søndag 10. mai 2009

Diamanter til trekkfuglen

søndag 10. mai 2009
Blikket var festet på de irrgrønne bladene som fremdeles var klisne av sevje. Enda var de tannete kantene buet av å ha ligget sammenkrøllet som foster inne i knoppene. Et stikk av misunnelse traff henne i magen. Den som kunne ha krøllet seg sammen! Ventet. Bare ventet. Helt til det ikke lenger var noe å vente på. Stillhet. Ikke tung pust, krevende hender, larver som åt av kroppen hennes. Som nå. Armene hennes lå rundt den hvitskurte bjørkestammen, fingrene fant feste i sorte sprekker, som om hun berørte treets indre. Det var fuktig, seigt, men hun tenkte at det var for beskyttelsens skyld. Treet ønsket kanskje ikke at noen skulle komme det så nær. Kanskje det var for å kunne verne om hemmeligheten; hvordan de gjennom stormene fremdeles kunne stå støtt, år etter år. Da hun kjente presset av den knudrete stammen mot brystene, boret hun neglene inn i de sorte barksprekkene uten tanke på insektene der inne. Hun boret neglene inn for å holde seg i denne verden, ville kjenne den fysiske smerten i fingeruppene, hvordan neglene knakk og protesterte. For ikke å kjenne. Hun ville ikke kjenne!

Brått kom slaget som spredde beina hennes til hver side av trestammen. Hvit. Uskyldig. Hun så opp. Opp. De grønne bladene. Luktet godt nå. Friske. Fulgte vindens forlokkende pust. Hun skuttet seg, spente ryggmusklene og krøp sammen. Visste hva som kom. Det var sånt han likte. Tente på. Andre ting var han ikke lenger i stand til å tenne på. Hun så ham gå ned til vannkanten og hente opp en kald øl. Strupen hennes var som sand og en ørliten forventning vokste i henne. Med shortsen hengende nederst på hoftene gikk han helt bort til henne, satte seg ned ved føttene hennes, helte noen dråper på de bare tærne før han satte flaska til munnviken og drakk.

Ved hjelp av den lyse hestehalen hennes dro han seg opp. Satte tennene i nakken hennes til huden ble nummen av smerte. Himmelen var så fint blå i dag. Sommerblå. Den kalde flaska mot innsiden av lårene. Hun så vannflaten glitre mot sola. Tusen diamanter som hun kunne få om hun bare hadde klart å rive seg løs. Hånda som hadde klemt hardt på brystet hennes forsvant. Underlivet verket av glass som gradvis var blitt kroppsvarmt. Fluesnapperen hastet ut fra den faste fuglekassa i treet, den hun hadde hengt opp sammen med faren da hun var liten. Men nå var det hun og han. Alltid hadde den bodd der. Hun likte å tro at det var den samme. At noe var bestandig. Selv om hun egentlig visste at den dro til høsten. Når instinktet fortalte at den måtte ta vingene fatt for å overleve.

4 kommentarer:

Anonym sa...

Det er sterk kost du leverer her! Nådeløse kontraster. Vakkert og heslig. Imponerende!

Neglecta sa...

Ydmykt takk for at du _ser_ teksten min! Det heslige kan også skrives om, uuttalt mye, men likevel sagt. =o) Takk!

Kristin Oudmayer sa...

Jeg er målløs og kjenner krøllene reise seg. Du skriver vakkert og bruker fantastiske kontraster. Og naturen; jeg tenker på kommentarene dine i Sandkassen, og tenker at vi nok ofte ser den på samme måte. Takk for at du deler.

Neglecta sa...

Curly; Diktene dine treffer meg både midt i hjertet og i mellomgulvet, og du kan nok ha rett i det at grunnen er vår nokså like måte å se natur og bildene i den på. Tusen takk for kommentaren din - og for ros som kiler sukkersøtt i magen! =o)

Legg inn en kommentar

 
◄Design by Pocket Distributed by Deluxe Templates