <p><em></em></p> <p><em>- Mamma, hvis to myggekjærester blir uvenner og flyr hver sin vei, hvordan finner de de tilbake til hverandre da?</em></p></blockquote> Neglectahttp://www.blogger.com/profile/08924077742136126298noreply@blogger.com6tag:blogger.com,1999:blog-8128749783936752563.post-58232343492851530212009-07-23T12:21:00.001+02:002009-07-23T12:21:12.723+02:00Gult – for høysommer<p> </p> <p><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiirIN0bseTbv-g_Fl0tqb_1m7UWGNhyphenhyphenhlY77uyBFzWfDNnxp_JnYGhwuKjfDjwAeu3hDRUULeol8jPYGr7YAbBB-mWrxqbVibs-hkt17vdMBNhdaxS74EkbWVWPSfcdjjRVn6ES226D-Pw/s1600-h/Korngult4.jpg"><img style="border-right-width: 0px; display: block; float: none; border-top-width: 0px; border-bottom-width: 0px; margin-left: auto; border-left-width: 0px; margin-right: auto" title="Korngult" border="0" alt="Korngult" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEinq0gmiYAGEvd4PT3J_w0j0B1DEDzZQVveQwBowl-Bk4phGfqru6pbCQGPGyXxTr1ochWG0k_Y-UNovSdEReaEdymqdITrlTS-MYje4lc7HGBfRjMT6bSsgzpzEL_oDUSKI4AZeXR3kk2o/?imgmax=800" width="304" height="363" /></a></p> <p> </p> <p>Han slo den siste stauren ned med en kraftanstrengelse. Kjente det kile langs kjevebeinet, der svettedråper hadde funnet et lite, vått bekkefar og fulgte etter hverandre som perler på snor. Flere av staurene hadde alt fått hoder av ferdigbundne nek, noen bundet av <em>hennes</em> fine hender. Han dro armen over panna og rettet den verkende ryggen. Med blikket lette han etter ljåen, han fikk hvile til kvelden, nå måtte de få kornet opp før regnet kom. Et strå fant veien inn mellom tennene da han slentret bort til vanntønna, ei av jentene hadde forresten spøkt med det tidligere på dagen; Var han kanskje drøvtygger han, som alltid spiste på gras? Det hadde hun sagt fnisende fram, med varme roser i de runde kinnene og dybde i de nøttebrune øynene. Han hadde tatt tak rundt det ferme livet og  løftet henne så knestrømpene hadde vært synlig opp til smilehullene på knærne hennes, til iltre knis, selvfølgelig. Det var sånn spillet var. Det var noe av onna det og.</p> <p>Han dyppet tinnøsa ned i det kalde vannet og drakk med grådige slurker. Halsen var så tørr at det gjorde vondt å svelge den første munnfullen. Da var det han fikk øye på henne – hun som gjorde skuronna hos Lien verdt slitet – Ragnhild Lien, minstesøstra til Arne. Odelsgutten som alltid trodde han var hakket bedre enn resten av onnefolka tilsammen. Øsa ble hengende foran munnen, vannet laget ringer i seg selv og tinnet farget øynene hans enda en nyanse mer blågrå under de mørke vippene. </p> <p>Hun lo mot den ufarlige Torbjørn fra Nedre Vollen, flotte jenta. Lo mot ham med hele kroppen sin. Det var sånn hun var. Gjorde ingen ting halvveis. Hvetenekene hennes var de jevneste, bundet med årelang trening alt. Med ett møtte hun blikket hans over øsa. Latteren glimtet fremdeles i de blå øynene. Hun ble vàr en lokk av det lyse håret som hadde slitt seg fram ved kinnet og puttet den raskt inn under det rutete tørklet igjen. Kikket ned. Og møtte øynene hans på nytt. Han nikket til henne og løftet øsa. Betraktet det renskårne ansiktet hennes, de fulle leppene, og ønsket at tørklet ikke skjulte det tykke, korngule håret hennes. Hun var det vakreste han visste. Dette var ingen jente han kunne lure med seg opp på trevet når onnefolka samlet seg på kvelden. Nei, henne ville han ikke røre før hun hadde tatt navnet hans til sitt. Likevel hindret det ikke brottsjøen av attrå som kom over ham, da hun igjen bøyde seg for å binde. </p> <p>Selv i høysommervarmen kunne en onnekar glemme arbeidet sitt. Hvis det var ei Ragnhild med rutete, rødt tørkle i nærheten, som bandt de fineste neka og var passelig rund rundt bringa. Som smilte det vakreste smilet med de jevneste tennene. Som hadde korngult hår. Gult som hveten. Gult som høysommeren her omkring. I bygda med alle de langstrakte åkrene og elva som buktet seg sakte forbi. Ja, da kunne selv en onnekar glemme seg.</p> Neglectahttp://www.blogger.com/profile/08924077742136126298noreply@blogger.com6tag:blogger.com,1999:blog-8128749783936752563.post-33026933921835716002009-07-20T14:51:00.002+02:002009-07-20T16:50:52.040+02:00The battle within<p><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgGQ8x23uDr8Ojz3PlMZ28Z4D-jjMaKEC1n9LGQAgPw-8W9esesSsXVDbA_oN0hRdIwOlP4J-ZNkWtGIwN5S1l52eUW2zzTss4O63jxNEKEtC-LCaWc1FV0YdE4StmeB9ayrh1WVmfq6l8H/s1600-h/angelanddevildoodle13.png"><img style="BORDER-RIGHT-WIDTH: 0px; DISPLAY: inline; BORDER-TOP-WIDTH: 0px; BORDER-BOTTOM-WIDTH: 0px; MARGIN-LEFT: 0px; BORDER-LEFT-WIDTH: 0px; MARGIN-RIGHT: 0px" title="Jeg mot jeg" border="0" alt="Jeg mot jeg" align="left" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjDt7esaP6krxHJaxFIrPsIEWgGMx3kjqeTYBwDQR6aBcqXsDKUdZX-CCr1ZNKAQ7TWkHi_C6v4lveELWOvjsim4wsrhXRKvj4kckOWhPeb3VmoQUxMeAXZlljWdXuu4gEpjdJXuO1MbCu1/?imgmax=800" width="264" height="188" /></a> </p><p>Det er harde kamper for tiden. Inni meg bor det en liten, spretten fyr. Han er full av kreative forslag, gnistrende livslyst og har en glupende appetitt på alt livet har å tilby. Han er en slags evig optimist som ikke vil la noe stå i veien for en fin dag, og til tider er han litt mye amerikansk gameshow-preget. Ørene fyller seg med disko-musikk når han dukker opp. Ja, kort sagt en sånn liten, spretten fyr som man blir glad i og fryder seg over at er til stede. Men så, skjønner du, så har han virkelig fått noe å bryne nesa si på, for på utsiden har det slått seg ned en annen liten fyr. Han er svært oppmerksomhetskrevende og roper til stadighet: ME, ME, ME! FEEL ME! Han har lemmer av bly, stikkende tentakler som han nesten kveler en med fordi han er så glad for å ha funnet et sted å være, og ja, la meg si det like ut; han virker både bortskjemt og sjalu. Du vet, en sånn fyr man ikke ønsker å ha noe med å gjøre. Dessuten er han ingen drømmer, han simpelthen elsker kalde, harde fakta.</p><p>Disse to kjemper begge for å vinne min tillit, vinne meg over på deres side. Noen dager, som i dag, nærer jeg et glødende hat til begge to, det er når kranglingen deres blir alt for høylytt og det ikke er mulig å lukke ørene for den. Sånn, omtrent, har de holdt på i dag:</p><p>(Etter ca 4 timers søvn så den lille, spretne sitt snitt til å starte dagen med brask og bram:)</p><p><strong>Liten, spretten fyr</strong>: – Hey, hey, heey! Velkommen til den første dagen i resten av ditt liv! Det er gløtt av blå himmel og tegner til å bli en finfin dag. Opp og stå, Sunshine!</p><p><strong><em>Reality-dude</em></strong>: – Øy, jeg har nesten ikke sovet altså. Hold smella på deg og legg deg til å sove igjen! Det er alt for vondt og alt for tidlig å stå opp! Jeg orker ikke.</p><p><strong>Liten, spretten fyr</strong>: – Men hey! Hvorfor denne sure tonen? Det er sommer, det er ungefri og du har hele dagen på deg til å gjøre baaare morsomme ting! Og du, husk at du kan hvis du vil.</p><p><strong><em>Reality-dude</em></strong>: – Jeg har gjort “jeg kan hvis jeg vil” nå i tre uker, kanskje er det på tide å la meg få hvile noen dager? Eller så…</p><p><strong>Liten, spretten fyr</strong>: – Hva med en liten svipp til Drøbak? Hyggelig kjøretur med kjæresten din og så tusle litt i gatene. Kanskje spise middag på en koselig resturant? Tenk det, du har aldri vært i Drøbak du.</p><p><strong><em>Reality-dude</em></strong>: – Kjære deg, da må jeg først orke å gå i dusjen, forstår du vel, ellers takk for forslaget.</p><p><strong>Liten, spretten fyr</strong>: – Men heey, vi blir hjemme, lar livet passere, helt greit for meg. *snurt* Du, hva med å male litt? Jaaa, la oss male, male, male! *ekstatisk*</p><p><strong><em>Reality-dude</em></strong>: – Det ville vært veldig hyggelig det, men da må jeg først rydde pulten og så finne fram alle malesakene. Jeg orker ikke det i dag.</p><p><strong>Liten, spretten fyr</strong>: – Du orker det du vil orke, tror jeg. Såh, kom deg i dusjen nå da, så kan vi ta en harrytur til Sverige! Jaa, handle litt sånt vi egentlig ikke trenger og bare kooose oss! Kan vi ikke det’a, kan vi ikke det? Pliiz, pliiz, pliiizzz?</p><p><strong><em>Reality-dude</em></strong>: – Unnskyld for at jeg stadig må være den som legger en demper på festlighetene; jeg holdt nesten ikke ut på den en-times bilturen vi tok her om dagen, hva får deg til å tro at 5 timer i bil på en dag vil være ok?</p><p><strong>Liten, spretten fyr</strong>: – Du kunne vel gjøre det bare for meg? Hva med en kombinert tur i distriktet og fototur? Jaaa, det var lurt, du har jo nesten ikke rørt kameraet ditt i år! Det gjør vi, det gjør vi!</p><p><strong><em>Reality-dude</em></strong>: – Jeg orker ikke, hører du! Jeg orker ikke engang å gå til garasjen! Jeg har ikke armer til fotoapparatet for øyeblikket. Dessuten er lymfekjertlene så hovne at det gjør vondt å ha armene inntil kroppen eller ta på deodorant. Jeg orker ikke!</p><p><strong>Liten, spretten fyr</strong>: – Nå vet jeg det! Du kan sette deg på toget og ta en tur til bestevenninna på Hamar! Tenk det du! Skravle, le og kose deg i et par dager. Jaaa!</p><p><strong><em>Reality-dude</em></strong>: – Det hadde vært hyggeligere enn det meste, og ikke minst etterlengtet, men det hadde jo vært trivelig om jeg hadde orket å prate med henne da jeg kom fram eller? </p><p><strong>Liten, spretten fyr</strong>: – Kan vi i det minste ta en liten kjøretur og kjøpe kaffe latte med irish cream? Vær så snill? Bare sånn at jeg får luftet meg litt? Hva? Hva? Hva?</p><p><strong><em>Reality-dude</em></strong>: – Jeg tror ikke det i dag. Vær grei og la meg ta en dag eller to uten de store sprellene, så kan vi kanskje gjøre noe senere i uka. Vi må bare vente og se. </p><p><strong>Liten, spretten fyr</strong>: – Vente og se, vente og se… Jeg er så lei av å vente og se! Blæh! Jeg vil gjøre noe NÅ! Noe sprelsk, noe gøy, noe livsbejaende! Sett meg fri! Du har aldri vært fullt såå kjedelig om sommeren før og jeg er ikke noe fornøyd med deg, bare så du vet det!</p><p><strong><em>Reality-dude</em></strong>: Jeg er ikke så opptatt av hva du er fornøyd med, hvis du ikke har oppdaget det før nå. Du gjør som jeg ber deg om du. Mwuahahaha *ondskapsfull latter*</p><p><strong>Liten, spretten fyr</strong>: – Det kan godt være du har rett i at jeg må gjøre som du sier, men vet du hva? Du kan aldri stoppe meg! Jeg skal være her og provosere deg helt til du finner et annet sted å slå deg ned. Vi vil ikke ha deg såh! *rekker tunge*</p><p> </p><p>Selv om den lille, spretne fyren kan gjøre meg både frustrert og frynsete, er det ingen ting i forhold til hva den andre oppmerksomhetssyke kan. De går rett og slett ikke så godt overens de to. Likevel, den lille spretne er hjertebarnet. Fordi han er broren til Håp og Tro. Må han bli her for alltid. </p>Neglectahttp://www.blogger.com/profile/08924077742136126298noreply@blogger.com20tag:blogger.com,1999:blog-8128749783936752563.post-24453538229507686492009-07-19T00:49:00.001+02:002009-07-19T00:52:59.413+02:003 viktige ord om livet<a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgiNQENLwpHerkPQ-nbRss6W1gbxCGPjYXy8cflgJCQXuqZga6k-yVi-XqcRrEw3SG9nsRDG96wsPRxD_61SV0bCFphOzGfaV58P6NYw9kuRv8bmO-jpJY7QH1MSe_PRLXQZIeyShtVYUyE/s1600-h/strandmontasjepolaroidps.jpg"><img style="TEXT-ALIGN: center; MARGIN: 0px auto 10px; WIDTH: 333px; DISPLAY: block; HEIGHT: 400px; CURSOR: hand" id="BLOGGER_PHOTO_ID_5359936734076674178" border="0" alt="" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgiNQENLwpHerkPQ-nbRss6W1gbxCGPjYXy8cflgJCQXuqZga6k-yVi-XqcRrEw3SG9nsRDG96wsPRxD_61SV0bCFphOzGfaV58P6NYw9kuRv8bmO-jpJY7QH1MSe_PRLXQZIeyShtVYUyE/s400/strandmontasjepolaroidps.jpg" /></a><br /><div></div>Neglectahttp://www.blogger.com/profile/08924077742136126298noreply@blogger.com8tag:blogger.com,1999:blog-8128749783936752563.post-81633329373649589582009-07-16T19:13:00.000+02:002009-07-16T19:13:00.785+02:00Vampyrforfatteren rir igjen<p>Vel, ikke rir akkurat, men skriver i hvert fall. Jeg rablet forleden om Eldstemann Vampyr som var tvunget til å bytte sin store drøm med en ny. Han hadde da skrevet sitt <a href="http://neglecta.blogspot.com/2009/07/one-lost-dream-and-one-new.html" target="_blank">første kapittel</a> i sin planlagte bok, og sannelig varte ikke inspirasjonen til et kapittel til: </p> <p> </p> <p><em>“GÆRNINGEN – kapittel 2</em></p> <p><em>Bestemor kaller han bare Gærningen. Når bestemor kommer inn i stua spiller jeg tv-spill. “Tobias” sier bestemor. “I kveld skal jeg lage de beste kakene.” “Yes!” sier Tobias. Kakene er gode og vi koser oss. Pappa kommer hjem nå klokken 9 og han dro klokken 7. Jeg våkner klokken 7 om morgenen. Jeg går ned til underetasjen og spiser frokost. Jeg legger igjen en lapp som det står “Jeg går til Harry og kommer tilbake kl. 5. Tobias” Harry våkner alltid tidlig. Han er våken når jeg kommer. Vi går en tur ut, og ser noe vi aldri har sett før. En dame blir slått ned og ranet. Og så forsvinner de i løse lufta. Vi går bort og hjelper damen opp. Vi går først til Politistasjonen, og etter det går vi til sykehuset.”</em></p> <p> </p> <p>Jeg registrerer at hans kakemons-gen trer tydelig fram i teksten og humrer litt i skjegget over den siste setningen. Når man er langt unna alder for førerkort, ser nok verden omtrent sånn ut. Jeg har en smule medynk med denne stakkars overfalte fruen som må gå byen rundt for å få hjelp, men det tenker man selvfølgelig ikke på når man ikke har mulighet til å frakte henne med bil. Det er gøy å se barns tanker og fantasi på papir!  </p> Neglectahttp://www.blogger.com/profile/08924077742136126298noreply@blogger.com7tag:blogger.com,1999:blog-8128749783936752563.post-79591446815302462892009-07-15T22:43:00.001+02:002009-07-15T22:43:05.721+02:00Don’t bite the hand…<p>Hun hadde sparket av seg skoene da de startet bilturen. Nå satt hun og kjente de kalde gummifirkantene kile under de bare føttene og tenkte at sko om sommeren nesten var naturstridig og et hån mot sansene. Ellers tenkte hun ikke på stort. Det var mer enn nok å lytte til – de tre yre, sommerferierende småguttene i baksetet som ropte høyt hver gang en bil med <em>deres</em> bilmerke fór forbi, suset av den varme lufta som stanget mot vinduet og fant en liten sprekk, den monotone duren fra bilmotoren og støyen fra dekkenes uavbrutte rulling langs markblomstkledde veikanter. 5 par armer og like mange par bein i stadig bevegelse i det lille trykkammeret, sørget også for å ta plassen hvor tankene kunne ha vært. </p> <p>I steden lot hun de halvtrøtte øynene gli over utsikten utenfor. Så Krøderen ligge blank og stor mellom fjellene. Små, koselige hus og gårder, noen lysebrune kuer som beitet på et brunt hogstfelt. Linerla som våget seg langt fram i veibanen for å snappe insekter til barna sine og sommerblomstene som nikket til henne med fargerike hoder i vinddraget fra bilene. </p> <p>Øynene vendte seg mot de små gapatrostene i baksetet, så at alle hadde det bra, at beltene fremdeles var på og at det var bare smil under øyevippene. Hun kikket på rattet, på hendene som holdt og styrte rattet. Alltid følte hun seg trygg når det var <em>hans</em> hender hun så der. Trygg på at han alltid ville finne veien eller fikse den gamle bilen dersom den stoppet. Trygg på at han kunne ordne opp i alle vanskelige situasjoner de måtte møte underveis. Det var trygge hender. Blikket hennes hang fast ved dem – og igjen så hun at de var pene. Sterke, slanke, maskuline hender. Vakre var de. De gylne hårstråene på fingrenes innerste ledd mot den nesten bronsefargede huden under, den sarte rosafargen under de rettklipte neglene. Holdt han ikke ganske sexy på rattet også egentlig? Han holdt det varsomt på en måte, men likevel trygt. Ordene fra baksetet forsvant ut av ørene hennes, ble tåkedotter i det fjerne, det var bare henne og hendene. I andre situasjoner. I situasjoner hvor tre små ikke burde være tilstede, ikke engang i tankene.  </p> <p>Et raskt jag av lyst steg fra underlivet til halsen. Hun svelget. Vendte øynene bort og ut. De følsomme fingertuppene. Den glatte huden. Det lyse, lange arret etter tykt glass på oversiden av håndbaken. Proporsjonene som var perfekte sammen. Hun likte dem både åpne og krevende. Å ja, hun visste hvor hendene hans hadde vært – og hun lengtet etter at de igjen skulle finne dit.  </p> Neglectahttp://www.blogger.com/profile/08924077742136126298noreply@blogger.com8tag:blogger.com,1999:blog-8128749783936752563.post-74850395384582080512009-07-09T23:37:00.000+02:002009-07-09T23:37:00.602+02:00One lost dream and one new<p>Eldstemann Vampyr er i sorg. Og litt i villrede. Den store drømmen hans var å oppleve Michael Jackson live. Nå har det kommet enkelte små hindringer i veien, han har mistet drømmen sin og et par desiliter med saltvann. For hva skal vel en vampyr gjøre når han står uten én stor drøm? For alle har vel “Den store drømmen” som de vil ha oppfylt – eller som de kanskje egentlig innerst inne håper ikke blir oppfylt, fordi den da vil bli borte for alltid.</p> <p>Jo, så får man ransake sjela si og finne en ny. I dag tidlig gikk han iherdig igang med den nyfødte drømmen sin – han skal bli forfatter – han tygget på blyanten, skriblet litt og stirret framfor seg ut i lufta, sånn som store forfattere sikkert gjør. Første kapittel er allerede unnagjort og jeg har en mistanke om at vi kanskje må vente litt med resten. Denne vampyren har nemlig en tendens til å gå veldig hardt ut i starten og bli noget raskt angrepet av melkesyre i de første bakkene. La meg likevel gi dere kapittelet – i tilfelle han blir blant de virkelig store:</p> <p><font size="1">(For ordens skyld, han har akkurat avsluttet femte klasse og jeg har skrevet det nøyaktig slik det står på arket.)</font></p> <p><font size="1"></font></p> <p><em>GÆRNINGEN</em></p> <p><em>Hjelp Hjelp! Hvordan skjedde dette? Da må vi lengere tilbake. VIL DERE?</em></p> <p><em>Det var en gang for lenge siden. Jeg heter Tobias og har fire venner: Tipp, Bill, Harry og Fasstel. Harry er min beste venn. Faren til Tobias er stressa, han skal på møte. “Tobias!” brøler faren. “Husk å spise!” sier faren. “Bestemoren din kommer i kveld, jeg drar nå” sier faren. Vi bor i Fredrikstad i Norge og faren min jobber i Fredrikstad tiende og har masse penger. Faren min eier en Ferrari og det er han glad for. Moren min døde i en bilulykke, da jeg var 4 år og nå er jeg 14 år. Og så hørte jeg bestemor i døra. Når hun ser meg 17 mai i 17 mai toget fór hun bort til meg og klemmer meg i stykker. Men en ting skal hun ha, hun lager verdens beste kaker. En gang så hun en mann med finnlandshette utenfor vinduet sitt.</em></p> <p><em></em></p> <p>Ja, dette kan bli riktig spennende. Tross noe kort kapittel. Men det er nå gjerne sånn at mange bekker små, gjør en stor å, og alle drømmer som går i oppfyllelse har vært nyfødte en gang. </p> Neglectahttp://www.blogger.com/profile/08924077742136126298noreply@blogger.com6tag:blogger.com,1999:blog-8128749783936752563.post-74182408290133758042009-07-08T23:48:00.001+02:002009-07-08T23:48:44.675+02:00Jeg – en rotekopp?<p>For en halvtime siden ville jeg svart tvert nei på om jeg er en rotekopp. Jeg synes jeg holder rimelig god orden i sy-sakene. Det var altså før jeg leste en arvet utgave av Hjemmet og artikkelen “Førstehjelp for rotekopper”. Her fniste jeg litt for meg selv, for dette var jo egentlig ingen ting for meg, men jeg tenkte; la meg lese det for underholdningsverdiens skyld. I disse agurktider vil man jo aktiviseres av enkel moro. </p> <p>I rubrikken “<em>Er du handlegal</em>?” ble dette spørsmålet stilt: “<em>Hva er din unnskyldning for å beholde ting</em>?” Hm, jeg en en gjemmer, det skal jeg innrømme, så her ble interessen noe skjerpet. Dersom man valgte tre eller flere av følgende utsagn, var man visst av typen som sparer på alt for mye. Yeah right, din besserwisser!:</p> <ul> <li>Den er så god som ny. <em>Sjekk</em>! </li> <li>Den er for god til å kastes. <em>Sjekk</em>! </li> <li>Den kan komme til nytte senere en gang. <em>Sjekk</em>! </li> <li>Den blir kanskje verdifull en dag. <em>Sjekk</em>! </li> <li>Noen kan komme til å trenge den. <em>Sjekk</em>! </li> <li>Jeg kan kanskje reparere den. <em>Sjekk</em>! </li> <li>Man skal ikke kaste noe. <em>Njææ</em>… </li> </ul> <p>Da jeg i tillegg måtte krysse for disse to:</p> <ul> <li>Du gjør “fantastiske” funn på salg eller loppemarked. </li> <li>Du finner ting som andre har kastet. </li> </ul> <p>Ja, da må jeg si at jeg ble skeptisk til hele artikkelen og nokså ergerlig over at den laget en stor revne i sommeridyllen min med sine smålige definisjoner. Hah, for tenk om jeg kaster noe som jeg vil komme til å angre på?! En form for samlermani liksom, pøh, nå skjønner jeg ikke hva de mener. Dessuten regner det. Alt på grunn av denne dumme artikkelen. Jeg boikotter Hjemmet. </p> Neglectahttp://www.blogger.com/profile/08924077742136126298noreply@blogger.com7tag:blogger.com,1999:blog-8128749783936752563.post-26446765818109774812009-07-06T01:14:00.003+02:002009-07-06T01:43:18.966+02:00Leirskoleminner<p>En gang i min søte ungdomstid, var vi på leirskole. Jeg mener å huske at det var i sjuende klasse, men det kan ha vært tidlig i åttende. Jeg husker at vi måtte møte opp på en annen ungdomsskole i byen, der bussen skulle gå fra, at jeg hadde glemt soveposen og at mamma måtte grisekjøre opp alle bakkene og hjem, for å hente den. Jeg husker at jeg den gangen var så sta at jeg og en klassekompis satt nesten sammenhengende i tre timer og stirret hverandre ergerlig i øynene, av den enkle grunn at vi ikke ville unne den andre å vinne den åh så viktige kampen. I dag kan de timene synes noe bortkastet, men i tenårene er det mange nødvendige kamper å kjempe. </p> <p>For en stund siden kom Vampyrene hjem fra mormorbesøk og hadde med seg et postkort jeg sendte hjem fra den forblåste, norske kyst en gang på åtti-tallet:</p> <blockquote> <p>“<em>Hei, landkrabber!</em></p> <p><em>Vi har det helt supert. Været kunne vel vært bedre, for det var fint på søndag-mandag, men etter det har det snødd & blåst. Maten er ikke den beste jeg har smakt, men vi er ikke her for å spise god mat. Hva er søvn? Det må jeg tenke over.”</em></p> </blockquote> <p>Antagelig var jeg meget <strike>gjerrig</strike> smart allerede den gangen, for det er ikke porto på kortet, jeg kan altså ha vært så snartenkt at jeg la det i en konvolutt, så det skulle komme raskere fram. Eventuelt fikk de det i hånda da jeg kom hjem. Hvem tar vel med seg konvolutter og frimerker på leirskole egentlig? Vel, jeg, antar jeg.</p> <p>Jeg biter meg merke i at jeg ikke skrev noe om røykinga, å bli ferska av den andre klassens lærer midt på natta – på hans hytteveranda – med lommelyktlys rett i fleisen, heftige diskusjoner med gutta i klassen som overså oss jentene og bare pratet med de fiiine jentene i den andre klassen. Jeg skrev visst heller ikke noe om verdens kuleste type med eyelinermarkerte øyne som lånte bort skinnjakka si, eller om kompisen hans som fikk tannkrem smurt under nesetippen eller om magemusklene som var støle av latterkramper. Jeg husker kanopadling, sur vind, båttur med alt for høye bølger – sånne som dunket setene nesten opp i halsen på en da båten kom opp av bølgedalen igjen – og varme skillingsboller på et lite bakeri. Den gamle sjøulken som drakk sin daglige Bloody Mary på puben <strike>vi ikke burde vært på</strike> og talte opp den tykke bunken med hundrelapper, har festet seg for alltid i hukommelsen. </p> <p>I grunn gjemmer det seg mangt bak få linjer i et postkort.</p> <p><em>Hva er søvn? Det tror jeg at jeg fremdeles må tenke over.</em></p> Neglectahttp://www.blogger.com/profile/08924077742136126298noreply@blogger.com9