fredag 22. februar 2008

Generisk bytte av legemidler

fredag 22. februar 2008
Følgende samtale finner sted på apoteket:

- Vær så god!
- Jeg vil gjerne hente disse medisinene.
- Ja vel, da tar vi heller preparat B.
- Nei takk, jeg vil helst ha den som står på resepten, preparat A.
- Men sist fikk du preparat B.
- Jeg vet det og de funket ikke selv om dere sa innholdet var det samme. Jeg må ha preparat A!
- Men gangen før der fikk du jo preparat C. Det er ikke det samme.
- Nei, jeg vet det. Men legen har nå skrevet ut preparat A og jeg tar ikke flere sjanser på etterligninger. Det er viktig at de fungerer når jeg først tar dem.
- Det preparatet du vil ha er mye dyrere enn preparat B, så det lønner seg jo.
- Jeg er klar over at det er en prisforskjell, men jeg må altså ha det som står på resepten! Hvor mye dreier det seg egentlig om i kroner og øre?
- Nja, jeg ser på skjermen her at det faktisk ikke er mer enn 5 kroner…
- Eeh, ja vel, da er vel valget ganske enkelt?
- Ja, da henter jeg preparat A da…

Irriterende. Fryktelig irriterende. Skal det nødvendigvis måtte være så vanskelig å få utlevert det preparatet legen har foreskrevet? Jeg antar at dette ikke gjelder bare meg, for etter Apotekerloven av 2001 kan (og skal?) apoteket anbefale deg å velge et billigere erstatningsprodukt med akkurat samme virkning. Altså, et generisk bytte av legemidler. Altså: de kan anbefale deg å velge et billigere produkt, men de kan ikke dytte det ned i halsen på deg dersom du uttrykkelig sier at du ikke er interessert. Men skal det altså være nødvendig å måtte argumentere fram og tilbake for det man ønsker så lenge det er preparatet som står på resepten?


§ 6-6. Utlevering av legemidler etter resept og rekvisisjon

Legemidler skal utleveres nøyaktig etter resept og rekvisisjon.

Apoteket kan uten hinder av første ledd bytte rekvirert legemiddel med generisk likeverdig legemiddel og med parallellimportert legemiddel hvis departementet har godkjent legemidlene som byttbare. Slikt bytte kan ikke skje i strid med rekvirentens eller kundens uttrykkelige ønske. Dersom rekvirenten ber om det, skal apoteket meddele rekvirenten om at slikt bytte er foretatt.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om at rekvirenten i det enkelte tilfelle skal journalføre en begrunnelse for at generisk bytte etter annet ledd er uønsket.

Ved utlevering mot resept skal apoteket bidra til at kunden får tilstrekkelig informasjon om legemidlet til at det kan brukes riktig.


Dersom man får legen til å fakse over resepten til det aktuelle apoteket, har man ingen påvirkning. Da er substituttet allerede på plass i den grønne ut-boksen når man kommer for å hente. Jeg føler det faktisk som et overtråkk av mine rettigheter. Flere ganger har altså apoteket byttet mine medisiner før jeg har fått sukk for meg. Men de deklamerer høytidelig at virkestoffene i preparatene er like. Altså – virkestoffene er like. Det betyr ikke at du kan ta substitutt-legemiddelet uten bivirkninger, selv om du altså ikke har fått uheldige virkninger av det opprinnelige preparatet. Dette kommer jo også fram i en rapport fra Legemiddelverket:

"Myndighetene spesielt ønsker å få meldt inn bivirkninger fra farmasøyter, som oppstår ved generisk bytte av legemidler. Statens legemiddelverk sier at det ved bytte mellom likeverdige legemidler i utgangspunktet ikke er grunn til å vente forskjell i effekt eller bivirkninger. Likevel vil det kunne være små variasjoner innenfor virkestoffinnhold."

Steinar Madsen i Legemiddelverket sier: ”For enkelte pasientgrupper, særlig eldre, kan det være at bytte av et legemiddel er uheldig. Reservasjonsretten skal sikre at pasienten ikke blir skadelidende. Men man kan ikke automatisk benytte seg av reservasjonsretten, den må begrunnes individuelt. Det er for eksempel ikke noe poeng i å reservere seg mot bytte av et penicillinpreparat til en ung pasient som ellers er frisk.”

Men hvorfor det, dersom det nye preparatet skal ha samme virkning som det gamle, og hvorfor er det da så viktig å få innrapportert bivirkninger særlig ved generisk bytte? Man får vel bare håpe at det også innrapporteres senvirkninger i forhold til disse byttene.

På nettsiden til Sykehusapotek Nord skrives det faktisk:

"I Norge har farmasøyter bidratt med bivirkningsmeldinger siden 1. januar 2005. Det første året i Norge sto farmasøytene for 30% av bivirkningsmeldingene som kom inn til RELIS, de fleste omhandlet bivirkninger ved generiske bytter."

Say no more…

En annen uheldig effekt av innføringen av substitutt-preparater, er selvfølgelig at legens styring over en pasients helbred ikke lenger er suveren. Dersom denne ikke skriftlig uttrykker at et generisk bytte ikke vil være faglig forsvarlig, kan et bytte gjøres. Apotekene plikter å underrette legen når et generisk bytte finner sted. Jeg har aldri hørt at legen min har blitt varslet om dette – tvert i mot. Apotekernæringen blir altså sittende med betydelig mer makt enn før loven trådte i kraft. Og for å poengtere det – det er også apotekene som selv forhandler fram gunstige innkjøpspriser og derfor kan sette utsalgsprisene, og derav tjene mer penger på dette. Det viser seg også at de store kjedene ofte beholder eventuelle rabatter selv og tar ut gevinst på dette. For dessverre velger de fleste apotek å ikke føre de aller billigste medisinene, men heller erstatninger som koster omtrent det samme som legemiddelet kan erstatte (se samtalen øverst i innlegget). Rimelig nok så er det fremdeles myndighetene som fastsetter makspriser, men minimumspriser er det ingen grenser på. Bare synd at de ikke benytter seg at dette for å skaffe forbrukeren billigst mulig preparater, noe som vel egentlig var bakgrunnen for innføringen av generisk bytte av legemidler.

Helsepolitisk utvalg skriver:

”Den nye apotekloven åpner for at apotekene kan bytte et rekvirert legemiddel med et annet som vurderes som generisk likeverdig. Ved bytte mellom likeverdige legemidler får pasienten utlevert et legemiddel med samme terapeutiske effekt som det legen opprinnelig forskrev, dvs. at virkestoff, legemiddelform og styrke er den samme, men har forskjellig produsent og ofte merkenavn. Pakningens utseende, navnet, smaken og fargen kan variere, men virkningen skal være den samme.

Alle legemidler som er byttbare er godkjent av Statens legemiddelverk som medisinsk likeverdige. Disse legemidlene tilfredsstiller de samme strenge kravene til kvalitet som alle andre legemidler. Det er også Legemiddelverket som godkjenner hvilke legemidler som er like og som apotekene får lov til å bytte. Du kan derfor som pasient føle deg trygg ved bytte av legemidler. Det er Statens legemiddelverk som har ansvaret for at listen over generiske (likeverdige) legemidler med veiledning er tilgjengelig og blir oppdatert. Listen oppdateres hver tredje måned.”

Greit nok. Men hvem tar ansvaret dersom det skulle vise seg at jeg får alvorlige bivirkninger av et substitutt-preparat som legen ikke har foreskrevet? Kan jeg stole på at apotekeren er i stand til å ta denne avgjørelsen på mine vegne, som min fastlege ikke har autorisert? Likevel synes jeg det kommer nokså tydelig fram at ansvaret ligger i statlige organ, som styrer hele prosessen helt fra godkjenning av hvert preparat til lovgivningen som gir apotekene ”ansvaret”. Hvor mye slingringsmonn finnes i apoteknæringens ”ansvarsområde” gitt av staten? Der ser vel egentlig ut som om ansvaret mest er å følge opp pålegget som er gitt av de lovgivende og overstyrende myndigheter.

Jeg er betenkt og en smule skeptisk. For all del, forbrukerne sparer kanskje millioner i året, men til hvilken pris?

2 kommentarer:

Anonym sa...

Jeg prøvde en variant; De tablettene jeg skulle hente, var svindyre og jeg spurte om de hadde ett annet tilnærmet lik preparat.
Svaret var nei. For de medisinene med den ene bokstaven bak, var det bare èn variant av. -Javel, ja...
Så det er ikke alle medisiner de lager "kloninger" av i billigere varianter.

Jeg har også fundert på hvem som har ansvaret for uforutsette bivirkninger ved generiske legemidler. Dette må da være gambling fra det staten? "Vi satser på at det går bra!"
Ikke for det, man ser veldig mye rart fra staten. Og når jeg leser dette her; "Pakningens utseende, navnet, smaken og fargen kan variere, men virkningen skal være den samme." De skriver SKAL være den samme. Ikke at det ER den samme. Aner vi en viss usikkerhet og ett lite sjansespill?

Takk for en god post!

Neglecta sa...

Nei, det er riktig det, det er ikke alle medisiner som har erstatninger. Dette har noe med at disse ikke kan lages før ”eneretten” går ut, som er bare en viss periode. Deretter kan andre produsenter lage de som er ”tilnærmet lik” på alle måter…

Jeg kan ikke se annet enn at det hele er et nokså stort utprøvingsprosjekt, med forbrukerne som kaniner. Og i forhold til bivirkninger så synes jeg det kommer tydelig fram at det er nødt til å herske en usikkerhet hos de som godkjenner preparatene som erstattere.

Takk for det!

Legg inn en kommentar

 
◄Design by Pocket Distributed by Deluxe Templates