lørdag 16. januar 2010

Tynnslitt vingespenn

lørdag 16. januar 2010
Den klamme fuktigheten fra havet utenfor. Det evige suset av vinden når den møtte bratte svaberg, slitte hushjørner og ulte i krokene rundt henne. Det evige og evinnelige suset. Som om hun hadde en malstrøm kvernende rundt i mageregionen og aldri ga henne fred. Ro til å tenke i stillhet. Aldri fred.

Vinduene var prikkete av seigt saltvann som ikke lot seg vaske av. De gangene hun likevel gikk på med krum hals, dro kluten utover lange striper av hav, som til kvelden ble oransje slør av kveldssola.
Det var alltid  én grunn for mye på vektskålen Bli. Eller kanskje bare veide de ikke nok de grunnene som lå i motvektsskålen Reis.

For det meste var hun alene her. For å tenke. Få livet sitt tilbake. – En slags botsgang kanskje. Noen ville se på det sånn. At hun hadde noe å gjøre bot for. Befrielse var hennes egen assosiasjon – befrielse av sjelen. Her ute kunne sjelen hennes fly fritt i brisen, fly med fiskeørnunger på flygetrening og brått stupe ned mot gråhvite måker under med småsild i nebbet. Fly av seg gammel tyngde som klemte om hjertet, lufte vingene, henge stille i lufta og kjenne sjøsprøyt mot den nakne magehuden.

Her ute kunne hun sitte nydusjet med runde vannperler på den brune sommerhuden. Naken. Eller med føttene stukket ned i et par knehøye gummistøvler. Satt hun på benken med knærne spredt, kom vinden til over alt med kjærtegnene sine. Her ute ventet hun på ham – de dagene han kom like gjerne som de dagene han ikke kom. Uansett var det her han fant henne, på denne måten, og mellom høyrehåndens peke- og langfinger hang sigaretten hennes arrogant og lekent. Varmrøykt. Mellom de røde leppene plystret hun tonene til de nærmeste fuglene og lyttet etter svar fra dem som for alltid var frie.

Det var ofte sånn han fant henne der ute i havgapet. De gangene han kunne komme fra. De gangene han kunne leve noen timer med henne. Hun som var tøylesløs, vill og gal, og som lignet mer på Jostedalsrypa for hver gang han så henne, skyheten hadde tatt plass i øynene hennes nå.  Hun kom gjerne mot ham på stien, hoppende og yr, bare kledd i gummistøvler og brun sommerhud. Etterpå tullet han det heklede teppet om henne da hun lå i armene hans. Da hun hadde delt så mye av livet i seg at det ikke var nok igjen til henne selv. Da lå gummistøvlene på det trekkfulle gulvet og ventet til de igjen skulle ut å seile med henne på vindkastene. I mens holdt han henne fast, fast, og lot henne velsigne brystkassen hans med ramsalte tårer rett fra havet.  

5 kommentarer:

Tante Grønn sa...

Godt å lese og se deg igjen, Neglecta :)

Jorunn sa...

Også jeg har vært her mange ganger og sett etter deg,for du skriver så poetisk at en løftes litt opp fra bakken.

Neglecta sa...

Tante Grønn; Tusen takk, det er godt å bruke ordene litt igjen også. De vil nå helst bli brukt og ikke bare surre i hodet. Godt å se deg her! =o)

Jorunn; Oj, det var sannelig en hyggelig tilbakemelding å få - tenkt å få løfte noen litt opp fra bakken et lite øyeblikk! Takk!

Hellig Lykke sa...

Velkommen tilbake... Kjekt å lese her igjen..
Klem til deg :-)

Marte sa...

åå plumpa innom deg i dag, har jevnlig sjekket om du har begynt å skrive igjen. Takk for at du skriver igjen! :-)

Legg inn en kommentar

 
◄Design by Pocket Distributed by Deluxe Templates