Hun lente panna mot det kalde vinduet. Fulgte regndråpene som sugde seg fast der, til de ble så tunge at de formet elver av sølv i skinnet fra gatelyset. Det som hadde vært en lett bris av vemod, hadde økt i styrke. Vinden hadde feid med seg råttent løv, skarpe kvister og stinkende søppel. Nå virvlet avfallet rundt inni henne, skrapte løs gamle skorper på hjertet som allerede var stygt skamfert. Regnet tiltok. Hun visste det allerede i går. Da han hadde sagt at hun var noe for seg selv. Hun hadde alltid vært det. Og det hadde alltid vært feil. Der andre fløy, buklandet hun hver gang. Det var åpenbart at han ikke ville ha henne. Selvfølgelig ville han ikke det. Og hun bebreidet ham ikke. Selvfølgelig ikke.
Gjennom regnet som trommet mot blikktaket, hørte hun noen gå opp trappa utenfor. Panna hadde laget et hjerteformet fettmerke på vinduet.
onsdag 5. november 2008
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
3 kommentarer:
Likte det med hjertet på vinduet :-)
Fint :)
Hei til dere begge to, og velkommen hit! =o) Jeg aner ikke hva jeg skal med disse små - nesten intetsigende - snuttene, men de presser seg fram med jevne mellomrom. Jeg tar nok sjansen på flere, for de krangler om plass i topplokket for tida.
Tusen takk for kommentarer!
Legg inn en kommentar