onsdag 19. november 2008

Høytlesning, svovelstikker og barneoppdragelse

onsdag 19. november 2008
Her i huset liker vi å lese. Særlig eldstemann og jeg har tidvis store problemer med å putte bokmerket på plass igjen når vi først har begynt, og det ser ut til at minstemann er i ferd med å utvikle det samme problemet. Fra de var to knyttnever store, og ikke hadde noe begrep om hva jeg satt på sengekanten og skravlet om i timevis, så har jeg drevet med systematisk tvungen høytlesning. Kanskje på randen til det hysteriske: ”Nei, ikke sove enda, mamma skal lese et kapittel til!” For jeg har like stor glede av barnebøker som voksenbøker, selv om jeg må innrømme at da vi nærmet oss slutten på ”Den store boken om Knerten”, ble det litt for mye knert, selv for meg.

Uansett, forleden kveld var småvampyrene godt pakket inn i samme dyne og pliktskyldigst klare for høytlesning igjen. Siden det nærmer seg jul og de fleste unger (og noen voksne) gleder seg til det, hadde de funnet fram ”Den store juleboka” til sin mors store lykke. Etter en liten titt ble jeg raskt enig med meg selv om at ”Den lille piken med svovelstikkene” var en passelig moralsk slutt på kvelden. Det er et nydelig eventyr, selv om det er triste saker, og ingen skal kunne komme å si at jeg bare har fylt hodene deres med moderne nyvinnere som ”Doktor Proktors prumpepulver” eller ”Svein og rotta”.

”Det var så gresselig kaldt. Det snedde, og det begynte å bli mørke kvelden. Det var da også den siste kvelden i året, nyttårskvelden. I denne kulden og i dette mørket gikk det en liten fattig pike, barhodet og med bare føtter gjennom gatene…” Allerede ved de første setningene våkner lesernes medlidenhet med dette vesle mennesket. (Jeg er ingen Per Aabel, men jeg leste med all min innlevelse for at vampyrene virkelig skulle få en ny minneverdig høylesningsopplevelse.)

”…Ilden brant så vidunderlig og varmet så godt. Å, så deilig det var! Den lille piken strakte allerede føttene frem for å varme dem også – da gikk flammen ut, kakkelovnen forsvant, og hun satt der med en liten stump av den utbrente svovelstikken i hånden…” Hjerteskjærende, intet mindre! Av og til ble stemmen min litt grøtete, men jeg strammet meg opp, kremtet og fortsatte. Det er vel egentlig unødvendig å si at de flotte, dog sørgmodige, illustrasjonene ikke gjorde saken enklere for den her ulykkelige moder.

Og da vi kom til slutten hvor hennes gamle mormor kommer for å hente henne hjem til Gud og det lille livet er over, ”…Men i kroken ved huset satt den lille piken og var død da den kalde morgenen kom, hun var frosset i hjel den siste kvelden i det gamle året. Hun satt der med røde kinn og et smil om munnen…” ja, da var det gjort. Jeg lå over dyna og hulket som om det var en av mine egne som var gått bort. Da jeg løftet det tårevåte ansiktet mitt fra sengetøyet, mens jeg snufset og tørket saltvann, oppdaget jeg to par stirrende øyne og måpende munner. ”Griner du?” ”Du griner du!” ”Griner du?”

Ja, visst søren grein jeg! Kvinnfolk gjør det av og til. Griner uten grunn til og med. Get used to it!

Kom i hvert fall ikke her og si at jeg ikke legger min sjel i høytlesning og ungenes kulturelle oppdragelse!

NB! Det hører med til historien av vi (les:jeg) måtte avslutte med ”Snekker Andersen og julenissen”, for en hyggeligere avslutning på seansen.

6 kommentarer:

Vivi's Verden sa...

Uff, jeg hadde glemt hvordan piken med svovelstikken ender, helt til nå vel og merke. Ellers synes jeg det er godt å høre at det er flere enn meg som gråter.

Sokken sa...

Hehe... Lettrørt for tida eller?
*leker sånn tøff*

"Vil dere ikke bli lest for, så SKAL dere!" Haha..
Piken med svovelstikkene er vel ett av de nydeligste eventyrene som finnes der ute blant alle skattene, den gir absolutt rom for ettertanke og burde få både den ene og den andre til å tenke seg om litt.
Men når Mor i huset åpner slusene, så var det kanskje greit å avslutte med en nisse fra bygda.

Herlig innlegg!

Neglecta sa...

Vivi; Piken med svovelstikkene må man ikke glemme, stakkar. Det er flere av oss ja...

Sokken; Hehe, en anelse lettrørt, kan man si. Jeg er jo ikke sånn tøff som deg. Ja, Snekker Andersen tonet liksom det hele ned. *fnis* Takk!

Sokken sa...

Ja, for jeg er jo tøff. Griner aaaldri!!

*sagt med sånn svært overbevisende tonefall*

Alf Ivar sa...

Hehe. Hærlig innlegg. Jeg har skjelden problemer med HC, men sangtekster derimot... der er jeg en sucker.

Men du... Juleeventyr? Er ikke litt vel tidlig det da? Jeg og halvdelen er ikke helt enig om dette.

"Det er ikke jul før i desember"
"Tullball. Må jo nyte den da"
"Ja, i jula"
...

Hehe

Neglecta sa...

Hei Alf Ivar, og takk for det. =o)

Sangtekster er ikke bare-bare det heller nei, hehe. Og når det gjelder jul "før tida", så synes jeg at det går an å starte litt sånn smått liksom, for eksempel med lesing. Men julesangene får ikke komme fram før advent. Halvdelen får snike til seg litt julefølelse sånn helt på egenhånd, i smug. =o)

Legg inn en kommentar

 
◄Design by Pocket Distributed by Deluxe Templates