Kunsten å glemme

Hukommelse er en snodig liten sak. En kjekk og mekanisk stålboks plassert i organet Hjerne. Den føles firkantet, men den har utvilsomt mange rom. Alt fra bittesmå avlukker til det som kjennes som digre ballsaler. Noen har sterke bærevegger, mens andre bare har gjennomskinnelige trådgardiner som minnene kan sveve imellom, blande seg med hverandre og lage krøll i romsystemet. Generelt ikke så plagsomt, for det kan selvfølgelig føre til at hendelser fortoner seg mye triveligere i etterkant, enn det faktisk var. Og omvendt.

Da vi fikk utdelt denne boksen ved inngangen til vårt nyfødte liv, fulgte det ikke med noen konkret bruksanvisning. (Eller, JEG har ikke funnet noen bruksanvisning. Vennligst gi lyd fra dere dersom dette bare er en glipp fra den store Mester, og/eller den kan lastes ned fra The Pirat Bay.) Men altså, mangelen på rettledning kan i mange tilfeller føre til diverse problemer – eller fordeler – alt etter som man velger å se det. Noen ting kan være utrolig behagelig å glemme faktisk. I hvert fall for en stund. For kan man bevisst velge å skrive ubehagelige episoder i glemmeboka og rive ut siden? Vil det ikke på et eller annet tidspunkt i livet komme tilbake som et papirfly og treffe oss midt i panna?

Det er selvfølgelig mange måter å glemme på: Man kan rett og slett være glemsk, altså distrè, og bare glemme å huske ting. Man kan glemme sårende kommentarer og tåpelig oppførsel for å gi folk en ny sjanse til å bevise at de er gode på bunnen, man kan ha black-outs etter en litt for fuktig fest, man kan late som om man har glemt fordi man ikke ønsker å gjøre noe (ok, den faller for så vidt i en annen kategori), eller man kan altså glemme fordi det gjør for vondt å huske. I noen tilfeller lager boksen selv et sort og avsperret rom for i det hele tatt å kunne opprettholde kroppens eksistens. Begge de siste er tvilsomme måter å glemme på. Ikke tvilsomme fordi jeg fordømmer dem, men fordi det av og til likevel siver lys inn i de mørkeste rom og lyser opp alle møblene man har plassert der. Og da gjør det om mulig enda vondere. Det gjør vondt å få en diger kommode i fjeset som man har gjort sitt beste for å stue unna.

Dessverre tror jeg det finnes kopier av minner. De lagres som hørsels- og videodokumenter i stålboksen, mens følelseskopiene lagres i hjertet. Eller sjelen, om du vil. Selv om man stuer unna møbler i de sorte rommene, vil følelseskopiene likevel ligge som verkebyller på sjelen. En stund går det greit, men til sist blir byllene betente og følelsene siver ut, enda mer illeluktende og giftgrønne enn de var da de ble lagret. Jeg antar at kroppen og sinnet har denne dobbeltarkiverende funksjonen fordi vi skal lære noe av det vi erfarer. Fordi vi skal utvikle oss til å kunne takle de merkeligste og vondeste opplevelsene. Ulempen med å stue unna fører altså raskt til en på-stedet-hvil-situasjon på det personlige plan, og de fleste vet vel hvordan det kan stinke av stillestående vann. Men det verste av alt – det er vårt eget valg… Vi må selv våge å stadig kikke i alle rommene, tørre å lyse opp møblene og tørre å føle. Våge å møte livet med alle følelsene vi har, med alle våre feil og mangler. Alternativet er nemlig ikke så fristende når det har gått en stund…

Yesterday I was a dog. Today I'm a dog. Tomorrow I'll probably still be a dog. Sigh! There's so little hope for advancement.

Charles M. Schulz