søndag 2. august 2009

Grønt – for vårtegn

søndag 2. august 2009

Dette er en fortsettelse av “Gult – for høysommer”:

Konvall Da han lå i brisken etter låvedansens virvlende spring i den irrgrønne vårkvelden, ville hjertet hans ikke slutte å banke ham i halsen. Kroppen kjentes som om den akkurat var født – sprell levende i hvert eneste pulsslag, han syntes han kjente hver fiber i det grove teppet og hver eneste lille celle vibrere i den harde kroppen. Aldri hadde han holdt ei mer vever jente i armene. Aldri hadde han vært lykkeligere. Aldri hadde han sett mer skinnende gull enn han hadde gjort i flettekransen hennes den kvelden. Aldri hadde han hatt det vondere. Til tross for at de blå øynene hennes hadde fortalt at hun kjente det samme, visste han at det bare var i fantasien hun kunne være hans. Han ville aldri bli godtatt som friersvenn på Lien. Det ville aldri skje. Det visste de vel, begge. Det var bare hjertene deres som enda ikke hadde forstått at han ikke dugde til henne. At skjebnen ville det sånn at i livene deres skulle han være henne underlegen og ikke være nok mann til å kunne ta vare på henne. Å ja, skjebnen tar mange uventede krumspring. Selv i bygda her. Der lå han på brisken, pulserende av liv, og visste ikke.

Men det var andre som visste. Noen hadde sett det noen ikke ville at andre skulle se. Det ingen burde sett. Det ingen burde gjort. Det var Torbjørn fra Nedre Vollen som hentet Ragnhild inne i hjørnet der alle jentene sto med armen huket i venninnas, og fortalte fnisende om gutten de hadde danset mest med. Ragnhild Lien med flettekransen og de danseblussende kinnene hadde sett sin kavaler for kvelden forlate låven hoppende, ja nærmest springende ned låvebrua, og var varm i hele seg. Selvfølgelig ville hun følge med Torbjørn, som hadde drukket litt mer sterkt enn han burde, og hjelpe med søya som hadde satt seg fast i ura bak låven. Hjertet hennes blødde for dyr som led ondt.

Det var først da søya ikke fantes at ufarlige Torbjørn fra Nedre Vollen ikke lenger var ufarlig. Og gjorde det ingen burde gjort. Som erstattet varmen inni henne med en isende kulde og gjorde at hun resten av livet ikke engang orket å høre om dyr som led ondt. Skjebnen ville det sånn at noen måtte rundt hjørnet og løfte litt på stakken i det vårgrønne graset etter kveldens traktering, og noen så det de ikke burde sett.

Da bygdetrollet mange uker senere strøk forbi døra hans som om det skulle hatt den onde sjøl i hælene, tok tankene hans til å løpe etter. Selv grep han lua si og forlot stua med kjevemusklene utenpå huden og støvler som sparket stein baketter den veien trollet forsvant.

Hytte På Nedre Vollen var det stille da han kom. De var samlet til non i nystova han Torbjørn hadde latt bygge etter overtagelsen. Den ubedte gjesten tok riktig nok hatten av før han reiste den nyvunne gardseieren opp etter den åklekledde tømmerveggen og spiddet ham med de blågrå øynene som lignet nattsvarte skogstjern i hardt uvær. Intet ord ble vekslet i stua, men tilbake lå en en gardseier, som for et kort øyeblikk siden var en kry kar, med brukket nese og sin mors velbrukte neseklut mot det bleke ansiktet. Aldri ble det pratet om. Aldri mer.

På vei opp bakkene til Lien kjente han ingen ting. Annet enn hjertet som ville beine veien ut av brystkassa hans. Det våte graset slikket ham oppover buksebeina og gjorde støvelsnutene hans fuktige. Å gå veien fikk han gjøre i andre ærender, nå tok han raskeste tråkk over Embrikslåtta.

Den knyttede neven hans traff døra hardere enn han hadde tenkt. Sekundene var lange, kalde vinternetter, støvlene hans fortsatte å gå. I raske ringer på graset. Sparket grus fra den flate steinhella til langt ut på tunet. Av seg selv fant handa hans veien til dørklinka og dyttet døra opp. I vindfanget sto han ansikt til ansikt med de vidt oppsperrede øynene til Arne, før han raskt albuet seg inn døra til kjøkkenet og fant veien inn til de vinduene han hadde sett det lyse hjemmekoselig i da han sto utenfor. Nok en dør ville holde ham ute, den var lettere enn han hadde trodd og gjorde entreen hans mer voldsom enn han hadde ment da han brått skjøv den opp.

Det ble en plutselig stillhet i rommet. Åndeløst stille. Han så bare Lien sjøl, store karen, med et vantro uttrykk i ansiktet, før han hardt sa ordene han ikke engang hadde tenkt; – Ungen er min og du skal ikke la ho Ragnhild, eneste datter di, giftes med en kjøter! Igjen levde den allerede såre neven hans sitt eget liv og traff bordplata med en kraft han ikke visste han eide. I det samme søkte blikket hans Ragnhild og sinnet var ute på enga i det samme – det lange håret hang livløst nedover skuldrene på henne, det glitrende gullet var borte og i de gnistrende blå øynene var det ikke lenger noen hjemme. Kinnene som hadde vært hete av dans og latter noen uker tilbake, var nå hovne og blanke av salte tårer. I det han kjente stikket i hjertet forsto han at han ikke hadde noe å gjøre i den fremmede stua der alle drømmene hans satt.

Gronnvinge1 Men i noens hjerte tittet en liten vårgrønn spire fram fra den kalde breen. Grønt som bare håp kan være. Skjørt blafrende. Som en liten sommerfuglvinge i en mors liv.

Han var ute i det knehøye graset før han visste at han hadde gått. Snudd ryggen til egen latterlig oppførsel. Til alt hjertet hans hadde narret ham til å drømme om både i dagslys og under den klare månen. Nå var han tom og eide ikke engang krefter til å angre eller skamme seg over blodflekkene på skjorta. Ikke før handa lå på skulderen hans, skjønte han at noen hadde løpt etter ham. Bak ham sto moren til Ragnhild; – Vi vil gjerne at du blir med tilbake. De tenkte kanskje han hadde et spørsmål å stille han far. Om han ville bli med? Hun smilte usikkert mot ham, tok rundt albuen hans og trakk forsiktig mot gården.

Og grønt var håpet.

Da han igjen sto i dagligstua på Lien, rant det smeltevann fra breen i blå øyne nedover bleke kinn som var stramme av tretthet. Hjertet hans var nær ved å sprenges av vond verk og følelser som var alt for store i en menneskekropp. Denne gangen bukket han for Lien. Var tilbake i seg selv. Røslige mannenever i håndtrykk. Respekt mot respekt. Nå sa han ord han hadde tenkt på. Øvd på inni seg. Ord han hadde formet med munnen i lydløse bevegelser i nattemørket på brisken. Og da Lien selv ga sin velsignelse hadde håpet aldri vært grønnere. Blafrende som grønne, små sommerfuglvinger i en mors kokong og enda grønnere enn de første museørene på bjørka, de første spede tegnene på liv. Ja, en skal nære håpet. For den dagen kan komme raskere enn du aner, at det en håper mest på går i oppfyllelse.

8 kommentarer:

mykstart sa...

Snufs snufs så vakkert deilig deilig! :-) Det var så fint å lese det! Mere mere!!!!!!!

Solskygge sa...

Vakkert og levende som alltid, kjære!
:o)

Fru Storlien sa...

Så fint! jeg er helt revet med her jeg sitter. Mer , mer!

Neglecta sa...

May; Hyggelig at denne også falt i smak. Men nå har de vel fått slutten sin vel?

Solskygge; Tusen takk! =o)

Fru Storlien; Så moro, revet med er finfine saker! =o)

Tusen takk for gode tilbakemeldinger, folkens!

Tante Grønn sa...

Jeg liker grønne bloggposter, altså! :-D
Særlig når de er minst like velskrevet og fine som de pleier å være, uansett farge.

Anne på Moseplassen sa...

Tusen tusen takk for genialt tips på bloggen min :D

og flott historie du forteller :)

Hellig Lykke sa...

Disse to innleggene har jeg spart på lenge for å lese dem når jeg hadde god tid. Nå sitter jeg i natten og har koooost meg med lesing.
Nydelig skrevet og fantastisk å lese...
Jeg vil gjerne ha mere, takk ;-)
Og.... dette er ikke "bare ord". Det er så MYE mer enn det...
Klem

Neglecta sa...

Tante Grønn; Takk, takk. Fargene har ikke alltid noe de skulle ha sagt, men det kan være artig å ha en knagg å henge det på. =o)

Anne; Takk for det, og selv takk for alle dine gode tips!

Hellig Lykke; Ntåå, du da, så koselig sagt av deg! Du vet akkurat de rette tingene å si som smaker godt i selvfølelsen. Tusen takk! =o)

Legg inn en kommentar

 
◄Design by Pocket Distributed by Deluxe Templates