torsdag 23. juli 2009

Gult – for høysommer

torsdag 23. juli 2009

 

Korngult

 

Han slo den siste stauren ned med en kraftanstrengelse. Kjente det kile langs kjevebeinet, der svettedråper hadde funnet et lite, vått bekkefar og fulgte etter hverandre som perler på snor. Flere av staurene hadde alt fått hoder av ferdigbundne nek, noen bundet av hennes fine hender. Han dro armen over panna og rettet den verkende ryggen. Med blikket lette han etter ljåen, han fikk hvile til kvelden, nå måtte de få kornet opp før regnet kom. Et strå fant veien inn mellom tennene da han slentret bort til vanntønna, ei av jentene hadde forresten spøkt med det tidligere på dagen; Var han kanskje drøvtygger han, som alltid spiste på gras? Det hadde hun sagt fnisende fram, med varme roser i de runde kinnene og dybde i de nøttebrune øynene. Han hadde tatt tak rundt det ferme livet og  løftet henne så knestrømpene hadde vært synlig opp til smilehullene på knærne hennes, til iltre knis, selvfølgelig. Det var sånn spillet var. Det var noe av onna det og.

Han dyppet tinnøsa ned i det kalde vannet og drakk med grådige slurker. Halsen var så tørr at det gjorde vondt å svelge den første munnfullen. Da var det han fikk øye på henne – hun som gjorde skuronna hos Lien verdt slitet – Ragnhild Lien, minstesøstra til Arne. Odelsgutten som alltid trodde han var hakket bedre enn resten av onnefolka tilsammen. Øsa ble hengende foran munnen, vannet laget ringer i seg selv og tinnet farget øynene hans enda en nyanse mer blågrå under de mørke vippene.

Hun lo mot den ufarlige Torbjørn fra Nedre Vollen, flotte jenta. Lo mot ham med hele kroppen sin. Det var sånn hun var. Gjorde ingen ting halvveis. Hvetenekene hennes var de jevneste, bundet med årelang trening alt. Med ett møtte hun blikket hans over øsa. Latteren glimtet fremdeles i de blå øynene. Hun ble vàr en lokk av det lyse håret som hadde slitt seg fram ved kinnet og puttet den raskt inn under det rutete tørklet igjen. Kikket ned. Og møtte øynene hans på nytt. Han nikket til henne og løftet øsa. Betraktet det renskårne ansiktet hennes, de fulle leppene, og ønsket at tørklet ikke skjulte det tykke, korngule håret hennes. Hun var det vakreste han visste. Dette var ingen jente han kunne lure med seg opp på trevet når onnefolka samlet seg på kvelden. Nei, henne ville han ikke røre før hun hadde tatt navnet hans til sitt. Likevel hindret det ikke brottsjøen av attrå som kom over ham, da hun igjen bøyde seg for å binde.

Selv i høysommervarmen kunne en onnekar glemme arbeidet sitt. Hvis det var ei Ragnhild med rutete, rødt tørkle i nærheten, som bandt de fineste neka og var passelig rund rundt bringa. Som smilte det vakreste smilet med de jevneste tennene. Som hadde korngult hår. Gult som hveten. Gult som høysommeren her omkring. I bygda med alle de langstrakte åkrene og elva som buktet seg sakte forbi. Ja, da kunne selv en onnekar glemme seg.

6 kommentarer:

Embla sa...

Utrolig godt skrevet!
... så hva skjer? Får han henne? Hvem er han, en vanlig arbeidskar? Blir de lykkelige? :)
Du blir nødt til å skrive mer!
Jeg er spent :)
Klem på deg

Tante Grønn sa...

Kjente lukten av korn og høysommer mens jeg leste dette :)
Håper vi får lese fortsettelsen!

Neglecta sa...

Embla; Tja, hva skjer? Ble nesten fristet til å spørre: Hva vil du skal skje da? Hehe. Men da får de jo ikke leve sitt eget liv inni meg og det må de hvis det skal bli en fortsettelse. Takk! =o)

Tante Grønn; Det er ikke lenge til det lukter høysommer igjen. En av de fineste tidene på året, om du spør meg. Jeg skal fundere litt på om dere får lese fortsettelsen (eller om det i det hele tatt finnes en fortsettelse for disse to). De har ikke forlatt meg helt enda, så det kan nok være de får en fortsettelse. =o)

mykstart sa...

Så fint å lese.:-) Jeg lurte på om det var utdrag fra en bok.. Noen ganger er det helt fint å ikke få vite fortsettelsen. Bare kjenne på nygjerrigheten etter å få lese mer og mer. Men du bestemmer om det kommer. Jeg leser om du serverer.

Neglecta sa...

May; Takk for det. Neida, dette var bare fra min spinnende hjernebok. Jeg kommer helt sikkert til å servere fortsettelsen, for disse to lever så veldig videre inni meg fremdeles og har nok ikke fortalt hele historien sin enda. =o)

Jeg er for øvrig veldig enig i det du skriver om å ikke alltid vite fortsettelsen. Dessuten kan den være helt annerledes enn man egentlig ønsket i utgangspunktet...

mykstart sa...

Spinnende hjernebok..:-) Jeg leste spinnville hjerne før øynene rakk å nå frem til bokstavene. Jeg gleder meg til fortsettelsen. :-)

Legg inn en kommentar

 
◄Design by Pocket Distributed by Deluxe Templates