Hva står du for?

En eller annen gang skal vi alle dø. For noen er det en skremmende tanke, men for andre kan den i perioder være befriende. Uansett, akkurat nå er vi imidlertid i live, og jeg er litt opptatt av hvorfor det og hva i alle dager vi gjør her på denne blå planeten. Indianeren Bear Heart har sagt mye klokt, blant annet dette:

”Våre eldste lærte oss at ingen andre kan si: ”Dette er deg.” Du kan prøve å tilpasse deg til det andre tror du er, men når alt er skrelt av deg, hvem er du da i virkeligheten? Viktig er det først å identifisere seg selv, ikke bare i forhold til våre omgivelser, men i forhold til våre foreldre og vår kulturelle bakgrunn. Det er svært viktig å vite hvem man er.”

Etter min erfaring tenker vi alt for sjelden på hvem vi egentlig er. Hvem der DU? Hvem er du dypt der inne hvis vi fjerner alt det materielle, utseendet ditt og yrkestittelen din? Hva tror du på? Hva står du for?

Det er vanskelig å stå støtt i seg selv før en vet hvem man er der inne i jungelen av tanker og følelser, av innlærte mønstre og nedarvede egenskaper. Oppvekstmiljøet preger oss nok en god del, venner likeså, senere er det kanskje partner og yrke som setter nye avtrykk i villnisset. For å kunne ta gode og riktige valg er det viktig å kjenne seg selv, vite hva en vil. Jo bedre samspill en har med sitt indre, desto lettere er det ofte å ta beslutninger. (Ja ja, for de av dere som ikke er født i vektens tegn i hvert fall…) Noen er sterke i seg selv allerede i bleiealder, mens andre aldri rekker å bli det. Noen tar seg aldri tid til å analysere seg selv, mens andre har det som favoritthobby – ja, ofte analyserer de resten av boligblokka i samme åndedrag. Noen er altså bedre på det enn andre. Men er det nødvendig?

For å begynne med det grunnleggende er det kanskje viktig å finne ut hvilken karaktertype man er. Er man en fyrrig og eggende vind som maner til kamp, står på barrikadene og brenner bh’er for å få til de store forandringene for seg selv og andre, eller er man en mild og varmende fønvind som lunt omslutter folk i sin nærhet, og gir omsorg og oppmuntring til hver og en. Selv har jeg nok aldri vært en bålbrenner, hverken av bh’er eller bøker, men heller vel mer til den rolige siden. Definitivt har jeg tatt noen ukonvensjonelle valg, men da gjerne på en sådan måte at de kommer andre til gode. Samfunnet vårt trenger begge mennesketypene for å gå framover, vi trenger hverandre.

Når det kommer til tro, er det mye som skiller oss. Eller er det ikke egentlig det? Er ikke begrunnelsen for ønsket det samme? Mange tror at livet består av en rekke tilfeldigheter, andre igjen trenger å tro at det er en større mening med alt, at det står en mektig energi bak og trekker i trådene. Jeg har laget min egen tro, solid forankret i at ingen ting er tilfeldig, men at vi hele tiden står fritt til å ta nye valg, til å omskape holdninger og male canvaset på nytt med sterkere farger. Mister man håpet og troen, blir ting straks vanskeligere.

Men hva står jeg for? Her blir jeg nødt til å stirre sjelen i hvitøyet. Hvor ubehagelig det enn er. Jeg ser at jeg alt for sjelden har bedt om unnskyldning, men også at jeg har forbedret meg. At jeg i mange tilfeller har tviholdt på det håndfaste og vært redd for forandringer. Og jeg vet at jeg gikk i mange år uten å klare å sette foten ned så hardt som den burde. Men rosinen i pølsa er når man kommer til det positive: Jeg kjenner at jeg står for tilgivelse, det å se det morsomme i en tragisk situasjon. Jeg står for lidenskap til mennesker og til naturkrefter, til alt det vakre en kan se om man virkelig ønsker det. Og jeg står for egenskapen til å alltid lete etter det beste i andre. Jeg står for og tror på kjærlighet som det største som finnes, både blant mennesker og i livet generelt.

Bear Heart sier at ordet minnesmerke ikke henviser til at noen er død, men symboliserer at noen har levd. Hva ønsker vi å etterlate oss den dagen vi ikke lenger vandrer i dette jordiske stengselet av hud? Jeg vet ikke hva som vil stå igjen etter meg. To vakre barn riktignok, og forhåpentligvis et par barnebarn. Kanskje praktiserer de også noen av mine tanker og får noe av mitt syn på livet, men jeg tror ikke jeg er den som kommer til å lage de største avisoverskriftene. Om hundre år har antagelig alle glemt at jeg noensinne har eksistert. En forunderlig tanke.

Det kan til tider være vrient å fastslå hvem man er. Sånn innerst inne. Og ikke minst – gjøre det synlig for alle. Tørre å stå for den man er. Tenker du noen gang over hvem DU er? Jeg kan ikke gjøre det for deg, ingen andre heller. Oppgaven er blitt utdelt til akkurat deg! Men spør du meg, tror jeg det er viktig å finne ut hva man står for. Hva man vil leve for.

For i morgen er det allerede en helt ny dag med nye muligheter!