Oss mot deg

Har du sett dem? Ja, øynene altså. Bak sløret av sine egne selvopptatte liv, kikker de nedlatende på deg. Nedlatende og grådig. Kanskje kan du i et nanosekund se et glimt av medfølelse. Sløret hindrer din umoral i å snike seg inn i de perfekte livene deres. Hindrer smitte av fordervelsen og umoralen de ser i deg. Men aller mest kikker de på deg fordi de trenger deg. De trenger deg for å slippe å se innover i seg selv. Ingen tenker egentlig over hvorfor eller hvordan livet ditt har kunnet ta sånne vendinger. Ingen tør å tenke på det. For det som kan hende andre, kan faktisk hende en selv også. Vi er alle mennesker på samme klode.

Langt der inne bak sløret, i dette lille sekundet hvor de har sett deg uten å se deg, har du rokket ved deres innerste frykt. Den svarte ulven som ikke må mates.

De skynder seg hjem til kjernefamilien. Tenner i peisen og gjør det febrilsk ekstra hyggelig. Glemt var du i det øyeblikket de kom innenfor døra. Til tryggheten. Til det de har som ikke kan forvitres like raskt som saltstein i vann. Tross alt er de annerledes. Heldigvis.

Det hindrer dem riktignok ikke i å ta det opp neste gang de snakker med noen som kjenner deg. Mellom stramme lepper hviskes budskapet om din moralske endelikt og øynene tvers over bordet viser oppriktig vantro under lange, svarte vipper. Ja, hadde de ikke tenkt det hele tiden alle sammen. Var jo aldri helt som oss andre – egentlig. Nei, hun var jo ikke det. Nikkende nakker, stolte under skammen som innerst inne dukker dem litt. Nei, la oss snakke om noe hyggeligere.