Blå dag

Noen dager er bare blå. Over alt hvor øynene hviler treffer de alle nyanser av blått. Under tykke gummisåler er snøen usmurte hengsler som skriker etter oppmerksomhet. Eller er det kanskje etter barmhjertighet. De blanke vinduene i husene jeg går forbi, skinner i skumringsblått med en ørliten stripe rosa ved karmene. Kanskje er det bare for å fortelle at livet egentlig har mange farger, at det blå aldri egentlig er bare blått, eller at det rosa aldri er bare rosa. Jeg puster gråblå varme ut av frossen nese og registrerer at øynene fylles av isblå frostvæske. Kinnene er følelsesløse isroser og vil ikke vedkjennes kuldetårene før de er på undersiden av haka og smelter lydløst sammen med skjerfet. Kanskje like greit – hvorfor vedkjennes noe som ikke er. Det som egentlig er et hvitt vinterlandskap er akkurat nå bare blått. I dusinvis av nyanser. Der brøytebilen har kjørt, har naturen byttet roller – det er himmelblått på bakken og teppet over meg er havblått med klare melkestjerner. Løssnøen rundt er farget av omgivelsene, men en arktisk hund har kolorert fotsporene sine dypt der nede. Betongbrua over den islagte hovedveien er ikledd sin fineste kappe i fløyelsblått, samme nyanse som min elskedes øyne. Ja. Noen dager er sånn. Bare blå.