Morgengry

Søvnen hadde fremdeles grep om henne da tungen gled over leppene og smakte på begjæret. Det hadde sin egen smak. Sin egen tyngde. De var svakt hovne etter drømmen. Noen dager var sånn. At hun våknet av dumpe slag i underlivet. Kroppen var myk og ville bare strekke seg, svaie ryggen over en arm som hadde dratt henne hardt inntil seg med hånden på rumpa, rund og varm som svaberg i solgangsbrisen. Halvveis i søvne strakte hun armen ut og kjente etter om han var der, før hun husket at det bare var onsdag. Armen fant tilbake til hennes side av sengen, hånden la seg over et bryst, en brun legg surret seg løs fra klamt dynetrekk og fikk endelig luft mot huden. De sløve tankene fant igjen minnet om første gang de møttes. Den morgenen hadde også begynt på samme måte, med den samme smaken av begjær på leppene, pulsen mellom lårene, som om noen hadde rørt ved henne mens hun sov. Hun hadde møtt ham på verkstedet da hun skulle få reparert bilen. Han var ny. Dagen var ny. Og han hadde lest henne. På pauserommet hadde han lagt hånda si på låret hennes under skjørtekanten. Sofaen var av rødt skinn og armlenene hadde knapper. Hun husket det. Hun hadde stukket neglene sine inn under den ene. Han hadde ikke spurt henne, men hun hadde automatisk spredd lårene da hun kjente hånda hans. Den andre hadde funnet veien til håret hennes. Dratt hodet bakover. Skammelig nok hadde hun stønnet høyt. Nei, det var feil, hun hadde ikke skammet seg, ikke engang da hun hadde hørt døren bli lukket opp og deretter raskt igjen. Tanken på at noen hadde sett henne i en såpass promiskuøs situasjon var likegyldig. Alt var begjær. Disig, på en måte. Fremdeles husket hun følelsen av de røde knappene mot den nakne huden, den raske smerten da trusestrikken ble dratt i stykker mot hoftebeinet, hvordan han smakte salt, metall og olje mot tunga hennes, og hvordan hun hadde kommet da han trengte inn i henne. Hun husket fremdeles alt. Men nå, akkurat nå, var det bare så ulidelig lenge til lørdag.