Sa Mor

 

På min siste tur til biblioteket fikk jeg hendene mine i en liten, merkelig bok i hylla for lyrikk. Den er skrevet av en Hal Sirowitz, men oversatt til norsk av Erlend Loe og utgitt på Cappelen i 1997. Originalen heter “Mother said” - “Sa Mor”.

Jeg vet ikke om jeg kan si det på annen måte enn at boka har bodd i meg siden. Vemmet meg, forundret meg, gjort meg usigelig trist på en gutts vegne, men samtidig faktisk fått meg til å dra på smilebåndet. Jeg tror jeg lar Erlend Loes egne ord på permen si det hele:

“Jeg kom over denne diktsamlingen ved en tilfeldighet i New York  1996, og fant raskt ut at den var for god til bare å bli lest av amerikanere. Sa Mor er noe av det mest tragikomiske jeg har lest. I begynnelsen lo jeg høyt og lenge av diktene. Men etter hvert har latteren satt seg mer og mer fast i halsen. Sirowitz beskriver en mor som overlesser sin sønn med de mest absurde formaninger. Hennes beskytterinstinkt har ingen grenser. Sa Mor er både morsom og dypt ubehagelig. Kjærlighet og omtanke er bra. Men det kan bli for mye.

Sirowitz ventet til foreldrene var døde med å gi ut denne diktsamlingen. Når man leser den forstår man hvorfor.”

 

Som leser kan man ane omtrent hvor gammel forfatteren var da han fikk de forskjellige formaningene, fra tidlig barndom til ungdom og voksen. Vel, det virker hverken som noen god oppvekst eller kjærlige familieforhold:

 

AVKUTTET ARM

Ikke stikk armen ut av vinduet,

sa Mor. En annen bil kan komme snikende

bakfra og kutte den av. Da blir faren

din nødt til å stoppe, legge den avkuttede

delen i bagasjerommet og kjøre deg til

sykehuset.

Det er ikke slik at du kan settes sammen

like enkelt som teleskopet ditt.

En doktor blir nødt til å sy armen på igjen.

Du vil ikke kunne gå med korte ermer.

Du vil ikke like at noen ser stingene.

 

BYTTE AV FORELDRE

Vi vet at du ikke liker oss,

sa Mor, & at du heller ville

hatt andre foreldre, f.eks. Goldbergs,

som bor på den andre siden av gaten. Du syns

vi er ondskapsfulle fordi vi tvinger deg til

å gå tidlig til sengs. Men hvis

en annen familie vil ha deg, vil vi være

glade for å bli kvitt deg.

Men etter noen dager, ville du få lyst til å komme tilbake.

Ingen er som dine egne foreldre. Og du er ikke

akkurat et varp selv. Du rer ikke opp sengen din.

Du skitner til hele huset. Men jeg er

en for snill person til å fortelle naboene

hva som er galt med deg. Jeg sier det bare til deg.

Innimellom får vi vite litt om hans søken etter kjærlighet, både hos samme og motsatt kjønn, og hans flukt til rus. Ingen av delene er vanskelig å forstå i grunn.

 

Det er heller ikke vanskelig å tenke seg at forholdet mellom mor og sønn forble vrient jo eldre de ble begge to. Hun virker (fremdeles) bitter og lite fornøyd med sin sønn:

 

HUNDEHJERNE

Bare fordi hunden min hopper opp og kysser deg

hver gang du kommer hit, sa hun, så betyr ikke det at

hun vet hva hun gjør.

Hun har antagelig lært det av meg,

hun har sett meg kysse deg & tror at

det er det riktige å gjøre, men hun så meg

gjøre det før jeg visste at

du var en tosk & hun klarer ikke å oppfatte forskjellen.

 

I 1998 kom oppfølgeren ut på norsk, med det nesten selvfølgelige navnet “Sa terapeuten min”. Her finner vi også igjen noen av morens formaninger, krydret med terapeutens tolkning av hans problemer og hans vanskeligheter med å finne kjærlighet.

Både som mor og menneske får man seg noen tankevekkere i disse bøkene, og jeg vil helt sikkert tenke meg om både en og to ganger før jeg kommer med egne formaninger heretter. 

 

Erlend Loe finner du også på Twitter, som @erlendloe

Høytlesning, svovelstikker og barneoppdragelse

Her i huset liker vi å lese. Særlig eldstemann og jeg har tidvis store problemer med å putte bokmerket på plass igjen når vi først har begynt, og det ser ut til at minstemann er i ferd med å utvikle det samme problemet. Fra de var to knyttnever store, og ikke hadde noe begrep om hva jeg satt på sengekanten og skravlet om i timevis, så har jeg drevet med systematisk tvungen høytlesning. Kanskje på randen til det hysteriske: ”Nei, ikke sove enda, mamma skal lese et kapittel til!” For jeg har like stor glede av barnebøker som voksenbøker, selv om jeg må innrømme at da vi nærmet oss slutten på ”Den store boken om Knerten”, ble det litt for mye knert, selv for meg.

Uansett, forleden kveld var småvampyrene godt pakket inn i samme dyne og pliktskyldigst klare for høytlesning igjen. Siden det nærmer seg jul og de fleste unger (og noen voksne) gleder seg til det, hadde de funnet fram ”Den store juleboka” til sin mors store lykke. Etter en liten titt ble jeg raskt enig med meg selv om at ”Den lille piken med svovelstikkene” var en passelig moralsk slutt på kvelden. Det er et nydelig eventyr, selv om det er triste saker, og ingen skal kunne komme å si at jeg bare har fylt hodene deres med moderne nyvinnere som ”Doktor Proktors prumpepulver” eller ”Svein og rotta”.

”Det var så gresselig kaldt. Det snedde, og det begynte å bli mørke kvelden. Det var da også den siste kvelden i året, nyttårskvelden. I denne kulden og i dette mørket gikk det en liten fattig pike, barhodet og med bare føtter gjennom gatene…” Allerede ved de første setningene våkner lesernes medlidenhet med dette vesle mennesket. (Jeg er ingen Per Aabel, men jeg leste med all min innlevelse for at vampyrene virkelig skulle få en ny minneverdig høylesningsopplevelse.)

”…Ilden brant så vidunderlig og varmet så godt. Å, så deilig det var! Den lille piken strakte allerede føttene frem for å varme dem også – da gikk flammen ut, kakkelovnen forsvant, og hun satt der med en liten stump av den utbrente svovelstikken i hånden…” Hjerteskjærende, intet mindre! Av og til ble stemmen min litt grøtete, men jeg strammet meg opp, kremtet og fortsatte. Det er vel egentlig unødvendig å si at de flotte, dog sørgmodige, illustrasjonene ikke gjorde saken enklere for den her ulykkelige moder.

Og da vi kom til slutten hvor hennes gamle mormor kommer for å hente henne hjem til Gud og det lille livet er over, ”…Men i kroken ved huset satt den lille piken og var død da den kalde morgenen kom, hun var frosset i hjel den siste kvelden i det gamle året. Hun satt der med røde kinn og et smil om munnen…” ja, da var det gjort. Jeg lå over dyna og hulket som om det var en av mine egne som var gått bort. Da jeg løftet det tårevåte ansiktet mitt fra sengetøyet, mens jeg snufset og tørket saltvann, oppdaget jeg to par stirrende øyne og måpende munner. ”Griner du?” ”Du griner du!” ”Griner du?”

Ja, visst søren grein jeg! Kvinnfolk gjør det av og til. Griner uten grunn til og med. Get used to it!

Kom i hvert fall ikke her og si at jeg ikke legger min sjel i høytlesning og ungenes kulturelle oppdragelse!

NB! Det hører med til historien av vi (les:jeg) måtte avslutte med ”Snekker Andersen og julenissen”, for en hyggeligere avslutning på seansen.

Barn

Dine barn er ikke dine barn.
De er sønner og døtre av Livets lengten etter seg selv.
De kommer gjennom deg, men ikke fra deg.
Og selv om de er sammen med deg, tilhører de deg ikke.
Du kan gi dem din kjærlighet, men ikke dine tanker.
For de har sine egne tanker.
Du kan huse deres kropper, men ikke deres sjel.
For deres sjel bor i morgendagens hus, som du ikke kan besøke, ikke en gang i dine drømmer. Du kan streve etter å bli lik dem, men forsøk ikke å få dem lik deg.
For livet går ikke bakover, ei heller dveler det ved gårdsdagen.
Du er buen som barna dine skytes fremover av som levende piler.
Bueskytteren kan se målet på evighetens sti, og Han spenner deg med sin kraft slik at Hans piler kan fly langt og rett.
La din bøyning i skytterens hender skje i glede.
For slik Han elsker pilene som flyr, elsker Han også en sikker bue.

Hentet fra "Profeten" av Khalil Gibran