Ville det?

Ville noe vært annerledes dersom jeg sa at jeg ikke ville gjort det hvis jeg var Meg? At jeg var i flytende form da det skjedde. At jeg bare følte og ikke tenkte. Hjelper det noe om jeg sier at jeg ikke vet helt hva som skjedde? Eller hvordan. Men at jeg er lei for det. Kan det bøte på smerten vi påførte deg? Fra det øyeblikket dere ble sammen var han som en bror for meg. En trygg og flott mann som jeg ble glad i fordi jeg så hvor hel han gjorde deg. Ville det vært annerledes om jeg sa at jeg aldri hadde tenkt på ham som Mann? At klemmene som ble utvekslet bare var vennskapelige. At vi kunne finne på ting sammen, nettopp fordi dere var Dere.

Jeg vet det ville vært annerledes dersom du ikke hadde tatt på deg en ekstra vakt. Du hadde jo egentlig ferie. Og det var sol! Selvfølgelig hadde vært annerledes hvis jeg i stedet hadde blitt hjemme. Jeg vet det nå. Og jeg er lei for det. Jeg tror ikke dette vil gjøre vennskapet vårt helt igjen, men du sier du vil vite. Hvordan kan jeg forklare for deg det som jeg ikke selv vet? Jeg vet ikke på hvilket tidspunkt grensene fløt i hverandre. Muligens var det da han ertende dukket hodet mitt under i vannet og jeg måtte gripe rundt de stramme hoftene hans for å komme opp igjen. Eller var det da vi lå til tørk på hvert vårt håndkle. Kanskje fungerte saltvannet som brennglass under sola og tente den sulten som ikke ville forsvinne. Jeg skal innrømme at jeg kikket på ham under senkede øyevipper da vi lå der, og jeg så det øynene dine hadde sett lenge. Det er godt mulig at dråpene som hadde samlet seg i vippene mine forvrengte det hele, for jeg så ham gjennom strålende og regnbuefargede prismer. Brystkassa som hevet og senket seg, funklende av vanndråper som tryglet om å få fukte leppene mine. Jeg fulgte stien av mørkt hår nedover den flate magen, og så hvordan den forsvant under de to våte lissene i shortsen. Det er kanskje unødvendig å fortelle at jeg også lot blikket hvile en tanke lenger ned, før jeg hardt svelget dette uventede, snudde hodet mitt til den andre siden og presset kinnet mot det harde underlaget. Det måtte være åpenbart også for ham hva som hadde skjedd! At her, på disse svabergene av lava, hadde selve havet vasket bort alle andre, skylt oss opp på land som mann og kvinne. At alt var som det skulle være. Altså, som det ikke skulle være. Men som det likevel måtte være. Pusten vår gikk synkront. For raskt. For varmt. Nært.

Hvis jeg hadde plassert kjølebagen foran meg i stedet for ved siden av meg, ville det ha vært annerledes da? Eller hvis jeg hadde tenkt at han kunne være tørst, før han skjønte det selv. Hvis han ikke hadde måttet strekke seg over meg. Eller om det ikke hadde vært så varmt at sola ble til vann på kroppen min. Da hadde jeg ikke kjent fingeren hans som fanget svettedråpene på ryggen min, og ledet dem nedover til de møtte motbakke ved kanten på bikinitrusa. Han satte seg opp og jeg hørte ham ta store slurker av den kalde brusen. Det var med ett blitt kveldende varmt, og jeg kjente at huden nærmest ble svidd der han hadde berørt den. Jeg kjente ikke lenger føttene mine, all følelse var konsentrert i magen og mellom beina. Jeg var bare en sydende strøm av lava, pulserende i ett med svaberget under meg og solen over meg. En grådig sult som åt meg innenfra. Jeg snudde meg over på ryggen og så skyggen av armen hans gjennom lukkede øyne, da han bøyde seg over meg for å legge brusen ned igjen i bagen. Shortsen hans presset mot hofta mi, hardt. Gnistene i lufta gjorde det for vanskelig å puste. Den varme tunga hans som gled mellom brystene mine. De varsomme tennene hans som bet gjennom det glatte stoffet i overdelen og presset fram det undertrykte stønnet mellom leppene mine. Glatte av sololje gled fingrene hans nedover og fant meg våt og brennende. Alt fløt i hverandre. Jeg vet ikke hvor min kropp begynte og hans endte. Det første forsiktige kysset hadde gått over til en vill dans med grådige tunger, slikkende og bitende, eggende. Smaken av den salte huden hans sved på tunga. Den vanvittige følelsen da han trengte inn i meg, da han sakte dro seg ut igjen. Eksplosjonen av følelser da vi ikke maktet å holde igjen, noen av oss. Den hivende pusten vår da sulten hadde blitt stillet. Det kunne endt der. Hadde det vært annerledes da? Om jeg ikke hadde kjent dette voldsomme begjæret etter å ha ham inni meg, om og om igjen. Jeg vet ikke.

Er det annerledes for deg, nå, når du vet?