onsdag 12. november 2008

Død og kjærlighet

onsdag 12. november 2008
I går var jeg i begravelse. For så vidt ingen dramatikk i selve hendelsen. Det var hele familiens Mor som dagens hovedperson, og allerede for flere år siden syntes hun selv at hun hadde gått ut på dato. Kanskje hadde hun det også. I hvert fall nærmet hun seg hundre med stormskritt (selv om det ikke går så raskt i den alderen). Hun hadde hatt en rikt og godt liv selv om hun jammen har hatt sitt å bakse med. Hun opplevde dessverre å miste mange av sine, Mor. Alle disse tapene i familien har ført til en del splittelse, som sorg ofte gjør, og enkelte følte seg nok ikke helt komfortable ved tanken på å møte opp i kapellet i går. De dukket opp likevel.

Midt blant alle disse pregede menneskene sto min kjære. Rank og rett i ryggen, med sine egne smertefulle tap godt gjemt under den sorte dressen. En perfekt dobbel Windsor i halsgropa holdt slipset på plass i vindværet, sammen med slipsnåla etter hans avdøde far. Han tok prestens hånd i sin sterke. Holdt den lenge, fortrolig. Takket varmt for flotte ord og fin gudstjeneste. Med minner som innvendig omtrent måtte rive ham i filler, gikk han til de ukomfortable, rakk ut en hånd. Bygde broer. Brydde seg. Kjæresten min. Hvor flott denne mannen er og hvor stolt jeg er av ham!

Etterpå var vi samlet for å minnes, og ved mitt bord satt det 4 menn – alle rundt 40 år. Min kjære, hans bror og to fettere. Og da slo det meg: Ingen av disse hadde sin far i live! I tillegg til at to av dem hadde mistet en bror, hadde de andre to mistet to søsken. En av dem hadde opplevd det grusomme å miste et barn, og en hadde også mistet sin mor. Til sammen manglet vi altså minst 6 stykker av den aller nærmeste familien rundt dette lille bordet! Nære familiemedlemmer som var borte så alt for tidlig. Det slo meg hardt hvor mange de hadde mistet. Hvor mange ganger de hadde vært igjennom dette sammen. Under alt det ukomfortable var de likevel knyttet sammen. Kan det være at de usynlige båndene, som bare blir tydelige ved kriser, er for mye å bære for hver enkelt sånn ellers? At hver gang de ser hverandre minner det for mye om hva de har mistet, at det binder like mye som det skiller?

I min del av familien har vi nærmest vært spart for ”uforutsette” dødsfall. For meg ble kontrasten med ett veldig synlig mellom hva kjæresten min har gjennomlevd og mitt eget liv. Da vi reiste hjemover var jeg full av ny beundring for min kjære. En ny forståelse for de mindre gode dagene hans, men også undrende over hvordan et hjerte kan romme så mye sorg og kjærlighet samtidig. At ei bøtte som er full av poteter likevel kan fylles opp med vann og være breddfull av begge deler.

Det som i utgangspunktet var en trist dag, ble på forunderlig vis en dag som banet vei for nye bånd, større forståelse og kjærlighet. Kanskje var Mor allerede blitt en engel som velsignet oss med stjernestaven sin. I hvert fall føler jeg at Mor denne siste dagen på jorda klarte å samle alle sine etterkommere og at hun i min kjære hadde en medsammensvoren ingeniør i brobygging. Takk til dere begge to for hva dere ga meg denne dagen!

6 kommentarer:

Solskygge sa...

Dette var meget fint skrevet! :)
Din kjære har ett stort hjerte, det er det ingen tvil om.
Og han har heldig som har en halvdel som evner å se nettopp slike ting du så. Det er ikke alle som gjør det.

Anonym sa...

Ikke rart jeg bare MÅ ha deg i Bloglines...

Fryser på ryggen, så bra skrevet og med et så sterkt tema.

Neglecta sa...

Sokken; Ja, jammen har han det. Og om man selv føler man er høflig og korrekt, blekner man betraktelig i forhold til ham i sånne anledninger. En flott egenskap!

Nuvel... Jo, takk for det. =o)

Serendipitycat; Ja, temaet er i grunn uutømmelig og jeg var egentlig i ferd med å skrive meg helt bort, da jeg fant ut at det fikk heller komme en post til med nogenlunde samme tema. Det skrives jo ellers ikke så mye om død og den slags - uvisst av hvilken grunn.

At du har meg i Bloglines tar jeg som et stort kompliment! =o)

Takk for kommentar begge to!

Blogger sa...

Det finnes vel bare en ting å si: Kjempebra skrevet!

Ha en fin dag

Anonym sa...

Jeg har faktisk aldri evnet å se slik på det. Det slår meg at jeg også har mange utrolig flotte mennesker rundt meg, og at du nok en gang har klart å røre ved noe i meg.

Bra skrevet.

Neglecta sa...

Vivi; Tusen takk - litt sent ute jeg, men ha en god natt! ;o)

Alf Ivar; De fleste har jo flotte mennesker rundt seg, men av og til blir fokuset satt på helt andre ting og det flotte går i glemmeboka. Gjemmer seg bak hverdagene.

Å klare å røre noe i den som leser - aah, finnes det bedre ord for mine ører (eller bokstaver for mine øyne, hehe)! Tusen takk igjen!

Legg inn en kommentar

 
◄Design by Pocket Distributed by Deluxe Templates