onsdag 26. november 2008

Bak vinduene

onsdag 26. november 2008
Hun gledet seg over at dagen hadde færre timer. At månen stadig tidligere dukket opp over åskanten bak huset hennes. Når mennesker rundt henne klaget over at det stadig ble kaldere, over høstdepresjoner eller huff, dette mørket, kroet hun seg sammen, full av forventinger. Høsten og vinteren var hennes årstid. Det var da hus ble personer. Det var egentlig da de våknet, åpnet øynene mot verden og blafret tungt med øyevipper som hadde ligget som lukkede skodder hele sommeren og våren gjennom. Riktignok ble det litt vanskeligere når det kom snø, men mange års trening hadde gjort det enklere å finne gode løsninger. Hun var dreven nå på det hun gjorde. Eller, dreven på det hun trengte. Ja, for det var blitt en slags besettelse dette. Noe hun måtte ha for å klare av sine egne problemer. For å få ting litt på avstand, sette livet i perspektiv. Hun var klar over at det kanskje var en svakelig unnskyldning det at hun trengte det. At det liksom var gode grunner til at hun gjorde det. En feig måte å bortforklare det på. Men ingen visste likevel. Og da spilte det vel ingen rolle, gjorde det? En sjelden gang dukket det opp små glimt av skyld, som om en liten engel satt på skulderen hennes og hvisket henne i øret at det var ulovlig, stygt, langt utenfor de grensene samfunnet aksepterte. De gangene måtte hun slenge det svarte strikkeskjerfet hardt over skulderen, sørge for at engelen ble truffet midt i den skinnhellige mageregionen og slynget en meter og sekstisju ned der den hørte hjemme.

Hun passet alltid på at kveldene var hennes. Eller, det passet seg selv, når hun tenkte etter. Det var ingen som la beslag på tiden hennes. Ønsket hun det? Hun visste ikke lenger. Da måtte hun i så fall velge bort dette andre.

I kveld visste hun hvor hun skulle. Huset hadde vært det neste på listen mange ganger, men hun hadde alltid funnet en grunn til å utsette det. Kanskje fordi det var en større utfordring mentalt sett. Kanskje fordi hun så fram til det med et par ekstra sommerfugler i magen. Kan hende fryktet hun ubevisst det hun kunne finne. Vinduene var store og rutete. Hun visste at de ofte tente stearinlys – kubbelys som la rommet i et romantisk og innbydende lys. Det hadde hun sett da hun passerte på vei til de andre. Småskjelven lente hun hendene inntil den grove, iskalde muren som støttet opp blomsterbedet deres. Nå var det fullt av vissent løv og frosne granatepler som hadde falt langt fra stammen. Hun dro inn luft som var tung av våt jord og mugg, transformerte den til varme i lungene og slapp den ut som en tynn stripe av blårøyk. Nå kjente hun hvordan kroppen hennes våknet til liv, hvordan smilet vokste utover kinnene hennes. Hun gikk forsiktig videre. Vaktsomt. Huket seg litt ned ved kjøkkenvinduet og kjente hvordan buksa ble farget av duggvåt buksbom. Stemmene deres bar igjennom glasset, lyden av den lykkelige familien som bodde der inne. Eller, hvem visste egentlig hva lykke var? Selv hadde hun sett så mye at hun ikke lenger trodde den var for hvem som helst. Nå pakket hun skjerfet rundt munn og nese. Visste bedre enn å fortelle hele verden at hun sto her. Ensom. Stakkarslig. Snyltet på varmen deres. Det kunne være de som mente hun var pervers også, men hun trådte aldri over grensen som gikk ved soveromsvinduer. Noe måtte da folk få ha i fred også!

På gulvet lå han sammen med datteren. De tegnet i en prinsesseblokk. Han med rosa sommerfuglspenner i det mørke håret. De lo sammen, de to. Moren og den eldre datteren halvveis lå i hver sin sofa og så på tv. På en måte var de i sine egne verdener. Langt borte fra de to som var sammen på gulvet. Hun så de hvite kubbelysene. Kubbene som brant i peisen. Lunheten. Men også den manglende varmen. Enda litt ble hun stående der å observere. Lagre minnet om akkurat dette vinduet, denne familien. Pusten laget rim på utsiden av skjerfet og gjorde det vått mot munnen hennes.

Fornøyd konstaterte hun at selv her i dette flotte huset var de ikke lykkelige. Deretter gikk hun hjem med en forunderlig og tilfredsstilt ro i kroppen. I morgen skulle hun til det røde huset med den hjemmesnekrede postkassen. Ny forventning – og noe frykt - kilte i magen.

7 kommentarer:

Liljefot sa...

Jøss, for en fin beskrivelse av å være utenfor noe som du allikevel er en del av:)

Neglecta sa...

Hei Liljefot og takk for det. Jeg tror det er like mye det å IKKE være del av, som er hennes problem. Uten at hun nødvendigvis evner eller ønsker å se det selv. Men hva vet jeg, hehe.

Sokken sa...

Hva er egentlig lykke?
Fasader er aldri imponerende.

Dritbra innlegg, Lille Vakre!

Confiteor sa...

Denne posten var utrolig bra skrevet! Elsker å lese slikt av folk som vet hvordan de skal skrive! Sokken er en av de, og nå ser det jammen ut som jeg må følge med her også :)

Neglecta sa...

Sokken; Nei, hva er egentlig lykke, og hvem kan definere det? Det vil alltid være en personlig definasjon uansett. Takk takk! =o)

Confiteor; Heisann og velkommen skal du være! Tusen takk for flott kompliment og selvfølgelig er det hyggelig å høre at du vil følge med. =o) (Jeg følger bloggen din osgå, sånn helt i skjul, hehe)

~SerendipityCat~ sa...

Veldig bra! Det bygget seg opp en spenning mens jeg leste som dro blikket nedover sida; jeg ble litt fengslet av hva som kunne være denne kvinnens hemmelighet.

Gleder meg til å lese flere av dine tekster. :-)

Neglecta sa...

Tusen takk, SCat! =o) Jeg må si at jeg var spent selv, ettersom jeg skrev, hehe. Vet aldri helt hva det blir ut av det man har i hodet.

Legg inn en kommentar

 
◄Design by Pocket Distributed by Deluxe Templates