lørdag 30. mai 2009

Videre, videre!

lørdag 30. mai 2009
Jeg visste det allerede da jeg så deg komme slentrende over plenen mot meg. Den svarte reima hang nonchalant over skulderen, og bak dasket sekken mot ryggen din. Som en liten og lystig koala med armene forover. Det var som om den ville si: ”Se på oss! Vi danser og du får ikke være med!” Jeg ventet nesten å se den rekke tunge for å underbygge de usagte ordene. Jeg flyttet blikket til skotuppene mine. Ville ikke være den som sto og fulgte deg med blikket til du kom fram. Ville overse det pinlige faktum at det alltid var jeg som sto og ventet på deg. Alltid først ute. Alltid ivrigst. De var røde med hvite prikker. Et blad fra en prestekrage hadde festet seg på den ene skoen og ødela min begynnende prikk-til-prikk. I et halvhjertet forsøk på å virke opptatt og uinteressert uten å være pertentlig, bøyde jeg meg for å føyse den av. Skulderveska traff meg som en ydmykende ørefik da den kom seilende gjennom lufta, drevet av den idiotiske loven om tyngdekraft og den etterfølgende loven om at når alt blodet strømmer til hodet, blir man rød som en moden cherrytomat. Det hele var spolert. Min tanke om å en gang kunne vente på deg like nonchalant freidig som du, var blåst til himmels på den korte tiden en veske reiste fra skulder til ansikt. Jeg så sandalene dine nærme seg, de brune tærne dine som elsket å gå barbeint i gresset, jeg så sømmene på den myke bomullsbuksa di og visste at jeg måtte reise meg. For deg. Som en undersått reiser seg for sin konge. Måtte reise meg, dra håret bakover igjen og svelge rødt mange ganger for at det skulle forsvinne. Først da kunne jeg se deg inn i øynene. De fine øynene. Der var alltid sjelens latter i små spalter av lys. Koalaen hang stille på ryggen din. Festen var over for den også. Hah! Jeg holdt meg for god til å si at den som ler sist ler best, utenat jeg egentlig trenger å være stolt av det, jeg har enda ikke møtt en intelligent ryggsekk.

”Du…” sa du.

”Nei, jeg tror jeg må gå nå,” svarte jeg. ”Du vet, nå har jeg allerede ventet en stund. Jeg skal på jobb klokka tre.”

Ordene mine ble kalde, så avvisende, enda jeg hadde et par andre ord der inne som gjerne ville ut: Sløssan så deilig du er! Du er råsexy i den trøya! Legg meg ned på bakken her, på gresset, og jeg vil gi deg adgangskort til mine hulrom på flekken!

Men nå var alt ødelagt. Jeg hadde tydeligvis mistet evnen til å si noe durabelig rett eller feil. Her gjaldt det bare å komme seg raskest mulig bort. Slippe å se ham mer. Slippe ydmykelsen når han fortsatte setningen sin: ”Du… du er alt for rar for meg, vi passer ikke sammen.” Jeg visste at han ville komme med det. Jeg hadde tross alt ventet en stund!

Da jeg allerede hadde snudd ryggen til ham og lå på svai ved et kastanjetre i full blomst, hørte jeg ham rope noe jeg ikke kunne skjelne gjennom hendene som lå stramt over ørene:

”Du… kunne du tenke deg å være med meg ned til sørlandet til helga, til mor og far?

Da jeg slapp opp igjen var det stille rundt meg. Bare de prikkete skoene og en liten hund som løftet beinet mot en stamme for å fortelle at ”Kilroy was here.” Ja, jeg visste det med en gang jeg så det, jeg var for rar for deg.

8 kommentarer:

Anonym sa...

Du skriver utrolig godt...fikk litt frysninger her nå...

Neglecta sa...

En hjertelig takk til deg, Plosiv, for dine pene ord.

Tante Grønn sa...

Nydelig tekst! Du skriver så bra!
Ble litt mye for meg borte hos meg, så det er godt å komme hit og nyte gode tekster :)
Ha en fin dag!

Neglecta sa...

Tante Grønn; Det er imponerende at du fremdeles står oppreist etter stormvinden som feide over bloggen din. Sånn er det når du øser av kunnskaper og deler med oss uthungrede. Jeg håper du fremdeles synes det var verdt anstrengelsene. =o)

Tusen takk for ros fra deg. Det betyr masse! =o) Å kunne være et lite gjemmested fra hverdagens kjas med mine snodige tekster, varmer godt i den sure sommervinden.

Anonym sa...

Kan ikke skjønne at du skal være rar.. ;)
flott skrevet!!

Neglecta sa...

Tornerose; Ække rar heller tenk! =o) Akkurat passelig rar - for meg. Skal man ikke være litt rar da? Takk!

Anonym sa...

Man skal definitivt være litt rar. litt rar-søt og det er vi begge:)

Neglecta sa...

Javisst er vi det! =o)

Legg inn en kommentar

 
◄Design by Pocket Distributed by Deluxe Templates