Håpet kan ligge innerst

Innerst i skapet lå den. Hun hentet ungenes tannpussekrakk fra baderommet, satte de bare føttene på den prikkete overflaten og strakte armene vant over nuppete ullgensere til hun kjente det kjølige, glatte. Som vanlig kom følelsen uventet. Som om hun egentlig hadde trodd at den var borte. At fingrene hennes ikke ville møte annet enn gamle malebukser og slitte hettegensere. Likevel, esken hørte på en måte hjemme der, bak de hakkete hverdagene av ull. Nå hadde hun esken i hendene, bøyde seg over mot sengen og la den forsiktig ned på sengeteppet i quiltet aubergine. Det ble en fin kontrast nok en gang. Hun visste ikke lenger hvor mange ganger hun hadde stått der på krakken og løftet ned esken, men hun visste at det hadde vært like mange forskjellige følelser som det hadde vært antall ganger. Esken gjorde noe med henne hver gang, eller ikke esken egentlig, heller det som lå i den. Av følelser hun husket nå, var det lykke, sinne, varme, sjalusi, glede, irritasjon og å høre hjemme. Følelsene hadde hatt krig utenpå denne creme-fargede esken med de sirlige løkkebokstavene på. Bokstavene hun hadde fulgt fram og tilbake med fingeren, mens tankene fikk sope seg sammen, brekkes opp og igjen fly fritt. Hun tok forsiktig tak i pappkanten av lokket og vippet det opp. Den var så vakker fremdeles! Hun hadde vært så vakker! Så full av håp og tro på at de gode dagene skulle vare for all tid. De sarte skulderstroppene av hvit blonde kjente hun mellom tommel og pekefinger, forsiktig. Strakte den andre hånda ut og strøk det glatte kjolestoffet som fremdeles var stivt i all sin mykhet der det lå brettet i lag. Hun ville ikke ta den opp i dag. Denne gangen hadde hun ikke med seg saksen som sist, da hun hadde klart å besinne seg i sekundet før spissen raknet stoffet. Raknet håpet. Troen. Skjelvende hadde hun lagt den bort, skremt over seg selv og over at hun kunne være i besittelse av dette raseriet. Overfor mannen hun hadde sagt ja til å dele livet sitt med. Det var sine følelser for ham hun projiserte over på kjolen, det var som om han hadde fanget henne med den. Men i dag smilte hun etter å ha kjent med hendene på håpet. Troen. Visst skulle de klare dette! Ham, hun og ungene. Det var jo det de hadde sagt ja til. Å holde ut med hverandre gjennom det gode og gjennom det onde. Hun kjente de gode følelsene bre seg fra magen og opp til hjertet, varme det, nære det. Hun la lokket over igjen og klatret opp på tannpussekrakken, fant det hemmelige rommet og la esken på plass. Så tørket hun hendene på buksa, pysjbuksa hans, fordi hennes egen ikke var ren, og kjente at han og hun ville være sammen. For var det noe de hadde lært i disse årene, så var det at etter regn, ja da kommer sol.