Fantonald på hemmelig oppdrag

Forkledd som Fantonald glir jeg inn i mengden av ”knask-eller-knep’ende” barn. Ingen legger merke til at jeg ikke har kurv til godteri, men bare en kveil med tau rundt skulderen. Nummer 81 ja, der har vi den. Jeg slenger tauet opp og klatrer i den tynne snora oppover blokka di. Da jeg er utenfor den riktige verandaen, tipper jeg meg baklengs, elegant og spionaktig over kanten. Med Fantonalds briller på kikker jeg forsiktig inn gjennom vinduet, mens jeg fornøyd konstaterer at du sitter i sofahjørnet ditt og ser på ”Skal vi danse?”. Jeg lager et lett katteklor på døra og i din åndsfraværelse registrerer du ikke at begge vaktløvene dine ligger innendørs. Av gammel vane går du mot verandadøra og åpner den på gløtt for å slippe inn katten. Stum av forskrekkelse og overraskelse blir du et øyeblikk stående og stirre med store øyne på meg, og før jeg rekker å slå til gjenkjenner jeg humoren som begynner å glitre i det blå. Hånei du! Ingen ler av Fantonald på viktig oppdrag!

Lynraskt spinner jeg deg rundt og binder hendene dine sammen med den usynlige tråden min. Deretter slenger jeg deg over skulderen, så bare ordet ”gorgeous” kan leses på den rosa pysjbuksa di. Effektivt og målrettet rappellerer jeg oss ned til bakken der jeg slenger deg inn i baksetet og legger et teppe over. Snart er Fantonalds oppdrag utført med glans.

Nøyaktig 176,8 kilometer senere er vi framme. Jeg slenger deg over skulderen på nytt, plasker gjennom slaps og snø før jeg setter deg forsiktig ned i sofaen. Fram med Pepsi Max og Stratos. Så er det bare å hvile på laurbærene, oppdrag utført og bestisen på plass der hun burde være. Og dersom ingen røver henne hjem igjen, ja, da er hun der fremdeles.