søndag 4. januar 2009

Kjempeliten kjempesliten kjempe kjemper

søndag 4. januar 2009
Det er ganske forunderlig; Når kroppen fungerer optimalt skjenker vi den ikke rare tanken. Vi forundrer oss ikke over hvilken fantastisk finmekanisme den er, hvordan hver minste celle jobber sammen etter ordre fra topplokket eller hvordan den tikker og går etter urgammel og ufattelig konstruksjonskunnskap. Kroppen vår er et storslått puslespill med tusenvis av biter som passer nøyaktig i hverandre og former et unikt og vakkert mønster som gjør oss alle unike, men endog like, på et vis.

Det er forunderlig hvor fort det blir en selvfølge at den fungerer som den skal. At alle bitene er på plass til enhver tid og maskineriet går som nyoljet hver dag. En liten forkjølelse kan likevel få den sterkeste mann til å bli som et lite, trøstesløst barn og en fortettet hudpore kan gjøre den mest selvsikre tenåringsjenta hysterisk og utagerende som et kvinnfolk med pms. Noen ganger er det forunderlig hvor lite som skal til før vår velvante verden bikker over til hjelpeløshet og avmakt for vår egen situasjon.

Enkelte sykdommer har den mindre fantastiske egenskapen å sette en i disse situasjonene om og om igjen. En ubehagelig kontinuitet av slag i trynet, beinkrok og knehøner. Daglige påminnelser som etterlater en bakbundet og ferdig torturert. Når det storslåtte puslespillet har blitt puslet sammen av ivrige fingre, ryddet bort og tatt fram igjen mange ganger, så mangler det sannelig noen brikker. Det er umulig å finne andre brikker som kan ta plassen deres. Likevel må livet gå videre.

Lettere sagt enn gjort. Det er lett å søke etter enkleste vei ut, la puslespillet gå i hundene og frigi sjelen så den kan fly høyt mot nye oppdrag. Hvor lenge orker man å vaie flagget på halv stang eller agere tom striesekk? Hvordan holder man ut å velge mellom det å holde seg i live eller det å leve? Man holder ut fordi man må. Fordi alternativet ikke frister mer enn det å se barna sine vokse opp og få være sammen med dem man elsker. Og akkurat det er det som gjør at man ligger en halvtime lenger hver morgen og prøver å få hendene til å lystre kommandoer, at man ikke fører en eneste samtale med noen utenfor husets fire vegger i lange perioder eller at man hele tiden må vurdere om en dusj vil ta dagens energirasjon og etterlate en som en hulkende iskald bylt under vannstrålene, eller om det vil være forfriskende og påfyllende. De er dessverre også en årsak til mine salte tårer som ligger lagret i dynesnippen, min egen hjelpeløshet og utilstrekkelighet i forhold til livet som vi lever sammen og bekymringene jeg påfører dem.

Man mister heldigvis aldri håpet om å føre hjem igjen de manglende brikkene og endelig igjen kunne få puslespillet komplett. Derfor går man hele tiden framover, med hodet bøyd mot stormen. Ingen orkan kan noen sinne feie meg over ende, men det kan tenkes jeg må ha meg en hvil en gang i mellom. For det er hardt å kjempe stadig.

8 kommentarer:

Sokken sa...

Fortsett å kjempe. Vi har fridager innimellom og de er gode.

Du er uansett verdens beste lille slitne kjempe kjemper.
Bare så du vet det.

Confiteor sa...

Det er hardt å kjempe, uansett, med eller uten sykdom. Jeg syns alle som kjemper en stille kamp burde premieres - helst ved å finne de manglende brikkene..

~SerendipityCat~ sa...

Stakkars deg... åh, jeg vet bare så altfor godt hvordan du har det.

Kjempe, kjempe, kjempe..skal det da aldri ta slutt liksom?

Men ikke gi opp! Det er masse godt også. Det vil helst gå bra!

Masse gode ønsker sendes herfra!

Neglecta sa...

Sokken; Jepp, alternativet frister ikke og heldigvis vet man at det kommer en fridag en eller annen gang. Takk! =o)

Confiteor; Amen til det gode forslaget ditt! =o)

SCat; Takk for gode ønsker! Ja, det vil helst gå bra, det skal gå bra, det SKAL gå bra!

Takk for kommentarer.

Vivi's Verden sa...

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver, og må innrømme at jeg selv for tre uker siden stod og hulket under vannstrålene i fortvilelse over at det aldri tar slutt.

Etterpå var det bare å klistre på seg smilet, gå ut, gjøre mitt beste og late som ingenting for ikke å bekymre familien.

Du er en flink kjempe Neglecta! Stå på!

Neglecta sa...

Takk Vivi! Mange gode energi-ønsker for det nye året! =o)

Tante Grønn sa...

Teksten din traff meg så sterkt. Fordi du skriver så fint, og fordi jeg vet hvordan du har det. Dynen min har også tatt imot en del tårer i vinter. Akkurat i dag har jeg en optimistisk dag, så i dag håper jeg litt for deg også, at du finner de manglende brikkene.

Neglecta sa...

Heisann Tante Grønn!

Jeg har skjønt at du sliter litt der borte. Det kommer bedre tider, det må vi bare klynge oss til. I mellomtiden får vi bare nyte det vi er i stand til og glede oss til resten. God bedring til deg!

Legg inn en kommentar

 
◄Design by Pocket Distributed by Deluxe Templates