onsdag 30. september 2009

Åtte ord mot byggverk

onsdag 30. september 2009

    – Du skal grine når du føler for det, sa du. Ja, tenkte jeg, jeg skal grine når jeg føler for det. Håret bundet i hestehale rørte seg svakt i takt med hodebevegelsen da jeg nikket mot deg; jeg skjønner hva du sier. Jeg vet ikke om du så at ordene dine beveget meg. At du traff bullseye med de åtte ordene før jeg rakk å heve skjoldet mitt mot pila di. Stein for stein med granitt har jeg lagt. Sirlig hugget for å passe hverandre. Flate mot flate. Pusset, for å ikke etterlate trekkfulle mellomrom hvor kald luft kan passere. Tykke pølser av mørtel mellom lagene. Den perfekte blandingen av leire, sand og kalk. Spesialtilpasset for å vare i tusen år – eller hvor lenge en følelse kan vare. Spesialtilpasset, fordi jeg tenker at en følelse vil skape bølger, en bølge vil skape etterdønninger og etterdønninger vil skape understrømmer jeg ikke kan ha som forstyrrende elementer i livet mitt. Naturkrefter som må temmes. Presses i form eller utenfor form. Presses til å slikke oppover steinveggene, men aldri innenfor. Aldri innenfor. Den herdede mørtelen og de tykke steinveggene er beskyttelsen jeg har. Lenge trodde jeg at de beskyttet mot det uforutsette. Stormene som kommer i høstmånedene. De plutselige vindkastene som sliter vimpelen fillete. Svabergene som blir slukt av de grådige bølgene. Først nå har jeg forstått at jeg har beskyttet meg mot meg selv. Først nå har jeg forstått at steinveggene har holdt varmen ute og kulda inne. At jeg har laget muren så tett at musene gnager møblene til reirfyll i ro og mak.

Det er enkle ord, de åtte du sa. Det er en enkel tanke. Vel ment, så mye så jeg i øynene dine. – Du skal grine når du føler for det, sa du. Ja, tenkte jeg, jeg skal grine når jeg føler for det. I hvert fall skal jeg gjøre mitt beste for å kjenne etter om jeg føler for det. For den som blander perfekt mørtel er en mester i sitt virke og er mest opptatt av at det skal holde i tusen år. Likevel kan det skje at en mester ikke ønsker å gjøre familiebedrift av det, føre tradisjonene videre. La det stoppe her. La neste generasjon slurve med mørtelen, slippe høststormene inn, våge å slippe buktende sjøormer løs i det frådende havet og nyte understrømmen den piskende halen gir. La mitt byggverk bli ruinenes nedfallsfrukt, opplyst av kveldssol i oransje, med rosa strandnelliker svaiende i havbrisen. La mitt byggverk slås til bakken som et fyrstikkhus. La meg bli en slagen mester! Intet mer ber jeg om.

10 kommentarer:

Jorunn sa...

Du skriver så poetisk at det nesten oppleves som en helligbrøde å tråkke inn med enkle ord.Men jeg ser det du tidligere skrev "Du har en lukkethet i deg som gjør meg usikker på deg" og det du nå skriver om muren i sammenheng.

Etter min mening må mennesker bygge opp murer fordi de har gjort erfaringer med maktholdninger,
med mennesker som vil bruke dem i sine nødløsninger og som derfor vil bryte ned deres indre liv--all egen motstandskraft,for å få kontroll. Det å bygge opp en mur mot dem,er helt nødvendig. Samtidig fortæres alt innenfor muren av isolasjonen.En hindres i å gjøre ekte erfaringer med seg selv og livet utenfor,og blir fremmed for seg selv og fremmed i verden.

En løsning ligger i å oppdage at sjelelig sunne mennesker ikke er maktmennesker. De søker utbytte av det som er ekte og levendi i andre som personer i stedet for å ville bryte det ned for å få kontroll. Det å skade andres indre liv, oppleves som å skade seg selv.Overfor dem er det trygt å demontere muren.

Anonym sa...

Du skriver fantastisk!

mykstart sa...

Så fint så fint! Om ikke byggverket blir slått til bakken i en fei, så kan man jo begynne med å få banket et par små hull i den.

Solskygge sa...

Du eier ordene, Neglecta. Du sa det meste i innlegget ditt, Jorunn sa resten i kommentaren sin, så jeg sier bare "Takk" for tankene dere ga meg.

Neglecta sa...

Fine, fine dere! =o)

Jorunn; Tråkk inn! For all del - tråkk inn! Ja, her kan vi godt se en sammenheng. Kommentaren din er som alltid klok og full av livsvisdom, det setter jeg stor pris på og det siste avsnittet ditt er jeg veldig enig i. Det vil jeg tro mange vet som både tilsiktet og utilsiktet har såret noen - det gjør nærmest like vondt for den som har "skylda".

Jeg er enig i det første du sier også, men ser likevel flere nyanser her. Min erfaring er at å mure igjen veggene kan være gjort som et rent overlevelsesinstinkt - selvoppholdelsesinstinkt om du vil - ikke fordi noen vil trekke deg ned, men fordi du selv kjenner at disse følelsene ikke passer med terrenget rundt. De vil "ødelegge idyllen" i familien/menigheten/forholdet/vennskapet/i bygda etc. I begynnelsen vil det ikke engang være merkbart, men etter hvert brukes det automatisk som en beskyttelse mot en selv for en selv. Ikke slipp noe inn, ikke slipp noe ut. Altså ikke fordi andre vil en vondt, men fordi en selv ikke tør å hanskes med sjøormhalene som pisker.

Anonym; Tusen, tusen takk for de varme ordene dine! =o)

May; Et par småhull bør man kunne få til vel? Bytte ut litt av den innestengte lufta.

Solskygge; Selv hjertlig takk! =o) Det er gøyest når jeg kan dele på det jeg eier og noen faktisk gidder å lese, hehe. Men jeg tenker også at vi alle eier ordene sammen. Heldigvis!

Jorunn sa...

Heldigvis. Da har du en greiere bakgrunn enn meg,og alt går nok bra.
Jeg tror imidlertid ikke at de som bryter ned andre sjelelig,vil dem vondt. Det de ønsker,er å få makt over dem for å bruke dem i sine nødløsninger. Slike mennesker har selv problemer,og forsøker å løse dem ved å flykte fra seg selv.Da er det nødvendig å ha noen å flykte sammen med, noen å ha kontroll over. De valgte feil vei,fordi de så ikke bedre,og fortjener ingen bebreidelse.
Jeg skriver så mye om slike spørsmål fordi jeg mener at jeg sitter med viktig innsikt. Jeg har jo selv klart å låse meg ut av det nevrotiske helvete etter erfaring med et maktmenneske. Det å bryte ut og bli et helhetlig enkeltindivid er meget skremmende,men det går bra. Vi har alle i oss alt som skal til.

Neglecta sa...

Jorunn; Jeg tror bakgrunnene er relative - det viktigste er som du er inne på også; evnen til å bryte mønstre og bruke det vi har inni oss til å gjøre forandringer. Og ellers er jeg så enig, så enig i det du sier. Vil gjerne få fortelle deg at jeg er glad for at du har funnet bloggen min og deler av innsikten din. Og jeg er glad for å se at du får noe godt ut av det vonde. *klem*

Anonym sa...

Dette var virkelig vakkert! Vakkert og sårt. Nydelig! Alldeles, fullstendig sukk..

Tante Grønn sa...

Dette var en helt nydelig tekst! Jeg nøt hvert eneste ord.

Neglecta sa...

Gneis; Hjertlig takk for din fullavroskommentar som jeg ble så glad for! *klem*

Tante Grønn; Tusen takk for fine og varme ord om teksten min. Jeg blir ydmyk av å høre at noen faktisk nyyyter ordene mine. *sukk og smelt*

Legg inn en kommentar

 
◄Design by Pocket Distributed by Deluxe Templates