Jeg sitter i lav augustsol. Alene. Alene, ja, men ikke ensom. Jeg er aldri ensom. Underlig nok. Det er som om det bor mange inni meg. Ressurser og tanker som trives i bare mitt selskap. Det gjør meg trygg.
Hos naboen har datteren bursdag. Jeg hører gjester som kommer og jeg hører “gratulerer med dagen”. Hun er over nei-så-stor-du-har-blitt-alderen og jeg kan høre henne skryte uhemmet av de nye skoene sine. Det er godt å være i nærheten av et selskap og likevel være nok i seg selv. Det kryper en sukkermaur på hellene og jeg flytter beina for å gi den fritt leide. Føttene som er i sønnens lyseblå, halvveis ødelagte crocs. Selv uten barna er jeg ikke-ensom. Stø nok til å stå i høststormene og enda være meg. Ja, jeg er kommet dit. Og setter pris på det. Sånn som man kan sette pris på de små og usynlige tingene nesten før de nevnes ved navn. De tingene som vi bare aner er i livet, rundt en sving eller over en bakketopp. Ventende. Kanskje sukkende. Men ventende. Alltid. For de tingene vet at alle veier fører til Rom, men at noen av dem er omveier. Steinete småstier kanskje med prestekrager og soleiehov i veikanten. Og vakre røde strå i oransje kveldssol. Eller isdekt og glatt om våren. Men ventende på akkurat deg. Når du kommer forbi klenger den seg til beina dine og kryper inn i sjelen din som et varmt og mykt ullteppe. Og da vet du det; at du kan klare hva som helst som måtte komme din vei. For sånn er loven. Og livet. Det usynlige livet. I aller høyeste grad.
Nå er det noen som klipper gresset like i nærheten her. Da husker jeg andre auguster, koppestell på nyklipt plen og nakne, skitne føtter. Og en nabo som smugkikket på meg gjennom vinduet. Kanskje har jeg alltid virket trygg på utsiden?
6 kommentarer:
Flott og tankevekkende skrevet.
Nydelig!
Og da vet du det; at du kan klare hva som helst som måtte komme din vei. For sånn er loven. Og livet.
Jeg likte den :)
Solskygge; Takk. Det var det som kom ut av de blanke sidene i sola. =o) Tankevekkende er fint.
Gneis; Ja, er det ikke sånn da? Eller i hvert fall så kan vi bestemme at det skal være sånn! Tusen takk! =o)
Tankevekkende, og pent! :)
Jeg er enda en redd liten pike, og piken gleder seg til å bli såpass voksen at ungdommens usikkerhet gir enda mer slipp. Til jeg kan nyte eget selskap uten den snikende tanken om at noe mangler. Men teksten ga meg en påminnelse om at de dagene kommer, håpet er i alle fall der :)
Stor klem fra Mylian, som har savnet å snike her inne. Det ble frydefult, også denne gang :)
Når man har håpet, Mylian, da kan man klare alt! Hyggelig å ha deg tilbake igjen. =o)
Det var godt å være hjemme, finne tid til bloggene, og de magiske ordene dine igjen :)
Legg inn en kommentar