mandag 8. desember 2008

Ytterst ved havet

mandag 8. desember 2008
Under de nakne fotsålene limer det seg små steiner og lysebrunt, finkornet støv. Støv etter naturens eget livsforløp. Støv etter alle de tusen føttene som har tråkket her i joggesko, på leit etter en fin og samlende opplevelse. Jeg tråkker blindt. Leter i desperasjon etter ett eneste sted å være alene, jeg får ikke puste med alle menneskene rundt. Over alt! Jeg klarer ikke tenke. Gi meg et øyeblikks fred, vær så snill! Armene ripes til blods av slåpetorner der jeg presser meg fram uten å se og jeg føler det som den fremste velsignelse. I øyeblikket er jeg en religiøs fanatisk selvmishandler, la meg være der. Jeg trenger å være der. Før det hele kan eskalere – eller skjæres inn til benet. Hvem vet. Tennene bites hardt sammen av en tørr kvist som trenger seg mellom tærne, borer seg vei mellom skitne bløtdeler. River av hud og blottlegger meg som et sårbart menneske, at masken lar falle når armen blir vridd hardt nok. Ingen får tak i armen min.

Jeg hører nå. Hører steinene rulle der hav og jord møtes. Som urdrønn ruller de, som de har rullet i hundrevis av år. Gjenstridig, bestandig, harde og kalde. Runde. Her er det oksygen. Lungene mine skriker etter å bli fylt av den våte, salte lufta. Jeg drar inn til de smerter av tyngde der de fylles av alenehet, liv og hav. Åpner munnen for å gi tilbake og ofre noe av min egen varme, men åpningen ligner mer et snerrende flir. Det er for tidlig å smile.

Ute på tuppen, der de små, bare føttene mine står støtt på tonnevis av stein, er jeg endelig ved veis ende. En begynnende blanding av hysteri og latterkrampe bobler i magen. Jeg kan følge den oppover, kjenne forandringene, alt den drar med seg av smågrus, skitt, falskhet. I det jeg ubevisst åpner munnen for å puste, skjer det jeg frykter og håper på. Brølet slynges tilbake av vinden, forbi de sammenknepne øynene og de åpne ørene. Fortsetter videre over steinene, lyngen, einerbuskene.

Som et felt byttedyr ligger jeg på bakken. Vasket av de salte bølgene. Jeg plukker torner ut av føttene og setter sammen bitene av meg selv. Det er over for denne gang. Nå kan jeg fortsette der jeg slapp.


2 kommentarer:

glimtvis sa...

Dette er ikke for å følge opp en flott rekke av kommentarer fra deg, hos meg selv.

Jeg trenger noe tid på å gripe de fortetta tekstene dine - og i dag kom noe mer tydelig ut, ut av hvorfor jeg fortsetter å lese og vente på nye poster fra deg: jeg er fascinert av de tekstene som forsøker, verbalt, å binde de kroppslige reaksjonene(rent fysisk) opp i
en opplevelse av at det er sammenheng inn i det psykologiske mennesket - bare ved å touche noe fortid, noe fremtid og noe sanntid.

Ikke sikkert dette ga deg noe, men jeg utforsker tekstene dine!

Neglecta sa...

Glimtvis; Om det så bare hadde vært for oppfølging, hadde du gjort meg like glad! =o)

Tekstene mine er nok noe fortetta, som du sier, jeg liker å få ut mye på kort tid, hehe. Og ja, jeg ser definitivt store sammenhenger mellom kropp, sinn og sjel - og natur, det er bundet uløselig sammen for meg, likeledes som fortid, framtid og nåtid egentlig er en stor boble hvor alt foregår samtidig og samler seg inni oss som opplevelser, følelser og erfaring.

At noen (og kanskje særlig du som skriver så godt) utforsker tekstene mine - hallelujah! Tusen takk! *gjemmer ordene i hjertet* Det er bortimot det største komplimentet man kan gi!

Legg inn en kommentar

 
◄Design by Pocket Distributed by Deluxe Templates