Når engelen er fløyet

Under de tette vippene hennes kunne han så vidt skimte øynene som hadde skiftet farge fra blå til grønne. Denne fargeskiftet skjedde alltid når hun var opphisset og gjorde ord overflødig. Til hans lettelse. Men nå hadde hun også en fulhet i dem som glitret mot ham. Hun hadde forresten ofte dette glimtet som gjorde ham usikker. I begynnelsen hadde han mistolket det som spottende, noen ganger trodde han hun var barnslig ertelysten, men stort sett spottende. Nå så han det bare som en del av henne. Kanskje den delen hun sjelden delte med ham, men like fullt en del av henne. I det han kjente den varme fuktigheten hennes omslutte ham, ble alle tankene sentrert i de pulserende blodårene og den tynne, følsomme huden. Han så bare undersiden av haken hennes der hun satt med hodet bakover og blottet halsen hvor musklene strammet seg. Mot lyset fra vinduet så han konturene av henne over seg, det lange håret som hang ned til lårene hans og kilte ham. Han nøt synet av brystene hennes som pekte ut i rommet og den smale midjen han hadde hendene sine rundt. Hun bøyde seg fram, lente hendene mot veggen, bød ham brystene sine. Han syntes hun kjentes avventende ut. Hadde hun sagt noe han ikke hadde fått med seg? Hadde han gjort noe feil? Det kunne det vel ikke være, han hadde vært oppmerksom mot henne som han alltid var, satt seg selv litt til side, som han pleide.

Hun lente seg bakover igjen, la albuene på knærne hans. Satte blikket i ham, mens stønnene trengte seg opp av halsen og ut mellom de hovne leppene hennes. De grønne øynene var slørete nå, likevel var fulheten der. Han så det. Orket ikke fundere på det. Det var ikke plass til tankerekker nå, blodet tok for mye rom i ham og presset var snart for mye. Han så at hun visste det. Med det spottende glimtet beveget hun seg akkurat lite nok til at han ikke kom. Så vidt ikke kom. Han skjelnet et smil på leppene hennes. Hun likte seg nå. Likte å ha kontroll over ham. Han lot henne. Visste at det var umulig å stanse nå likevel. I noe som lignet desperasjon grep han hardt tak i de myke rumpeballene hennes etter en stund. Beveget henne så det passet for ham, for å avslutte det de hadde begynt. Øynene glitret mot ham. Spottet hun ham for hans utålmodighet? Nærmest irritert ble støtene hardere enn han hadde tenkt. Hun smilte. Stønnet. Beveget fingrene rytmisk der leppene hennes delte seg. Båret av synergi og irritasjon kom de samtidig, hun med håret spredt som en vifte over den svette brystkassen hans. Tilbake var bare tilfredshet og ro. Følelsene de delte begge i den lille kokongen av spunne silkebevegeleser. Uten at han hadde spurt henne, forklarte hun med hes stemme;

- Nei, du skal aldri tvile på at jeg liker det vart og sanselig. Langsomt. Å elske med deg er det største jeg gjør. Men du skjønner, noen ganger flyr engelen i meg av sted og det er bare demoner igjen. Da trenger jeg styrken din, maskuliniteten, at du tar kontroll over meg. Holder meg fast, legger tyngden din på meg, så jeg kjenner at du er Mann. Jeg trenger ingen varsomme stryk eller søte ord. Du skal ta meg fordi jeg er en svikefull engel og en tilstedeværende demon som lever av kroppen din. Hendene dine skal være harde når de holder i hoftene mine, jeg vil se fingermerker på rumpa og avtrykk av tennene dine på brystene mine. Du skal tvinne hånden din som er våt av svette og safter, inn i det lange håret mitt og dra hodet mitt der du vil ha det. Bakover, om du vil se den forsvarsløse halsen min og erte meg med tungespissen på leppene, eller mot deg om du vil kysse meg grådig. Jeg er gjerne engelen din, det vet du, men når den er fløyet vil du trenge denne bruksanvisningen.