One lost dream and one new

Eldstemann Vampyr er i sorg. Og litt i villrede. Den store drømmen hans var å oppleve Michael Jackson live. Nå har det kommet enkelte små hindringer i veien, han har mistet drømmen sin og et par desiliter med saltvann. For hva skal vel en vampyr gjøre når han står uten én stor drøm? For alle har vel “Den store drømmen” som de vil ha oppfylt – eller som de kanskje egentlig innerst inne håper ikke blir oppfylt, fordi den da vil bli borte for alltid.

Jo, så får man ransake sjela si og finne en ny. I dag tidlig gikk han iherdig igang med den nyfødte drømmen sin – han skal bli forfatter – han tygget på blyanten, skriblet litt og stirret framfor seg ut i lufta, sånn som store forfattere sikkert gjør. Første kapittel er allerede unnagjort og jeg har en mistanke om at vi kanskje må vente litt med resten. Denne vampyren har nemlig en tendens til å gå veldig hardt ut i starten og bli noget raskt angrepet av melkesyre i de første bakkene. La meg likevel gi dere kapittelet – i tilfelle han blir blant de virkelig store:

(For ordens skyld, han har akkurat avsluttet femte klasse og jeg har skrevet det nøyaktig slik det står på arket.)

GÆRNINGEN

Hjelp Hjelp! Hvordan skjedde dette? Da må vi lengere tilbake. VIL DERE?

Det var en gang for lenge siden. Jeg heter Tobias og har fire venner: Tipp, Bill, Harry og Fasstel. Harry er min beste venn. Faren til Tobias er stressa, han skal på møte. “Tobias!” brøler faren. “Husk å spise!” sier faren. “Bestemoren din kommer i kveld, jeg drar nå” sier faren. Vi bor i Fredrikstad i Norge og faren min jobber i Fredrikstad tiende og har masse penger. Faren min eier en Ferrari og det er han glad for. Moren min døde i en bilulykke, da jeg var 4 år og nå er jeg 14 år. Og så hørte jeg bestemor i døra. Når hun ser meg 17 mai i 17 mai toget fór hun bort til meg og klemmer meg i stykker. Men en ting skal hun ha, hun lager verdens beste kaker. En gang så hun en mann med finnlandshette utenfor vinduet sitt.

Ja, dette kan bli riktig spennende. Tross noe kort kapittel. Men det er nå gjerne sånn at mange bekker små, gjør en stor å, og alle drømmer som går i oppfyllelse har vært nyfødte en gang.

Jeg – en rotekopp?

For en halvtime siden ville jeg svart tvert nei på om jeg er en rotekopp. Jeg synes jeg holder rimelig god orden i sy-sakene. Det var altså før jeg leste en arvet utgave av Hjemmet og artikkelen “Førstehjelp for rotekopper”. Her fniste jeg litt for meg selv, for dette var jo egentlig ingen ting for meg, men jeg tenkte; la meg lese det for underholdningsverdiens skyld. I disse agurktider vil man jo aktiviseres av enkel moro.

I rubrikken “Er du handlegal?” ble dette spørsmålet stilt: “Hva er din unnskyldning for å beholde ting?” Hm, jeg en en gjemmer, det skal jeg innrømme, så her ble interessen noe skjerpet. Dersom man valgte tre eller flere av følgende utsagn, var man visst av typen som sparer på alt for mye. Yeah right, din besserwisser!:

• Den er så god som ny. Sjekk!
• Den er for god til å kastes. Sjekk!
• Den kan komme til nytte senere en gang. Sjekk!
• Den blir kanskje verdifull en dag. Sjekk!
• Noen kan komme til å trenge den. Sjekk!
• Jeg kan kanskje reparere den. Sjekk!
• Man skal ikke kaste noe. Njææ…

Da jeg i tillegg måtte krysse for disse to:

• Du gjør “fantastiske” funn på salg eller loppemarked.
• Du finner ting som andre har kastet.

Ja, da må jeg si at jeg ble skeptisk til hele artikkelen og nokså ergerlig over at den laget en stor revne i sommeridyllen min med sine smålige definisjoner. Hah, for tenk om jeg kaster noe som jeg vil komme til å angre på?! En form for samlermani liksom, pøh, nå skjønner jeg ikke hva de mener. Dessuten regner det. Alt på grunn av denne dumme artikkelen. Jeg boikotter Hjemmet.

Leirskoleminner

En gang i min søte ungdomstid, var vi på leirskole. Jeg mener å huske at det var i sjuende klasse, men det kan ha vært tidlig i åttende. Jeg husker at vi måtte møte opp på en annen ungdomsskole i byen, der bussen skulle gå fra, at jeg hadde glemt soveposen og at mamma måtte grisekjøre opp alle bakkene og hjem, for å hente den. Jeg husker at jeg den gangen var så sta at jeg og en klassekompis satt nesten sammenhengende i tre timer og stirret hverandre ergerlig i øynene, av den enkle grunn at vi ikke ville unne den andre å vinne den åh så viktige kampen. I dag kan de timene synes noe bortkastet, men i tenårene er det mange nødvendige kamper å kjempe.

For en stund siden kom Vampyrene hjem fra mormorbesøk og hadde med seg et postkort jeg sendte hjem fra den forblåste, norske kyst en gang på åtti-tallet:

“Hei, landkrabber!

Vi har det helt supert. Været kunne vel vært bedre, for det var fint på søndag-mandag, men etter det har det snødd & blåst. Maten er ikke den beste jeg har smakt, men vi er ikke her for å spise god mat. Hva er søvn? Det må jeg tenke over.”

Antagelig var jeg meget gjerrig smart allerede den gangen, for det er ikke porto på kortet, jeg kan altså ha vært så snartenkt at jeg la det i en konvolutt, så det skulle komme raskere fram. Eventuelt fikk de det i hånda da jeg kom hjem. Hvem tar vel med seg konvolutter og frimerker på leirskole egentlig? Vel, jeg, antar jeg.

Jeg biter meg merke i at jeg ikke skrev noe om røykinga, å bli ferska av den andre klassens lærer midt på natta – på hans hytteveranda – med lommelyktlys rett i fleisen, heftige diskusjoner med gutta i klassen som overså oss jentene og bare pratet med de fiiine jentene i den andre klassen. Jeg skrev visst heller ikke noe om verdens kuleste type med eyelinermarkerte øyne som lånte bort skinnjakka si, eller om kompisen hans som fikk tannkrem smurt under nesetippen eller om magemusklene som var støle av latterkramper. Jeg husker kanopadling, sur vind, båttur med alt for høye bølger – sånne som dunket setene nesten opp i halsen på en da båten kom opp av bølgedalen igjen – og varme skillingsboller på et lite bakeri. Den gamle sjøulken som drakk sin daglige Bloody Mary på puben vi ikke burde vært på og talte opp den tykke bunken med hundrelapper, har festet seg for alltid i hukommelsen.

I grunn gjemmer det seg mangt bak få linjer i et postkort.

Hva er søvn? Det tror jeg at jeg fremdeles må tenke over.

Varme vampyrer og motorsykler

Vampyrer liker seg i varmt vær. Mine vampyrer er intet unntak – bortsett fra når det nærmer seg sengetid og de skal henge seg etter føttene i køyesenga si. Drapert i hvite, gjennomhullete helsetepper svetter de seg inn i søvnen, selv med vinduet på vidt gap. Det sier seg selv at det kan gå rundt for noen og hver.

Sent i kveld hørte vi det tuslet oppe i annen etasje og at lyset på badet ble slått på. Etter en lang stund uten lyder ovenifra, gikk jeg opp for å høre om alt sto bra til, men badet var tomt. Imidlertid lå Minstemann Vampyr halvvåken i senga si med stjernelyset på og lurte på hvor lykkesteinen hans var. Jeg fant den til ham på stolen ved siden av senga, han fikk viklet løs den svette armen fra helseteppet og lukket hånda si rundt steinen. Det var søvntunge øyelokk, men smil om munnen, da jeg spurte om det var han som hadde vært på do;

   - Jeg vet ikke hvordan jeg klarte det, mamma, men jeg trodde jeg satt i sidevogna på en motorsykkel!

Riktignok kan det være trekkfullt i dette huset vinterstid, men jeg håper ikke det blåste motorsykkelfart på badet. Likevel er det jo godt å høre at toalettet er nokså komfortabelt for små rumper, selv når kroppen ikke vet om den sover eller er våken. Da jeg slukket lyset og gikk ned igjen, tenkte jeg at det var fint at han satt på do og drømte om sidevogner. Det ville nok ikke vært like artig å sitte i ei sidevogn og drømme om do.  

Skydans og sommerminner

Begge lente hodene bakover, var bortenfor tid og og lot fantasien danse med den andres; – Se der! Der er sleden med julenissen! – En røykring! – Sleden blir trukket av et hjerte! – Der må ånden i lampen være! – En puddel!

Hun husket plutselig følelsen fra barndommen. Da dagene virket endeløse. Da hun var i øyehøyde med gule løvetannsoler og groblad å klistre på oppskrubbede sykkelknær etter velt på grusen. Fire ferske brødskiver med nyrørt bringebærsyltetøy, plukket varsomt fra greinene, en og en, med små, rosa fingertupper og lagt forsiktig i grønn kurv hvor jordbærene hadde bodd.

I dag svevde skyene akkurat som den gang, som de alltid gjorde i grunn, og bringebærrøde lepper smakte nesten bedre enn nyrørt syltetøy.

Når jeg tenker på deg…

Han sov fremdeles da hun våknet med den sterke overarmen hans under hodet, øret trykket mot huden hans, klam etter timene med tilfreds ro. Det ene beinet hennes lå klemt mellom hans, den varme drømmepusten kjærtegnet den rette neseryggen som var dekket av et fint lag ørsmå fregner, nesten som han i søvne forsøkte å blåse dem bort. Nyvåken og smal i øynene lå hun og studerte ansiktet hans. Den fine buen som gikk fra nese til vakkert formede øyebryn. Leppene som så heftig hadde søkt hennes for noen timer siden. Varsomt trakk hun fingeren over underleppa hans, over huden som var så myk at hun nesten ikke kunne kjenne at hun var nær.

Stille smøg hun seg ut av senga. Tok truse, ullsokker og skjorta hans i ett grep, listet seg naken ned trappa og kledde seg foran kjøkkenvinduet – forundret over at den synlige verden fortsatt var virkelig der ute. At symbiosen de hadde skapt her inne i den lille kokongen ikke hadde utslettet verden utenfor.

Hun krøllet seg sammen i sofaen og tente en røyk, inhalerte dypt, lukket opp vinduet og kjente den kalde februarlufta legge seg rundt kinnene, dempe varmen på huden som var prikkete og varm etter nærkontakten med salt-og-pepper-skjeggstubber. Det var den første natten de hadde delt på denne måten. De første møtene deres hadde vært preget av hastverk, lyttende etter samvittighet som hadde forlatt dem i denne verkende lidenskapen de delte. Dette var den første natten de hadde hatt tid til å nyte den berusende følelsen av hud mot hud, le av sin egen iver etter å tilfredsstille den andre. Smake den andres kåthet og la seg rive med – uten å ha et halvt øre og øye for forbipasserende som kunne se denne forbudte livsgleden de ikke hadde noe med.

Hva ville skje nå, når ettermiddagen kom, og de måtte dra hvert til sitt? Hjem til sine egne uutholdelige hverdagsliv, liv de begge ønsket seg intenst bort fra. Ville de klare seg igjennom kjøttkakemiddager med ertestuing, klesvask og daglige plikter på bare denne natten? Hun visste hun ville lengte seg syk etter favntakene hans, ja, hun lengtet allerede. Enda han bare var en etasje unna lengtet hun. Brått stumpet hun den tredje røyken i askebegeret, lukket vinduet og nærmest løp opp trappa. Hun visste at han lå der. Likevel ville ikke lettelsen slippe tak i henne da hun så kroppen hans tegne seg mot dyna. Hun smøg seg under dyna igjen, fant hånda hans og klemte den så hardt at hun for alltid ville kjenne hver fure mot sin egen hud. Han sov fremdeles.

“Når jeg tenker på deg, elskede, er det tusen rom i sansene mine.”

Menn og agurker

Altså, ikke agurker i den (eller den) forstand, men som i agurknytt. Det er jo tida for det.

Jeg fikk for lang tid siden tilsendt denne videoen av bestisen. Den har blitt liggende på pc’n, jeg har sett på den når jeg har trengt en liten oppmuntring eller en real latterkrampe, og i dag fant jeg den på YouTube også.

Videoen heter “Deadly Handsome Men” og jeg aner at flere at dem faktisk tror de er nettopp det… Så feil kan man ta. Enjoy!

Få 2 for prisen av 1

De siste dagene har jeg blitt tagget med to stk meme’er, fra henholdvis Confiteor og Hellig Lykke. Jeg er skikkelig elendig til å svare på sånne, og har faktisk liggende en fra Solskygge helt fra november i fjor *river seg i håret*. Jo flere spørsmål, jo verre er det å finne svar på alt. Nuvel, jeg gir disse to mine beste forsøk, so here goes:

Meme fra Confiteor:

• Hva ved deg selv er du mest fornøyd med?

Det må være at jeg at jeg har tatt kverken på den hissige terrieren som tok alt for mye plass inni meg tidligere og har blitt et mer tålmodig menneske.

• To fine ting som har skjedd i dag?

Det har faktisk vært litt sommervær og jeg har hatt deilig musikk i øra.

• Har du en leveregel? I så fall: hva er den?

All min erfaring tilsier at etter regn, kommer sol. Dermed har man alltid noe man kan glede seg til.

• Nevn en blogg du er jevnlig innom.

Alt godt.

• Føler du noe mangler i livet ditt. I så fall: hva?

En liten dæsj energi og utholdenhet.

• Hva er din særhet?

At jeg må veie alt fram og tilbake før jeg kan ta en avgjørelse.

• Hva får deg irritert?

Tygging av knekkebrød med åpen munn.

• Gi en kompliment til en du vet leser bloggen din.

Komplimenten går til alle dere der ute som forfølger drømmene sine!

• Hva engasjerer deg?

Barn.

• Hva er du mest takknemlig for akkurat nå?

At jeg har tøfler på. Oh, shallow…

• Hva gjør deg trist?

Folk som mener å kjenne meg, men som ikke ser hvem jeg er.

• Skriv ned en kompliment du har fått.

Det flaumer over av komplimenter, vanskelig å velge når jeg setter pris på alle. *fnis*

• Hvem tagger du?

Jeg tror disse meme’ene har gått rundt en stund, så jeg tagger ingen. Den som føler kallet, må gjerne følge på likevel.

Såh, det var første. Jeg kaster meg overivrig over det andre, fra Hellig Lykke:

• Hva er du opptatt av for tiden?

At sommervarmen snart må trå til for fullt.

• Hva har du på deg i dag?

Rød bikini, og utenpå har jeg slengt en t-skjorte og slaskebukse for anledningen.

• Hva skal du spise til middag?

Det ble kyllingnuggets, potetbåter med skall og hvitløk, og tzatziki.

• Hva vil du gjerne lære deg?

Å alltid leve i Nået.

• Hva hører du på akkurat nå?

Tv står lavt på i bakgrunnen, ellers er det pc-knotting fra meg og mannen.

• Hvordan er ditt favorittvær?

Jeg elsker lange, varme sommerdager, men liker også det vekslende været om høsten med fine farger og frisk luft.

• Hva er ditt mest utfordrende mål akkurat nå?

Tre uker med små vampyrer 24-7 og mangel på peakende formkurve.

• Hva synes du om den personen som tagget deg?

Ei flott og uhøytidelig dame som synes å nyte livet.

• Hvis du kunne få et hus, ferdig innredet, hvor som helst i verden – hvor skulle det være?

I Norge. Jeg kunne aldri bodd fast i et land uten skiftende årstider.

• Hva vil du gjerne ha akkurat nå?

Litt mer Pepsi Max i glasset. Jeg krever ikke stort, hehe.

• Hva vil du gjerne bli kvitt?

Sofaen vår. Hvis jeg kunne byttet den i en annen.

• Hvis du kunne dra hvor som helst i verden den neste timen, hvor ville du dra?

Måtte blitt Hamar. Selvfølgelig.

• Hvilket språk vil du lære?

Jeg kunne tenke meg både russisk og italiensk, selv om det ikke er noen overhengende fare for at jeg ville få bruk for det med det første.

• Hva ser du etter i en venn?

Humor, selvironi, selvinnsikt og varme.

• Hvem vil du gjerne møte?

Bestisen. Det er alt for lenge siden.

• Hva slags musikk liker du?

Nærmest altetende, men klarer meg godt uten ekstreme tilfeller av jazz, blues og klassisk, samt sånn dance-trance-techno-greier.

• Hva er favorittplagget i klesskapet ditt?

Utvilsomt pysjbuksa. Dersom jeg må velge noe annet blir det en liten brun kjolesak som er deilig myk og god å ha på.

• Hva er drømmejobben?

Å kunne leve av å skrive.

• Har du noen favorittmodeller?

Mini Cooper! Old english racing-green. Ja takk. Andre slags modeller bruker jeg ikke tid på å favorisere.

• Hvis du hadde 1000 kroner nå, hva ville du brukt pengene på?

Hårfarge og ola-bukse.

• Beskriv stilen din.

Utgått, hehe. Avslappet. I beste fall.

• Hva var det siste motebladet du leste?

Aner ikke, det må være en evighet siden.

• Den siste cd’en du kjøpte?

Kjære vene, kjøper folk cd’er fremdeles? Muligens Vamp.

• Hva hørte du på da du ble tagget?

Fuglene som hadde begynt morgensangen sin.

• Hva vil du akkurat nå?

Få meg en dusj.

Jeei, jeg har fullført to meme’er. Det er ikke verst til å være meg!

Jeg misliker borettslag

Advarer mot sterke scener og innslag av negativitet (eller uttrykk for frustrasjon) i dette innlegget.

Det er så fint å bo i borettslag. Mener noen. Meg selv ikke inkludert. Jeg liker ikke å bruke ordet hate, men la meg si det sånn, jeg misliker sterkt å bo i borettslag. Jeg misliker å ha folk rundt meg på alle kanter, vindusflater på begge sider av huset hvor naboene kan titte inn. Jeg misliker å måtte liste meg rundt på kvelden i min egen leilighet fordi lyder borer seg gjennom de tynne gipsveggene minst 3 husstander bortover. Jeg misliker at naboene kan notere i boka si hva jeg har handlet og hvor, jeg misliker at lekeplassen er fire meter fra soveromsvinduet vårt og at naboene ikke skjønner når ungene deres trenger formiddagsluren sin. Jeg misliker vår totalt inkompetente og udugelig feige styreformann og hans undersåtter som får ture fram hvordan de vil. Ja, i det hele tatt så trives jeg ikke egentlig så godt i borettslag.

Etthundreogtolv boenheter har vi rundt oss. Høyere oppe, lengre nede, vegg-i-vegg på høyre side, vegg-i-vegg på venstre side, tvers overfor inngangsdøren og terrasse foran, og tvers overfor verandadør og terrasse på baksiden med pussende, nysgjerrige og festglade på orkesterplass til scenene i vårt liv. Help me breathe, please!

På grunn av mitt noe ambivalente forhold (eller knapt nok det) til naboene, går de gjerne under kallenavn internt i vår husholdning. La oss starte med ”Fru Svindel”. Hun er gatas store flørt og har en unik manipulerende evne på borettslagets mannlige medlemmer. Hun lyver så ofte at hun ikke lenger kjenner sannheten og har svindlet naboen over gata for titalls tusen kroner, som hun for øvrig brukte til å pusse opp sitt eget hjem, derav navnet. ”Herr Svindel” forsvant for et par år siden, i kjølvannet av flere opprullede svindler, derav navnet. Nedenfor ”Fru Svindel” finner vi ”Herr og fru Flesk”. Navnet skjemmer ingen, sies det, i hvert fall ikke herren i huset, for han er bare halvparten av sin ferme fru. Vegg-i-vegg har vi en nokså nyinnflyttet nabo: ”Frk Effektiv”. Utsagnet ”Jeg forventer kvalitet og effektivitet” er som hentet ut fra denne damas hverdag. Her løpes det raskt og brutalt i trapper, skrikes til unger, trampes over gulver – og du, la meg si det – det er ikke direkte opphissende å ligge våken om natta å høre på taekwondo-sex eller hva i heiteste huleste de bedriver der inne. Ungene leker ”Boksen går” også i vår hage, de har venner som tisser på gjerdet inntil vår terrasse så monsunregn blir småtteri i forhold, eller klatrer på rosene våre og hopper i blomsterbedene. ”Frk Effektiv” tok forresten over leiligheten etter ”Der Kommissar”.

I neste husstand finner vi ”Alex Rosén” – en middelaldrende kvinne i sin beste alder, glad i (mye) vin, en god, rusten latter og lange sommerkvelder. Vi har ”Jordbærhue” – en godlynt og tuslende mann i ubestemmelig alder, som på de kalde vinterdagene bruker en hjemmestrikket jordbærlue. (Han vil nok bli glad for å se at ”Frk Effektiv” dyrker jordbær i hagen i år.) Vi har ”Boldhead”, ”Punky”, ”Hinky Pinky”, ”Look-a-like”, ”Hu-på-hjørnet”, ”Skattefuten” og ”Hu-i-kjeller’n”. Jeg tør ikke engang å tenke på hva de kaller oss…

I all min frustrasjon innser jeg også at det er ikke nødvendigvis naboene det er noe galt med. Sånn bare for å vise at jeg faktisk har en smule selvinnsikt. Problemet er at jeg bor et sted jeg definitivt ikke trives. Enn så lenge. Til drømmen om drømmehuset på drømmetomta med drømmepris og drømmebeliggenhet blir oppfylt.