fredag 4. september 2009

Vampyrenes desillusjonerte mor

fredag 4. september 2009

Eldstemann Vampyr kjempet sin vei ut i verden en Herrens dag for snart elleve år siden. For øvrig i et forrykende snøvær, men det er en digresjon, for den slags teller jo ikke med i den store sammenhengen. Uansett, da øyeblikket endelig kom og vi lå hud mot hud, og jeg kunne snuse inn lukten av ham fra det lyshårede hodet, da tenkte jeg at denne ungen, han skulle bli noe helt for seg selv. Han skulle frigjøre seg fra stereotyper og roller. Ja, han skulle bli en foregangsfigur for sin generasjon, tenkte jeg, oppildnet og utmattet.

Vel. Som sagt er det snart gått elleve år. Jeg er usikker på hvor jeg feilet. (Selv om det i dette tilfellet, som i de fleste andre tilfeller hvor noen feiler, er ganske klart at feilen må ligge hos Vampyrens far. Det er jo åpenbart, det vil du få se.) I min oppstemthet over å få oppdra guttebarn frie for tidligere generasjoners indoktrinering og, la gå, la meg si det, farssidens hang til syting over bagateller, har jeg nok dessverre oversett ett og annet underveis. Jeg skal ta det på min kappe.

I dag kom nemlig Eldstemann Vampyr hjem fra skolen med gress på hele buksa, jakka full av jordflekker og sykkelhjelmen på snei; han hadde hatt et heller ulekkert svalestup fra sykkelen i en ugjestmild grøftekant. Da han var vel inne, kom tårene, som ikke ville la seg stoppe på noe vis, før nesa var snørrete og rød, og øynene hovne. Rensing av sår på håndbaken førte med seg minutter med hyling; det var åpent langt inn og han hadde grus der, måtte jeg vel skjønne!

Den sindige mor beholdt selvfølgelig roen og medfølelsen, mens hun kvalte en smule latter i halsen over denne noe teatralske oppførsel i hjemmets kjøkken. Da Minstemann Vampyr kom hjem etter sin skoledag, kunne Eldstemann øse av sin ulykksalige hendelse og dagens store skader. Noe betuttet måtte han innse at Minstemann ikke syntes dette var noe å ta så på vei for. Men selvmedlidenheten lot seg ikke stanse så lett og ved leggetid fikk den seg et peak av dimensjoner etter nok en runde med pyrisept:

   - Jeg klarer ikke å klatre opp i senga! *uuhuu* – Hjelp meg da, jeg kommer ikke under dyna! Og hvor skal jeg gjøre av hånda i natt? Kanskje jeg kan få sånn til å henge armen på som de har på sykehuset? *aauuu* (På dette tidspunktet lå han og krøp som en sel på dynetrekket med armen i været.) – Og se på kneet mitt da! Det er røde streker rundt hele såret og det er lo inni der!

Han fikk hjelp av sin mor, som på dette tidspunktet ikke lenger kvalte latteren, til å komme seg under dyna. Da sank han ned på puta med et langt sukk og et lite stønn over hvordan verden behandler ham. Han har alltid uflaks! Han er nesten som Donald Duck! Minstemann Vampyr lo så han rullet i underkøya.

   - Jeg tror jeg har blåpropp! 

   - Får håpe du får en god natt likevel da. Masse glad i deg. Sov godt, gutten min.

   - Det får vi nå se på. Det er ikke sikkert vi ses i morgen.

   - Jeg tror nok du overlever.

   - Det får vi se på. Jeg håper det.

   - Jeg håper det jeg også. God natt.

Vel, uten å si for mye om kjønn, smerter og sykdom, føler jeg likevel at noe har sklidd ut i forhold til mitt håp om en helt ny generasjon gutter. Minnet om deres fars ynkelige hyl om smertestillende under vanlig omgangssyke, gjør at jeg i kveld er noget desillusjonert. Enough said.

6 kommentarer:

Hellig Lykke sa...

Hahahaha...
Jeg må le...
Jeg har også en slik en.... (eller to, selvfølgelig, det finnes jo i store størrelser også)...
Hele verden faller sammen, krykker, gips, bandasje, ja alt må til når Lillegutt har skadet seg.
Jeg klarer ikke la vær å le.. og da blir han rasende.... og sier at mamsen ikke bryr seg..
fniiis....
God helg

Neglecta sa...

Hellig Lykke; Det er flere sånne ja, det ante meg. Man kan holde latteren inne en viss periode, men så er det jammen slutt også, hehe. Og visst kommer de i flere størrelser - jo større, jo ynkeligere, spør du meg. *glis* Mammaer som ikke bryr seg er visst helt håpløse...

God helg til deg og dine også!

fru Storlien sa...

Takk for en god latter, og et lettelsens sukk; det er altså ikke bare her i huset. Sønnen i huset har en relativt lav smerteterskel, mens søsteren har en mer nøkternt syn på slike bagateller som å bli sydd, neseblod og andre uhell. dessverre har jeg en mor og en storesøster med samme reaksjonsmønster som gutten i huset, så jeg kan dessverre ikke legge all skyld på far sjøl ( som heller aldri er syk, grrr).

Marte sa...

Var i dårlig humør denne morgenen, men dette innlegget fikk humøret på plass igjen, takk! :-)Jeg har også, men i full størrelse. knis

mykstart sa...

Hohoho! Jeg kjenner til det.. mamma jeg har knukket foten, armen.. hva som helst..men noe er knukket! Hihi.. Nå ble jeg inspirert til å skrive et blogginnlegg jeg også.

Neglecta sa...

Fru Storlien; Hm, aha, her har vi en interessant vinkling - her er det altså nedarvet fra mormor til barnebarn, hihi. Det må jo være en velsignelse at far sjøl sjelden er syk, men det er kanskje greit også, det holder jo med én sånn liten fyr i huset. =o) Det virker som om dette er utbredt altså.

Marte; Så hyggelig at jeg kunne hjelpe deg med humøret ditt! =o) I disse svineinfluensatider er det bare å håpe på at de i store størrelser holder seg friske!

Myk Start; Hehe, NOE er bestemt knekt! Udiskutabelt! Ja, skriv skriv! Smurfene er artige å lese om. =o)

Legg inn en kommentar

 
◄Design by Pocket Distributed by Deluxe Templates