En uventet fjær

Det var nesten jeg tråkket på den, den lille, hvite fjæra som lå på stien foran meg. På en myk seng av brune fjorårsbarnåler hvilte den etter sin virvlende ferd fra oppe i det blå et sted, løsrevet fra en varm fuglekropp. Sammen med alle sine dunete søsken hadde den hatt sin misjon og fullført den. Nå skulle den byttes ut med en ung og ny, tilnærmet identisk, men aldri helt den samme likevel. Som et lite egg av heipiplerke hadde den blitt dyttet ut av redet av en glupsk gjøkunge med uovertruffent overlevelsesinstinkt. Naturens gang, den enes brød den andres død, ja alle syklusers klisjeer på en gang.

Jeg satte meg med knærne ned på den fuktige bakken. Løftet opp fjæra mellom to fingre og holdt den opp mot lyset mellom de lange furuleggene. Den var vakker! Kanskje var det til og med en engels slitte fjær som hadde fått friheten her nede. Den kjentes full av nåde - eller var summingen i magen min en følelse av forandring – kanskje forandring av nåde. Det ultimate. Jeg lot den gli over håndflata mi. Jeg kjente dens minste pust og rykk, etterlivet som hang igjen, livslengselen, det å bare ønske å kunne være tilbake sammen med de andre en gang til og varme den velkjente fuglekroppen mot vinterstormene. Jeg kjente ilinger i huden der den hadde glidd forbi, som ørsmå perler på snor ville kilt om man dro dem over glatt hud.

Hånda lukket seg forsiktig rundt den, laget et lite rede hvor den kunne ligge til dens sorg var over. Da jeg åpnet igjen og dro fjæra ut av hånda, ble jeg overrasket over at jeg blødde. På hver side av dette hvite, myke, hadde den rispet meg til blods.

Den hadde skåret opp linjene i hånda mi; hjertelinjen – hvordan skulle jeg tolke det – linjen som kan fortelle meg om jeg er en varm eller en kald person, om skuffelser og gleder. Livslinjen; som kan fortelle om hvordan jeg lever. Nå blødde de begge to, huden må ha vært tynnslitt når en myk fjær kunne rive opp de gamle og etablerte sannhetene.

De ytterste, tynne fjærene var blitt farget røde av blodet mitt, dette søte og varme klistret fjærene sammen og ødela den vakre symmetrien. Symmetrien som hadde løftet fuglen fra greina, ut i det luftrommet hvor formiddagsmatfluene kom intetanende svirrende. Nå hadde en annen tatt plassen dens. Kanskje for at jeg skulle ristes ut av min vante og trygge visshet om at når linjene mine var mørkerøde, hele og glatte, så ville det fremdeles være hendelser som kom til å sette all min tro på prøve. Jeg dro fjæra med langsiden nedover nesetippen og kjente lukten av metall. Ja, så fikk jeg heller gå her som en indianer da, og se hva livet hadde i vente for meg.