Ekko

I tomrommet mellom oss er det et ekko. Svake gjenlyder av hudløse erklæringer. Som i et fraflyttet, nedvasket hus der det bare gjenstår å lese av strømmen og levere nøkkelen. Undertegne papirene, ja vel. Det kjennes som en kinosal, alene i den alt for store sal nummer 1, bakerste rad med klissete Toffin knugende mellom hendene og en film som aldri snurres i gang. Hvor har det blitt av deg i tomrommet, er det din hvisken jeg hører der borte ved sceneteppet? Er det du som har stoppet favorittfilmen vår fra å spille igjen?

I tomrommet mellom hav og himmel var det en gang stint av salt luft som la seg på leppene våre. Nå er luften merkelig tom. Bare strandnellikene står fremdeles med de små, rosa bustehodene sine nikkende i vinden med røttene stukket fast ned i de karrige sprekkene av granitt. De kjemper i det minste. De sender næring tilbake til rotfestet og kommer igjen. Igjen. De slumrer, men dør ikke. Om du var en skjør tekanne av den fineste kinesiske porselen, ville jeg slamret deg i gulvet, sett hvordan bitene spratt utover flisene. Tilsølt av grønn te med sjasmin. Bivånet det sjokkerte, vantro blikket ditt. For å få deg til å våkne. Føle! Bryte sammen og strekke deg ut etter meg. Trenge varmen min. Intellektet. Sjelen min. Jeg klarer ikke lenger skille mellom savn og sult.

Jeg kunne funnet på å gjøre det. For å slippe de gamle gjenlydene. Lage nye høye, levende toner. Tilpasset hjerteslagene som grådig har tatt dagene våre og gjort dem til fortid.

Nå er det bare ekko. Gjenlyder av det som en gang var.