Hvis hun lå helt stille på siden med øynene lukket, kunne hun kjenne ham bak seg. Dyna som en gang hadde omsluttet kroppens hans, kunne være ham en liten stund. Sånn han hadde ligget inntil henne. Bak henne. Beskyttet henne noen timer fra mørket. Hun lukket øynene og pustet rolig. Førte hånden over ribbena, fulgte det myke fallet nedover og opp den svake hellingen igjen. Der vred hun hånden så den lå som hans, men hennes var så mye mindre. Hun lot tommelen legge seg i den feminine kurven hvor hofte gikk over i lår, klemte forsiktig, som hans. Lot de andre fire fingrene ligge på toppen av den liggende høyden. Bare i korte blaff ville det komme tilbake. Enda hun forsøkte å tvinge tankene, følelsene, tilbake. Hennes tommel var ikke hans. Hun hadde ikke samme bue på tommelen som ham. Hennes var rett fra det ytterste leddet og ut. Hans buet svakt bakover. Som om den var konstruert for å passe inn i kurvene hennes. Det hadde hun tenkt. Tenkte det fremdeles. Enda han bare var ei dyne bak henne. Enda hun var hans tommel. Oppdemmet frustrasjon klemte til rundt hoftebeinet – det ble bare feil! Hun hadde ikke hans varme. Huden ble ikke myk, som under hans. Med øynene lukket kunne hun før kjenne ham bak seg. Nå var varmen hans andre steder og selv i mørket var ei dyne bare ei dyne.
torsdag 3. september 2009
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
9 kommentarer:
Kjæreste deg - nok en gang tryller du med ord og setter ord på noe som er så gjenkjennbart og sårt.
Jeg blir her inne litt i dag, jeg.
*klem*
Vakkert.. og enig med Ettertenksom, blir her litt til.
Vakkert og sårt :) Du er dyktig med ord!
Snille dere, bli så lenge dere ønsker! Ord vil leses og føles, og både de og jeg er så takknemlige for sånne fiine kommentarer! *klemmer tilbake*
Beate; Tusen takk for ord som varmer! =o)
Har lest masse her i dag, blir mer og mer glad i denne bloggen. Du skriver så ærlig og treffende. Takk! :-)
Marte; Selv takk! Både for din egen blogg og for din koselig kommentar. Tenk at noen er glad i bloggen min! *jubler rørt*
Skremmende følelser som er lekende lette å kjenne seg igjen i. Du fikk ta krampetak rundt hjertet mitt i noen øyeblikk.
Takk, Neglecta for at jeg alltid finner litt av meg selv her inne. Det er virkelig godt å være tilbake.
Næmmen Mylian da, nå hadde du havnet i moderasjonskø igjen, huff, jeg beklager så mye! Selv om jeg ikke egentlig ønsker å ta krampetak rundt hjertet ditt, så blir jeg glad for ordene dine, hehe. Tusen takk, det er virkelig godt å ha deg tilbake! =o)
Legg inn en kommentar