torsdag 21. mai 2009

Hudløs sommerkveld

torsdag 21. mai 2009
Jeg satt i min egen verden, som jeg for øvrig ofte gjør. På verandaen. Øynene hvilte på kveldsblått hav og fulgte de små skvulpene der de glattet over sanda for å skjule spor. Det var stille. Bortsett fra stemmene fra noen ungdommer som passerte på vei til byen, var det helt stille. Håret leet seg litt i vinden, kilte de bare skuldrene mine på huden som var blitt kald etter dagens solstråler. Jeg dro pleddet oppunder armene. Nøt å sitte alene. Ikke ensom. Men alene. Være. Ikke tenke på at kveldstimene gikk over i natt. Uforpliktende. Det knirket i kurvstolen under meg da jeg på ny rakk hånden ut etter rødvinsglasset. Av det andre var kinnene mine blitt varmkysset fra innsiden, kroppen avslappet og tankene fritt lekende over relasjoner og grunnleggende menneskemystikk. Tidvis var de bare stille. Observerende og sugende. Det krever åpne sanser å ta fløyelskvelder helt inn i sjelen.

Det var lenge siden takene rundt meg var blitt forlatt av de lange solstrålene og pakket inn i blågrå skumring. De første morgentimene ble varslet av fargeforandringen i pipehatt-tunellene, det var lysere nå. Snart ville stillheten begynne å bevege seg igjen. Kaste meg inn igjen i Nå. Tankene stoppet brått. Jeg vred hodet for å høre hvor lyden kom fra – et sted satt det noen og spilte på en saksofon! Et sted var noen andre også oppe og nøt natten, og sendte følsomme toner med lufttrekket bort til meg. Det var vakkert. Uvirkelig.

Og traff sjelen min på en måte jeg ikke trodde var mulig. Til tonene jeg gjenkjente som Garbareks ”Where the rivers meet” falt skjelettet ut av den gode følelsen å sitte alene. En hul brottsjø av lengsel fylte mellomgulvet og tvang meg til å ta et par raske åndedrag – gud, som jeg savnet hendene dine! Alle nettene vi satt på denne verandaen, sammen, varmen fra kroppen din der armen lå rundt skuldrene mine, den faste hånda di strykende over sommerbrun hud, lukta av sommerkveld i de lune hårene på brystkassa di. Smaken av vin når tunga di søkte min, bløtt kjærtegnet den med elektriske støt som forplantet seg til underlivet på sekundet. Følelsen av hardheten din pressende mot buksestoff og håndflata mi, senere glatt og myk i sin hardhet, brennende fuktig mot leppene mine. Jeg lengtet sultent tilbake til de timelange møtene med pirrende lek. Sansing. Tilstedeværelse og frihet. Jeg lengtet tilbake til deg.

Det var blitt stille. Saksofonisten hadde sikkert funnet roen og senga. Jeg var igjen alene i natten. Ikke ensom. Du vil alltid være med meg i minnene av gylne og blå saks-toner. Du og evnen din til å være hudløs.


Spotify-lenke til "Where the rivers meet"

YouTube-lenke til "Where the rivers meet"

4 kommentarer:

Vivi sa...

Vakkert, og ikke minst litt heftig på slutten der ;-) Det har jeg ikke sett hos deg før Neglecta, men det kledde deg så absolutt :-)

Neglecta sa...

Næmmen Vivi da, jeg har jo til og med en egen kategori som heter "Eråtikka"! =o) Men takk for ros likevel, hehe.

mykstart sa...

Gjennkjennbar lengsel. Satte seg en smule fast kjenner jeg.. Jeg vil ikke lengte nå! Være effektiv kvinne! Lage nye knekkebrød, og skrive på boken sin.

Neglecta sa...

MykStart; Lage knekkebrød, skrive bok og pusse opp LilleVilla. Det er gode dager!

Legg inn en kommentar

 
◄Design by Pocket Distributed by Deluxe Templates