søndag 16. november 2008

Noe lite og noe stort

søndag 16. november 2008
Som liten var hun et underlig barn. Hun hadde alltid noen å leke med, selv om hun til tider kunne være sjenert, og ha vanskelig for å være den som spurte først. Hun kunne like å observere. Studere ungene rundt seg, og foreldrene deres. Hvilke regler som gjaldt og hvordan alle innordnet seg i samfunnet. Etterpå ble de en del av hennes eget lille samfunn i dukkehuset. Alt ble spilt ut på den lille scenen, alle observasjonene fikk gummibein å gå på. Stive fruer med bustete nylonhår fikk gå i selskap til hverandre og sladre om skilsmissebarn og sesongens hageblomster. Mennene med terylen-bukser og påklistrede smil sto for det meste ute og pratet om jobb og nyheter. Ungene, som alltid hadde armene rett ut foran seg som om de lekte blindebukk, måtte sitte pent på stolene sine og gå rett til sengs med stemmen til Colargol i plastikkørene.

Det var stadig noe å gjøre. Likevel lengtet hun alltid. Etter å være alene med tankene sine. I stillheten. Der hun aldri var ensom. Uansett hva hun gjorde hadde hun alltid et sug i magen. Forventninger, kilende som sommerfuglvinger i magen. Forventningene gjorde at hun alltid smilte dette mystiske smilet sitt som de voksne oppgitte ristet på hodet av.

Da skoleklokka ga fri resten av dagen eller middagstallerkener klirret under varmt såpevann i oppvaskkummen, forsvant hun ut av døra og oppover veien. De røde treskoene med marihøner på ble sparket av der asfalten sluttet. Litt lenger bort lå et par sammenrullede, hvite halvstrømper skjødesløst kastet på den røde grusen. Hun elsket følelsen av harde, spisse steiner som stakk i fotsålene. Gjorde henne levende. Fullt ut sansende. Dagene med regnvær vasket vannet av de støvete tærne og klistret småsteiner på føttene. Kontrasten da hun skrittet over på den bløte mosen. Enten den var varm og tørr, eller lunken våt. Strå som kilte henne oppover de brune leggene. Da ble hun født. Hun bare Var. Pulserende, i ett med svarttrosten som sang over hodet hennes, ospebladene som skalv og firfislene som lynraskt løp over stien foran henne. Disse stundene var bare hennes. Hun studerte maurtuer, snakket med rumpetroll i tjernet. Hun satt med bena i kors og funderte over alt det store mens tunga lekte med et bær, eller lå så kort hun var og kjente maurene tråkke opp egne stier på kroppen hennes. Her var hun trygg. Alltid.

Kløende på ferske myggstikk gikk hun sakte hjemover igjen. Halte ut tiden fordi hun visste at det ville være nok et døgn før hun kunne komme tilbake. Komme hjem. Motvillig bøyde hun seg ned og tok opp strømpene, puttet dem i kjolelommen og stakk føttene inn i de ventende marihønene. Klikk-klakket seg hjem til der hun ikke fikk puste. Ikke fikk Leve.

4 kommentarer:

Vivi's Verden sa...

Kjemefin tekst :-) Her kommer dagens smiger: Har du vurdert å gi ut tekstene dine i en liten samling? Det burde du... om du ikke allerede er forfatter pr definisjon (jeg vet jo ikke) så tror jeg det er en stor fofatterspire i deg :-)

Ha en fortsatt fin dag!

Sokken sa...

Godt å lese noe som gjør at tankene får kjørt seg.

Neglecta sa...

Vivi; Takk for det! =o) Hvem sier du ikke kan komme langt med smiger? Jeg utnevner deg herved til dagens æresbesøkende, for forfatterspire vil jeg jo gjerne være. *fnis*

Sokken; Uffda, det er ikke alltid like bra med tanker som får kjørt seg vel...

Takk, begge to!

Sokken sa...

Jeg liker å tenke, jeg.
Kjenner jo meg. ;)

Godt skrevet!

Legg inn en kommentar

 
◄Design by Pocket Distributed by Deluxe Templates