Hill deg

Det harde underlaget var kaldt som is mot knærne hennes. Gjennom den tynne drakten kjente hun ujevnhetene i steinene. Det lindret henne. Fikk fokuset over på noe annet enn den ulmende brannen nedenfor navlen. Skyldbetynget bøyde hun hodet igjen og kjente det sorte hodekledet krype oppover ryggtavlen.

Ave Maria, gratia plena
Dominus tecum, benedicta tu

Perlene på rosenkransen var blitt varme etter de mange omgangene mellom fingrene hennes. De gled vant under tommelen. Beroligende. Full av nåde. Hun håpet det. Nok en gang skulle hun måtte sitte her alene med syndene sine. Med tanker som hun visst aldri klarte å disiplinere.

In mulieribus et benedictus
Fructus ventris tui Jesus

Ydmyk sendte hun bønnen forbi varme, fuktige lepper. Ord kroppen hennes kunne hviske i søvne. Ord som var ett med hennes eget vesen. Hun pleide å sette pris på stillheten. På tiden hun kunne bruke på kontemplasjon. Nå sto hele hennes sjel i fare. Kontemplasjonen var blitt en fiende. For mye tid. For mye stillhet. For mange tanker. Hun knep øynene sammen mot bildene som befant seg på baksiden av øyelokkene.

Sancta Maria, Mater Dei
Ora pro nobis peccatoribus

Hellige Maria, be for oss syndere. Be for oss syndere. Be for oss syndere. Be for meg, Guds mor. Igjen vandret tankene mens ordene svevde opp mot det lave taket. Kyskhetsløftet hadde stadig forvirret henne. Hun ønsket av hele sin sjel at hjertet hennes skulle forene seg med Kristi hjerte, at hun også skulle få være ett i Kristus. Hun ønsket det. Ville det! Likevel ville kroppen hennes forene seg med det legemlige. Hennes skjød mot fader Daniels. Kroppen hennes forrådte henne. Hun trykket knærne hardere ned mot steinene. Nøt følelsen av smerte.

Nunc et in hora mortis nostrae

Den hvite kragen sto i skarp kontrast til de rødmende kinnene når tankene hadde tatt henne for langt av sted. Når faderen hadde de vakre hendene sine under kjortelen hennes. Når han strøk henne over den følsomme huden på innsiden av lårene. Rosenkransen hadde stoppet sin evige kanossagang. En perle ble klemt fuktig mellom tommel og pekefinger. Hun hørte de latinske ordene som om de kom fra en fremmed. Om igjen.

Ora pro nobis peccatoribus
Nunc et in hora mortis nostrae

Be for oss syndere,
Nå og i vår dødstime

Da kroppen hennes endelig var gjort nærmest følelsesløs av kulden fra det steinete underlaget, reiste hun seg verdig. Med blikket nedslått, ydmyk og sitrende av nye erkjennelser, oppdaget hun et par sorte sko under hvit kappe. Blikket hans bød henne plass i skriftestolen.

Ora pro nobis peccatoribus

Hun slapp rosenkransen stille ned på gulvet der hun fulgte ham. For et helligbrøde det ville vært å samtidig holde den. Nå, som kroppen hennes endelig skulle være ett. Det ville vært stor synd.

Amen